Der Deutsche Gewerschaftsbund (DGB), Den tyske sammenslutningen av fagforeninger, holder møter i Berlin fra 8. til 12. mai. Samlingen av 400 toppfunksjonærer fra DGB og fagforbundets åtte tilknyttede fagforeninger, som pompøst kaller seg «Arbeiderparlamentet», er i år fullstendig dominert av krig og militæropprusting.

Den voksende motstanden mot opprusting og krig og den økende uroen på mange arbeidsplasser i møte med galopperende inflasjon, stigende energikostnader og produksjonsstans på grunn av forsyningsflaskehalser, betyr at den tyske regjeringen anser fagforeningene som en viktig alliert for å holde arbeiderklassen under kontroll, undertrykke klassekampen og implementere sin krigspolitikk.

Selv om det ikke er nytt at ledende politikere kommer med hilsener på DGB-kongressen, var det denne gangen ingen ende på den politiske paraden. De øverste representantene for staten og regjeringen rakte hverandre hendene.

Forbundspresident Frank-Walter Steinmeier sparket ting i gang på søndag. Han holdt kongressens åpningstale. Kansler Olaf Scholz fulgte opp på mandag. Så kom arbeidsminister Hubertus Heil, etterfulgt av Berlin-borgermester/byrådsleder Franziska Giffey – alle medlemmer av Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD).

Bare uka før tidligere hadde kansleren blitt ropt ned av antikrigaktivister på et 1. mai-stevne, og Giffey hadde blitt pælmet med egg. På DGB-kongressen var de derimot hjertelig velkomne. Talene deres ble møtt med vedvarende klappsalver, og noen ganger også stående applaus.

President Steinmeier talte den 8. mai. Han brukte årsdagen for Wehrmachts (nazistenes væpnede styrker) betingelsesløse overgivelse og slutten på krigen til å berettige den største militæroppbyggingen siden Hitler, og for en massiv utvidelse av stedfortrederkrigen mot Russland.

Han begynte sin tale med en karakterisering av slutten av andre verdenskrig slik den sedvanlig til nå har vært forstått. Han sa at den 8. mai var en «takksigelsens dag» (til de daværende allierte i vest og øst, som beseiret Hitler); det var en «minnedag» (om nazistyrets grusomheter); det var en «formaningens dag» (ingen strek skal trekkes under minnet); det var også en «håpets dag» (at kampropet «Aldri mer krig i Europa!» [Nie wieder Krieg in Europa!] skal bli permanent implementert).

Men «drømmen om et felles europeisk hus» den har nå blitt til et mareritt. «Denne 8. mai er en krigsdag,» ropte Steinmeier ut. Krigen var et «epokebrudd». Fagforeningskongressen var «overskygget og preget av den».

Steinmeier gjentok begrepet «epokebrudd» ikke mindre enn seks ganger. Og han etterlot ingen tvil om hva han mente med det. Epoken som hadde begynt med Wehrmachts overgivelse og slutten på andre verdenskrig, og hvor Tyskland ble tvunget til å utøve en viss militær tilbakeholdenhet, den var nå kommet til en slutt.

For å berettige det faktum at tyske stridsvogner igjen ruller mot Russland og at den tyske regjeringen har bestemt seg for det største opprustingsprogrammet siden Hitler, gjentok Steinmeier og alle de andre regjeringsrepresentantene som talte etter ham, den løgnaktige krigspropagandaen som nå spres gjennom alle mediekanaler, fra morgen til kveld.

Putin ønsker å «utslette» Ukraina. Han krenker ikke bare Ukrainas grenser, men nekter landet dets rett til å eksistere. Uten å bruke ordene «utslettelseskrig», begrepet som beskriver nazistenes genocidkampanje mot Sovjetunionen, plasserte Steinmeier Putin i samme bås som Hitler, som en krigsforbryter. Med hans angrepskrig har Putin definitivt ødelagt «grunnlaget for den europeiske ordenen som holdt freden, som vi har bygget etter den andre verdenskrig, og den kalde krigen».

Angrepet på Ukraina er et angrep «på ideen om liberalt demokrati, og på verdiene som det er basert på: Frihet, likhet, respekt for menneskerettigheter og menneskeverdet». Den tyske regjeringens respons er «klar og utvetydig». Den støtter Ukraina med våpen, penger og enhver form for bistand landet trenger for å avvise det russiske angrepet. Dette er et spørsmål om solidaritet, erklærte Steinmeier.

Ikke ett ord om de kriminelle krigene NATO har ført i Jugoslavia, Irak, Afghanistan og Libya de tre siste tiårene. Ikke ett ord om den systematiske utvidelsen av NATO mot øst, som selv et annet russisk statsoverhode enn Putin ville ha oppfattet som en eksistensiell trussel. Ikke ett ord om det høyreorienterte kuppet i Kiev for åtte år siden, der Steinmeier var personlig involvert. Ikke ett ord om forberedelsene til en militær gjenerobring av Krim, forpurringen av ethvert mulig kompromiss og oversvømmelsen av Ukraina med våpen, som for lengst har gjort konflikten til en NATO-fullmektigkrig mot Russland.

Oppfordringen var i stedet til «levende solidaritet» med Ukraina. Til applaus fra de forsamlede funksjonærene forlangte Steinmeier at DGB og fagforbundets individuelle fagforeninger må støtte regjeringens krigspolitikk, og undertrykke enhver motstand fra arbeiderklassen mot de medfølgende «oppofrelsene».

Steinmeier sa følgelig: «Solidaritet, det betyr å legge økonomisk press på Russland, med drastiske sanksjoner som vi aldri før i EUs historie har innført. Solidaritet, det betyr også at vi må bære byrder, og det i lang tid.»

Med «epokeforandring» mente han også «et veldig konkret spørsmål. Hvordan håndterer vi byrdene vi allerede har å bære?» Det som står på spill er intet mindre enn «samholdet i vårt land». Forpurrede forsyningskjeder, stigende priser på mat, eksploderende energi- og drivstoffkostnader for mange mennesker, «krigens konsekvenser merkes allerede veldig direkte og hardt».

Mange mennesker er redde. Frykten «for inflasjon, for en resesjon. Og det å miste jobben – hvem ville vite det bedre enn dere i fagforeningene.» Hvordan få slutt på avhengigheten av russisk energiimport uten å true hele industrier, og sette hundretusenvis av arbeidsplasser i fare, «dét er hva dere alle er bekymret for. Det vet jeg,» understreket Steinmeier.

I tillegg kommer de teknologiske endringene og transformasjonen på mange områder innen produksjon og administrasjon. Han sa at alt må gjøres for å opprettholde samholdet i samfunnet og for å forhindre innflytelse fra «populister, uansett farge». «Dere, DGB med fagforbundets individuelle fagforeninger, dere har en veldig sentral rolle og mye ansvar i denne transformasjonen,» understreket Steinmeier, og han la til: «Jeg har stor tillit til dere.»

Fagforeningenes rolle som selskapenes og regjeringens politistyrker, som undertrykker all motstand mot utbytting, profittjag og krig, kunne ikke vært formulert klarere.

Dette ble etterfulgt av en hyllingstale for Reiner Hoffmann, den tidligere DGB-lederen, som på kongressen trakk seg, på grunn av alder.

DGB reagerte allerede i 2014 entusiastisk da Steinmeier, som utenriksminister, oppfordret Tyskland til å føre en stormaktspolitikk og til igjen å påta seg mer militært ansvar internasjonalt. Hoffmann, dengang nyvalgt DGB-leder, skrev et bidrag til nettstedet Review 2014, som Steinmeier hadde satt opp for å promotere denne politikken. Hoffmann ga hans udiskutable støtte for militæropprusting.

Michael Sommer, Hoffmanns forgjenger, hadde allerede opprettholdt tette kontakter med Bundeswehr (Tysklands væpnede styrker). Under ham hadde DGB og Bundeswehr, i fullt alvor, i en felleserklæring hevdet at de begge var del av fredsbevegelsen. Kort tid deretter deltok DGB i feiringen av 60-årsjubiléet for grunnleggelsen av Bundeswehr.

Det at fagforeningene støtter gjeninnføringen av tysk stormaktspolitikk og militæropprusting er ikke nytt. Men integreringen av fagforeningene inn i statsapparatet og regjeringen, det nådde en ny dimensjon under årets DGB-nasjonalkongress.

Kansler Scholz blåste også i krigspropagandaens trumpet og oppfordret DGB om tettere samarbeid. Arbeidsminister Heil understreket at den forrige regjeringen, der han også var arbeidsminister, allerede gjorde mye for å styrke fagforeningene og deres bedriftsutvalgs innflytelse. Han sa han nå vil fortsette med det, og i større grad.

Fusjoneringen av fagforeningene med regjeringen og statsinstitusjoner gjenspeiles også i valget av den nye DGB-lederen. Yasmin Fahimi kommer direkte fra SPD og regjeringsetablissementet. Hun var på forskjellige tidspunkt SPD-generalsekretær, statssekretær i det føderale arbeidsdepartementet og et parlamentsmedlem. I tillegg er hun partner med Michael Vassiliadis, president for Gruvedrift, kjemi- og energiarbeideres fagforening (IG BCE), som alltid har representert DGBs konservative høyrefløy.

På kongressen kunngjorde Fahimi at hun ville utvide DGBs makt og innflytelse. Men arbeidere ser i økende grad fagforeningene for det de faktisk er – byråkratiske apparater finansiert av regjeringen og selskapene gjennom tilsynsrådene, som med alle midler undertrykker klassekampen. Stadig flere arbeidere stemmer med føttene og sier opp deres medlemskap. Ved årtusenskiftet hadde DGB fortsatt 7,7 millioner medlemmer; i dag er det mer enn 2 millioner færre.

Den tiltakende integreringen av fagforeningene inn i staten og i kapitalistselskapenes ledelse har dype objektive årsaker. Den globale integrasjonen av verdensøkonomien og transnasjonale produksjonsprosesser har fratatt fagforeningene det nasjonale grunnlaget de tidligere hadde til å utøve press for begrensede sosiale reformer. Det har ført til deres transformasjon. I stedet for å trekke innrømmelser ut fra selskapene har de blitt statens og selskapenes vedheng, og trekker nå innrømmelser ut fra arbeiderne i form av lønnsreduksjoner og sosiale nedskjæringer.

Støtte for gjenopprusting og krig, for å sikre forsyninger av råvarer, markeder og tilgangen til billig arbeidskraft, er den logiske forlengelsen av denne nasjonalistiske politikken.

Fagforeningenes kontroll over arbeiderklassen er avgjørende for å kunne føre krig. Kampen mot krig krever derfor et brudd med de nasjonalistiske fagforeningene. Byggingen av uavhengige aksjonskomitéer på grunnplanet får nå stor betydning for å knytte den voksende motstanden mot sosiale angrep, mot politikken med bevisst masseinfeksjon med Covid-19 og trusselen om en tredje verdenskrig, og for lanseringen av en global motoffensiv.