Det tyske partiet Die Linke, Venstrepartiet, er i fritt fall. Partiet har siden mars i fjor tapt massivt i syv påfølgende valg i Tysklands Bundesländer, til delstatenes Landtag-parlamenter. I det vestlige Tyskland har partiet nå bare Landtag-representasjon i by-statene Hamburg og Bremen, og i det mer tynt befolkede Bundesland Hessen.
Die Linkes oppslutningen ved de føderale valgene i september i fjor falt fra 9,2 ned til 4,9 prosent (under 5 prosent-grensa for Bundestag-representasjon), og partiet klarte bare så vidt å opprettholde sin representasjon i det føderale parlamentet, Bundestag, takket være tre individuelle mandater fra Bundesländer med direkterepresentasjon. I delstatsvalget i Bundesland Saarland ved slutten av mars stupte partiet fra 12,8 ned til 2,6 prosent. I forrige søndags delstatsvalg i det tett befolkede og høyt industrialiserte Bundesland Nordrhein-Westfalen tapte partiet to tredjedeler av sine tidligere velgere, og var langt fra å komme inn i delstatsparlamentet, med resultatet 2,1 prosent. Blant arbeiderne stemte kun én prosent på Die Linke, selv om også sosialdemokratene (SPD) oppnådde deres historisk dårligste resultat.
Die Linkes tilbakegang er gode nyheter. Partiets påstand om å representere venstreorientert eller sågar sosialistisk politikk har bestandig vært en svindel. Siden partiet i 1990 oppsto fra det stalinistiske statspartiet i Den tyske demokratiske republikk (DDR), det tidligere Øst-Tyskland, under det nye navnet Partiet for Demokratisk Sosialisme (PDS), har det bekjent sin uforbeholdne støtte til kapitalismen, og har forsøkt å blokkere og kvele ethvert uttrykk for sosial og politisk opposisjon.
For dette formålet har partiet jobbet tett med fagforeningene og – siden grunnleggingen av Die Linke i 2007 – basert seg på frafalne sosialdemokrater anført av Oskar Lafontaine, tidligere delstatsminister i Bundesland Saarland, tidligere partileder for Det tyske sosialdemokratiske parti (SPD), og én gang føderal finansminister. Uansett hvor Die Linke har hatt muligheten til å sette sin politikk ut i livet har det vist seg å være like usosialt, hensynsløst og prokapitalistisk som alle de andre borgerlige partiene.
Partiets rolle er notorisk fra parlamentsrepresentasjonen i hovedstadsregionen Berlin, der byregjeringen, som benevnes Senatet, fra 2002 til 2011 ble styrt av «Rød-Rød»-koalisjonen SPD-Die Linke. Samtidig som SPD og Die Grünen på føderalt nivå presset gjennom lovene Agenda 2010 og Hartz-IV – velferds- og arbeidslivsreformer – slettet SPD og PDS/Die Linke i Berlin en tredjedel av arbeidsplassene i offentlig sektor, kuttet lønninger og sosiale ytelser, privatiserte offentlige sykehus og solgte vekk 150 000 offentlig eide leiligheter til eiendomshaier. Die Linkes historikk i regjeringsposisjon i andre av Tysklands Bundesländer er tilsvarende.
Partiet har siden finanskrisen i 2008 funnet det stadig vanskeligere å forene sin venstreorienterte retorikk med sin høyreorienterte politikk. Bankene og de rike ble ‘reddet’ med milliarder av euro, mens arbeiderklassen måtte ta regningen i form av fallende lønninger, sosiale nedskjæringer og måtte ta til takke med falleferdige offentlige skoler og sykehus. Die Linke støttet alt av dette.
Partiet oppnådde sitt beste føderale valgresultat i 2009, med i underkant av 12 prosent oppslutning. Siden den gang har det bare gått nedover, med sporadiske svingninger. Antallet velgere og partimedlemmer falt, og interne krangler tiltok.
Den ene fløyen, ledet av Katja Kipping og pseudo-venstre-gruppa Marx 21 (innordnet med Socialist Workers Party i Storbritannia), vendte seg til identitetspolitikk og andre av den velstående urbane øvre middelklassens kjepphester. En annen fløy, personifisert av Sahra Wagenknecht, konkurrerte med det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD) om nasjonalisme og fremmedfrykt. Atter andre, personifisert av Dietmar Bartsch, leder av parlamentsgruppa i Forbundsdagen (Bundestag), og Bodo Ramelow, delstatsminister i Bundesland Thüringen, var framfor alt interessert i å holde på makten, og søkte størst mulig nærhet til SPD og Den kristelig-demokratiske union (CDU).
Støtte til Ukraina-krigen
Krigen i Ukraina har nå endelig avslørt Die Linke for partiets pro-imperialistiske karakter. Partigrunnleggeren Gregor Gysi ønsket opprinnelig sågar å støtte den føderale regjeringens opprustingsprogram på € 100 milliarder, men har foreløpig ikke klart å få sin vilje gjennom. Bundestag-fraksjonsleder Bartsch angrep i Bundestag-debatten forleden «trafikklyskoalisjonen», sammensatt av SPD, Fri-Demokratenes Parti (FDP) og Die Grünen, fra høyre, og beskyldte den føderale koalisjonsregjeringen for å unnlate å håndheve sanksjoner mot russiske oligarker.
Under opptakten til forrige helgs delstatsvalg i Bundesland Nordrhein-Westfalen, angrep den føderale partilederen Jörg Schindler beskt sist lørdags arrangement som var mildt kritisk til NATO. Spurt av programlederen på kringkasteren ZDFs program «Berliner Runde» angående lørdagens kongress, «Det å leve uten NATO – Ideer for Fred», der pasifister og borgerlige journalister så vel som noen medlemmer av Die Linke skulle delta, tok Schindler indignert avstand fra den.
«Jeg kan eksplisitt si at dette ikke er partiets holdning,» understreket han. «Vårt parti har en klar holdning til spørsmålet om Ukraina-krigen. Vi kritiserer og fordømmer Putins angrepskrig. Så enkelt som dét er det, og det er ikke noe annet å si.»
Uttalelsen som kalte for kongressen, som fant sted i Berlin lørdag 21. mai, hadde eksplisitt nevnt at Russlands angrepskrig mot Ukraina «er i strid med folkeretten». Alt den tok til orde for var et framforhandlet forlik, og «kompromisser, uten tap av ansikt for noen av partene».
Die Linke har innkalt til en partikongress i Erfurt den 24. juni, for å velge en ny partiledelse, og – for å overvinne de «selvdestruktive prosessene og substansielle blokadene» – å sverge partiets troskap til NATOs krigskurs. For dette formål har partiledelsen lagt fram et førende partiforslag, som fullstendig støtter opp om NATOs propaganda.
Forslaget hevder Russland i årevis har «ført en politikk innrettet på å holde de postsovjetiske statene under Russlands innflytelse: Ved å bestrebe seg på å etablere autoritære vasallregimer, eller der det skulle mislykkes, ved å destabilisere statene».
Russland er «ett av de geostrategiske maktsentre i den forsteinede kapitalismen, der ulike aktører slåss om tilgangen til ressurser og innflytelsessfærer, også ved hjelp av krig». Landet har ført «en imperialistisk politikk» som har vært «legitimert overfor sin egen befolkning av en nasjonalistisk, militaristisk og autokratisk stormaktsideologi».
Den systematiske utvidelsen av NATO opp mot Russlands grenser, og kuppet i Ukraina støttet av USA og Tyskland, som i 2014 brakte et pro-vestlig regime til makten ved hjelp av høyreorienterte militser, og anla kimen til den nåværende krigen, er ikke nevnt, enn si fordømt, i hovedforslaget for partikongressen.
Partiets eksekutivkomité utøver i stedet selvkritikk. «Etter slutten av den kalde krigen har de vestlige statene, med deres overveldende økonomiske og militære makt og NATO, ofte ignorert institusjoner som FN og folkeretten (se Kosovo- eller Irak-krigene),» heter det i hovedforslaget. Dette har vært fokus for Die Linkes kritikk. «For lite oppmerksomhet ble viet til imperiale kriger utenfor NATOs fokusområder, som Russlands militære intervensjoner i Tsjetsjenia og Syria.»
Forslaget støtter økonomisk krigføring mot Russland, som en sentral del av NATO-offensiven. Seier over Russland skal ikke oppnås gjennom våpenleveranser, men gjennom skjerpede sanksjoner: «Sanksjoner må rettes mot Putin-systemets økonomiske maktbase, konsentrasjonen av rikdommen i hendene på noen få. Den tyske regjeringen må oppfylle sitt ansvar for å fryse disse eiendelene til russiske oligarker innen det nasjonale og det europeiske rammeverket.»
Sanksjonene og opprustningen av Ukraina – USA aleine har siden krigen begynte godkjent militærhjelp for $ 53 milliarder – tjener faktisk det samme målet: Det å påføre Russland et knusende nederlag, og tilrettelegge forholdene for landets oppløsing og underkastelse til imperialistmaktene.
Amerikanske medier snakker åpent om dette. Washington Post fordømte eksempelvis nylig Frankrikes, Tysklands og Italias – angivelige – bestrebelser for å få en slutt på blodsutgytelsen gjennom en våpenhvile. «Risikoen ved å redusere presset på Mr. Putin før han blir grundig beseiret, og kanskje ikke engang da,» er for høy, heter det. Ønsket fra Paris, Berlin og Roma «om å forkorte denne destruktive krigen – og dermed begrense skadene både på Ukraina og deres egne hardt utsatte økonomier», måtte ikke stå i veien for dette målet, fortsatte avisa.
NATO er med andre ord, for «grundig å få beseiret Putin» og få underlagt seg Russland, beredt til å blø Ukraina tørt, i en måneder-lang krig, og til å risikere en nukleær tredje verdenskrig.
Pasifistfraser
Men det ville ikke vært Die Linke om partiet ikke forsøkte å dekke over sin støtte til den imperialistiske krigspolitikken, med moralske appeller og oppfordringer til fred rettet til imperialistmaktene og institusjonene som er ansvarlige for krigen.
Med en hevet pekefinger advarer hovedforslaget NATO om at alliansens bestrebelser for å «installere en ‘ny verdensorden’» hadde «mislyktes mange ganger, ofte med katastrofale konsekvenser». «Spiralen av verdensomspennende opprusting og bruk av krig som virkemiddel for å håndheve hegemoniske interesser» var «farlig som bare helvete». Forslaget krever at «en global fredsorden som involverer alle aktører» må oppnås, blant annet ved å styrke Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og FN.
For et bankerott perspektiv! USA har siden oppløsingen av Sovjetunionen for 30 år siden ført krig nesten kontinuerlig, med det erklærte mål å forsvare sin posisjon som «eneste verdensmakt» og forhindre Kinas framvekst. Landet og de NATO-allierte har i prosessen ødelagt Irak, Afghanistan, Libya og Syria, så vel som ei rekke andre land, og militært omringet Russland.
Tysk imperialisme reagerer på alt dette ved selv å returnere til stormaktspolitikk og febrilskt å gjenoppruste. Die Linke støtter denne politikken, samtidig som de skravler om en ny «fredsorden», på samme måte som en prest som siterer Bergprekenen der han velsigner kanonene.
Det er heldigvis stadig flere som gjennomskuer dette bedraget, som nedgangen av velgernes oppslutning for Die Linke også viser. Den eneste måten å stoppe Ukraina-krigen på, og få forhindret en nukleær katastrofe, er gjennom en uavhengig bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen, som nå blir tvunget til å bære byrden av militarismen.
Dette betyr ikke å støtte Putin og hans regime. Tvert imot er Putins reaksjon på NATOs omringing av Russland like kortsynt som den er reaksjonær, og den spiller rett i hendene på NATO. Den er responsen fra et oligarkregime som har plyndret Sovjetunionens samfunnseiendom, og er arbeiderklassens uforsonlige motstandere.
Omveltingen av Putin er den russiske arbeiderklassens oppgave. Det samme gjelder det høyreorienterte regimet i Kiev, og Ukrainas arbeiderklasse. For disse formål trenger de russiske og ukrainske arbeiderne støtte og solidaritet fra arbeidere i hele Europa, USA og resten av verden.
De objektive forutsetningene for en slik bevegelse er under rask utvikling. Over hele verden gjør arbeidere opprør mot de sosiale konsekvensene av krigen og kapitalistkrisen: Inflasjon, sult, tap av arbeidsplasser og tiltakende utbytting – i en bevegelse som i stadig større grad antar åpne former mot kapitaliststyre.
Denne bevegelsen trenger et perspektiv som forener kampen mot krig, utbytting og sosial ulikhet med en bevisst global offensiv for å styrte kapitalismen, og bygge et sosialistisk samfunn. Dette perspektivet er representert av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party.