Storbritannias statsminister Boris Johnson har lansert en klassekrigoffensiv mot millioner av arbeidere som lider av en uforlignelig nedgang i deres levestandarder. Arbeiderklassen må respondere på Tory-offensiven ved å lansere en kontraoffensiv, der de forvandler rekka av streiker og arbeidslivskonflikter som allerede er betegnet som en «misnøyens sommer» til en bevisst politisk utfordring av Conservative-regjeringen.

Labour Party og media har i mer enn seks måneder insistert på at arbeidere skal fokusere på en mulig fjerning av Johnson som statsminister, som et virkemiddel for angivelig å innlede en ny periode med «ansvarlig» regjering. Hele tiden har fagforeningene gjort alt hva de kan for å undertrykke voksende forlangender om arbeidslivskamp, til fordel for tilsvarende appeller om ettergivenhet fra regjeringens side.

Dette kommer nå til en topp den 18. juni, da sentralfagorganisasjonen Trades Union Congress (TUC) skal holde en nasjonal «Vi forlanger bedre»-demonstrasjon. TUC kaller for at vage tiltak som «en reell lønnsøkning for hver en arbeider, og en reell levelig lønning for alle» skal implementeres av «en regjering som lytter og handler, for å støtte arbeidende mennesker». Dette er ment å indikere framtidsutsiktene for en Labour Party-regjering. Men Labour-partileder sir Keir Starmer har gjort det klart at han er samstemt med Toryene i alle viktige anliggender, samtidig som han begrenser seg til å appellere til Tory-backbenchers om å «vise lederskap» og fjerne Johnson.

Det ble den 6. juni endelig avholdt et mistillitsvotum mot Johnson innen Det konservative partiet, som Johnson knapt klorte seg forbi, etter at 41 prosent av Tory-MP-ene [‘Members of Parliament’] stemte mot ham. Dette ble forutsigbart møtt med ei ny bølge av mediespekulasjoner om hvorvidt Tory-reglene ikke kunne endres, for at et nytt mistillitsvotum kunne fremmes.

I mellomtiden fortsetter Johnson å lede en regjering av politiske psykopater som vil at han enten trapper opp hans pågående offensiv mot britiske arbeidere, og Storbritannias sentrale rolle i NATO-stedfortrederkrigen mot Russland i Ukraina, eller trer til side for noen som er bedre rustet til å ta på seg oppgaven.

Johnson gjør alt han kan for å få overbevist hans MP-er om at han fortsatt er mann for jobben. I en hovedtale i Blackpool den 9. juni, kastet han rødt kjøtt til Tory-ulvene som biter ham i hælene. Hans var et løfte om å føre krig i Ukraina uansett hva det måtte koste, og å ta på seg og beseire den utviklende streikebevegelsen i arbeiderklassen, og realisere Thatcher-nirvanaet av en deregulert og brutalt utbyttende økonomi, som Brexit var ment å skulle levere.

Løgn ble stablet på løgn, der Johnson hevdet at hans «la likene hope seg opp, i tusenvis»-regjering hadde beskyttet det britiske folket, og hadde «kommet gjennom den langt større utfordringen med Covid» før «framgangen brutalt ble avbrutt den 24. februar, da Putin bestemte seg for hans katastrofale og uprovoserte krig i Ukraina.»

Johnson advarte for at høye priser vil fortsette for olje, gass, korn, fôr og gjødsel. Men ingen pris var for høy for å vinne en krig mot Russland. Det må ikke bli noen våpenhvile, ingen «dårlig fred» – «vi må fortsette å støtte ukrainerne... så lenge det måtte ta».

Prisen for krig og resesjon skal betales av arbeiderklassen: «Dersom lønningene kontinuerlig jager prisstigningene, da risikerer vi en lønnsprisspiral ...» I stedet må det komme skattekutt som snur «den finanspolitiske Covid-meteoritten», kombinert med «tilbudsside-reformer» for å kutte de offentlige utgiftene og «næringslivets kostnader». «Epoken med den fenomenal selskapsvelferden» må erstattes av økonomisk deregulering, inkludert «åpningen av frihavner rundt om i landet» og tiltak for å «turbolade» City of London.

Han understreket at denne brentjord-agendaen krevde sparkingen av 91 000 embetsfunksjonærer og hensynsløse angrep på jernbanearbeidere, inkludert en fullskala nedstenging av «fullt bemannede billettkontorer ... på tvers av hele transportnettverket».

Johnsons eneste «populistiske» tiltak var et vanvittig opplegg for å utvide Thatchers «rett til å kjøpe»-politikk for leietakere i boliger eid av byråd og boligforeninger, for folk på trygd, som kunne bruke deres boligstøtteprogram Housing Support til å betale ned på boliglån og «gjøre rettigheter om til mursteiner». Skulle dette forslaget implementeres ville det fjerne alt som er igjen av sosiale boligtiltak. Men Lindsay Judge, forskningsdirektør for stiftelsen Resolution Foundation, bemerket om dette fantasifosteret: «Mer enn fire av fem familier på behovsprøvde ytelser har ingen sparemidler i det hele tatt, og sliter med de høye levekostnadene» og ville ikke være i stand til å ta opp noen mulige tilbud om lavere boliglån.

Johnsons giftige lapskaus av politiske retningslinjer tilfredsstilte ikke den bestikkelige appetitten til hans Tory-kritikere. Tidligere Brexit-minister lord David Frost insisterte dagen etter i DailyTelegraph at Johnsons berging av hans premierskap var betinget av å reversere skatteøkninger, framtidige nedskjæringer, kunngjøringen av en lovproposisjon «Brexit Opportunities Bill, som setter sola for store deler av EU-lovgivningen», og eliminerer «de fleste britiske tollsatser umiddelbart» og at det utarbeides en «10-årig Conservative-plan for å gjenreise den britiske statens levedyktighet, basert på frihet og individuell liberalisme, ikke kollektivisme».

Kampen mot Johnson og Tory-regjeringen kan ikke føres gjennom parlamentarisk manøvere, men bare gjennom klassekamp. Tory-hatets sentrale målskive er den planlagte streiken som over 40 000 medlemmer av transportfagforeningen Rail, Maritime and Transport (RMT) har meldt for dagene 21., 23. og 25. juni. Lokførerforbundet ASLEF har sittet på forlangender om nasjonal arbeidslivsaksjon fra deres medlemmers side, og oppfordret dem sist uke til å droppe en langvarig strid med transportoperatøren ScotRail, som gjenytelse for en skarve lønnsøkning på 5 prosent. Men ASLEF ble tvunget til å kunngjøre streiker på Greater Anglia-strekninger den 23. juni, på Hull-togene den 26. juni og på Croydon Tramlink den 28. og 29. juni, og den 13. og 14. juni. Jernbanefagforeningen TSSA, som organiserer kontorpersonell, skal holde avstemming for autorisering av streikeaksjoner på strekningene Avanti West Coast, mens fagforbundet Unite har sagt at 1 000 av av deres medlemmene skal streike på London Underground den 21. juni.

I tillegg skal 115 000 medlemmer av kommunikasjonsarbeiderfagforeningen Communication Workers Union, som jobber for Royal Mail, stemme over arbeidslivsaksjon den 15. juni, sammen med 40 000 CWU-medlemmer ved BT [British Telecommunications]. Postkontorpersonell ansatt ved 114 britiske statseide Crown Post Offices streiket den 4. juni over lønnskrav. Hundrevis av innsjekkingspersonell og bakkeansatte ved lufthavna Heathrow [i London] skal stemme om å streike for å få tilbake lønnsreduksjonen på 10 prosent de aksepterte ved innledningen av pandemien. Sykepleiere truer med å streike i Skottland. Og til høsten kan også 1,4 millioner kommuneansatte gå til streik på grunn av fattigdomslønninger.

Opphopingen av arbeidslivstvister bevitner det faktum at arbeidere står på kanten av en sosial katastrofe. Millioner har ikke råd til å varme opp deres hjem, fylle drivstoff på deres biler eller engang sette mat på bordet for deres familier.

At så mange sliter er Labour Party sitt politiske ansvar, som fungerer som en de facto koalisjonspartner for Toryene, og også fagforeningenes ansvar, som har presidert over den systematiske undergravingen av arbeidernes levestandarder gjennom flere tiår.

Sentralorganisasjonen TUC kan i dag bare tilslørt henvise til Labour Party fordi de vet at partiet vil stå stadig mer åpent fram som motstander av enhver kamp mot regjeringen og arbeidsgiverne. Lisa Nandy, den høyreorienterte skyggeutjevningsministeren, uttrykte sist uke kalkulert svikefullt hennes sympati for jernbanearbeiderne som «virkelig sliter med å få endene til å møtes». Selv dette var for mye for Starmer, der hans talsmann forsikret big business: «Vi har vært klare på at streikene ikke burde finne sted. Ingen ønsker å se arbeidslivskamper som er forstyrrende.»

Arbeidere må også forstå at de i fagforeningsbyråkratiet konfronterer et industripoliti som er desperat etter å forhindre at de begrensede streikene de endelig har blitt tvunget til å kalle for, og som de vil selge ut ved første og beste anledning, til minst mulig kostnad for styringsklassen. Skulle de ikke lykkes, da vil ministre, togoperatørselskaper og Network Rail iverksette en streikebryteroperasjon, som må konfronteres og nedkjempes. Regjeringen har gjentatt sin intensjon om å innføre minimumsstandarder for service på jernbanene så snart som mulig, innrettet på å forhindre at enhver effektiv streik skal ha innvirkninger på bransjer og tjenester derfinert som essensielle for den nasjonale økonomiens operasjoner.

Forberedelsene til å konfrontere Toryene må derfor gå fram gjennom etableringen av grunnplankomitéer uavhengige av pro-business fagforeningene, komitéer som kan forene og organisere arbeidernes framvoksende kamper, og forøvring gjennom byggingen av Socialist Equality Party for å erstatte Labour Party sitt råtnende politiske kadaver.