Josef Bramls bok Den transatlantiske illusjon: Hvorfor Tyskland gjenoppruster

Tysklands føderale parlament Bundestag, Forbundsdagen, vedtok fredag i forrige uke med et stort flertall lovframlegget kalt «Sondervermögen» [engelsk tekst], en spesialfinansiering av de tyske væpnede styrker Bundeswehr på hele € 100 milliarder, som med ett slag tredobler landets våpenbudsjett. Bundeswehr skal bli «den største konvensjonelle hæren i det europeiske NATO-systemet», kunngjorde kansler Olaf Scholz.

Hva er årsaken til denne offensiven for opprustinger?

Offisielt presenteres det som en reaksjon på Ukraina-krigen. Russland har brakt krig tilbake til Europa, Tyskland og NATO må forsvare «demokrati» og «vestlige verdier», også med militære midler mot «autokratier» som Russland, lyder begrunnelsen, som spres dag og natt via alletilgjengelige kanaler.

Men dette er propaganda. Ukraina-krigen fungerer som et kjærkomment påskudd, men er ikke grunnen til at Tyskland igjen skal bli en militær stormakt, etter mer enn 75 år med påtvungen tilbakeholdenhet. Planene om dette har vært oppe til diskusjon i lang tid, som nå blir børstet støv av.

Dette kommer klart til uttrykk i boka Die Transatlantische Illusion (Den transatlantiske illusjonen) forfattet av Josef Braml, fullført kort før det russiske angrepet på Ukraina, og utgitt av C.H. Beck i midten av mars.

Braml er en anerkjent og godt forbundet statsviter. Han har siden 2006 jobbet for Det tyske rådet for utenriksrelasjoner (DGAP), der han leder tankesmias program for de amerikanske kontinenter. De to siste årene har han også vært generalsekretær for den tyske gruppa i Trilateral Commission. Han har tidligere jobbet for Det tyske instituttet for internasjonale anliggender og sikkerhetsaffærer (SWP) [Die Stiftung Wissenschaft und Politik], Brookings Institution, og forøvrig tidligere som juridisk assistent i Representantenes hus i USA. Så han skriver på ingen måte som en outsider.

I tyske media har hans bok ikke høstet annet enn lovord. Hans «framsynte anbefalinger for omfattende ‘europeisk suverenitet’» er «mer aktuelle enn noen gang, med tanke på Ukraina-krigen», skrev Süddeutsche Zeitung. Og Frankfurter Allgemeine Zeitung kalte boka «påvente av ombyggingsprogrammet på € 100 milliarder, nå kunngjort av koalisjonsregjeringen».

Russland spiller bare en sekundær rolle i Bramls bok. Han nevner faktisk sultent «det største landet på jorda målt i areal ... som også besitter verdens største reserver av råvarer.» Fra et europeisk perspektiv er imidlertid målet å «integrere og inneslutte Russland, ikke å drive det fullstendig over til Kinas side». For dette formålet foreslår han en politikk som kombinerer «endring gjennom diplomatisk tilnærming» med «troverdig militær avskrekking».

Braml innrømmer ærlig at Russland ble drevet til krig av NATO. Vestlige hovedsteder visste også «at NATOs utvidelse østover til dags dato, og medlemskapsutsikter for Georgia og Ukraina, så vel som USAs og NATOs militære samarbeid med tidligere sovjetstater, i Kreml oppfattes som en trussel,» skriver han. «Still spørsmålet den andre veien: Ville Washington respektert det frie valget av allianser, dersom Mexico dannet en militærpakt med Kina?»

Han konkluderer med at Europa for øyeblikket ikke er i en posisjon til «i det hele tatt å forfølge en uavhengig Russland-politikk». Bare Washington kunne besørget garantiene «som betyr noe for Kreml,» sier han. Han utelukker heller ikke muligheten for at USA i framtiden kan alliere seg med Russland, og dermed stille europeerne overfor «helt andre» problemer.

Utfordringen USA

Braml ser ikke Tysklands største utfordring i framtidig utenrikspolitikk i Moskva eller Beijing, men i Washington. Tyskland må nok en gang på egen hånd forfølge sine økonomiske og geopolitiske interesser, er kjernetesen i hans bok – ikke bare mot Russland og Kina, men også, og framfor alt, mot USA.

«Dersom EU skal bli en ‘global aktør’, og ikke en lekesak for andre stormakter, da må Tyskland framfor alt besuttsomt korrigere sin utenrikspolitikk, også overfor USA,» formaner han. Tysklands interesser er «ikke alltid identiske eller kompatible med andre staters interesser, ikke engang med interessene til den angivelig beskyttende makten, USA.»

Tyskland og Europa – Braml har det med å skrive «Europa» når han mener tyske interesser – bør «ikke lenger gi etter for den transatlantiske illusjonen at den ‘beskyttende makten’ USA bidrar til å trygge den gamle verdens sikkerhet og velstand. Ellers risikerer Europa å bli collateral damage, følgekonsekvenser, i den globale konflikten mellom den skrantende verdensmakten USA, og det framvoksende Kina.»

Og videre: «Deres europeiske alliertes strategiske og økonomiske interesser faller nå ikke lenger sammen med den ledende amerikanske maktens interesser, på ei hel rekke områder.»

Han sier: «Dersom det kommer til alvorlige interessekonflikter med den ledende vestlige makten, da vil Europa bli etterlatt strategisk helt tomhendt,» som var den urovekkende erkjennelsen etter Trump-administrasjonens ensidige brudd på atomavtalen med Iran.

Og slik fortsetter det, side opp og side ned. Braml hevder at under president Joe Biden har relasjonene mellom Europa og USA i noen grad blitt forbedret, men «den innenlandske politiske utviklingen i USA» kan føre Trump tilbake til presidentvervet. Og i tillegg: «Demokratene forfølger også en ‘America First’-politikk, ene og aleine av innenrikspolitiske årsaker.»

Braml kommer selv, i ettertid, også ganske dårlig ut hva angår USAs utenrikspolitikk. Washington har «altfor ofte bare påkalt edle verdier for å tildekke en interessedrevet maktpolitikk», skriver han. Han sier at ingen steder har dette blitt mer åpenbart de siste tiårene enn i Midtøsten. «Irak-krigen i 2003 var en angrepskrig i strid med folkeretten.» Han sier at USA gang på gang har skapt sine egne fiender, som i Iran, «som de seinere måtte bekjempe med store omkostninger».

«Den ledende moralske makten USA» har «ikke unnsluppet uskadd,» oppsummerer han. «Under George W. Bush-administrasjonen mistet Washington sin kurs, og har siden ikke gjenfunnet den, til den dag i dag.» Også av andre grunner «svikter Washington for tiden som garantisten for den liberale verdensordenen, som Tyskland og Europa beror på.»

Braml lar det ikke stå bare med anklagen om at USA i framtiden vil mislykkes som Europas «beskyttende makt». Han beskylder Washington for å prøve å løse sine egne problemer på europeernes bekostning.

Men, fortsetter han, det betyr ikke «at USA vil trekke seg vekk fra verden. Washington vil heller prøve desto mer innbitt å få kontrollert geostrategisk viktige regioner som Europa, Midtøsten og Asia gjennom realpolitik, og skjule denne tilnærmingen med høyaktede verdier.» Derfor, sier han, må Europa settes i en posisjon til å kunne «løse sine egne problemer».

Han sier at i perspektiv av den eskalerende konflikten med Kina er det å anta at «USA vil prøve enda hardere enn før å få dreid sine alliertes militære avhengighet over til støtte for amerikanske geo-økonomiske interesser.» Tyskland og europeerne vil derfor «i framtiden finne det vanskeligere å ivareta deres egne økonomiske, handelsmessige og monetære interesser overfor deres ‘beskyttende makt’, spesielt hva angår Kina.»

USA vil «anvende alle virkemidler for å begrense, eller til-og-med skyve tilbake mot Kinas framvekst. For Europa kan dette få alvorlige konsekvenser, ettersom vår økonomi er sterkt sammenflettet med Kina.» I den «nye systemiske konkurransen mellom Kina og USA» risikerer Europa å bli «den sentrale taper» om ikke kontinentet «raskt blir i stand til å fatte beslutninger og iverksette tiltak for å forsvare sine egne interesser».

Ifølge Braml har alliansen med USA vært attraktiv så lenge USA «fokuserte på å opprettholde en liberal internasjonal orden», «garanterte frihandel» og «ivaretok sikkerhet og stabilitet» – med andre ord så lenge den tyske økonomien har hatt ubehindret tilgang til globale råvarer, salgsmarkeder og investeringsmuligheter, i amerikanske hærers kjølvann.

Dette er ikke lenger tilfelle, hevder han. «De europeiske alliertes strategiske og økonomiske interesser er nå ikke lenger sammenfallende med dem til den ledende makten USA, på ei rekke områder.» Braml advarer eksplisitt mot ytterligere å hengi seg til den «transatlantiske illusjonen om at USA vil vende tilbake til sine gamle dyder, og også ivareta Europas interesser».

«Det motsatte er mer realistisk,» sier han. «At USA skulle gjenvinne enten sin tidligere styrke eller dominans, det ville nå i en multipolar verden bare være mulig til en pris som andre, og da spesielt Europa, måtte betale. For å avverge forestående kollaps og bevare sin posisjon som dominerende verdensmakt vil amerikanske ledere gjøre alt hva de kan for å hevde deres interesser, enda mer hensynsløst enn før, og føre dem videre over på venn og fiende.»

Opprusting for å bli en atomvåpenmakt

Braml går ikke så langt som til å oppfordre til oppløsing av NATO, eller en uttreden fra militæralliansen. I dagens situasjon anser han det for å være et «sikkerhetspolitisk harakiri». Han

sier at det som betyr noe er å «begynne på veien mot en europeisk forsvarsevne som er uavhengig av USA, med det langsiktige mål om en allianse av likeverdige». Han hevder at Tyskland må «fokusere på et sterkt og handlingsdyktig Europa», må bli sterkere økonomisk og teknologisk, og må utvikle «euroen til et geoøkonomisk maktredskap».

Men gjennom hele boka er det åpenbart at Braml på lengre sikt ikke bare ser for seg et brudd, men også en åpen militærkonflikt med USA, og faktisk som uunngåelig. Det er derfor han oppfordrer Tyskland til å bli oppgradert ikke bare til Europas største militærmakt, men også til en atomvåpenmakt. Hans foretrukne løsning er tysk deltakelse i den franske atomvåpenstyrken, benevnt «force de frappe».

Frankrikes atomvåpenavskrekking var «helt fra begynnelsen av også motivert av landets ambisjon» om å «opprettholde sin stormaktsstatus, og frigjøre seg fra den militærstrategisk avhengigheten av USA», sier han, der han berettiger sitt forlangende. I henhold til internasjonal lov «ville det være fullt ut mulig for Tyskland å delfinansiere Frankrikes atomvåpen, for å delta i det franske skjoldet». President Emmanuel Macron har sagt han er villig til denne tilnærmingen.

Braml legger også stor vekt på «et tettest mulig samarbeid mellom forsvarsindustriene», spesielt det planlagte fransk-tyske luftvåpensystemet Future Combat Air System (FCAS), som ville føre til at «europeerne ikke bare vil redusere deres militære, men også deres teknologiske avhengighet av USA, og vil kunne hevde deres egen suverenitet».

Faren for en tredje verdenskrig

Bramls bok bekrefter evalueringen til ICFI, Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, om at krigen i Ukraina – som lenge har vært en NATO-krig mot atomvåpenmakten Russland – er et skritt i retning av en tredje verdenskrig.

** image 3; caption: Amerikanske soldater forbereder for å avfyre en Howitzer, under militærøvelsen Dynamic Front ved militærbasen Grafenwoehr i Tyskland, den 7. mars 2018. [Foto: North Atlantic Treaty Organization / CC BY-NC-ND 4.0]

ICFI advarte allerede for 30 år siden, da den borgerlige propagandaen feiret oppløsingen av det tidligere Øst-Tyskland (DDR), og slutten av Sovjetunionen som kapitalismens endelige triumf – for at de samme motsetningene «mellom sosial produksjon og privateiendom, og mellom den internasjonale produksjonens karakter og nasjon-stat-systemet» – som i løpet av det tjuende århundre førte til gjentatte «økonomiske kollapser og voldelige politiske utbrudd», igjen var på kurs rett mot en kollisjon.

I uttalelsen «Opponer mot imperialistkrig og kolonialisme!» [engelsk tekst] meldt den 1. mai 1991, noen uker etter den første Irak-krigen, skrev ICFI: «Til tross for de mange endringene som siden 1945 har funnet sted i verdenskapitalismens form og struktur, fører de samme konfliktene – over markeder, kilder for råvarer, og tilgangen til ‘billig arbeidskraft’ – som i sin tid førte til den første og den andre verdenskrig, nå ubønnhørlig til den tredje.»

Siden den gang har USA, støttet av sine NATO-allierte, i tretti år nesten kontinuerlig ført krig, og ikke bare for andre gang ødelagt Irak, men også Afghanistan, Libya, Syria og ei rekke andre land.

Tyskland har spilt en tiltakende rolle i dette. Tyske soldater deltok i 1999 for første gang etter den andre verdenskrigen igjen i et internasjonalt krigsoppdrag, i Jugoslavia, og åpnet med det for Bundeswehrs deltakelse i videre krigføring i Afghanistan, Mali og ei rekke andre land. I 2014 kunngjorde den tyske regjeringen åpent gjenkomsten av tysk militarisme, og siden den gang har Tysklands våpenbudsjett økt år for år. Spesialfondet på € 100 milliarder representerer et kvantesprang. Og det blir ikke det siste.

Tysk imperialisme blir igjen konfrontert med de samme motsetningene som gjorde den til det mest aggressive krigspartiet i den første, og helt spesielt i den andre verdenskrigen. Kilt inn i et tett sammensveiset Europa og utstyrt med en dynamisk eksportindustri, må den dominere Europa og ha tilgang til store deler av verden, for å tilfredsstille sin hunger etter råvarer, markeder og investeringsmuligheter.

Dette førte Tyskland i begge verdenskrigene til konflikt med USA. Keiseren ofret i den første verdenskrigen to millioner unge menn i skyttergravene for å nå disse målene. I den andre verdenskrigen fikk Hitler brutalt tatt livet av 30 millioner jøder, polakker, sovjetborgere og krigsfanger. Store deler av Tyskland lå også i ruiner da krigen sluttet. En tredje verdenskrig ville ikke etterlate noe av Europa, og store deler av resten av verden.

En slik katastrofe må ikke tillates å skje. Den eneste sosiale kraften som kan forhindre det er den internasjonale arbeiderklassen, som blir tvunget til å bære kostnadene av opprusting, militarisme og krig. Det må bygges en mektig antikrigbevegelse som kobler kampen mot krig med kampen mot dens årssak, kapitalismen. Dette krever byggingen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) i alle land i verden.

Loading