Sri Lankas statsminister Ranil Wickremesinghe gjentok i hans tale til parlamentet på tirsdag kravet om at arbeiderklassen og de rurale sliterne må bære hele byrden av øyas uforlignelige økonomiske kollaps, en situasjon som gjenspeiles i alle land og overalt har blitt forsterket av Covid-19-pandemien og av USA-NATO-stedfortrederkrigen mot Russland.
President Gotabhaya Rajapakse utnevnte Wickremesinghe til statsminister etter at den tidligere statsministeren, hans bror Mahinda Rajapakse, den 9. mai ble tvunget til å trekke seg midt under masseprotester med krav om at presidentens og hele hans regjering må fratre på grunn av varemangler, skyhøye priser på livsnødvendigheter, og timelange daglige strømavbrudd. Wickremesinghe, som flere ganger tidligere har vært statsminister og nå leder United National Party (UNP) og er dette høyrepartiets eneste parlamentsrepresentant, har ingen folkelig støtte.
Wickremesinghe framhevet i talen den alvorlige og forverrede økonomiske krisen Sri Lanka nå står overfor, og refererte til øyas fallende avlinger av grunnleggende matvekster de siste månedene.
«Om noen få måneder vil vi konfrontere alvorlige vanskeligheter og mangler hva angår vårt kosthold,» sa han, og refererte til Sri Lankas sentralbanks prognose om at landets økonomi i 2022 vil trekke seg sammen med 3,5 prosent. Wickremesinghe fortsatte med advarselen: «Ifølge Det internasjonale pengefondet (IMF) er situasjonen imidlertid enda verre. Ifølge IMF vil veksten bli på minus 6,5 prosent.» Han refererte til disse tallene for å berettige en intensivering av klassekrigtiltakene han og president Rajapakse er iferd med å slippe løs mot arbeidere og de fattige sliterne på landsbygda.
«Våre tradisjonelle politiske ideologier» må nå settes til side «for en kort periode» og «en samlet innsats» må gjøres «for å gjenoppbygge landet» erklærte han. «Befolkningen i hele landet må spille en rolle i denne innsatsen.»
Sri Lankas arbeidermasser er, med andre ord, på en eller annen måte ansvarlige for den krisen styringsklassen konfronterer, og skal derfor måtte bære byrden med å «gjenoppbygge landet» og etablere «økonomisk stabilitet», for med det å opprettholde Rajapakse-Wickremesinghe-regjeringen og det borgerlige styret. «Vårt primære fokus her er på økonomisk stabilitet, men vi kan ikke komme oss ut av dette bare ved å skape økonomisk stabilitet. Vi må også gjenopplive vårt lands økonomi,» sa Wickremesinghe.
Det internasjonale pengefondet (IMF) har gjort det klart at gjennomføringen av stramme sparetiltak er en forutsetning for tilgjengeliggjøringen av det kriselånet Rajapakse og Wickremesinghe så desperat forsøker å sikre seg, i et forsøk på midlertidig å få avverget den alvorlige økonomiske krisen Sri Lanka står i. Disse innstrammingstiltakene omfatter restrukturering av offentlig eide næringsvirksomheter og offentlige tjenester, økte skatter og drastiske nedskjæringer av busjettunderskuddet, ved sletting av offentlige arbeidsplasser, lønninger, pensjoner og de gjenværende prissubsidiene.
I tillegg til å utnevne Wickremesinghe til statsminister utnevnte president Rajapakse seg selv også til finansminister, med det spesifikke ansvar så raskt som mulig å få implementert disse seriøse innstammingstiltakene.
Statsminister Wickremesinghe hevet 2. juni merverdiavgiften (VAT; Value Added Tax) fra 8 til 12 prosent. Nettet for inntektsbeskatning ble også utvidet til å omfatte flere deler av arbeiderklassen, avgiftene på telekommunikasjonstjenester ble hevet, og nye tilleggsavgifter ble pålagt visse varer.
Offentlige institusjoner har blitt instruert om å skjære ned deres utgifter på diverse måter, deriblant ved bare å kalle inn ansatte som er «strengt nødvendige» til arbeid, og en begrensning av overtidsbetalinger. Disse grepene er forberedelser til drastiske nedskjæringer av arbeidsplasser, lønninger og andre av de begrensede rettigheter offentlig ansatte fortsatt nyter.
Wickremesinghe holdt tirsdag kveld samtaler med IMFs administrerende direktør Kristalina Georgieva, om Sri Lankas nåværende økonomiske situasjon. Han ba om at en toppdelegasjon fra IMF snarest måtte besøke landet, for at en avtale på stabsnivå så raskt som mulig kunne sluttføres.
Under hans parlamentstale antydet Wickremesinghe også noen av de økonomiske faktorene som er underliggende for framtidige angrep på de offentlig ansatte. Han sa: «I den nåværende situasjonen vårt land befinner seg i, er regjeringen ute av stand til å besørge midler for å dekke tapene til alt av statseide foretak. Denne gjeldsbyrden kan ikke lenger bæres av staten eller de statseide bankene.»
Priyantha Mayadunne, statssekretær i departementet for offentlig administrasjon, fortalte 29. mai på et møte med hans embetsfunksjonærer at ansatte i den offentlig sektor som forbereder seg på å gå av med pensjon ikke måtte forespørre om pensjoner og ytelser «før økonomien når [et inntektsnivå per innbygger på] $ 10 000». Han beklaget også å måtte meddele at «det maksimale tålbare antallet ansatte i offentlig sektor er 500 000 eller høyst 800 000» mot dagens faktiske nivå på 1,7 millioner. Dette betyr ødeleggelsen av mellom 50 og 70 prosent av den eksisterende offentlige arbeidsstyrken.
Under hans tale til parlamentet oppfordret Wickremesinghe om enhet mellom alle partier i det politiske etablissementet, for å kunne påtvinge de nye innstrammingene, og han inviterte dem til å midlertidig å sette til side deres taktiske forskjeller, og støtte regjeringens «reformtiltak for økonomien, sosialpolitikken og de offentlige tjenester».
«La oss bygge landet først. La oss beskytte vårt land fra denne krisen. Gi deres støtte til denne fellesinnsatsen. Etter å ha gjenvunnet landets normalitet, innen den angitte tidsrammen, da kan dere gjenoppta deres tradisjonelle politiske aktiviteter,» sa han.
I et forsøk på å kontre enhver mulig nøling fra enhver del av styringseliten som måtte nære frykt for hvordan arbeiderklassen og de fattige på landsbygda vil reagere på disse sosialt brutale tiltakene, refererte Wickremesinghe til den britiske statsministeren Winston Churchill, under den andre verdenskrig.
«Jeg vil gjerne avslutte min uttalelse med å sitere Winston Churchill. ‘Pessimisten ser vanskeligheter i enhver situasjon; den troende ser muligheter i enhver vanskelighet,’» erklærte Wickremesinghe. «Vi må utnytte alle muligheter som kommer vår vei. Vi skal nå bruke disse mulighetene til å bygge landet, med selvtillit. Vi skal nå alle ta det fulle og hele ansvar for å bringe landet tilbake til normalitet.»
Faktisk har alle partiene i Sri Lankas politiske etablissementet, medregnet Samagi Jana Balawegaya (SJB), Janatha Vimukthi Peramuna (JVP) og Tamil National Alliance (TNA), sammen med deres pseudo-venstre-satelitter som Frontline Socialist Party (FSP), demonstrert deres støtte til de allerede pålagte politiske retninglinjene, diktert av IMF.
Ikke ett av dem har motsatt seg momsøkningene og de andre massive skatteøkningene som ble annonsert i forrige uke, eller fordømt de massive nedbemanningene i offentlig sektor. SJB, JVP og TNA har dessuten tidligere implementert, eller støttet Sri Lankas regjeringer som tidligere har implementert tisvarende harde innstrammingstiltak. Opposisjonspartiet SJB kritiserte faktisk Rajapakse-regjeringen for ikke å ha gått til IMF på et langt tidligere tidspunkt, mens JVP har signalisert deres stilltiende støtte ved å forholde seg helt taust om de siste IMF-kravene.
Arbeidere, unge mennesker og de rurale massene har allerede vist at de ikke vil akseptere den typen angrep på deres sosiale og demokratiske rettigheter, som Rajapakse-Wickremesinghe-regjeringen nå forbereder. Arbeiderklassen har i løpet av de to siste månedene spilt en sentral rolle i de pågående folkelige masseprotestene mot Rajapakse-regjeringen, der millioner av arbeidere deltok i begge én-dagsgeneralstreikene, den 28. april og den 6. mai, og den neste åpen-ende-generalstreiken som startet den 9. mai som respons på det regjeringsinitierte bølleangrepet på demonstranter i Colombo, da det samme kveld ble innført postforbud, som endte 11. mai da fagforeningene avblåste den.
Ceylon Electricity Board Engineers Union, fagforeningen som organiserer ansatte i den offentlige elektrisitetsproduksjonen og distribusjonen, er ute av stand til å få dempet det voksende raseriet over regjeringens restrukturerings- og privatiseringstiltak for de offentlige tjenestene, og har nå kalt for landsdekkende arbeidskamper, som ble innledet ved midnatt onsdag, i protest mot endringer i elektrisitetsloven som vil tillate det indiske selskapet Adani Group å etablere vindkraftprosjekter nord på øya.
Rajapakse-Wickremesinghe-regjeringen responderte på den planlagte streikeaksjonen med å erklære at elektrisitetsforsyningen og helsevesenet er essensielle tjenester, og har med det gjort det klart at den er på kollisjonskurs, ikke bare med disse arbeiderne, men med hele arbeiderklassen.
Som Socialist Equality Party (SEP) konsekvent har forklart, fagforeningene fungerer som en arbeidsliv-politistyrke på vegne av regjeringen og arbeidsgiverne, som bestreber seg på å undertrykke og forråde streiker og andre arbeidskamper.
Arbeiderne må organisere seg uavhengig av fagforeningene, og ta disse kampene over i egne hender ved å danne aksjonskomitéer på alle fabrikker og arbeidsplasser, på hver plantasje og i alle nabolag.
Med politisk støtte og veiledning fra SEP i deres arbeid må slike komitéer samle alle deler av arbeiderklassen og de rurale sliterne over hele øya, for å slåss for etableringen av en arbeidernes og bøndenes regjering som forplikter seg til sosialistisk politikk. Disse aksjonskomitéene må henvende seg til nettverket av tilsvarende grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – lansert av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), og skape enhet mellom srilankiske arbeidere og deres klassebrødre og -søstre internasjonalt, i en felles kamp mot global kapitalisme.