Dette er den tredje delen av en firedelt serie. Del én introduserte canadisk imperialismes mangeårige allianse med den høyreekstreme ukrainske nasjonalismen. Del to undersøkte opprinnelsen til Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) og den antisemittiske, pro-nazi-historikken til avisa Krakivski Visti, som ble redigert av Mikhailo Tsjomiak, bestefaren til Canadas visestatsminister Chrystia Freeland. Del fire vil undersøke hvordan den canadiske staten besørget ei trygg nødhavn for nazistenes fascistkollaboratører fra OUN (M) og OUN (B), bisto dem med hvitvaskingen av deres forbrytelser, og brukte dem og den høyreekstreme ukrainske nasjonalismen som virkemidler for egne imperialistiske utenriks- og innenrikspolitiske orienteringer.
De rivaliserende Melnyk- og Bandera-fløyene av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister – henholdsvis OUN (M) og OUN (B) – hyllet og deltok begge i nazistenes utslettingskrig mot Sovjetunionen, og fungerte som nazistenes håndlangere i Holocaust, selv om de var bittert splittet over hvordan de mest effektivt kunne samarbeide med nazistene for å få skapt et «uavhengig Ukraina».
Nazi-invasjonen av Sovjetunionen ble fra starten av tenkt som en «utryddingskrig» med siktmål å etablere tysk imperialistherredømme over kolonier som skulle strekkes seg til Ural-fjellene. Invasjonen var preget av en brutalitet og råskap uten sidestykke. Under «Generalplan Ost», utviklet av statlige institusjoner og Friedrich-Wilhelm-universitetet i Berlin, skulle folkene som bodde i Øst-Europa eller Russland utryddes, eller forvandles til kolonirikets slaver. Etter hvert som den blodige volden utløst av dette korstoget fikk moment, forflyttet Hitler og hans nærmeste samarbeidspartnere seg mot slutten av 1941 til å implementere deres «Endlösung» for Europas jøder, det vil si den planlagte og systematiske utryddelsen av 6 millioner mennesker, som benevnes Holocaust.
Den ukrainsk-canadiske kongressen (UCC), andre nåtidige høyre- og høyreekstreme ukrainske nasjonalister, og deres imperialistsponsorer i Ottawa, Washington og Berlin kommer med ei rekke selvtjenende, helt fantastiske påstander om OUNs historikk under den andre verdenskrigen og i Holocaust. Alt av det er en bunt løgner.
De påstår at OUN og Banderas Ukrainske opprørshær (UPA) var en «nasjonal frigjøringsbevegelse». I virkeligheten var de fascister som underordnet seg Nazi-Tyskland, og seinere britisk og amerikansk imperialisme. De påstår at OUN og UPA sloss mot «både nazistene og Sovjet-forsvarerne». Dette til tross for at de ukrainske fascistene ivrig hadde tjent i invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941, og at de fortsatte å slåss mot Sovjetunionen, enten direkte under nazi-kommando eller i en koordinering med nazistene, inntil de i 1945 ble tvunget til å flykte til de siste nazi-forsvarsposisjonene i Wien, München og forøvrig.
Spesielt er det UCC og ukrainsk høyreekstreme som ærer UPAs genocidale historikk – en styrke med et lederskap og krigere som i stor grad bestod av fascister som, under Banderas ordrer, tidligere hadde tjent i Det tredje rikets krigsmaskin og i SS. I siste instans hevder dagens forsvarere av de ukrainske fascistene at de ikke spilte noen rolle i Holocaust. Om vi ikke snakker om utryddelsen av godt over 1 million ukrainske jøder, ville dette være til å le av. Tallrike OUN-dokumenter og publikasjoner, under og til-og-med lenge før utbruddet av den andre verdenskrig, forfektet en massiv vold mot jødene. Nyere historisk forskning har i skremmende detaljer dokumentert OUN- og UPA-kadres deltakelse i Holocaust – deriblant i innsamlingen av jøder, deres massenedslakting og i bemanningen av dødsleirene – så vel som i drap på mer enn 100 000 polakker i etniske utrenskingsoperasjoner, og på titusenvis av sovjetrussiske og -ukrainske partisaner. Jo større bevismengden vokser mot de ukrainske fascistene, jo høyere hyler deres nåtidige forsvarere. Men de kan ikke få skreket høyt nok til å kunne tie objektive historiske fakta.
Den canadiske historikeren John Paul Himka, som selv en gang var en forfekter av myten om Bandera som en «nasjonal frigjøringsforkjemper» og en livslang liberal forfekter av den ene eller den andre formen for ukrainsk nasjonal identitetspolitikk, har gjennom en konfrontasjon med disse fakta blitt tvunget til å innrømme at OUN var en kriminell organisasjon som deltok i genocidet av den europeiske jødedommen og i den etniske utrenskingen av polakker. I hans nylige bok, Ukrainian Nationalists and the Holocaust: OUN and UPA’s Participation in the Destruction of Ukrainian Jewry, 1941–1944, oppsummerer Himka OUN-UPA-rollen i Holocaust:
Det var tre vesentlige faser der nasjonalistene bidro til massemordet.
For det første, militser organisert av OUN var sentrale aktører i den antijødiske volden sommeren 1941, i den umiddelbar etterdønningen av den tyske invasjonen av Sovjetunionen. Militsene arresterte jøder for å gjøre dem til gjenstand for tvangsarbeid, ydmykelser og mord; tusener av de arresterte ble henrettet av tyske enheter, hovedsakelig Einsatzgruppe C og Waffen SS-divisjonen «Wiking». De ukrainske nasjonalistmilitsene samlet sammen jødene som ble overlevert i tyskernes vold, siden de lettere enn inntrengerne kunne identifisere jøder og kjente lokalitetene, deriblant de jødiske nabolagene i byene. Noen ganger ble volden ledsaget av blodige offentlige forestillinger, som i pogromene utløst i Lviv og Zolotsjiv tidlig i juli 1941; noen ganger myrdet OUN-militsene utvalgte jøder og deres familier mer diskret, og noen ganger myrdet de ganske enkelt alle jøder i en landsby.
For det andre, OUN rekrutterte til, og infiltrerte Det ukrainske hjelpepolitiet i Galicia og til den stasjonære politistyrken Schutzmannschaften i Volhynia. Disse politienhetene besørget den uunnværlig nødvendige arbeidskraften for gjennomføringen av Holocaust. De samlet inn jøder for deportasjon til dødsleiren ved Belzec, eller for henrettelse ved skyting; og selv om det meste av selve drepingen ble utført av tyskere, drepte under visse omstendigheter også de ukrainske politimennene. Disse likvidasjonene fant hovedsaklig sted tidlig 1942 og fram til midten av 1943.
For det tredje, tidlig i 1943 deserterte tusener av disse ukrainske politimennene fra tysk tjeneste for å tilslutte seg den OUN-ledede nasjonalistoppstanden. I besittelse av en viss militær trening og med kjennskap til både våpen og dreping inntok de lederstillinger i UPA. Så snart de tidligere politimennene sluttet seg til dem lanserte UPA et massivt etnisk utrenskingsprosjekt, først i Volhynia og seinere i Galicia. Selv om dette prosjektet primært var rettet mot polakker, var det også andre ikke-ukrainske ofre. Vinteren 1943 til 1944, da Den røde armé rykket vestover, fikk UPA lokket overlevende jøder ut av deres gjemmesteder i skogene, plasserte dem midlertidig i arbeidsleirer, for så å myrde dem.
De ukrainske fascistene og Operasjon Barbarossa
De rivaliserende fløyene av OUN mobiliserte tusener, muligens titusener, av deres kadrer og støttespillere til å delta aktivt i Operasjon Barbarossa, nazi-invasjonen av Sovjetunionen lansert den 22. juni 1941. Dette gjorde de på flere måter. I månedene som førte opp til Operasjon Barbarossas lansering satte tysk militæretterretning opp to ukrainske bataljoner som hovedsakelig, om ikke utelukkende, var bemannet av OUN (B)-supportere. Den ledende ukrainske offiseren for Nachtigall-bataljonen var, som vi bemerket i Del 2, den nære Bandera-medarbeideren Roman Sjukhevytsj, som seinere skulle bli UPAs militærkommandant.
Både OUN (M) og (B) opprettet prohidny hruppy (spesialstyrker) som støttet og fulgte nazihærene der de rykket inn i Sovjet-Ukraina. Mange av dem påtok seg raskt «politi»-funksjoner, det vil si undertrykking av befolkningen, utsondring av sovjetregimets tilhengere og oppsamling og dreping av jøder. OUN (B) dannet også en en paramilitær styrke kalt «Ukrainske folks milits», som jobbet bak de framrykkende tyske linjene, der de bisto dødsskvadronene til SS og Einsatzgruppen.
Krakivski Visti – dagsavisa publisert av den OUN (M)-innordnede Ukrainske sentralkomitéen og som ble redigert av Chrystia Freelands bestefar, Mikhailo Tsjomiak – var ikke mindre enn delirisk i utgaven publisert den 23. juni 1941, som kunngjorde lanseringen av det avisa kalte en «hellig krig» mot «antikrist».
Under overskriften «Historiens mest berettigede krig,» erklærte Krakivski Visti:
«Aldri før i historien har det vært en mer berettiget krig enn krigen startet av tyske tropper søndag 22. juni 1941. Krigen som har begynt i dag er noe sånt som et enormt korstog for menneskets frigjøring, for nasjoners frigjøring, med frigjøring av hele verden fra antikrists forferdelige spøkelse. ... I dag, den tyske Führer vil bli frelseren for alle folkene som er slavebundet av Røde Moskva ... blodet til tyske soldater som allerede hadde dødd og som vil fortsette å dø en heroisk død i DENNE hellige krigen vil bli grunnlaget for en ny framtid for alle de frigjorte folkene i Øst-Europa, Vest-Asia og for hele menneskeheten.»
Da nazistene satte Operasjon Barbarossa i bevegelse var både OUN (M) og (B) opptatt med å legge planer for deres egen større rolle i et nazi-ledet «Nytt Europa».
Den 10. juni 1941, 12 dager før nazi-invasjonen, skrev Volodymyr Kubiyovytsj, Krakivski Visti-forleggeren og lederen for Den ukrainske sentralkomitéen (UtsK), et brev til Adolf Hitler som skisserte planen til OUN (M) for en ukrainsk fasciststat under Das dritte Reichs styrende veiledning og formynderskap.
I sitt brev oppfordret han til:
«En ‘Fuhrer’-stat
«Helt tilbake til den ukrainske «Hetman»-statens tradisjon, den framtidige ukrainske staten skal ha en autoritær konstitusjon. Den utøvende makten skal være konsentrert i hendene på en Fuhrer, (Vozhd).
«En stat med ett parti
«Som et rådgivende organ skal det politiske partiets lederskap, og det rådgivende styre bestående av representanter for de ulike selskapene, være tilgjengelige for å assistere ham. Et nasjonalt parti skal i sin helhet være den eneste formen for politisk organisering, og skal danne grunnlaget for statsorden så vel som å være den eneste faktoren for nasjonal utdanning og organisering av samfunnsliv. …
«Økonomi
«... I likhet med lederskapet skal også administrasjonen og økonomien være organisert på en autoritær måte.»
Hitler og nazistene var ikke ute etter å opprette en «ukrainsk stat», ikke engang en som ble ledet av en «Vozhd» som var like slavisk lydig som Kubiyovytsj. De var, imidlertid, mottagelige for hans forslag om at Vest-Galicia ble inkludert inn i territoriene til Generalguvernementet så snart det var okkupert av nazi-inntrengerne. Dette tillot UTsK å utvide sine operasjoner inn i deler av det ukrainske kjernelandet.
Ukrainsk «uavhengighet» i trelldom for nazi-ledet tysk imperialisme
Ifølge OUN (B)’s egen beretning nådde den den tyske hærens OUN-bemannede Nachtigall-bataljon den 30. juni 1941 fram til Lviv, «og OUN-ledere anført av Jaroslav Stetsko erklærte gjenopprettelsen av den ukrainske staten og dannet en regjering».
Til den dag i dag feirer Ukrainas fascister og deres forsvarere og apologeter «Akt Proholoshenia Ukrainskoi Derzhavy» (Proklameringen av Ukrainsk Statsmakt), som Stetsko proklamerte under en samling i Lviv, samme dag som en uhyrlig pogrom begynte mot byens jødiske befolkning, som en «uavhengighetserklæring».
Proklamasjonen er sjelden sitert i sin helhet av Banderas ukrainske nasjonalistapologeter, fordi det bare ville tjene til å understreke ytterligere at etter å ha ankommet Ukraina som ivrige deltakere i nazistenes utryddingskrig mot Sovjetunionen, erklærte de ikke Ukrainas uavhengighet, men de utropte deres stats trelldoms-binding til den nazi-ledede tyske imperialismen.
Proklamasjonen, en kort tekst som ikke engang bruker ordet uavhengighet, lover at den «ukrainske statsmakten» vil «samarbeide tett med det Nasjonalsosialistiske Stor-Tyskland, under ledelse av Adolf Hitler, for å skape en ny orden i Europa og verden. .. og å samarbeide kraftfullt med den tyske hæren mot den muskovittiske okkupasjonen. ...»
Banderistene bestrebet seg åpenbart på å etterligne deres allierte og fascistkolleger i Slovakia, der Hlinka-garden hadde dannet en regjering under nazi-veiledning, og den kroatiske organisasjonen Ustasce, som OUN-lederne hadde trent sammen med på 1930-tallet, som hadde fått deres egen-fascist-marionettstat.
Deler av (den tyske hæren) Wehrmacht ønsket Lviv-proklamasjonen velkommen, da de så den operative nytten av OUN-B-terroristene, og ei gruppe Wehrmacht-offiserer som var tilstede da Stetsko proklamerte hans erklæring, skal angivelig ha jublet. Men Hitler anså derimot de enorme fruktbare landområdene i Ukraina som for viktige for hans rasistiske fascistprosjekt for å skape Lebensraum for tyskerne, til å kunne tillate noen som helst form for en ukrainsk stat.
Bandera ble den 5. juli 1941 arrestert av Gestapo, og ført til Berlin. Stetsko, som hadde utnevnt seg til Ukrainas «statsminister», fulgte etter ei uke seinere. Bandera og Stetsko fortsatte å nyte politisk frihet, der de var internerte i Berlin. Banderas korrespondanse, noe av den merket «Hemmelig», fortsatte. Bandera og Stetsko ble løslatt den 14. juli, og fortsatte å forhandle med nazi-regimet, og la forskjellige prosjekter fram for forskjellige av nazistienes militær- og politiorganer. I et servilt «protestbrev» til Hitler den 3. august 1941, angående Galicias separasjon fra resten av Ukraina og innlemmelse i Generalguvernementet, som i seg selv delvis var en reaksjon på OUN (B)’s proklamasjon, bekreftet Bandera hans «dypeste respekt» for Hitler som en kollega «Vest-Markens nasjonalist».
Stetsko, for hans del, bekreftet at et Ukraina under deres forvaltning ville fungere som en nasjonal tvangsarbeidsleir for Nazi-Tyskland: «Jeg vet,» skrev han, «at gjenoppbyggingen av en suveren og forent ukrainsk stat kun er mulig med (Nazi-) Tysklands seier ... vi opprettholder Ukrainas fullstendige økonomiske støtte for (Nazi-) Tyskland med alle tilgjengelige midler ...»
Det var banderistenes attentat på Mykola Stisiborskyi, en rivaliserende leder og ideolog fra OUN (M), nazistenes andre ukrainske fascistallierte, som førte til at nazistene igjen arresterte Bandera og Stetsko.
OUNs tilhengere og apologeter liker å framstille «forvaringen» av Stetsko og Bandera som noe som tilsvarer den typen brutale fengsling nazistene (og OUN!) tildelte kommunister, jøder, romfolk og politiske fanger. OUN-pamfletter snakker illevarslende om «konsentrasjonsleirer» som Stetsko og Bandera ble satt inn i.
I virkelighetens verden ble OUN (B)-lederne holdt i «Sonder und Ehrenhaft», en spesiell og privilegert interneringsstatus som nazistene forbeholdt diplomater og statsoverhoder. Dessuten fikk de fortsette å korrespondere med deres tilhengere innlemmet i det undertrykkende naziapparatet, selv om nazistene tok skritt for å stramme inn deres overvåkning og kontroll, ved å integrere OUN-milits og spesialgruppe-medlemmer inn i ukrainske politienheter.
Stetsko produserte mens han var i varetekt et dokument som ukrainske nasjonalister ikke liker å referere til, hans «Zhitiepys» eller «Livsberetning». Det attesterer ytterligere om OUNs støtte for utryddelsen av jødene og organisasjonens fascistkarakter.
Stetsko skrev: «Jeg anser marxisme som et produkt av det jødiske sinn, som imidlertid har blitt anvendt i praksis i det muskovittiske folkefengselet av det muskovitt-asiatiske folket, med jødenes bistand. Moskva og jødedommen er Ukrainas største fiender og bærere av korrumperende bolsjevikske internasjonale ideer. Jeg setter full pris på den ubenektelig skadelige og fiendtlige rollen til jødene, som hjelper Moskva med å slavebinde Ukraina ... Jeg støtter derfor ødeleggelsen av jødene og den hensiktsmessige nødvendigheten av å bringe tyske metoder for utrydding av jødedom til Ukraina.»
Fordi vi her snakker om slike alvorlige anliggender må det understrekes at Stetsko brukte ordene «vinisjeniya» – ødeleggelse – og «eksterminatsii zhidivstve» – utrydding av jødedom.
I en annen passasje forklarer Stetsko i klare ord de ukrainske nasjonalistenes uforsonlige motstand mot, og hat til sosialisme og demokrati:
«Jeg var med på å skape ideologien og programmet til Organisasjonen (OUN) som fullstendig fiendtlig til marxisme, demokrati og alle klassebaserte ideologier og programmer. Politisk støtter jeg et autoritært ettpartisystem i Ukraina. For den sosiale sfæren støtter jeg nasjonal solidarisme, som er nært opp til det nasjonalsosialistiske (nazistiske) programmet, men mitt skiller seg ut med det ukrainske landets spesielle karaktertrekk ...»
Stetsko – som skulle etterfølge Bandera, etter sistnevntes død, som leder av OUN (B) – fortalte ikke nazistene hva han trodde de ønsket å høre for å komme seg ut av fengselet, som han meldte seg frivillig til. Han uttalte ganske enkelt til hans nazi-fangevoktere og beskyttere den allerede etablerte politiske orienteringen til OUN (B).
Borotba I diialnist OUN pidchas vinny (OUNs Kamp og Aktiviteter i Krigstid) – et OUN (B)-dokument utarbeidet som en veiledning for den ukrainske fascistmilitsen prohidny hurupy (spesialstyrkene), som støttet og fulgte nazi-hærene da de invaderte Sovjetunionen i juni 1941 – sanksjonerte eksplisitt massemord: «I en tid med kaos og forvirring er likvidering av uønskede polske, muskovittiske og jødiske aktivister tillatt, spesielt tilhengere av jødisk-muskovittisk imperialisme.»
Dette dokumentet, som nåtidige fascist-tilhengere av OUN fortsetter å refererere, sier videre:
«Så snart OUN etablerer en regjering skal den være basert på følgende sosiale prinsipper:
«De nasjonale minoritetene blir delt inn i a) dem som er vennlige mot oss ... og b) dem som er fiendtlige mot oss – muskovitter, polakker og jøder ...
«Re: a) Har de samme rettigheter som ukrainere ...
“Re: b) Ødeleggelse i kampen, spesielt dem som forsvarte regimet: Deportasjon til deres hjemland, ødeleggelse, spesielt av intelligentsiaen, som ikke må få lov til å inneha noen administrative stillinger. Generelt sett gjør vi det umulig å produsere en intelligentsia, som har tilgang til skoler osv. For eksempel skal de såkalte polske bøndene assimileres, noe som gjør at de fra begynnelsen av forstår ... at de er ukrainere, kun tvangsassimilerte til det latinske ritualet. Ledere skal ødelegges. Jøder skal isoleres og fjernes fra administrative stillinger, for å forhindre sabotasje. Dersom det for eksempel skulle være et absolutt behov for å beholde en jøde i den økonomiske administrasjonen, da bør en av våre militsmenn settes over ham, og han bør likvideres for de minste overtredelser. Bare ukrainere, og ikke utenlandske fiender, kan være ledere i livets ulike greiner. Assimilering av jøder er forbudt.»
De ukrainske fascistene, fra begge OUN-fraksjonene, satte disse folkemordstankene ut i livet der de jobbet sammen med og innen nazi-sikkerhetsstyrkene, og i forfølgelsen av deres målsetning om å etablere et «Ukraina for ukrainerne» – det vil si en etnisk «rein» ukrainsk stat.
Nachtigall-bataljonen og assisterende politisoldater fra OUN (B) deltok i to morderiske kampanjer som brøyt ut i Lviv i 1941, fra 30. juni til 3. juli, og igjen fra 25. til 29. juli, der så mange som rundt 9 000 av Lvivs jøder ble myrdet av tyske nazister og ukrainske fascister. Tilsvarendende pogromer fant sted i Ternopil, Kremianets, Zolotsjev og Zboriv. Disse drapskampanjene førte til langt større masseskytinger. Organisert av dødsskvadroner fra Einsatzgruppen, med bistand og deltakelse fra OUN-milits og politihjelpesoldater, drepte de sommeren 1941 flere enn 50 000.
Ivan Kattsjanovski, statsviter ved Universitetet i Ottawa, som har forsket ekstensivt i materialet og har dokumentert den dominerende rollen tidligere ukrainske politisoldater og hjelpestyrker involvert i nedslaktingen av jøder kom til å spille i UPA, peker også på involveringen av OUN (M)-ledet polititropper i noen av de mest forferdelige av forbrytelsene, deriblant skytingen av 34 000 jøder i september 1941, ved kløfta Babi Yar ved Kiev.
Mange OUN (B)-medlemmer som spilte ledende roller i hjelpepolitienhetene, inkludert den beryktede Mykola Lebed, fikk opplæring i tortur og andre «ferdigheter» ved tyske militær- og politiskoler drevet av Gestapo og SS. Lebed, som skulle fortsette å lede OUN (B)’s hensynsløse SB-sikkerhetstjenester, befalte gruppa på 120 ukrainere rekruttert av nazistene for opplæring ved Zakopane Gestapo-treningsskole umiddelbart etter deres invasjon av Polen i 1939. Etter krigen var han var en livslang CIA-operatør som drev propagandaforlaget «Prolog» i USA.
Hans opplæring ved Zakopane Gestapo-skolen involverte den tilfeldige utvelgelsen av uskyldige jøder for håndfast tortur og myrding. En OUN-B-avhopper, Mykyta Kosakivskyj, skulle flere tiår seinere tilstå hvordan han så Lebed «gå inn i et tilfeldig jødisk hjem … ta tak i en jøde og bringe ham over til enheten …» Gestapo-offiserer utdannet i «de skikkelige metodene for avhør». «For å få brakt den uskyldige jøden til å tilstå at han hadde voldtatt ei arisk kvinne, slo og banket og torturerte de tyske offiserene ham ved bruk av knyttnevene, et sverd og jernstenger. Da han var blodig fra topp til tå, brukte de salt og flammer på hans sår …» Seinere slo Gestapo-sjef «Rosenbaum igjen jøden med et jernrør, og Lebid (sic) hjalp også til i denne heroiske handlingen.»
De ukrainske fascistenes respons på vendingen i krigen, i nazistenes disfavør
Hitlers hærers to nederlag, ved Stalingrad høsten/vinteren 1942 til 1943, og i slaget ved Kursk sommeren 1943, fikk begge de rivaliserende fraksjonene av de ukrainske fascistene til å foreta opportunistiske og kyniske taktiske endringer.
Våren 1943 begynte OUN (M) å mobilisere sine supportere for å danne en ukrainsk enhet av Waffen SS. Før krisen foranlediget av nederlaget ved Stalingrad hadde nazistene begrenset adgangen til Waffen SS til «reine ariere». Som den eneste ukrainskspråklige publikasjonen tillatt i det nazistiske Generalguvernementet, spilte Krakivski Visti, under Tsjomiaks redaktørskap, en avgjørende rolle i denne kampanjen.
Den 16. mai 1943 publiserte Krakivski Visti følgende appell fra Kubiyovytsj:
«Det etterlengtede øyeblikket har kommet da det ukrainske folket igjen vil ha muligheten til å komme ut med våpen i hånd for å gå i kamp mot sin mest forferdelige fiende – Bolsjevismen. Det stor-tyske rikets Führer har gått med på dannelsen av en egen ukrainsk frivillig militærenhet under navnet SS infanteridivisjon ‘Galicia.’ ... Dere må stå, skulder ved skulder med den uovervinnelige tyske hæren, og ødelegge, én gang for alle, Bolsjevik-udyret ...»
Kubiyovytsj ble selv Waffen SS-divisjon Galiziens første offisielle medlem, der han sverget en ed til Waffen SS og til SS-sjefen Heinrich Himmler.
Krakivski Visti ledsaget avisas rekrutteringskampanje for Waffen-SS med en stygg strøm av antisemittiske artikler. Tysk pressesjef Emil Gasner forlangte at disse artiklene måtte skrives av ukrainere, i motsetning til de mange opptrykkene av tysk antisemittisk innhold som avisa regelmessig publiserte. Disse artiklene skulle tjene til å understreke ukrainsk støtte til rekrutteringskampanjen for Waffen SS. Flere frivillige stilte opp, deriblant Oleksander Mokh, som seinere skulle gå videre hen til en forlagskarriere i Toronto. Men før hans immigrasjon besto hans bidrag til verdenslitteraturen av tekster med titler som «Hvordan jødene nedverdiger Europa», «Hvordan de (jødene) hjalp Bolsjevikene» og «Samvittighet og Sodoma», utgitt i mai og juni 1943. Disse bidrag er påfallende fraværende i hans biografi i «Encyclopedia of Ukraine», som ble redigert av ingen ringere enn Kubiyovytsj selv, og som til slutt skulle bli sponset av University of Alberta’s Canadian Institute of Ukrainian Studies.
Waffen SS 14., eller Galicia-divisjonen, ble i 1943 trent ved siden av forskjellige konsentrasjons- og tvangsarbeidsleirer, deriblant Dachau, ifølge tilståelser fra tidligere divisjonsmedlemmer. De leirinnsatte ble tvunget til å ta av seg hatten da de nye SS-rekruttene marsjerte forbi. Rekruttene fikk to timers indoktrinering i nasjonalsosialistisk teori hver uke, mens resten av deres dager var fylt med dens praktiske anvendelse. Ved slutten av august 1943 sverget medlemmene en ed til Adolf Hitler, etter å ha blitt tatovert med deres blodgruppe. Da vervingens mål på 8 000 ble overtegnet, ble de som ikke klarte nåløyet innlemmet i fire enheter av spesialpoliti, som også gikk hen til å delta i grusomheter.
Galicia-divisjonen skulle ikke se kamp før i februar 1944, da den ble sendt inn i aksjon mot motstand mot nazistene. I juli 1944 mistet divisjonen 73 prosent av sine styrker ved Brody der den forsvarte seg mot den sovjetiske kontraoffensiven som korresponderte med D-dagens landinger. Enheten ble gjenoppbygd av nazistene fra reservestyrker, og tidlig i 1945 sendt til Slovakia for å knuse den slovakiske arbeiderklassens opprør mot fasciststyret der.
Waffen SS 14. Galizien’s kommanderende offiserer ble trukket fra rekkene av de verste nazi-massemorderne. Fritz Freitag var en veteran fra myrderiene til Einsatzgruppen, som førte en omfattende dagbok over hans grusomheter, med oppføringer som «114 fanger tatt, 283 jøder skutt». SS-Obersturmbahnfuherer Franz Magall førte også hans Einsatzgruppen-forbrytelser inn i ei dagbok: «Det å drive kvinner og barn ut i sumpene var ikke så vellykket som det burde vært, da sumpene ikke var dype nok til at de sank.»
Michael James Melnyk, som har skrevet tre bøker om Galicia-divisjonens historie, beskriver i nitidige detaljer antipartisan-operasjoner divisjonen gjennomførte mot den lokale befolkningen i Ukraina, og deretter mot slovakene. Men som sønn av et tidligere Waffen SS-medlem, antar han ganske enkelt at alle av enhetens ofre fikk som fortjent, som «kommunister» eller partisaner.
Det er derfor nyttig å sammenligne Melnyks beskrivelse av Huta Pieniacka-massakren våren 1944, med beretningene fra det polske instituttet for nasjonal erindring, og dem fra det ukrainske vitenskapsakademiet.
Melnyk berettiger grusomheten på følgende måte: «Landsbyen (med rundt 1 000 innbyggere) er åpent erkjent å ha blitt en godt befestet væpnet høyborg, og et stort motstandssenter for både polsk- og sovjetisk-ledede partisangrupper. Disse partisanene, i tillegg til å trakassere tyske forsyningskolonner og forpurre den tyske hærens bakre områder, er også kjent for å ha kjempet mot UPA, så vel som for å ha terrorisert den lokale ukrainske befolkningen ved å plyndre de omkringliggende landsbyene.» Melnyk fortsetter deretter med å innrømme at landsbyen ble gjenstand for en «‘pasifiseringsaksjon’ som til slutt førte til ødeleggelsen av den og likvideringen av mange av den gjenværende sivilbefolkningen,» men hevder dette var tyskernes verk. Melnyk utelater også det faktum at innbyggerne i Huta Pienacka året før hadde flyktet fra OUN (B)’s massakrer av mer enn 100 000 polakker og jøder. «Pasifiseringsaksjonen» gjorde det av med dem.
Polakkene minnes ting annerledes:
«... forbrytelsen ble begått av den 4. bataljon av den 14. divisjonen, den 28. februar. Tidlig morgen den dagen ble landsbyen omringet av soldater fra denne divisjonen, kledd i hvite kamuflerende antrekk. Landsbyen kom under artillerikryssild. SS-menn fra den 14. divisjon av SS ‘Galizien’ tok seg inn i landsbyen og skøyt de sivile de først fikk samlet sammen, ved ei kirke. Etterhver ble sivile, for det meste kvinner og barn, skilt fra gruppevis, for så å bli sperret inne i låver som ble satt i brann. De som forsøkte å stikke av ble skutt. Vitner avhørt av påtalemyndighetene for Hovedkommisjonen beskrev handlingens sykelige detaljer. Forbrytelsen ble begått mot kvinner, barn og nyfødte babyer.»
Det ukrainske Vitenskapsakademiet skriver:
«SS-avdelingens angrep på landsbyen var resultat av at befolkningen i landsbyen Pidhirtsiv hadde tystet til det ukrainske politiet, som informerte tyskerne, om at polakkene i Huta Pieniacka skjulte jøder, støttet Bolsjevik-partisaner, lagret våpen og så videre. De ukrainske SS-mennene ankom landsbyen for å gjennomføre en inspeksjon. Da de begynte å plyndre befolkningen, og snakket ukrainsk seg imellom, tok polakkene dem for å være banditter i forkledning, og begynte å forsvare seg. Da ankom en ukrainsk SS-skvadron landsbyen fra Pidhirtsiv. Etter å ha omringet landsbyen begynte den å myrde folk.»
OUN (B) og Den ukrainske opprørshæren (UPA)
Etter den tyske overgivelsen ved Stalingrad i februar 1943, og med voksende støtte i det ukrainske befolkningen for sovjetpartisanmotstanden mot nazistene, begynte OUN (B) å forberede for muligheten at deres nazi-allierte gikk mot nederlag, og at håp om et «uavhengig Ukraina» var tapt.
Den OUN-organiserte Ukrainske opprørshæren (UPA) sies å ha blitt grunnlagt i oktober 1942. Men den dukket først opp som en betydelig kampstyrke våren 1943, og da som resultat av storskala desertering over til organisasjonen i mars og april 1943, av ukrainsk politibefal og offiserer.
Rundt 4 000 til 6 000 ukrainske polititropper responderte på UPAs oppfordring våren 1943 om å slutte seg til Opprørshærens rekker i Volhynia-regionen, i det nazi-okkuperte Polen. Ifølge Kattsjanovski utgjorde politiavhoppere på slutten av dette året fortsatt mer enn halvparten av alle UPA-krigere. UPA skulle også få deltakelse av andre som hadde tjent som nazi-håndlangere, blant annet i de tyske spesialoperasjonsbataljonene Nachtigall og Roland, og til slutt av desertører fra Waffen SS Galicia-divisjonen.
UPA hadde på høyden av sin makt kanskje 20 000 krigere, hvorav et flertall tidligere hadde tjent under nazistene eller hadde ført krig sammen med dem.
Den politiske betydningen av den massive deserteringen fra polititroppene over til UPA kan ikke overvurderes. Dersom OUN (B) kunne beordre tusenvis av polititropper til å desertere over til UPA, var det fordi de tjenestegjorde i nazi-hjelpepolitiet etter OUN (B)’s egne instrukser; og der de bidro til gjennomføringen av masseutryddelsen av jødene i Ukraina gjorde de det under OUNs rådende disiplin og på organisasjonens befalinger.
Kattsjanovski har demonstrert, ved en grundig gjennomgang av biografiene til 119 topprangerte og 210 mellomrangerte OUN (B)-ledere og UPA-kommandører, i hvilken grad denne såkalte «nasjonale frigjøringsbevegelsen» ble ledet og bemannet av nazi-håndlangere. Han har slått fast, basert på det tilgjengelige bevismaterialet, at 55 prosent av OUN/UPA-kadret av middels rang aktivt kollaborerte med nazistenes militære, politi og/eller etterretning, og det samme gjorde 77 prosent av topprangerte OUN- og UPA-ledere. Han understreker at de virkelige prosentratene sannsynligvis er høyere, på grunn av hull i informasjonsgrunnlaget.
Lubomir Luciuk, professor ved Royal Military College of Canada og mottaker av Den ukrainsk-canadiske kongressens hedersutnevnelse Sjevtsjenko-medaljen, vil ha oss til å tro at UPA «sloss mot både nazistene OG sovjeterne». Men eventuelle antityske militærtrefninger var ytterst få, og ganske ubetydelige. Kattsjanovski har dokumentert at bare 6 prosent av de øverste OUN-kommandørene, og bare 3 prosent av de øverste UPA-sjefene, døde som resultat av militært engasjement med tyskerne, i motsetning til 54 prosent som døde i kamp med sovjetiske styrker. Selv om 32 prosent av OUN-lederne på ett eller annet tidspunkt ble tatt til fange av tyskerne, ble nesten alle av dem løslatt etter kort tid. Objektivt etterprøvbare fakta motsier løgnene som blir spunnet av de ukrainske nasjonalistene og deres vestlige imperialistallierte.
Sammenfallende med nazi-tankshærens nederlag i slaget ved Kursk, foretok en OUN (B)-kongress avholdt sommeren 1943 et totalt kynisk og uærlig retorisk skifte, for å posisjonere seg for et framtidig forsøk på å kurtisere for britisk og amerikansk imperialiststøtte. OUN (B)-kongressen fordømte «nasjonalsosialistisk ideologi», og bekjente sin støtte til «nasjonale minoriteter». I all hovedsak er det her OUNs løgnkampanjen om seg selv og organisasjonens politiske historie starter.
UPA fortsatte å utøve massevold i praksis. En systematisk kampanje for etnisk rensking av opptil 100 000 polakker fra regionene Volhynia, Galicia, Lublin og Polesia nådde sitt topp-punkt akkurat da OUN erklærte organisasjonens forkjærlighet for «nasjonale minoriteter». Sjefen for UPA-Nord, Dmytro Klyatsjkivskyj utstedte i juni 1943 et hemmelig direktiv, som sa: «Vi må gjøre en stor handling ut av likvideringen av det polske elementet. Når de tyske hærene trekker seg tilbake må vi dra nytte av dette praktiske øyeblikket for å likvidere hele den mannlige befolkningen i alder fra 16 til 60 år. ... Landsbyer og bosetninger beliggende opp til de massive skogene må forsvinne fra jordas overflate.» Flertallet av de massakrerte var faktisk kvinner og barn. Drapene fortsatte fram til 1945. UPA skøyt til-og-med de få innrullerte jødiske legene organisasjonen hadde presset inn i tjeneste.
UPA spilte gjennomgående en rolle i beskyttelsen av nazistenes bakre rekker, som tillot tyske enheter å bli utplassert på en mer effektiv måte mot sovjetstyrkene.
Med utsiktene til et nært forestående nederlag løslot nazistene Bandera fra fangenskap i september 1944. Dette resulterte i et enda tettere samarbeid mellom UPA-OUN (B) på den ene siden og nazistene på den andre, i kampen mot den framrykkende Røde armé. Ifølge Banderas biograf Grzegorz Rossolinski-Liebe, ble «Bandera sammen med de andre ukrainske ledende politikerne, som Melnyk, Kubiyovytsj og Pavlo Sjandruk, enige om å bistå tyskerne med mobilisering av ukrainere til kampen mot Sovjetunionen».
Da den sovjetiske Røde armé i løpet av 1944 og tidlig i 1945 påførte tyskernes Wehrmacht nederlag etter nederlag, og brakte Nazi-Tysklands sammenbrudd stadig nærmere, flyktet de ukrainske nasjonalistene i OUN (B) og OUN (M) vestover. Freelands bestefar Mykhailo Tsjomiak og hans samarbeidspartnere pakket sammen og dro til Wien, hvor de fortsatte å publisere Krakivski Visti. Den siste utgaven ble publisert i mars 1945. Mange ledende skikkelser havnet i leirer for fordrevne, der OUN-medlemmer opererte mafia-lignende strukturer.
Bandera flyktet til München, hvor han seinere skulle samarbeide med CIA og vesttysk etterretning. OUN (B) ble i 1946, etter en kort stans for organisasjonens aktiviteter, rekonstituert i regi av Storbritannias MI6, for å bli brukt som en alliert i et antisovjetisk opprør i Sovjet-Ukraina som amerikanerne i det skjulte skulle støtte, i det minste fram til slutten av 1950-tallet. Innen midten av 1950-tallet hadde Banderas uforsonlige fascisme fremmedgjort CIA og mange av hans tidligere allierte, som fant den «usmakelig» og politisk i utakt med vestlig imperialistpropaganda om demokrati og frihet for «underlagte nasjoner» [‘captive nations’]. Han ble myrdet i 1959, angivelig av en KGB-agent. Hans kone og sønn flyktet til Toronto, Canada, hvor de fortsatte å promotere OUNs sak.
Den uforbeholdne overgivelsen av den 14. (‘Galicia’) divisjonen av Waffen SS til de britiske styrkene er illustrerende for løgnkampanjen fortalt av de ukrainske fascistene, for å tildekke deres spor og hvitvaske deres politiske renomé, for å gjøre seg mer spiselig for deres nye amerikanske – og canadiske – mestere. Rundt den 25. april 1945, rett før den overga seg, kastet medlemmene av Waffen SS Division Galizien deres uniformer og SS-insignier, og erklærte seg å være «Den første enheten av Den ukrainske nasjonalhæren». De britiske offiserene som først møtte dem oppdaget først seinere hvem de egentlig hadde å gjøre med. De var internert i flere år, før de til slutt ble innvilget innreise som immigranter til USA, Canada, Storbritannia og Australia.
* * *
Den 27. april, i Ottawa, godkjente alle tilstedeværende parlamentsrepresentanter for Liberal Party, Conservative Party, Bloc Québécois, the Greens og New Democratic Party (NDP) énstemmig et parlamentsforslag framlagt av NDP som kategoriserte Russlands militæroperasjon i Ukraina som en «act of Genocide» – en «folkemord-handling».
Den canadiske styringsklassens og dens politiske representanters kynisme og hykleri er åpenbart helt grenseløs.
Russlands invasjon av Ukraina er reaksjonær. Men påstanden at Moskva utfører genocid i Ukraina er en provokasjon som har som siktemål å demonisere Russland og gjøre enhver de-eskalering av konflikten umulig, slik at canadisk imperialisme og dens allierte kan forfølge deres planer om å underlegge seg Russland, uansett hva det måtte koste i russiske og ukrainske liv.
Det er desto mer grotesk at det komme fra en stat og et politisk etablissement som i åtte tiår har dyrket en allianse med dem som bisto og hjalp nazistene i deres genocid mot jødene i Ukraina. I den siste og konkluderende delen av denne artikkelserien vil vi dokumentere hvordan canadisk imperialisme besørget tilflukt og nødhavn for de ukrainske fascistene, hjalp dem med å tildekke deres forbrytelser, og siden har anvendt dem for å fremme sine egne rovgriske interesser, inkludert i forberedelsen, oppstarten og utføringen av den nåværende krigen.
Fortsettelse følger.