Det er voksende antall indikasjoner på at globale finansmarkeder kan bli rammet av en storm potensielt like alvorlig som nedsmeltingen i mars 2020, ved starten av pandemien.

Siden den krisen, da det $ 23 billioner-store amerikanske finansmarkedet som er grunnlaget for det globale finanssystemet imploderte, har markedene blitt opprettholdt av billioner av dollar pumpet inn av den amerikanske sentralbanken, US Federal Reserve, og andre vesentlige sentralbanker, på toppen av finanspolitiske tiltaket kalt kvantitativ lettelse [QE; ‘quantitative easing’], som bleutviklet etter den globale finanskrisen i 2008.

Men nå reverserer sentralbankene deres kurs, hever styringsrentene og bestreber seg for avvikling av deres besittelser av finansielle eiendeler [‘assets’], som respons på en inflasjon høyere enn på fire tiår, i bestrebelser for å slå ned på arbeideres lønnskrav.

Det mest umiddelbare tegnet på tiltakende markedsstress er bortfallet av likviditet i finanssystemets kjerneområder. Markeder anses å være likvide når relativt små transaksjoner bare framprovoserer en veldig liten respons. Det motsatte tilfelle, et ikke-likvid marked, er der en mindre transaksjon kan utløse store bevegelser, som fører til raske, og uventede, endringer i finansbetingelsene.

En rapport i Financial Times (FT) denne uka rettet oppmerksomhet mot de forverrende likviditetsbetingelsene.

Artikkelen meddelte: «Likviditeten på tvers av de amerikanske markedene er nå på det verste nivå siden de tidlige dagene av pandemien, i 2020, ifølge investorer og store amerikanske banker, som sier at pengeforvaltere sliter med å få gjennomført handler uten å påvirke prisene.»

FT-artikkelen refererte en investeringsdirektør i et finansforetak som sa rett ut: «Likviditeten er forferdelig.»

Referater fra det siste møtet i Feds politiske organ for fastsettelse av pengepolitiske retningslinjer, dvs. sentralbankens nivå for styringsrentene, viser at Kongressens finanspolitikere og bankrepresentantene «er bekymret over problemene skapt av svak likviditet i markedene for amerikanske statsobligasjoner [‘Treasury bills’] og for råvarer,» står det i artikkelen.

Ifølge en Bloomberg-indeks er det amerikanske finansmarkedets helsetilstand på sitt verste nivå siden nedsmeltingen i mars 2020.

FT-rapporten refererte også funn fra den amerikanske storbanken JPMorgan Chase, som advarte for at «likviditeten nylig begynte å avta igjen, og markedsdybden de tre siste månedene er nå på det laveste siden mars 2020.»

Et eksempel på den typen voldsomme bevegelser som kan oppstå fant sted i forrige måned da de to amerikanske gigantene i landets detaljvarehandel, Walmart og Target, så den samlede summen $ 71 milliarder slettet av deres børsverdier på bare to dager – det største stupet siden Wall Street-krasjet i oktober 1987 – da de rapporterte at stigende kostnader påvirket deres bunnlinjer.

Den raske stigningen i global inflasjon, spesielt energiprisene, er en nøkkelfaktor i den voksende ustabiliteten. Jeremy Weir, sjef for råvarehandelsforetaket med samme navn, advarte på en konferanse denne uka for at oljemarkedet kan gå inn i en «parabolsk tilstand». Det vil si, deres stigninger vil ligne høyresiden av en U-formet kurve.

Han advarte for at oljeprisen kan stige til så mye som $ 150 per fat. Dette var et ekko av bemerkninger fra JPMorgan Chase-sjefen Jamie Dimon fra tidligere denne måneden, som advarte for at den amerikanske økonomien og dens finanssystem sto overfor en «orkan», og at oljeprisen kan stige til $ 150 eller sågar $ 175 per fat, opp fra det allerede høye nivået nå, på rundt $ 120.

Weir advarte for at prisøkninger av en slik størrelsesorden vil frambringe en resesjon.

«Dersom vi ser veldig høye energipriser over en tidsperiode, da vil vi til slutt se ødeleggelse av etterspørselen. Det vil bli problematisk å opprettholde disse prisnivåene og fortsette med global vekst,» sa han.

En annen kilde til ustabilitet er Den europeiske sentralbankens (ECB) endringer i dens pengepolitiske retningslinje. ECB skal i juli heve bankens basisrente fra dagens negative nivå på 0,25 prosentpoeng, og igjen i september med minst den samme størrelsesorden. Men ECBs erklæring om politisk retningsorientering, meldt etter bankens møte i går, var at «en større heving kan bli relevant på septembermøtet» dersom inflasjonen vedvarer, eller forverres.

Eurosonen står overfor en periode med mye lavere vekst, og en resesjon som følge av pandemiens fortsatte innvirkninger, og sanksjonene den har pålagt russiske energileveranser. Under såkalte «normale» betingelser ville dette indikere en lemping av pengepolitiske tiltak for å besørge en stimulans for økonomien.

Men det er ikke lenger mulig, med inflasjonen i eurosonen nå på 8 prosent og forventet å gå høyere.

Hevingen av rentenivåene truer med å utvide gapet mellom avkastningsrentene [‘yields’] på statsobligasjoner utstedt av de sterkere nordeuropeiske økonomiene, Tyskland og Nederland, og økonomiene til de mer forgjeldede EU-statene i sør, Italia og Spania.

Utvidelsen av dette gapet, kombinert med en bankkrise, truet i 2012 selve eksistensen av euroen som en fellesvaluta, hvilket førte til at daværende ECB-president Mario Draghi lovet å gjøre «alt hva det krever» for å stabilisere finanssystemet.

Innvirkning av at ECB i juli trekker seg fra sitt oppkjøpsprogram for statsobligasjoner er et annet anliggende for bekymringer.

ECB hadde ved slutten av mai i sitt balanseregnskap selskapsgjeld for € 341 milliarder, etter å ha økt sine beholdninger med nesten € 140 milliarder siden mars 2020.

Barnaby Martin, Bank of Americas leder for europeisk kredittstrategi, understreket overfor FT avhengigheten til markedet for selskapsobligasjoner av ECB.

«ECB ble ikke bare kjøper av siste instans, men også kjøper av første instans. Selve volumet de handlet, det var enormt,» sa han. Spørsmålet nå er hva markedsreaksjonen blir av at denne støtten trekkes tilbake, og som innledes fra neste måned av.

Under den pengepolitiske retningslinja for kvantitative lettelser [QE] hentet store hedgefond inn milliarder av dollar, i bøtter og spann, på grunn av tilgjengeligheten av ultrabillige penger. Men det store investeringsfondet Bridgewater forventer nå et nedsalg av ECBs beholdning av selskapsobligasjoner, og som ikke blir kortvarig.

«Vi er i en radikalt annerledes verden,» sa en av selskapets investeringsdirektører til FT. Dersom Fed er forpliktet til å få ned inflasjonen til 2 prosent, «da kan de stramme inn ganske så sterkt, som da sannsynligvis vil knekke økonomien og derfor sannsynligvis knekke de svakere [selskapene] i økonomien.»

Finansmarkedenes tiltakende ustabilitet, den utbredte inflasjonen og faren for resesjon understreker den essensielle betydningen av det siste halvannet tiårets politiske økonomi. Alle tiltakene sentralbankene har iverksatt i deres bestrebelser for å avverge et økonomisk og finansielt sammenbrudd, har bare skapt forutsetningene for stadig dypere kriser.