Helsetjenestearbeidere fra sykehus over hele Frankrike gikk tirsdag 7. juni til en én-dags nasjonal streik i protest mot manglende ressurser, lave lønninger og ei bølge av stengte akuttmottak på de offentlige sykehusene. Disse arbeiderne er nå både utmattet og rasende over de uutholdelige arbeidsbetingelsene i det tredje året av Covid-19-pandemien, med bemanningsunderskudd som når kritiske proporsjoner og tvinger fram store begrensninger i tilgangen til sykehusbehandling.
Streiken er del av den eskalerende kampen ført av helsetjenestearbeidere internasjonalt mot underordningen av medisinsk behandling til privat profitt, og de ødeleggende konsekvensene av den morderiske offisielle håndteringen av Covid-19-pandemien. Titusenvis av helsetjenestearbeidere har de siste ukene streiket i Skottland, Tyrkia, Madrid og i en pågående streik i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen. Det utspiller seg også massestreiker i helsesystemene i de amerikanske delstatene Minnesota, California og New Jersey, der de streikende ikke minst har protestert mot forsøket på å kriminalisere den tidligere sykepleieren RaDonda Vaught for en medisineringsfeil begått i 2017.
I Frankrike er tilgangen til medisinsk behandling direkte truet, der president Emmanuel Macrons politikk for innstramminger og masseinfeksjon av Covid-19 kjører sykehus i grøfta. Mange akuttmottak har med jevne mellomrom stengt dørene, ofte om natta, eller det er på ei rekke sykehus innført begrensninger for tilgangen. Disse sykehusene inkluderer universitets- og forskningssykehus i Amiens, Angers, Bordeaux, Caen, Clermont-Ferrand, Dijon, Grenoble, Lyon, Metz, Nice, Orléans, Reims, Rennes og Strasbourg. Det er også kritisk personalmangel på mange fødeavdelinger, som undergraver relevante svangerskapskontroller og sikkerheten under fødsler.
Leger og sykepleiere advarer igjen for at franske sykehus står overfor kollaps og sammenbrudd om ikke en massiv tilførsel av ressurser og personell besørges. Dr. Frédéric Adnet, fra sykehuset Hospital Avicenne, sa det slik: «Akuttavdelinger er på randen av kollaps. Dette er et symptom, og det er samtidig resultat av en dyp krise på sykehusene, framskyndet av Covid-19-pandemien. På grunn av mangel på sykehuspersonell risikerer vi i sommer at én av fem avdelinger blir lagt ned.»
Dr. Anwar Ben Hellal ved sykehuset Hospital Versailles forutser en «katastrofal» sommer, hvor «folk vil ankomme akuttmottak og finne stengte dører. ... Folk dør allerede på grunn av mangel på tilsyn, ansatte og sengeplasser.» Han la til at etter flere år med en konstant arbeidsbelastning på opptil 70 og 80 timer i uka på grunn av personalmangelen, er både leger og sykepleiere i ferd med å bli totalt utslitt, og mange av dem forlater deres profesjon.
WSWS-reportere snakket på tirsdag med streikende sykepleiere som samlet seg for å protestere utenfor helsedepartementet i Paris.
Amélie fortalte WSWS: «Vi har hele tiden streiket av de akkurat de samme grunnene, under alle de siste protestene: Vi får ikke de ressursene vi trenger i de offentlige sykehusene. Vi får verken nødvendig materiell eller tilstrekkelige personalressurser. Det er derfor vi er her. ... Det er bare så veldig frustrerende, vi får ikke tatt skikkelig vare på våre pasienter.»
«Ved begynnelsen av Covid, da sa de vi var helter, men nå blir vi helt klart bare forlatt,» sa Marine. Da Amélie bemerket at franske sykepleiere på de offentlige sykehusene betales € 1 400 måneden og ved slutten av karrieren kan komme opp til € 2 000 [NOK 14 195 opp til 20 279], la Marine til at nyutdannede sykepleiere «lønnes som butikk-kasserere, der vi har liv i våre hender.»
WSWS-reportere snakket også med Rachid, som fortalte om det eksplosive raseriet som bygges opp blant helsetjenstepersonell over håndteringen av Covid-19-pandemien.
Rachid påminte den viktige rollen som lavtlønnede sykepleiere, arbeidere i matforedlingsbransjen og i detaljhandelen spilte under den første bølga av viruset. På grunn av streikene og den stigende offentlig bekymringen ble Macron tvunget til å vedta den første nedstengingen. Rachid sa: «Under den første Covid-19-bølga konfronterte arbeidere, som ble betalt € 1 000 eller € 2 000, et virus som ingen kjente, og pasienter og pleiepersonell døde over alt på sykehusene.»
«Helsetjenestearbeiderne tok utfordringen, og tok på seg alt under den første bølga. ... Men så klorte byråkratiet tilbake makten, og de bare fortsatte å stenge ned sengposter,» sa Rachid, der han la til: «Ingen politikere har tatt mål av denne krisen i sykehusene.»
WSWS-reporterne bemerket den slående og forferdelige kontrasten mellom Kina og Frankrike. Mens Kina gikk til en streng nedstenging for å eliminere viruset tillot Macron viruset å komme tilbake i Frankrike, og nektet å logge, spore og isolere infeksjonstilfeller. Resultatet er at viruset gjentatte ganger slo sterkt tilbake i Frankrike, og i land over hele Europa. Mens mindre enn 6 000 personer i Kina som har dødd av Covid-19, er det nesten 2 millioner Covid-ofre i Europa, og derav nesten 150 000 i Frankrike.
Rachid svarte: «Bildet som forblir hos meg fra Kina under den første bølga, det er hvordan de klarte å bygge et nytt sykehus på 10 dager. Der vi var midt i en pandemi fortsatt vi å eliminere sykehussenger.» Han la til: «Dere husker sikkert at dere så andre helsetjenstearbeidere bruke søppelsekker for beskyttelse, som om vi er et land i den tredje verden. Det er grunnen til at mange arbeidere i helsevesenet ikke er villig å komme tilbake til dette arbeidet, og mange vil derfor heller ikke komme tilbake.»
Han forklarte at regjeringens påtagelige forakt for folkehelse og sikkerhet undergraver den foreliggende støtten til de få gjenværende folkehelsetiltakene som opprettholdes. Ansiktsmasker av kategori N95, eller den europeisk benevnelsen FFP2, er en minimumsstandard for relevant beskyttelse, sa han, og la til: «På min avdeling og for mange av mine medarbeidere har vi bare tilgjengelig kirurgimunnbind der vi går inn på rom med Covid-pasienter. Så vi finner det stadig mer vanskelig å fastholde en filosofi om at vi må anvende ansiktstildekning, hovedsakelig på grunn av den manglende sammenhengen i alt av regjeringens uttalelser og anbefalinger.»
Han kritiserte Macron-administrasjonen for å ha sparket helsetjenestearbeidere som nektet å la seg vaksinere, men som testet negativt for Covid-19, mens han samtidig beordret vaksinerte sykepleiere som testet positivt til å gjenoppta arbeid med behandling av sårbare pasienter. Han fordømte beskt «flash-oppdraget» Macron kunngjorde den 31. mai, der han nedsatte en komité for å «evaluere» sykehusenes behov.
Han sa: «Se på forelesningssalene for sykepleierstudenter, de er tomme som ørkener. Og blant de få studentene som er der er frafallet på 50 prosent. Når de så endelig kommer seg fram til en praksisplass, da er det tilsyn og den veiledning de tilbys så dårlig at de sier til seg selv: ‘Det er ingen måte jeg kan ha en karriere som dette.’ Så når Monsieur le President står fram og snakker om et ‘flash-oppdrag’, hvilken katastrofe! Det var bare nok en ting som er totalt irrelevant.»
Veien framover er å mobilisere og forene den voksende internasjonale motstanden blant arbeidere i helsevesenet og andre bransjer, mot hele kapitalistsystemet. De forferdelige betingelsene på sykehus i Frankrike, og internasjonalt, beror på tiår med underfinansiering av helsevesenet som har vært håndhevet av kapitalistregjeringer av alle politiske avskygginger, og som nå har blitt kraftig forverret av den globale Covid-19-pandemien.
Det er umulig å reversere den akselererende kollapsen av helsevesener uten en vitenskapelig begrunnet politisk strategi for å få stoppet Covid-19-pandemien, og en eliminering av viruset. Etter at Macron og alle Den europeiske unions (EU) regjeringer har forlatt alt av folkehelsetiltak mot Covid-19-smitten, oppstår det nå ei ny bølge av viruset. Frankrike ser hver uke mer enn 140 000 infeksjonstilfeller og gjevnlig 200 Covid-dødsfall, med Macron-regjeringens totale likegyldighet.
Samtidig kaster Macron hundrevis av millioner euro inn i NATOs bevæpning av ukrainske militærenheter og høyreekstreme nasjonalistmilitser, for å føre krig mot Russland, en atomvåpenmakt, og truer også i økende grad Kina.
Mobiliseringen og den internasjonal forening av helsetjenestearbeidere betinger et brudd med de nasjonale fagforeningsbyråkratiene, som splitter helsetjenestearbeidere langs nasjonale skillelinjer og prøver å blåse av damptrykk med tannløse proteststreiker. Arbeiderne trenger deres egne, uavhengige grunnplankomitéer, uavhengig av fagforeningene som forhandler med kapitalistregjeringer om den statlige innstrammingspolitikken.
Byggingen av nettverket International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWARFC), som samler og koordinere grunnplankomitéer på alle arbeidsplasser, tilbyr arbeiderklassen anledningen til å organisere og mobilisere sin industrielle styrke, for å få en slutt på imperialistkrig, få eliminert Covid-19 og for å føre en kamp for et sosialistisk samfunn som tvinger fram anvendelsen av den sosiale rikdommen for å imøtekomme presserende sosiale behov, som eksempelvis helsetjenester.