Den første runden av de franske parlamentsvalgene finner sted i morgen, søndag 12. juni, syv uker etter gjenvalget av president Emmanuel Macron. Presidentens valgkoalisjon «Ensemble!» [‘Sammen!’] faller nå imidlertid etter på meningsmålingene, mens valgalliansen «la Nouvelle Union Populaire Écologique et Sociale» (NUPES) [‘Ny Union av Sosial og Folkelig Økologi’], ledet av Jean-Luc Mélenchon, som endte på tredjeplass i presidentvalget med 22 prosent av oppslutningen, har hatt et oppsving.
Det ble torsdag publisert flere meningsmålinger, som samlet sett viste NUPES-kandidater i front for den totale velgeroppslutningen, med 28 prosent støtte, foran «Ensemble!» med 27 prosent. Marine Le Pens nyfascistparti Le Rassemblement national (RN) [‘Nasjonal Samling’; før ‘Nasjonal Front’] med 19,5 prosent, og 11 prosent for den tradisjonelle høyresidens gaullistparti Les Républicains (LR) [‘Republikanerne’].
Det er en stor usikkerhet rundt det endelige valgutfallet. Da Mélenchons velgere er konsentrert i urbane arbeiderklasseområder vil Macrons koalisjon med all sannsynlighet oppnå flest seter til Nasjonalforsamlingen ved å bære de mange mindre landdistriktene. Av Nasjonalforsamlingens 577 seter vil «Ensemble!» ifølge meningsmålingene oppnå fra 260 til 300 seter, NUPES fra 175 til 215, LR fra 35 til 55, og RN fra 20 til 60. Macron kan dermed mislykkes i å oppnå flertallet på 289 seter nødvendig for å danne en regjering, selv om Mélenchons løfte om å vinne valget og bli statsminister under Macron fortsatt også framstår som sårbart.
Oppsvinget av oppslutning for Mélenchon – som har økt sin støtte med å love å bringe pensjonsalderen tilbake til 60 år, blokkere for videre stigning av bensinprisene og heving av pensjonene og minstelønna – reflekterer arbeideres og ungdommers bestrebelser for å registrere et venstreorientert valgresultat. Dette har blåst i lufta kapitalistmedias forklaringer for den to-tiår-lange framveksten av nyfascistpartier: Det at franske arbeidere ubønnhørlig forflytter seg til høyre.
Arbeidere er faktisk ute etter å få fastsatt et venstreorientert resultat, og få avverget den ødeleggende innvirkningen av inflasjon på drivstoff- og matvareprisene, som herjer på tvers av hele den kapitalistiske verdensøkonomien. Nyfascistene har tapt 4 prosent oppslutning siden presidentvalget, midt under et internasjonalt oppsving av klassekampen. Under valgkampen for parlamentet har helsetjenste- og flyplassarbeidere på tvers Frankrike, og i Europa forøvrig, gått til streiker mot lave lønninger, sosiale innstramminger og mot håndteringen av Covid-19-pandemien.
Parti de l'égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), understreker imidlertid samtidig at arbeidere ikke må stole på Mélenchon, som uunngåelig vil skuffe alt av håp de måtte plassere i ham. Mélenchon har som målsetting å få drevet arbeidere inn i ei parlamentarisk blindgate, for med støtte for en Mélenchon-Macron-koalisjonsregjering å få fuktet veika for arbeiderklassens voksende radikalisering og dermed avverge at den tiltakende klassekampen eksploderer ut av deres kontroll.
Mélenchon sendte i går ut en aller siste valgappell, som lød: «En storslått tid er runnen. Søndag, om dere vil, om dere går og stemmer … dersom dere stemmer NUPES, da kan vi sammen forandre vårt lands historie, og framfor alt, livene til hver og én av oss.» Han la til at med tilstrekkelige NUPES-stemmer «vil vi få et flertall av representanter i Nasjonalforsamlingen, og dermed en regjering som jeg blir statsminister for. Så det er på høy tid å gjøre denne enkle lille innsatsen ... det tar bare noen få øyeblikk, og dette øyblikket kan endre alt.»
Det er svindel å påstå at det å velge Mélenchon til å tjene under Macron som statsminister vil «forandre alt». Macron er bredt hatet blant arbeidere som «de rikes president», for i hans første periode å ha slått ned på alt av protester og streiker mot innstramminger og militær-politiets undertrykking. Det er ingenting å forhandle med Macron om. Han kan bare håndteres ved å føre fram klassekampen, og med mobiliseringen av arbeiderklassen for å bringe ned hans regime.
Med Macron i kontroll over utenrikspolitikken som president, oppflammer Frankrike NATO-krigen mot Russland i Ukraina. Han har sagt at han er beredt til å sende franske krigsskip inn i Svartehavet for å konfrontere den russiske marinen – angivelig for å fjerne miner Ukraina har lagt ut i sine egne havner for å beskytte dem mot russisk angrep, der franske skip skal eskortere den ukrainske korneksporten ut til verdensmarkedene. Macron bruker utallige millioner av euro i forsendelser av tunge artilleri- og missilsystemer til Ukrainas væpnede styrker, og risikerer utbruddet av en tredje verdenskrig.
Macron viderefører den europeiske bankredningen for ytterligere milliarder av euro til de superrike, som driver opp inflasjonen, og hans politikk for masseinfeksjon av Covid-19. Han opprettholder også hans sedvanlig øredøvende taushet om kreftene i det franske offiserskorpset rundt den høyreekstreme de Villiers-familien, som i fjor truet med å gjennomføre et kupp i Frankrike, bare kort etter at Donald Trump forsøkte et kupp i Washington D.C. for å stoppe valget av Joe Biden.
Til tross for Macrons flagrant reaksjonære program signaliserer Mélenchon at han for enhver pris vil søke en avtale med Macron, angivelig i nasjonens interesse.
Han forsvarte Macrons fullstendig hensynsløse krigspolitikk i Ukraina mot kritikk fra ukrainske embetsfunksjonærer som forlangte at Macron måtte komme å besøke deres land. Mélenchon støttet de europeiske maktenes bevæpning av nynaziststyrker som Ukrainas Azov-bataljon, og sa: «Jeg mener ukrainerne ikke bør snakke til oss på den måten, fordi Frankrike bevæpner, Frankrike engasjerer seg, Frankrike støtter det ukrainske folket.»
Mélenchon lovet på France Inter radio at sammen med Macron, «vil [vi] komme overens, fordi det er i landets interesse». Han gikk også tilbake på hans tidligere påstander om å ville bygge en Sjette republikk for å erstatte den nåværende Femte republikk, som ble grunnlagt av general Charles de Gaulle i 1958, under Algerie-krigen, samtidig med et kuppforsøk av offiserer fiendtlige til Algeris uavhengighet fra Frankrike.
Der Mélenchon på France Inter hevdet at han «slåss imot konstitusjonen nedfelt i Den femte republikk», skyndte han seg å tillegge «så lenge det er den som gjelder, da er det loven som blir anvendt.» På spørsmål om å forklare hvorfor han plutselig foreslo å støtte og respektere en konstitusjon han så ofte høylytt har fordømt, erklærte Mélenchon rett ut: «Jeg er ikke for å organisere en politisk oppstand her i dette landet.»
Det han gjør er en kynisk og reaksjonær balansegang – lover massivt å forbedre levestandardene, samtidig støtte politikken til Frankrikes «president for de rike», og hevde å tale for venstreorienterte sentimenter og motstand mot kapitalisme, og samtidig motsette seg revolusjon. Det er, imidlertid, ingen måte å få kvadrert sirkelen, eller å få forent det uforsonlige.
Mélenchons løfte om å jobbe sammen med Macron reflekterer utvilsomt hans åpenbare bevissthet om at skulle det gå bra i valgene, da vil NUPES-parlamentarikere nødvendigvis bli kalt til å bidra til å få implementert Macrons program.
Arbeiderklassen i Europa, og videre utover, har hatt deres bitre erfaringer med pseudo-venstre-partier som NUPES, som har lovet å «forandre alt», men som motsetter seg revolusjon. Mélenchons allierte i Hellas, partiet Syriza («Koalisjonen av det radikale venstre»), ble symbolordet for svik og bedrag etter at partiet i 2015 kom til makten der med løfter om å få slutt på EUs innstrammingspolitikk og budsjettnedskjæringer. Syriza forlot raskt valgløftene, påla sosiale nedskjæringer for milliarder av euro, og bygget ut et stort nettverk av fangeleirer for flyktninger på de greske øyene.
Mélenchons allierte i Spania, partiet Podemos, for tiden i regjering, sendte der ut opprørspolitiet for å angripe streikende metallarbeidere og trailersjåfører, innførte en sparepolitikk med harde innstramminger og har levert antitanksmissiler til nynazistene i Azov-bataljonen i Ukraina.
Pseudo-venstres manøvrer verken kan eller vil få avverget arbeiderklassens tiltakende radikalisering, og framveksten av klassekampen. Der Europa vakler på kanten av verdenskrig, og stigende priser ruiner arbeidere internasjonalt, er kapitalismen ridd av fatale indre motsetninger, og i Frankrike er en konfrontasjon mellom Macron og arbeiderklassen under oppseiling. Spørsmålet arbeiderne står overfor er ikke å få valgt Macrons statsminister, men å forberede seg for revolusjonær kamp.
PES er det trotskistiske alternativet til pseudo-venstre-kreftene i og rundt NUPES, som slutter deres fred med Macron. PES insisterer på at arbeidernes kamper må tas ut av hendene på de korrupte fagforeningsbyråkratiene tilknyttet NUPES, og ledes av grunnplankomitéer satt opp av arbeiderne selv. Byggingen av nettverket International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC), bevæpnet med dette trotskistiske perspektivet, vil tillate arbeidere å gjøre opp regnskap med Macron og europeisk kapitalisme, og kunne bygge de De forente sosialistiske stater av Europa.