Dronning Elizabeth II ble den 6. februar 1952 regjerende tronarving, og ble den 2. juni formelt kronet. Nå 96-år-gammel har hun i 70 år vært overhodet for den britiske staten og Det britiske samveldet, the Commonwealth. Hun er den lengst regjerende monarken i britisk historie, og verdens lengst regjerende levende monark.

Hennes platinajubileum ble markert med fire dagers statsseremoni og feiring, som ble fulgt rundt om i verden. Den britiske staten slo på stortromma i anledning landets fortsatt verdensledende pomp og prakt. Programmet omfattet militæroppvisningen Trooping of the Color, med Royal Air Force’s overflygning av Buckingham Palace, og torsdagens opplysing av fyrtårn og varder på tvers av hele landet og i Commonwealth; og gudstjenesten Service of Thanksgiving for the Queen’s Reign i St Paul’s Cathedral på fredag. På helgens program sto hesteveddeløpet Epsom Derby, et Platinum Party med musikkshow ved palasset i London, gate- og hagefester og et mangslungent utstillingsshow kalt Platinum Jubilee Pageant.

Gjennomgående for det hele var en knapt undertrykt nervøs spenning. Gitt dronningens alder og skrantende helse har jubiléet uunngåelig vært anledning til en evaluering av den såkalte «New Elizabethan Age» og hva monn kan bli det neste. For å forstå bekymringen kreves det en erkjennelse av hva hennes periode på tronen har betydd for den britiske styringsklassen.

Det var alltid noe pompøst over påstanden om en «Second Elizabethan Age», gitt monarkiets knapt sammenlignbare posisjon i det britiske samfunnsliv på 1900-tallet versus 1500-tallet, da hennes forgjenger på tronen bar samme navn. Men Elizabeth Windsor har på noen avgjørende punkter levd opp til alt av hype som har omgitt henne. Platinajubiléet, universelt og med inderlighet hyllet på tvers av parlamentet og i media, er en feiring av hennes betydelige bidrag til britisk imperialismes historie og faktiske overlevelse.

Elizabeth II kom til makten syv år etter den andre verdenskrig, og under Storbritannias permanente formørkelse av USA. Hennes periode på tronen inkluderer den langstrukne nedgangen for Storbritannias industrielle økonomi, og i denne nedgangens siste halvdel, en svimlende forverring av arbeiderklassens sosiale posisjon.

Disse prosessenes geostrategiske og sosiale konsekvenser har vært enorme. Storbritannia tapte på 1950- og 1960-tallet mesteparten av landets imperiale besittelser, gjennomlevde oppløsingen av imperiet, og konsolideringen av amerikansk imperialismes hegemoni, symbolisert av Suez-krisen i 1956. Store streikebølger på 1970- og 1980-tallet skaket regjeringene til statsministrene Heath, Wilson, Callaghan og Thatcher. Med utviklingen av globalisering, og nederlaget lidd av gruvearbeiderne og andre ledende seksjoner av den industrielle arbeiderklassen, for hendene til fagforeningenes og Labour Party’s byråkrati, ble den britiske økonomien forvandlet fra et produksjonssenter over til en internasjonal hjemstavn for finansiell parasittisme.

Den britiske staten responderte på disse utfordringene med sin sedvanlige brutalitet. I løpet av de åtte første årene av Elizabeth II’s tid på tronen gjennomførte Storbritannia i Kenya en brutal undertrykking av Mau Mau-opprøret. Den støttet fra 1967 til 1970 den nigerianske regjeringens

genocidkrig mot utbryterregionen Biafra. Den har ført blodige militærkampanjer for å opprettholde britisk kontroll over de seks fylkene i Nord-Irland, og over Falklandsøyene, i Latin-Amerika kalt Islas Malvinas. Kriminelle kriger har vært lansert i Midtøsten og Nord-Afrika, til støtte for et «special relationship» med USA. Ethvert oppsving av arbeiderklassen på hjemmebane har blitt møtt med de nødvendige undertrykkende lover og polititilslag.

Midt i en slik voldsom politisk turbulens var dronningens store bragd for styringsklassen å bevare monarkiets rolle som en stabiliserende kraft. Den oppgaven har hun utført med enestående overbevisning, disiplin og hensynsløs selvfornektelse.

Hennes personlighet har i en ekstraordinær grad blitt nesten fullstendig underlagt det britiske monarkiets institusjon. Hun opprettholder et image av fullstendig emosjonell og intellektuell passivitet. Etter 70 år på tronen er det ingen som vet hva dronningen mener om noe som helst. Så langt noen fornemmer å ha en følelse av hvordan hun er, refererer de med all sannsynlighet til de høflig kritiske, men generelt sympatiske kunstneriske tolkningene til forfatteren Stephen Morgan og skuespillerne Claire Foy og Olivia Coleman i Netflix-serien, The Crown.

Dronningens flid i bestrebelsene for å unngå skandale, enhver feiltilpasset ytring eller et falskt trinn, og hennes omhu for ikke å la seg åpent assosiere med styringselitens ondsinnede klassepolitikk, har gjort henne til en tabula rasa, på hvilken man kan skrive den tro som til enhver tid er politisk hensiktsmessig. Når en statsminister har vært spesielt upopulær, da spesielt Thatcher og Blair, ble det spekulert i at dronningen «som oss» syntes de var usmakelige. Det samme fant sted da USAs president Donald Trump var på besøk.

Hennes nitidig kultiverte offentlige persona har gjort det mulig for Elizabeth II å bli anvendt i tider med økt nasjonal krise som en illusorisk, men politisk nødvendig legemliggjøring av stabilitet og permanens. Denne representanten for klassestyre og arvelige privilegier har blitt framstilt som en skikkelse som hever seg over politikkens blod og skitt, og gjenspeiler det «britiske folkets» antatt uforanderlige tradisjoner og sensibiliteter, mot tidens forbigående «ekstremisme». I utlandet bidro hun til overgangen fra imperiets ikke levekraftige kanonbåtdiplomati over til det kongelige besøksdiplomati i Commonwealth-landene, innledet av Macmillans «wind of change»-tale i Sør-Afrika i 1960.

Bemerkelsesverdig for en fabelaktig rik arvelig monark, oppvokst i en familie i spissen for Det britiske imperiet, en famile som flørtet med fascismen, har hun aldri forårsaket eller forsterket noen alvorlig politisk krise – bortsett fra den kort tiden etter prinsesse Dianas død i 1997 – og hun har gitt så mye plass som mulig for Labour Party’s og fagforeningenes byråkrati, til at de kunne nøytralisere arbeiderklasseopposisjon. Hennes platinajubileum er styringsklassens takknemlighetsgjeld for en modellmonark, og hennes syv-tiår-lange stoiske arbeid som bidragsyter til håndteringen av britisk imperialismes nedgang, og dens eksplosive sosiale konsekvenser.

Men periodens påkjenninger har ikke gått hen uten konsekvenser. Fra 1980-tallet kom kongefamilien under stadig større offentlig oppmerksomhet. Dens dystre underbuk av aristokratiske klikker, juksemakere og løgnhalser ble avslørt av 1990-tallets Princess Diana-saga.

Tronarvingen prins Charles anses i dag som en slik potensiell fare at alt blir gjort for å skyve ham bak hans sønn, prins William. Prins Harry forlot monarkiet sammen med sin kone Meghan Markle, under ei sky. Prins Andrew har blitt fratatt hans titler etter å ha betalt seg ut av en rettssak som etterforsket hans relasjoner til Jeffrey Epstein, milliardærklassens dømte sex trafficker.

YouGov-rundspørringene har de 10 siste årene vist et markant fall i støtte til monarkiet, ned fra 73 til 62 prosent. Det skarpeste fallet har vært blant unge i alder fra 18 til 24 år; der kun 33 prosent mener Storbritannia bør fortsette å ha et monarki, ned fra 54 prosent for et tiår tilbake.

Langt mer gjenspeiles i disse tallene enn populære holdninger til en institusjon generelt ansett å være en anakronisme. Storbritannia er, som alle land, i grepet av verdenskapitalismens terminale krise, som bringer den globale klassekampen til kokepunktet. Man trenger ikke kjøpe seg inn i et rosenrødt syn på de 70 siste årene, i tiltakende grad mer preget av sosiale spenninger, for å si at de vil anses av styringsklassen som noe av en belle epoque sammenlignet med det som nå kommer mot dem som et løpsk damplokomotiv.

Under slike betingelser blir alle symboler på «nasjonal enhet» og påstander om at vi er «alle sammen i dette» revet i filler. Med dronningens erklærte håp forleden dag, under jubiléets innledning, om at «de kommende dagene vil besørge en anledning til å reflektere over alt som har blitt oppnådd i løpet av de 70 siste årene, der vi ser på framtiden med selvtillit og entusiasme» har strukket løgna litt for langt.

Statsminister Boris Johnson jubler «God save the Queen» av full hals, med blod fra nesten 200 000 drepte og 2 millioner svekket av Covid på sine hender. Labour Party-leder sir Keir Starmer forteller et land som fortsatt er i pandemiens grep, og som gjennomlider den verste levekostnadskrisen som har vært bokført, med alle måltall for fattigdom som skyter til værs, at det er innbyggernes «patriotiske plikt» etter «de siste årenes ekstraordinære omstendigheter» å «slippe løs håret». Begge de to mennene går i spissen for Storbritannias ledende rolle i en NATO/USA-krig mot Russland,

sulter ut milliarder og truer en militærkonflikt som kan gjøre slutt på verden. Ingen av de to herrenes foraktede partier kan mønstre den aller minste folkelige støtte.

Elizabeth II har levd lenge nok til å se hele den historiske perioden assosiert med hennes tid på tronen komme til en slutt. Dronningen besteg tronen i en tid med kapitalistisk stabilisering etter et langstrukket økonomisk sammenbrudd, med framveksten av fascisme, den utbredte diskrediteringen av det frie markedet, og to ødeleggende verdenskriger. Hun nærmer seg slutten av sitt styre midt i en fornyet global økonomisk katastrofe, gjenoppblomstringen av det ytre høyre, faren for en tredje verdenskrig og massen av befolkningens totale fratakelse av deres hevdvunnede borgerrettigheter.

Hennes første statsminister var Winston Churchill, en betydelig politisk figur. Hennes siste kan godt bli Johnson, en ondsinnet imbesil som med hans Churchillianske pretensjoner bare tilbyr et utilsiktet mål på styringsklassens nedgang og fordervelse.

Monarkiets skjebne er tilknyttet denne uløselige kapitalistkrisen og responsen den produserer i den internasjonale arbeiderklassen. Ei global streikebølge bygger seg, med arbeidstvister som berører praktisk talt alle sektorer av den britiske økonomien, og arbeidere som stritter imot fagforeningenes bestrebelser for å splitte og forråde.

Uansett hvilken tillit den britiske styringsklassen måtte ha til dronningens makt og evner til å «bringe sammen» og minne alle om «at forsoning alltid er mulig», kan verken hun, og langt mindre hennes etterfølger, ei heller noen som helst regjering, forhindre de enorme sosiale kreftene som skyver fantasien om en «New Elizabethan Age» til side, og innvier tiåret for sosialistisk revolusjon.