Den andre dagen av de fjernsynskringkastede høringene for Representantenes hus’ spesialkomité som etterforsker angrepet på US Capitol den 6. januar 2021, fortsatte trenden allerede demonstrert under åpningshøringen sist torsdag. Den besørget fordømmende bevis for at Donald Trump konspirerte for å omvelte hans valgnederlaget i 2020, gjennom uærlige, antidemokratiske og kriminelle metoder. Og høringen forsøkte å hvitvaske det bredere ansvaret til Det republikanske partiet, der det unnlot å motsette seg presidentens bestrebelser, og regelrett tilrettela for kuppet.
Denne andre tendensen var mer uttalt under mandagens høring, der hvert av vitnene som stilte med personlig oppmøte var en Republikaner, en konservativ eller en Trump-utnevnt embetsfunksjonær, og det samme var alle de viktigste vitnene som ble vist med videoinnspilte edssvorne vitnesbyrd. Flere av dem er politisk kriminelle som forsøker å redde deres eget skinn, som eksempelvis Trumps tidligere justisminister William Barr, eller veteraner fra tidligere antidemokratiske konspirasjoner, som Benjamin Ginsberg, hovedadvokaten for George W. Bush i det stjålne 2000-valget.
Dette stoppet ikke komitéen, stort sett bestående av Demokrater, fra å engasjere seg i lovprising av vitnene, som ble hyllet for å redde det amerikanske demokratiet fra Trumps forsøkte kupp. Noen, og da særlig Barr, opptrådte faktisk som medsammensvorne fram til det punkt – noen dager etter valget – hvor de åpenbart kalkulerte at Trump hadde lidd av et slikt sked av en avvisning ved valgurnene at hans forsøk på å forbli ved makten var dømt til å mislykkes, og risikerte å provosere fram massiv folkelig opposisjon.
Det første panelet av vitner avla deres vitnesbyrd om hendelsene på valgdagen, og responsen på begivenhetene innen Trump-valgkampanjen og Det hvite hus. Trumps valgkampanjeleder Bill Stepien hadde blitt stevnet til å vitne, men ble unnskyldt da hans kone gikk inn i de siste faser av en nedkomst. Hans edsvorne vitnesbyrd, vist som videoinnspilling, bekreftet at toppmedarbeiderne i valgkampanjen visste at Trump hadde tapt, innen timer etter at valglokalene stengte, fordi hans ledelse i opptellingen av stemmene avgitt på valgdagen, uforholdsmessig i Republikanernes favør, var for smal og garantert ville bli overveldet av Demokratenes uforholdsmessige stemmeantall avgitt som postinnsendte stemmesedler, eller som forhåndsstemmer.
Stepien, kampanjestrategen Jason Miller og andre medhjelpere formante Trump til ikke å komme med noen påstand om seier, men å utstede en uttalelse der han takket sine støttespillere og oppfordret til tålmodighet mens stemmene ble opptalt. Det ville ha vært standardprosedyren fra ethvert tidligere valg der konkurransen var uavklart, selv med marginer langt smalere enn Biden-Trump-duellen så ut til å bli.
Trump avviste imidlertid dette rådet, og opptrådte i stedet for en forsamling fra Det hvite hus, midt på natta, der han erklærte sin valgseier, samtidig som han kom med påstander om systematisk stemmesvindel, uten et fnugg av bevis.
Han kunne heller aldri framlegge slike bevis, som Barr stavet det ut i detalj, i ei rekke utdrag fra hans innspilte vitnesbyrd vist i løpet av drøyt to timer av høringen. Da hver påstand om svindel ble etterforsket og funnet å være grunnløs, eller ble avvist av domstolene, skulle Trump ganske enkelt gå videre til nye påstander, stadig mer provoserende og bisarre.
Visejustisminister Richard Donoghue forklarte i hans innsendte vitnesbyrd: «[D]et var så mange av disse påstandene at når du ga ham et veldig direkte svar på én av dem, ville han ikke slåss mot oss på den, men han ville flytte seg over til en annen påstand.» Barr bemerket også denne likegyldigheten, og sa: «[D]et var aldri noen indikasjon på interesse for hva de faktiske fakta var.»
Gjennom disse vitnene og andre embetsfunksjonærer fra Trump-valgkampanjen, Det hvite hus og fra justisdepartementet, forsøkte spesialkomitéen å presentere et bilde av to stridende leirer blant Trumps medhjelpere: «Team Normal», som Stepien benevnte det, og «Team Crazy», anført av Trumps advokat og rådgiver Rudy Giuliani, den tidligere New York-borgermesteren, og advokaten Sidney Powell.
Bortsett fra denne andre leierns ubetydelige politiske, for ikke å si intellektuelle ressurser, er denne presentasjonen innrettet på å besørge et politisk amnesti til praktisk talt alle Republikaner-partifunksjonærer og -operatører som ikke heter Trump.
Trump blir presentert som en mann psykologisk ute av stand til å innrømme nederlag, snarere enn initiativtakeren til den forsøkte omveltingen av Konstitusjonen. Dette var linja forfektet av Biden-valgkampanjen og Demokrat-innordnede deler av korporative media fra valgdagen og helt fram til 6. januar-kuppforsøket.
Stepien og Barr påpekte begge at Trump begynte å fremme sine påstander om valgfusk på valgnatta, lenge før det kunne ha vært noen som helst bevis for å støtte dem. Disse påstandene var, helt bokstavelig talt, grunnløse. Men det stoppet ikke begge mennene, sammen med ledere i Senatet som Mitch McConnell og John Cornyn, og ledere i Representantenes hus som Kevin McCarthy og Steve Scalise, fra å stille opp bak Trump og argumentere for at hans utallige søksmål og nekting av å innrømme noe som helst, ikke var annet enn at «presidenten utøver hans juridiske rettigheter».
De visste alle at påstandene ikke hadde noe grunnlag. Men de tilpasset seg Trumps løgner om valgfusk, for Barrs del fram til den 1. desember, for McConnells del fram til Valdelegatkollegiet [Electoral College] stemte den 14. desember, og for McCarthys og Scalises del helt frem til den 6. januar. To tredjedeler av Republikanerne i Representantenes hus stemte imot å bekrefte Bidens klare valgseier selv etter at opprørerne var ryddet ut av Capitol-bygningen, og sertifiseringen av valgdelegatkollegiets resultater kunne gjenopptas.
Det andre panelet av tilstedeværende vitner inkluderte BJ Pak, tidligere aktor [US Attorney] for Northern District of Georgia, og Al Schmidt, tidligere bykommissær i Philadelphia, så vel som Benjamin Ginsberg.
Pak og Schmidt avga vitnesbyrd om at det ikke var noen troverdige bevis for svindel, verken i Georgia eller Pennsylvania. Schmidt vitnet også om den store økningen i antall og spesifisitet av drapstrusler mot ham selv og hans familie, etter at Trump begynte å tvitre mot ham på grunn av hans motstand mot påstandene om svindel. Dette illustrerte måten Trumps sosialmedieoperasjoner bidro til å besørge næring til vold mot hans opponenter og kritikere.
Ginsberg gjennomgikk de dusinvis av juridiske utfordringer innmeldt av Trump-kampanjens advokater, over påstander om svindel eller feil prosedyrer i stemmeopptellingen. Mens rundt 30 av disse påstandene ble direkte avvist av domstolene av prosedyremessige grunner, forklarte han, ble ytterligere 30 tatt i betraktning, deriblant veiingen av bevis presentert av Giuliani og andre. I alle disse sakene, bortsett fra ett mindre prosedyrespørsmål, dømte domstolene mot Trump-valgkampanjen. De hadde ingen bevis og ingen juridiske grunnlag for deres juridiske utfordringer.
Demokrat-representanten Zoe Lofgren introduserte Ginsberg som en Republikaner og veteran som valgadvokat, og nevnte hans rolle i 2000-kampanjen som den juridiske sakføreren for George W. Bush’ påstander hele veien opp til Høyesterett. Hun utdypet ikke den rettssakens fundamentalt antidemokratiske karakter, og den resulterende høyesterettsavgjørelsen i saken Bush vs. Gore.
Bush forsøkte den gang å forhindre gjenopptellingen av stemmesedler avgitt i Florida, som beordret av delstaten Floridas Høyesterett, fordi denne gjenopptellingen så ut til å ville besørge Demokratenes presidentkandidat Al Gore tilstrekkelig med stemmer til å vinne delstaten og med det dens valgdelegatstemmer, og dermed presidentvalget som helhet. Den føderale Høyesterett steppet da inn med en rettskjennelse besluttet av 5 mot 4 dommere, som frøys stemmetellingen, og med det effektivt sett tildelte Floridas valgdelegatstemmer, og Det hvite hus, til Bush.
Høyesterettsdommer Antonin Scalia erklærte, under forløpet av denne rettsbeslutningen, at det amerikanske folk ikke hadde noen konstitusjonell rett til å stemme for en president. Delstatlige lovgivende forsamlinger, deriblant den Republikaner-kontrollerte lovgivende forsamlingen i Florida, var den endelige autoriteten, hevdet han. Det var dette argumentet som la grunnlaget for strategien fulgt av Trumps juridiske team, deriblant Giuliani og John Eastman, etter 2020-valget, da de forsøkte å presse de lovgivende forsamlingene i Pennsylvania, Michigan, Arizona, Georgia og Wisconsin, som var kontrollert av Republikanerne, til å omvelte befolkningens valgresultat og tildele Trump delstatenes valgdelegatstemmer.
Denne sammenhengen var ei lukket bok for spesialkomitéen i dens presentasjon av Ginsberg som en anerkjent valgautoritet, selv om en framtidig høring er satt til å granske Trumps bestrebelser for å tvinge ledere av delstatlige lovgivende forsamlinger til å gå hans ærender.
Ved åpningen av mandagens høring presenterte komitéen en video av Trumps gjentatte erklæringer, i flere måneder fram til valget, om at den eneste måten han kunne tape på var dersom valget ble rigget. Dette er et fordømmende bevismateriale for Trumps intensjon om å trosse velgernes vilje om han skulle tape, men reiser også andre politiske spørsmål.
Først av alt, videoen utelot den viktigste begivenheten fra den perioden, Trumps respons på masseprotestene som etterfulgte politidrapet på George Floyd, da han gikk ut på nasjonaltkringkastet fjernsyn for å erklære seg selv som «deres president for lov og orden» og sverget å påberope seg Oppstandsloven av 1807, og mobilisere tropper mot demonstrantene.
Dette ble ledsaget av ordren, gitt av daværende justisminister William Barr i egen person, til politi og paramilitære styrker om at de skulle rydde Lafayette Park foran Det hvite hus, for en stor mengde antiTrump-demonstranter. Det tillot deretter Trump å iscenesette hans notoriske spasertur over parken til St. John’s Episcopal Church, ledsaget av Barr, general Mark Milley og andre embetsrepresentanter, der han ved kirka poserte foran fjernsynskameraer med Bibelen i hånd.
For det andre, videoen med Trumps trusler etterlyser spørsmålet: Hvorfor ble ingenting gjort av Demokratene, eller for den del av noen seksjon av kapitaliststaten, for å forsvare valget? Kongressrepresentant Lofgren, som ledet mesteparten av mandagens utspørrring, kom på et tidspunkt med den bemerkelsesverdige innrømmelsen at utfallet av disse truslene – Trumps benektelse av å erkjenne hans nederlag ved valgurnene – var «i sin helhet forutsigbart».
Så visst var det det. Og World Socialist Web Site hadde forutsett og i mer enn ett år advart for Trumps forestående kupp. Men hva var det Demokratene gjorde med det? Presidentkandidaten Joe Biden, som i juni 2020 innrømmet at hans største bekymring var at Trump ville trosse resultatet av avstemmingen, valgte å spre selvtilfredshet gjennom hele høstvalgkampen, og benektet at det var noen utsikter til at Trump på alvor ville motsette seg å bli fjernet fra makten, skulle han tape valget.
Det er tydeligere enn noen gang at høringenes hovedfunksjon er å legitimere Det republikanske partiet, og å føre en «kamp for Det republikanske partiets sjel», som Biden kunne uttrykt det. Komitéens målskive er ikke det amerikanske folket, som må varsles om faren for fascisme og diktatur, men Republikanere som er embetsfunksjonærer og partisaner, som skal overtales til å bryte med Trump på grunnlag av enighet med Demokratene om en politisk orientering for militær intervensjon i Ukraina mot Russland, og over Taiwan mot Kina.
Derav skiftet mot slutten av høringen over til spørsmålet om Trump som grifter, dvs. en bedrager og svindler, og ikke Trump som kuppkonspiratør og vordende diktator. Trump samlet seg $ 250 millioner i små giverbidrag fra hans vedvarende internettoppfordringer over det påståtte tyveriet av 2020-valget. Disse pengene gikk inn i hans framtidige valgkampanjekasse, og ikke for å utkjempe rettssaker og juridiske utfordringer som allerede hadde mislyktes.
Påstanden er at Trumps post-valg operasjon var en scam og en rip-off, en svindel og et bedrageri, og ikke en trussel mot demokratiet, og at dem som fulgte Trump var de virkelige ofrene. Men til tross for den håndfull av intervjuutdrag som ble vist under høringen, de som angrep Capitol-bygningen gjorde det ikke fordi de ble villedet av Trumps valgløgner. De var motivert av ekstrem høyreorientert og fascistiske politiske orienteringer, og de bestrebet seg på å velte valgresultatene og påtvinge det amerikanske folk et autoritært høyrediktatur.