Tirsdagens masseskyting av 19 barn og to lærere, som såret og kvestet ytterligere 17 personer, på [barneskolen] Robb Elementary School i Uvalde i Texas, var en genuint uhyrliglig hendelse. Skoleelevene som ble drept var 9, 10 og 11 år gamle, og gikk på andre, tredje og fjerde klassetrinnet. De drepte voksne, begge kvinner, var lærere på fjerde trinnet. Gjerningsmannen barrikaderte seg inne i et klasserom og åpnet ild med ei lettvekts halvautomatisk rifle, som han hadde anskaffet seg dagen etter at han fylte 18, ei uke tidligere.

Hundrevis om ikke tusenvis av mennesker vil, i den mest umiddelbare og direkte forstand, aldri komme seg etter skaden som er gjort, bare i denne ene hendelsen.

Den amerikanske styringseliten, dens politikere og dens medier, ingen av dem har noe som helst innsiktsfullt eller nyttig å si om denne siste katastrofen. Avhengig av partitilhørighet og nivået av individuell ignoranse tar de til orde for våpenkontroll, mer politiundertrykking eller en retur til gudsfrykt.

Man hadde fornemmelsen av at til og med president Joe Biden innså at det gjense utvalg av klisjéer bare ville forarge folk, og at han kanskje heller burde holde kjeft. Biden refererte kort til det faktum at «slike masseskytinger skjer sjelden noe annet sted i verden.» Han sa folk i andre land «har psykiske problemer. De har innenlandske tvister i andre land. De har mennesker som er fortapt, men slike drap skjer aldri [andre steder] med den typen frekvens som de skjer i Amerika. Hvorfor?» Han var selvfølgelig ikke i stand til å besvare sitt eget spørsmål, annet enn ved å referere til «våpenlobbyen», som forklarer nøyaktig ingenting.

Uvalde er en småby med 15 000 mennesker, 80 prosent av dem spansktalende eller av latinamerikansk opphav, mange av dem fattige, 128 kilometer vest for San Antonio og 88 kilometer øst for grensa mellom Mexico og USA. Men det er ingen «indikator» gitt her verken etter størrelse, beliggenhet, økonomi eller etnisitet.

Masseskytinger og andre former for antisosial vold er endemisk i det amerikanske samfunnet.

Det statistiske bevismaterialet er overveldende, og uhyrlig. Gun Violence Archive har allerede i løpet av de fem første månedene av 2022 registrert 214 masseskyting – derav ni den siste uka, i ni forskjellige delstater. Totalt sett har så langt i år mer enn 17 000 mennesker omkommet i hendelser med våpenvold, med rundt regnet 7 600 drap og 9 600 selvmord. [O. anm.: Gun Violence Archive er et non-profit foretak som dokumenterer alt av våpenvold i USA (gunviolencearchive.org)]

På den annen side viser Mass Shooting Tracker – akk og ve det stakkars land som trenger en slik måling! – 253 masseskytinger i 2022, eller 1,73 daglig, som har resultert i at 303 mennesker ble drept og 1 029 såret. [O. anm.: MST er en crowd-sourced database som lister masseskytinger]

Den samme kilden, GVA, rapporterer at i Pell City i Alabama i forrige uke «skjøt en mann sin kone og deres to døtre, på 13 og 16 år, til døde, som selv deretter døde av et selvpåført skudd». I en annen hendelse, i Goshen i Indiana den 21. mai, skjøt «en bevæpnet mann hans 4 søsken, drepte en 17-år-gammel gutt, og såret minst 2 andre ungdommer». Gjerningsmannen ble deretter «drept».

Andre relaterte tall er verdt å bemerke. Selvmordsraten i USA økte i tiårsperioden fra 1999 til 2019 med 33 prosent. «Det var i 2020 nesten 46 000 dødsfall ved selvmord, som gjør det til den 12. ledende dødsårsaken i USA. Ifølge Substance Abuse and Mental Health Services Administration (SAMHSA) [det føderale helsedepartementets etat for rusmiddelmisbruk og psykiske helsetjenester] tenkte samme år 12,2 millioner voksne seriøst på selvmord, 3,2 millioner la en plan og 1,2 millioner forsøkte det siste året selvmord.» (America’s Health Rankings)

Vold mot en selv og andre tiltar på alle kanter. I 2021 døde rundt 108 000 mennesker i USA av en narkotikaoverdose, også en kraftig stigning. Den føderale trafikksikkerhetsetaten National Highway Traffic Safety Administration anslår at i 2021 døde 43 000 mennesker i trafikkulykker med motorkjøretøyer, en økning på 10,5 prosent i forhold til 2020. Covid-19-pandemien har siden tidlig 2020 ført til mer enn 1 million menn, kvinner og barns død i USA, som resultat av morderisk myndighetspolitikk.

Ingen ærlig observatør som tar disse tallene i betraktning, og den enorme menneskelige tragedien som taler gjennom dem, kan på noen måte konkludere med at Uvalde-hendelsen, og andre tilsvarende, kun er isolerte, individuelle episoder. De avslører snarere en vidtrekkende, langt framskreden sosial sykdom.

CNN rapporterte nøkternt, og typisk: «Den mistenkte [i Uvalde] gikk på en lokal videregåendeskole og bodde hos sine besteforeldre. ... Han hadde ingen venner og hadde ingen kriminell forhistorie, eller noen gjengtilknytning. … Han jobbet dagkiftet på en lokal Wendy’s [fast food-restaurant] og holdt seg mest for seg selv, bekreftet restaurantens arbeidsleder.» Det var ikke noe åpenbart varselstegn, før det var for seint.

I New York City, i april, fyrte en mann av dusinvis skudd inne i ei t-banevogn, og såret 10 personer. I januar ble ei kvinne i New York dyttet ut på T-banesporene, til sin død. Sist søndag skjøt og drepte en bevæpnet mann en 48-år-gammel Goldman Sachs-ansatt «uprovosert», der mannen «tok Manhattan-t-banen, på vei til en brunsj», ifølge politiet. «Helt tilfeldig,» la politiet til.

Det er tusenvis av slike «tilfeldige» hendelser i året. Det å skyve en totalt fremmed ut fra en T-baneplattform – hvordan er noe slikt mulig i et moderne samfunn?

Men et samfunn i krig med seg selv, et opprørt og rasende samfunn, med et høyt nivå av depersonifisert hat …

De sosiale betingelsene, deriblant ulikhet og konsentrasjonen av enorm rikdom på noen få hender, de endeløse krigene, politibrutalitet og mord, den likegyldige offisielle responsen på den dødelige pandemien, alt dette setter den generelle scenen.

Det er imidlertid nødvendig å være konkret, historisk og sosialt. Nivåene og variasjonene av fiendskap og harme har ikke ganske enkelt utviklet seg spontant, på grunnlag av den sosiale krisen eller engang av utbruddet av offisiell vold. Det amerikanske samfunnets spesifikke utvikling de siste tiårene må tas i betraktning.

For det første, det amerikanske etablissementet, som del av sine bestrebelser for selvoppholdelse, spesialiserer seg på å vekke opp motsetninger, hudfargebaserte, etniske, religiøse, politiske og mer. Regjeringen og dens medskyldige i media er alltid til verks i denne retningen, søker seg ut syndebukker, forgifter atmosfæren. «Japs», «commies», «illegal aliens», «pedofile», «arabiske terrorister», lista går videre og videre.

Nå ligger kilden til USAs problemer, selvfølgelig, hos «russerne». Hvis man bare fikk vekk fra dette landets scener, spillefelt og radiobølger, disse russiske operasangerne, musikerne, popartistene, idrettsutøverne, og mere til, da ville livet komme tilbake til sin tidligere uberørte og idylliske tilstand. Det er et kontinuerlig skyv for å kondisjonere befolkningen til å betrakte hendelser og problemer i form av personlige fiender. Hver mann er ei øy!

James G. Stavridis, US Navy Admiral ute av aktiv tjeneste, for tiden nest-styreleder med ansvar for global affærer og administrerende direktør i det mektige globale investeringsselskapet Carlyle Group, styreleder for stiftelsen Rockefeller Foundation og talsmann for militær aggresjon mot Russland og Kina, meldte torsdag i en tweet: «Dersom du bare er 18, og er desperat etter å få tak i ei automatrifle – verv deg til @USMC [US Marine Corps]. Dersom du tas opp da vil de lære deg hvordan du bruker ei, for å beskytte landet – ikke for å true dets barn.»

Den kriminelle dyrkingen og manipulasjonen av harme mot antatte ytre og indre plageånder, krysser faretruende med en intens grad av sosial fremmedgjøring.

Dette har blitt verre i løpet av de siste tiårene, men det er ikke et nytt fenomen. Siden lanseringen av WSWS i 1998, som sammenfalt med ei av de første bølgene av skoleskytinger i USA, selv før Columbine-massakren i april 1999, har vi pekt på og advart om denne trenden.

Mot slutten av mai 1998, etter en masseskyting i Springfield i Oregon, og ei rekke andre episoder, hevdet WSWS i en artikkel med overskriften «Fremmedgjøring, ungdom og vold» [engelsk tekst] at ingen utvikling ville bli oppnådd i retning av å forstå sannheten om tragediene, med mindre de ble sett på «som resultatet av et komplekst samspill mellom sosialt liv og individuell psykologi».

Vi bemerket at en orkestrert ideologisk kampanje hadde blitt igangsatt imot oppfatningen at miljøet spilte en betydelig rolle i formingen av individet, medregnet den kriminelle og den følelsesmessig forstyrrede personen. WSWS skrev: «I stedet er det fremmet modellen av det isolerte individet som selv må finne sin vei, fullstendig uten hjelp i verden, der hvert menneskes verdi bestemmes av den graden av suksess vedkommende har med å selge sine evner på markedsplassen.»

WSWS påpekte for nesten nøyaktig 24 år siden at fremmedgjøring i sosiale relasjoner hadde «nådd nye høyder. Hva betyr dette helt konkret? Individer føler seg i økende grad avskåret fra deres med-levende og oppfatter faktisk andre mennesker som fremmedartede og til-og-med fiendtlige mot dem. Hva skal det til for å drepe en annen person, eller ei gruppe mennesker, slik det fant sted i Oregon? Ungdommen [i Springfield] skal ha skutt fire kuler inn i kroppen til en medelev som lå ved hans føtter. Dette må bety at han ikke lenger anerkjente sitt offer som en lik seg selv, som en av sitt slag. Uten å ha bevisste intensjoner om det har det offisielle samfunnet oppmuntret til slike mentale tilstander.»

Artikkelen fortsatte med å påpeke at alle bestrebelser har blitt gjort for «å dyrke et sjelløst samfunn fullstendig styrt av penger og profitt, for å utslette den elementære bekymringen et menneske føler for et annet. Intellektuelt liv, kultur, jakta på kunnskap til fordel for menneskeheten som helhet, er lite verdsatt. Individualisme, grådighet og hensynsløshet æres og beundres. Dette har hatt en substansiell innvirkning på kvaliteten av menneskelige relasjoner.»

Det er ingenting å ta tilbake fra disse betraktningene. Tvert imot, alle de retrograde tendensene har blitt utdypet og forverret i de mellomliggende tiårene. Et gapende, stadig voksende politisk, moralsk og kulturelt vakuum okkuperer senteret i det amerikanske samfunn. Befolkningen konfronterer desperate sosiale betingelser uten en hjelpende hånd, ja, det styrende oligarkiet lager en provoserende plattform ut av sin sosiale likegyldighet, og gjør stadig og offentlig alt som står i dens makt for å undergrave empati.

Under Covid-19-pandemien har offisielle politiske retningslinjer jobbet for å svekke folks bekymring for om de får sykdommen – eller om andre gjør det. Hos noen setter det seg en urovekkende fatalisme. Uttrykk for solidaritet ses på som et svakhetstegn. Mange er rett og slett ikke rustet til å takle de komplekse medisinske og psykologiske dilemmaene pandemien reiser.

Og den amerikanske styringsklassen tør fortelle resten av verden hvordan de skal leve!

Den amerikanske kapitalismen er utmattet, den er dødssyk og det er ingen lege å finne, i eller rundt etablissementet. Den utbredte følelsen utvikler seg, drevet fram av hendelser som Uvalde-katastrofen, at ting ikke kan fortsette på denne måten. Ideen er kanskje enda ikke politisk eller sosialt artikulert, men det går opp for massene av mennesker at «dette har gått for langt. Dette kan ikke fortsette.»

Og likevel, på samme tid, kan folk også tenke: «Det ser ikke ut til å være noen vei ut av dette.» Men livet, objektive betingelser forflytter seg, skifter, modnes.

Hva vil endre ting? Framfor alt framveksten av en sosial bevegelse av en resolutt karakter av antietablissement og antikapitalisme. En slik bevegelse besørger et progressivt, sunt utløp for det kollektive sinnet. Det er ikke bare et spørsmål om argumentasjon, en slik bevegelse oppstår ut fra brede lags erfaringer.

Klassekampen, konflikten mellom millioner av arbeidere mot omstendighetene i deres liv, er allerede i ferd med å forandre omstendighetene. Arbeiderklassens sosialistbevegelse, basert på en forståelse av det sosiale livet og dets lover, og dets potensial, driver vekk fortvilelsen og inspirerer til håp. En revolusjonær eksplosjon bygger seg opp.