Perspective

NATOs baltiske blokade åpner ny front i krigen mot Russland

Den baltiske staten Litauen, et NATO-medlem, innførte mandag en effektiv blokade mot Russland, som forhindrer transport av mange varer, deriblant stål og kull, mellom Russlands fastland og den russiske enklaven Kaliningrad.

Pålegging av en blokade har tradisjonelt blitt ansett som en krigshandling. Med denne hensynsløse provokasjonen søker USA og landets NATO-allierte å lokke Russland til et militært angrep på NATO-territorium, som vil føre til påkalling av Artikkel V i NATO-pakten og en fullskala krig med Russland.

USA, NATO og de europeiske stormaktene, som i Ukraina er stilt overfor ei rekke militære tilbakeslag i felten, prøver å få åpnet en ny, nordlig front av krigen.

Litauiske embetsrepresentanter antydet at beslutningen om å implementere blokaden mot Russland ble tatt i nært samråd med andre NATO-medlemmer og Washington. «Det er ikke Litauen som gjør noe, det er europeiske sanksjoner som har begynt å virke,» sa Litauens utenriksminister Gabrielius Landsbergis.

Russlands utenriksdepartement advarte med klare ord, som respons på blokaden: «Dersom cargotransport mellom Kaliningrad-regionen og resten av Russland via Litauen ikke blir fullstendig gjenopprettet i nærmeste framtid, forbeholder Russland seg retten til å iverksette tiltak for å beskytte sine nasjonale interesser.»

Det må meldes en skarp advarsel. USA og europeiske stormakter, der hver av dem står overfor kriser som raser, økonomisk, sosialt og politisk, og de frykter en voksende sosial bevegelse av arbeiderklassen, eskalerer hensynsløst en krig som truer med anvendelse av atomvåpen.

Innføringen av en blokade mot Russland av et NATO-medlem kommer bare dager etter ei rekke svært provoserende uttalelser fra europeiske militære og sivile ledere.

Sir Patrick Sanders, sjef for den britiske generalstaben, erklærte i en intern melding til aktivt tjenende militærpersonell: «Det er nå et brennende imperativ å smi sammen en hær som er i stand til å slåss side-om-side med våre allierte, og beseire Russland i kamp.» I en skremmende hentydning til den første og den andre verdenskrig, konkluderte han: «Vi er generasjonen som må forberede hæren for å slåss i Europa igjen.»

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg sa i en samtale med den tyske avisa Bild am Sonntag: «Vi må ikke opphøre med vår støtte til Ukraina. … vi må forberede oss på at det kan ta år.»

Storbritannias statsminister Boris Johnson skrev lørdag i Times of London, der han oppfordret NATO til å «sluttføre denne krigen på de vilkår som president Zelenskyj har lagt fram», det vil si, gjenerobringen av Donbas og Krim, som Russland anser som del av sitt territorium.

Ingo Gerhartz, sjef for Luftwaffe (det tyske luftvåpenet), erklærte i nok en blodfrysende trussel at Tyskland må være beredt for bruken av atomvåpen, og sa: «Vi trenger både virkemidlene og den politiske viljen til å implementere nukleær avskrekking.»

Hundrevis av ukrainske tropper dør allerede hver eneste dag. Hva ville det bety for Storbritannia og andre europeiske land å slåss «side-om-side med» ukrainske styrker i en krig mot Russland, og at denne konflikten skal vare i «år»?

Offisielle europeiske embetsrepresentanter beskriver en krig som strekker seg over helheten av det europeiske kontinentet, med dødstall i hundretusener eller millioner. Hele Europa skal forvandles til et massivt drapsfelt.

Hvem var det som bestemte at en ny generasjon av Europas ungdom skal kunne sendes ut for å død en masse i skyttergravene? Hvem spurte allmennheten om det burde bli en gjentakelse av den første verdenskrig?

Disse uttalelsene viser løgnktigheten i USAs og NATO-maktenes påstander om at de ikke er i krig med Russland. Denne påstanden, ledsaget av erklæringen om at det er «liten sannsynlighet» for at Russland vil anvende atomvåpen, er et desperat forsøk på å vugge befolkningen i søvn, mens deres regjeringer involverer dem i en krig som truer å kunne drepe millioner.

Josep Borrell Fontelles, EUs øverste offisielle embetsrepresentant for utenrikspolitiske affærer, beskyldte Russland for krigsforbrytelser for angivelig å forhindre Ukrainas eksport av sine kornbeholdninger, i det siste påskuddet for en ytterligere oppildning av krigen. Det å bryte «blokaden» av korneksporten har vært påskuddet for en operasjon, først foreslått av admiral James G. Stavridis, for å iscenesette et sjøslag mellom NATO og russiske krigsskip i Svartehavet.

Den baltiske enklaven Kaliningrad var fra 1525 til 1945 suksessivt under polsk, prøyssisk og tysk kontroll. Etter den andre verdenskrig ble enklaven annektert av Sovjetunionen. Kaliningrad er den eneste russiske Østersjøhavna som er isfri året rundt, og den er av avgjørende betydning for vedlikeholdet av Russlands Østersjøflåte. Offisielle polske embetsrepresentanter, deriblant den tidligere sjefen for den polske hærens landstyrke, har hevdet at Kaliningrad er del av Polen.

De baltiske statene Latvia, Litauen og Estland har mektige høyreorienterte bevegelser i dominerende regjeringsposisjoner. Litauens utenriksminister Landsbergis er barnebarn av Vytautas Landsbergis, som grunnla den høyreekstreme bevegelsen Sąjudis, og han har tatt til orde for å forby alle sosialismesymboler.

Estlands nyligste regjeringskabinett inkluderte fascistpartiet Estlands Konservative Folkeparti, med innenriksministeren som gjentatte ganger har latt seg avfotografere der han foreviser en håndbevegelse som symboliserer hvit makt. Det nåværende regjeringskabinettet i Latvia har hentet sine ministre for økonomi, kultur og landbruk fra den fanatisk antirussiske fascistorganisasjonen Nasjonalalliansen.

Disse politisk ustabile småstatene, dominert av den ekstreme høyresiden, blir av imperialistmaktene gitt carte blanche og politisk støtte for å provosere fram krig med Russland.

NATO-maktenes handlinger er uttrykk for en svimlende grad av hensynsløshet, som ikke bare kan forklares med de militære tilbakeslagene Ukraina har lidd.

Hvert eneste imperialistland står overfor en krise, økonomisk og sosialt, som de ikke har noen løsning på. Covid-19-pandemien akselererer nå i sitt tredje år, etter å ha drept mer enn 20 millioner mennesker over hele verden. Regjeringene i USA, Frankrike, Storbritannia og Tyskland er ridd av kriser og ustabilitet. Over hele verden stiger levekostnadene, ute av kontroll.

For å få påtvunget arbeiderklassen kostnadene av inflasjonskrisen arbeider den amerikanske sentralbanken og andre sentralbanker for å heve arbeidsledigheten ved å øke styringsrentene, der de i prosessforløpet utløser et nedsalg av enhver finansiell asset som er, i visse henseender, uten presedens siden Den store depresjonen.

Inflasjonskrisen driver arbeidere ut i kamp, mest synlig manifestert i den britiske jernbanestreiken som innledes i dag. Historisk sett har styringsklasser anvendt krig som et virkemiddel til å avlede oppmerksomhet utad, samtidig som de anvender krigsinnsatsen som påskudd for å undertrykke streiker og arbeiderklasseopposisjon.

Putin-regjeringens respons er fullstendig bankerott. Putins oppfatning er at gjennom duellerende militær utfordring skal det kunne oppnås en eller annen avklaring med imperialistmaktene, som skal kunne åpne for en mer egalitær fordeling av global makt. Hans forhåpning er at ved å legge press på Russlands «vestlige partnere», skal det kunne bli en eller annen slags løsning på krigen.

Men det kan ikke bli noen fredelig løsning på den globale krisen som har ført til krigsutbruddet i Ukraina. Imperialistmaktene er besatt av tanken på Russlands og Kinas underkastelse og oppstykking. De involverer seg i en serie provokasjoner som truer en atomkrig som vil gjøre slutt på sivilisasjonen. Enhver militæreskalering som respons fra Putins side, akkurat som invasjonen av Ukraina, kan bare forårsake et blodbad som spiller rett inn i imperialistmaktenes hender.

Det er ingen militær løsning på den nåværende krisen, som i siste instans ikke kan løses innenfor rammeverket av nasjon-stat-systemet. Krigen er det mest framskredne uttrykket for en krise som griper helheten av kapitalistsamfunnet.

I den grad det er en vei ut av denne katastrofen vil det bli gjennom arbeiderklassens inngripen. Der arbeidere trer inn i kamp mot de økende levekostnadene må de søke å forene deres kamper internasjonalt og med kampen mot imperialistkrig. Den tredje verdenskrig, som allerede har brutt ut, kan i likhet med Covid-19-pandemien bare avsluttes gjennom bevisst intervensjon fra arbeiderklassen, mobilisert på grunnlag av et sosialistisk perspektiv.

Loading