Denne artikkelen ble opprinnelig lagt ut på Twitter.
Timothy Snyders gjestekronikk i New York Times – «Vi må si det. Russland er fascistisk» – er nok et eksempel på Yale-professorens rolle som en skruppelløs leverandør av historieforfalskning, med siktemål å legitimere USA-NATO-krigen mot Russland.
Snyder skriver at Russland «utkjemper en fascistkrig for ødeleggelse», og advarer: «Skulle Russland vinne, da vil fascister over hele verden bli beroliget».
Denne påstanden ignorerer ikke bare høyreorienterte regjeringers og mektige høyreekstreme bevegelsers involvering i NATO-koalisjonen. Snyder skjuler nok en gang det faktum at de ukrainske fascistene i Azov-bataljonen står helt i spissen for krigen mot Russland.
Snyders påstand om at Russland er «fascistisk» er basert på hans definisjon av fascisme som «viljens triumf over fornuft». Fra et historisk, politisk og sosiologisk ståsted er denne psykologibaserte «definisjonen» verdiløs.
Den forklarer ingenting om regimets opprinnelser, folkelige grunnlag og sosioøkonomiske interesser. Mange regjeringer og utallige politiske partier – inkludert Demokratene og Republikanerne i USA – opphøyer «vilje over fornuft». Det aleine gjør dem ikke fascistiske.
Snyder hevder «Russland oppfyller de fleste kriteriene [for fascisme] akademikere tenderer til å anvende.» Hvilke akademikere? Han lister dem ikke. Angående kriteriene refererer Snyder kun tre.
Russland «har en kult rundt én enkelt leder». Snyder definerer ikke hans vilkår. Hva er det spesifikke trekk ved Putins folkelige støtte som berettiger den en sektlignende status? Dette forklarer ingenting om den sosiale og politiske dynamikken som ligger til grunn for Putins dominerende rolle.
Det andre kriteriet er at Russland «har en dødskult, organisert rundt den andre verdenskrig». Hva menes det med dette? Russland minnes tapet av rundt 30 millioner mennesker i kampen for å beseire nazistenes invasjon av Sovjetunionen.
Hvordan er det å beære liv tapt i kampen mot fascismen noe annerledes enn hyllestene mange andre land inngir deres ofre fra tidligere kriger? Er American Memorial Day, Tomb of the Unknown Soldier og Arlington Cemetery eksempler på en «Cult of the Dead»?
Snyders tredje kriterium er «en myte om en tidligere gullalder av imperial storhet, som skal gjenopprettes av en krig av helbredende vold – den morderiske krigen mot Ukraina».
Mens Putin appellerer til reaksjonær storrussisk nasjonalisme for å rettferdiggjøre invasjonen, er det ingen bevis for at drømmer om «en tidligere gullalder av imperial storhet» spilte noen vesentlig rolle i beslutningen om å angripe Ukraina, eller at denne appellen tiltrekker seg massestøtte.
Putins beslutning om å angripe Ukraina var åpenbart en respons på NATOs ekspansjon, som truer den russiske nasjonalstatens sikkerhet og økonomiske interesser, definert av Kreml i det alt vesentlige med borgerlig-kapitalistiske termer.
Det er ingen seriøse bevis for at Russlands invasjon er del av en bredere plan for imperialist-motivert territoriell erobring som tåler sammenligning med Hitlers erobringskrig, enn si med krigene USA har ført siden 1990, i sin forfølgelse av globalt hegemoni.
Så Snyders påstand at Russland er fascistisk er basert på tre kriterier som av karakter er helt psykologibaserte: 1) en «kult rundt en enkelt leder»; 2) en «dødskult»; og 3) «en myte om en tidligere gullalder av imperial storhet».
Dette skjemaets intellektuelle fallitt er åpenbar for enhver seriøs historiker av fascismen. Men Snyders tankespinn er ikke bare bankerott. Det er framsatt for å legitimere en grotesk historieforfalskning med politisk dystre hensikter.
Snyder skriver: «Det er ikke første gang Ukraina har vært gjenstand for en fascistkrig. Erobringen av landet var Hitlers viktigste krigsmål i 1941.»
Nazi-Tyskland invaderte den 22. juni 1941 Sovjetunionen, som Ukraina var en del av. Målet med invasjonen var den total ødeleggelsen av sovjetstaten, utryddelse av store deler av befolkningen og slavebindingen av slaverne som «undermennesker».
Som historikeren Stephen G. Fritz skrev verket Ostkrieg: Hitler’s War of Extermination in the East:
Hitler snublet ikke inn i krigen i øst. For ham var den «rette» krigen alltid den mot Sovjetunionen, da Tysklands skjebne for ham var betinget av å oppnå Lebensraum og en løsning på «jødespørsmålet». Begge disse, i sin tur, betinget ødeleggelsen av Sovjetunionen.
Hvilken av disse beveggrunnene var den viktigste? Gitt Hitlers synspunkter ville det være kunstig å forsøke å prioritere eller skille dem. For ham var krigen mot «jøde-bolsjevismen» og for Lebensraum helhetlig, og av hel ved.
Ved å presentere Ukraina som en egen enhet, løsrevet fra Sovjetunionen, og som det sentrale og uavhengige målet for nazistenes invasjon, omfavner Snyder retrospektivt de ukrainske fascistenes falske narrativ.
Men dette narrativet er selve punktet der Snyders historieforfalskning krysser med hans tildekking av vår samtids ukrainske fascisme, og med hans ondskapsfulle antiRussland-propaganda.
Som i hans bok Bloodlands skjuler Snyder det faktum at de ukrainske fascistene som ble ledet av Stepan Bandera – forfedrene til dagens Azov-bataljon og relaterte nynazistbevegelser – ønsket den tyske invasjonen av Sovjetunionen velkommen, og kollaborerte i drap av jøder og polakker.
Snyder konkluderer med påstanden at demokratiets skjebne avhenger av Russlands nederlag. Han erklærer: «Dersom Ukraina ikke vinner kan vi forvente tiår med mørke.» Dersom Snyder har rett, da blir verden beskyttet mot «mørket» av tungt bevæpnede ukrainske fascister.
Hvordan kan demokratiet reddes av Azov-bataljonen, som journalisten Michael Colborne har beskrevet i en dybdestudie som «en bevegelse som har tjent og vil fortsette å tjene som modell og inspirasjon for andre høyreekstreme bevegelser rundt om i verden»?
Det er mange historikere som vet at Snyders arbeid er intellektuelt verdiløst. Men de er intimidert av hans kjendisstatus og frykter å utfordre narrativet som anvendes for å berettige USA-NATO-krigen mot Russland. Det er på høy tid å få brutt denne feige tausheten.