Kritisk viktige ressurser, imperialisme og krigen mot Russland

Alle USAs større kriger og militærintervensjoner i løpet av det siste kvarte århundret har begynt med pretensjoner om en stor moralsk hensikt.

Den amerikanske befolkningen ble fortalt at en galning i Irak utviklet masseødeleggelsesvåpen. I Afghanistan måtte Taliban-jihadistene fjernes for å frigjøre landet, og Osama Bin Laden måtte finnes. I Libya forhindret Muammar Gaddafi landets lengsel etter «demokrati» og «menneskerettigheter».

Etter konservative anslag har et sted mellom 755 000 og 786 000 mennesker dødd direkte av kamphandlinger i Afghanistan, Irak, Syria, Pakistan og Jemen, siden USA-ledede konflikter begynte der, og i all hovedsak sivile. I Libya, hvor titusener ble drept, har landet blitt ruinert av et tiår med borgerkrig. Totalestimater [engelsk tekst] av dødsfall forårsaket av USA-ledede konflikter i løpet av det siste kvarte århundret begynner langt høyere, fra 3 millioner til et tall så høyt som 12 millioner, på grunn av de katastrofale konsekvensene av sammenbrudd av helsevesen, ernæringsgrunnlag og infrastruktur.

Denne svimlende ødeleggelsen motsier pretensjoner om at disse aggresjonskrigene var basert på noe som overhodet skulle tilsvare en moralsk hensikt.

Det er ingen hemmelighet at krig har mer fundamentale økonomiske og geopolitiske årsaker.

Hvorfor skulle det være slik at i USA – et land der alt dreier seg om penger – skulle krig, en av landets største eksportvarer, være et unntak? Er Midtøsten, midtpunktet for «krigen mot terror», bare tilfeldigvis det globale fokuspunktet for de billigst tilgjengelige framtidige olje- og gass-reservene? Er det bare en gunstig tilfeldighet for Pentagon at Gaddafi og Hussein satt på to av de største ikke-utnyttede reservene av denne ettertraktede råvaren?

Som Alan Greenspan, tidligere styreleder i [sentralbanken] Federal Reserve og en sentral arkitekt for amerikansk økonomisk politikk, uttalte i et memoar fra 2007: «Jeg er trist over at det er politisk ubeleilig å erkjenne det alle vet: Irak-krigen handler i all vesentlig grad om olje.» Greenspan ble hardt irettesatt for engang å ha satt ord på denne enkle observasjonen.

Kriger fordrer selvfølgelig enorme mobiliseringer av økonomiske og politiske ressurser. USA har brukt titalls billioner dollar de tjuefem siste årene på å føre krig. Og mens noen blir særdeles rike av disse utleggene, ville ikke de høye kostnadene vært pådratt med mindre de høstet et resultat.

Imperialisme og drivkreftene bak USA/NATOs omringing av Russland

Den nåværende pådriveren for krig mot Russland må forstås i denne konteksten. En seriøs forståelse av enhver vesentlig militærkonflikt må analysere disse økonomiske og geopolitiske kreftene. Mediedekningen av den eskalerende krigen i Ukraina er imidlertid blottet for enhver slik analyse.

I den grad disse anliggendene er nevnt er det på den mest barnlige og ensidige måten: Russland mobber sine naboer gjennom sin viktige forsyning av naturgass, og USA og Europa bestreber seg heroisk for å gripe inn for å stoppe det. Det stilles imidlertid ingen spørsmål om hvilke interesser USA og landets europeiske allierte har i Ukraina, eller for den saks skyld, i Russland.

De ærlige krigshistorikere som bestreber seg for å forstå denne konflikten, ville bli nødt til, uansett deres konklusjoner, i det minste å stille følgende spørsmål:

• Hva er de økonomiske og geopolitiske interessene bak utvidelsen av NATO og EU østover?

• Hva er betydningen av å kontrollere Ukraina, geopolitisk og økonomisk?

• Hvilken interesse ville USA ha av en oppstykking av Russland i mindre stater, uten militære styrker? Hvordan kan USA forsøke å oppnå dette?

• Hva er relasjonen mellom den nåværende krigen i Ukraina og USAs geopolitiske mål i Eurasia?

Den amerikanske styringsklassen har sine svar på disse spørsmålene, men den foretrekker helst ikke å dele dem så altfor offentlig.

Zbigniew Brzezinski, den tidligere amerikanske nasjonalsikkerhetsrådgiveren og arkitekten for amerikansk utenrikspolitikk i Ukraina, uttalte så langt tilbake som i 1997: «Amerikas kapasitet til å utøve global forrang» avhenger av at USA kan forhindre «framveksten av en dominerende og antagonistisk eurasisk makt».

Zbigniew Brzezinski [Photo: Wikimedia Commons]

Brzezinski, som talte for amerikansk imperialisme kort etter oppløsingen av Sovjetunionen, hadde spesielt Russland i tankene. Han hevdet [engelsk tekst] at Ukraina var kritisk viktig for at USA kunne hevdet sitt hegemoni mot Russland i Eurasia. Han skrev: «Uten Ukraina slutter Russland å være et eurasisk imperium.» Brzezinskis venner i utenriksdepartementet og Pentagon reiste selvfølgelig aldri noe spørsmål ved det sentrale premisset, at USA har rett til å «utøve global forrang», og de talte heller ikke opp denne ambisjonens konsekvens i antall lik.

Etter 2014-kuppet i Ukraina, der USA og Tyskland grep inn for å fjerne den pro-russiske presidenten Viktor Janukovitsj, utla Brzezinski det amerikanske militærets intensjon om å trekke Russland inn i en langtrukken og kostbar invasjon av Ukraina.

I en artikkel publisert av Atlantic Council i 2014, med tittelen «Vesten må bevæpne Ukraina», snakket Brzezinski om en russisk invasjon av Ukraina som en sak som var så godt som sikker. Han understreket der at USA og NATO-land måtte besørge

våpen designet spesielt for å tillate ukrainerne å føre en effektiv urban krigføring i motstandskampen. Det er ingen vits å prøve å bevæpne ukrainerne for å slåss mot den russiske hæren i åpent terreng... Dersom de store byene, for eksempel Kharkiv, eller Kiev, skulle gjøre motstand og gatekamper ble en nødvendighet, da vil de bli langvarige og kostbare. Og faktum er – og det er her tidsplanleggingen for hele denne krisen er viktig – Russland er enda ikke beredt til å påta seg den slags bestrebelse. [Utheving i originalen]

USA og EU besørget i siste instans, i perioden fra 2014-kuppet til 2019, militær og økonomisk bistand til Ukraina for mer enn $ 20 milliarder – og støttet Kievs krig mot separatistene i Donbas, som i løpet av åtte år krevde tretten tusen menneskers liv, i all hovedsak sivile russisk-etniske ukrainere, et annet faktum som er behendig fraværende fra krigsdekningen. Nå er USA i ferd med å oversvømme Ukraina med våpen, inkludert avanserte antitanksmissiler, artilleri og annet utstyr. USA er bare i år på vei til å bruke over $ 40 milliarder, som ikke inkluderer våpenleveransene fra europeiske stater.

Brzezinskis slående nøyaktige forventning om den nåværende «langtrukne og kostbare» og i stor grad urbane krigen motsier, i sin logiske forventning om hva som skulle komme, den todimensjonale propagandaen om at Putin, en gal mann, invaderte Ukraina av irrasjonelle, imperiale ambisjoner. Uansett hvor desperat og reaksjonær Putins beslutning om å invadere Ukraina enn er, finnes de fundamentale årsakene til krigen i disse den amerikanske imperialismens dypere, kalkulerte ambisjoner i Eurasia etter oppløsingen av USSR, som har involvert den aggressive utvidelsen av NATO østover.

Lenin om imperialisme

Lenin hevdet i sitt verk, Imperialisme: Kapitalismens høyeste stadium, skrevet i 1916, at verdenskapitalismens tiltakende tekniske utvikling – sosialiseringen og konsentrasjonen av produksjonskreftene – hadde åpnet feltet for en ny og endelig æra av kapitalisme, imperialistepoken. Mens den utrolige utviklingen, eller sosialiseringen, av produktivkreftene fordret sosialistisk eierskap, kontrollerte en stadig smalere håndfull finansoligarker produktivkreftene i form av strengt kontrollerte karteller og monopoler styrt av finanskapitalen – det som i dag framstår som det gigantiske multinasjonale konsernet, koblet i et nettverk av bånd til de store bankene og finansinstitusjonene.

Lenin understreket at imperialisme ikke er et valg av politisk orientering, men en uunngåelig pådriver fremmet av kapitalistisk produksjon i den imperialistiske epoken. Lenin skrev: «Dominans, og volden forbundet med den – det er de relasjonene som er mest typiske for ‘den siste fasen av kapitalistisk utvikling’; dette er hva den uunngåelig må resultere i, og har resultert i, ut fra dannelsen av allmektige økonomiske monopoler.»

Vladimir Lenin

Lenin understreket at denne utviklingen, blant andre ting, og konsentrasjonen av produktivkreftene under finanskapitalen, ville motivere til en voldelig jakt etter kontroll over verdens nøkkelressurser. Han skrev: «Jo mer kapitalismen utvikler seg, desto mer oppstår behovet for råvarer, desto mer bitter blir konkurransen, og desto mer febrilsk vil jakten på råvarer utbre seg over hele verden, og desto mer desperat blir kampen for anskaffelsen av kolonier.»

Verdensøkonomiens transformasjoner identifisert av Lenin i 1916, har bare blitt mer intensiverte. Utviklingen av produktivkreftene de 100 siste årene gjør det forrige århundreskiftets kapitalistøkonomi til bare en skygge av dens nåværende størrelse og kompleksitet.

Det å kontrollere råvarer handler ikke grovt sett om et land som hamstrer ressurser til eget bruk. Det handler like mye, om ikke mer, om å sikre at nøkkelråvarer og markeder forblir i hendene på en allianse av imperialistmakter, ledet i dagens verden av USA.

I denne konteksten er også viktigheten av å benekte motstandere og rivaler tilgang til disse materielle ressursene (eller å ha kapasitet til å nekte dem tilgang i tilfelle krig). I tankemia RAND Corporations detaljerte analyse av hvordan USA kunne vinne en krig mot Kina, for eksempel, heter det: «Dersom Kina er sårbart for kritiske mangler i en krig med USA, kan det være ... i oljeforsyninger, der landet importerer rundt 60 prosent av sitt behov, og har en erklært strategisk reserve bare tilstrekkelig for ti dager.» Hovedtyngden av Kinas olje kommer fra regionen rundt Persiabukta, som USA dominerer.

Lenin bemerket også, betydningfullt, at det ikke bare er et spørsmål om den aktuelle produksjonen av råvarer. Lenin forklarte at finanskapitalen «også er interessert i mulige kilder til råvarer, fordi dagens tekniske utvikling er ekstremt rask, og fordi landområder som er ubrukelige i dag, kan bli fruktbare i morgen...»

De ledende kapitalistselskapene streber, med andre ord, etter å forutse deres framtidige behov for råvarer fra hele kloden, i forberedelser for den teknisk utviklingens ustanselige tempo.

Russlands utstrakte rikdommer

Formålet med dette essayet er å bidra til World Socialist Web Sites analyse av den historiske og politiske opprinnelsen av den eskalerende trusselen for væpnet konflikt mellom USA og Russland. Spesielt undersøker det de geostrategiske ressursenes rolle for USA/NATO-styrkers pådriver for å dominere den eurasiske landmassen.

Russland er verdens største land. Mens landets økonomi er av en relativt mindre størrelsesorden sammenlignet med imperialistmaktenes, spenner dets landmasse over to kontinenter, med en total størrelse på 17,09 millioner kvadratkilometer. De neste plassene, Canada (9,84 km²), Kina (9,58 km²) og USA (9,32 km²) ligger betydelig bak hva angår størrelse. Russland aleine utgjør 11 prosent av hele verdens landmasse.

Kart som viser NATOs utvidelser østover siden 1949 [Photo by Patrickneil / CC BY-NC-SA 4.0]

I denne enorme landmassen finnes ei rekke viktige mineraler og ressurser.

Russland produserer rundt regnet 40 prosent av EUs naturgass og nesten 12 prosent av verdens olje. Russland er også den nest største innehaveren av kullreserver i verden, med 175 millioner tonn. Disse ressursene spiller en nøkkelrolle i den pågående konflikten. Midt under tilstrammende globale energiforsyninger er disse ressursene en vesentlig forhindring for amerikansk imperialisme globalt, og spesielt i dens bestrebelse for å forhindre Kinas framvekst. Dette anliggendet vil bli gjenstand for en framtidig artikkel.

I tillegg til hydrokarboner besitter Russland enorme mengder grunnleggende metaller. Russland er den tredje største innehaveren av jernmalmforekomster, 25 milliarder tonn. Landet har også den nest største gullreserven (6 800 tonn) og er nesten på en delt femteplass hva sølv angår. Landet er også den største produsenten av diamanter, og produserte det siste tiåret i gjennomsnitt rundt en tredjedel av verdens diamanter.

Mens hver av disse ressursene fortjener oppmerksomhet for å forstå USA og landets alliertes geostrategiske ambisjoner, ser denne artikkelen på et mindre kjent aspekt ved global ressurspolitikk: Kritisk viktige mineraler. Kritisk viktige mineraler refererer til ei rekke metaller og mineraler som blir stadig viktigere for den globale produksjonen, og som etterspørselen etter er forventet å eksplodere i løpet av de to neste tiårene. Russland sitter på betydelige kilder til et mangfoldig utvalg av kritisk viktige mineraler, som USA tror vil bli avgjørende for global økonomisk og politisk makt i det 21. århundret.

Kritiske viktige mineraler og produktivkreftenes vekst

USA og landets imperialistallierte er involverte et kappløp etter såkalte kritisk viktige mineraler og metaller. USA har for tiden ei liste over femti mineraler de anser som kritisk viktige. Noen, som aluminium eller platina, er relativt godt kjente. Andre – som neodymium, et sjeldent jordartmineral [‘rare earth element’], eller rhodium, et medlem av platinametallgruppa – er knapt kjente, selv om de er stadig mer avgjørende i den globale økonomien.

Pådriveren for veksten av disse mineralenes betydning er videreutviklingen av elektronikkindustrien og dens integrering inn i mange andre produksjonsprosesser og ferdige produkter.

Bransjer som en gang ble oppfattet som adskilte fra elektronikk, har drevet ny etterspørsel etter alle slags avansert digitalt og høy-ytelse-utstyr. Biler, eksempelvis, «inneholder nå mer tech enn hva datamaskiner gjør,» ifølge en rapport fra logistikkselskapet DHL. Det globale konsulentforetaket McKinsey spår at halvlederindustrien vil vokse fra $ 590 milliarder i 2021 til over $ 1 billion i 2030, der andelen for halvledere i biler tredobles i volum fra $ 50 milliarder til $ 150 milliarder.

Kritisk viktige mineraler er nødvendige for denne eksplosjonen av high-tech dingser. Som industrifagskriftet Semiconductor Industry Association skriver: «I mange tilfeller er det ingen kjente alternativer til disse materialene som tilfredsstiller våre funksjonelle behov, og derfor er en sikker og kontinuerlig tilførsel av kritisk viktige mineralmaterialer av avgjørende betydning for vår industri.» Slike mineraler, for ca. $ 40,4 milliarder, går hvert år aleine til halvlederindustrien.

En annen sentral drivkraft bak hastverket med å få kontrollert disse ressursene er overgangen til fornybar energi. Selv om det ikke er tilstrekkelig for de dramatiske endringene som trengs for å møte klimaendringene har det innledet en betydelig økning av etterspørsel innen fornybar teknologi. Markeder for elektrodrevne og elektronisk utstyrte kjøretøy (EVs) og batterilagring med stor kapasitet er satt til å vokse eksplosivt, fra $ 185 milliarder i 2021 til $ 980 milliarder innen 2028.

Det internasjonale energibyrået (IEA; International Energy Agency), som opererer under Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD; Organisation for Economic Cooperation and Development), ga i 2021 ut en rapport med tittelen «Rollen til kritisk viktige mineraler i overgangen til rein energi», som presenterte nitidige estimater av framtidig etterspørselsvekst for en serie mineraler. IEA bemerket at selv i det mindre ambisiøse scenarioet for bærekraftig utvikling vil den globale etterspørselen etter litium øke 42 ganger i perioden fra 2020 til 2040. I løpet av samme tidsperiode forutser energibyrået at den globale etterspørselen etter grafitt vil multipliseres med faktoren 25, kobolt med 21, nikkel med 19, og sjeldne jordmetaller med syv.

Disse forbløffende estimatene er en årsak til bekymring for OECD, og den USA-ledede geopolitiske ordenen organisasjonen representerer. Som Fatih Birol, IEAs direktør, i fjor uttalte: «Dataene viser et truende misforhold mellom verdens styrkede klimaambisjoner og tilgjengeligheten av de kritisk viktige mineralene som er avgjørende for å realisere disse ambisjonene.» Denne «mismatchen» har potensial til å kaste økonomier ut i uorden, og enda viktigere, legge bånd på USAs imperialistambisjoner.

USA, Kina og kritisk viktige mineraler

Blant de femti kritisk viktige mineralene som den amerikanske regjeringen referer til er det bemerkelsesverdige at knapt noen av dem primært produseres innen USAs grenser. På grunn av en blanding av geologi og økonomi produserer USA bare hoveddelen av sin egen forsyning for fem av de femti mineralene på lista. 29 av de femti mineralene er 100 prosent importerte, og førti er 75 prosent eller mer importerte.

Denne avhengigheten av utenlandske leveranser USA er underlagt for kritisk viktige mineraler har vært en kilde til dypere bekymring i den amerikanske styringsklassen, spesielt når den forbereder seg på en militær konfrontasjon med Kina.

Trump-administrasjonen signerte i september 2020 loven Executive Order 13953 som erklærte en nasjonal nødsituasjon USA konfronterte relatert sikringen av kritisk viktige mineraler. Den utøvende ordren sa: «Disse mineralene er uunnværlige for vårt land,» men «vi mangler for tiden kapasitet til å produsere dem i bearbeidet form, i de mengdene vi har behov for ... For 31 av de 35 kritisk viktige mineralene importerer USA mer enn halvparten av sitt årlig forbruk. USA har ingen innenlandsk produksjon for 14 av de kritisk viktige mineralene, og er helt avhengig av import for å dekke etterspørselen.»

Nesten et halvt år seinere, i februar 2021, signerte Biden-administrasjonen Executive Order (EO) 14017 for å «styrke bæreevnen for USAs forsyningskjeder». Ordren ble lagt til Trumps EO 13953, og besørget energidepartementet jurisdiksjon til å undersøke risikoer i forsyningskjeden, og tilby anbefalinger.

President Joe Biden lytter, under et arrangement i South Court Auditorium i Eisenhower Executive Office Building i Hvite hus-komplekset i Washington, tirsdag 22. februar 2022. [Foto: AP Photo/Alex Brandon]

Resultatene av denne ordrens første år ble utgitt den 24. februar 2022, samme dag som Russlands invasjon av Ukraina, i en «Plan for å revitalisere amerikansk produksjon, og sikre kritiske forsyningskjeder.» To dager før ble det holdt et møte [engelsk tekst] for å promotere tiltakene relatert kritisk viktige mineraler. Tom Conway, sjef for United Steelworkers (USW), var til stede, som Biden deretter møtte privat for å sikre at fagforbundet ville stoppe en nasjonal oljestreik og støtte pådriveren for krig. Under dette møtet uttalte Biden at hans administrasjon hadde bidratt til å legge til rette for milliarder av dollar i nye investeringer i «kritiske mineraler som litium, grafitt, sjeldne jordartmineraler ... som er sårt nødvendige for så mange amerikanske produkter.»

Biden påberopte seg 31. mars 2022 loven Defense Production Act, for å sikre «pålitelige» forsyninger av disse mineralene. Loven er en krigstidsforordning fra Korea-krigens tid, som tillater regjeringen under påskudd av det nasjonale forsvar å kontrollere og dirigere private investeringer.

Den amerikanske statens bekymring er ikke bare at den ikke selv produserer og kontrollerer disse essensielle ressursene, men snarere at Kina, hovedmål for dens geostrategiske ambisjoner, gjør det.

Kina dominerer prosesseringen av kritisk viktige mineraler. Landet spiller også en vesentlig rolle i utvinningen (gruvedriften) av mange av mineralene. USA derimot, leder verken i utvinning eller prosessering av noen av disse vesentlige mineralene. Det mest slående eksemplet er det med sjeldne jordartmineraler. Dette settet av 17 mineraler, som nå er avgjørende for den globale elektronikk- og forsvarsindustrien, blir nesten utelukkende prosessert i Kina. USA produserer mer enn 10 prosent av verdens sjeldne jordartmineraler, men er helt overskygget av Kina.

I en periode har USA vært tilstrekkelig tilfreds med å tillate Kina å dominere prosesseringen, og i noe mindre grad, utvinningen av disse mineralene. Utvinning og prosessering av metaller og mineraler er en av de mest miljøfarlige deler av global industrivirksomhet. Det å gjøre det billig betyr en voldsom forurensning, og med giftig avfall som utgjør et stort helseproblem for mennesker. Kina har i flere tiår fungert som utvalgt sweatshop for kapitalistøkonomien. Med imperialistnasjonenes produktive operasjoner konsentrert i de enorme fabrikkbyene i Kina, deriblant produksjonen av elektronikk, var det fornuftig å konsentrere den globale økonomiske mineralprosesseringen der, inkludert dens avfall.

Over de femten siste årene har imidlertid USA i tiltakende grad ansett Kina som en eksistensiell trussel mot sitt globale hegemoni, og har reorientert sin globale militærstrategi for å «inneslutte», det vil si hemme og få underlagt seg Kina. Det å skape konkurrerende forsyningskjeder for disse essensielle materialene er en sentral del av denne bestrebelsen.

Under Obama-administrasjonen ble det gjennomført en massiv omorganiseringing og utplassering av USAs væpnede styrker (re: Obamas ‘Pivot to Asia’) for å omringe Kina og hevde amerikansk politisk og økonomisk makt i regionen Asia-Stillehavet. General Mark A. Milley, daværende stabssjef for US Army, bemerket i 2016 et «framvoksende Kina», og erklærte at en krig mellom USA og en vesentlig motstander var «nesten garantert» de kommende tiårene. Admiral Phil Davidson advarte i mars 2021, som avtroppende sjef for den amerikanske Indo-Stillehavskommandoen, om potensialet for krig med Kina innen seks år. General Milley, nå som styreleder for felleskommandoen, Joint Chiefs of Staff, uttalte bare måneder senere, i november, at en krig sågar kunne oppstå i løpet av de neste to årene.

Det skal ikke mye fantasi til for å vurdere hvordan en krig, som direkte omfatter 40 prosent av verdens økonomi og nesten to milliarder mennesker, raskt kan spinne ut i en tredje verdenskrig av katastrofale proporsjoner.

Mens det amerikanske militæret bruker billioner av dollar på å forberede seg for denne konflikten, er det spesielt bekymret for spørsmålet om sjeldne jordartmetaller og andre kritisk viktige mineraler, som er essensielle for den generelle økonomien så vel som for sofistikerte våpen. Pentagon er av den oppfatning at amerikansk imperialismes generelle strategi for å stoppe Kinas framvekst og underlegge landets enorme hjemmemarked den amerikansk finanskapitalen, ikke vil lykkes uten større og bedre beskyttede forsyningskjeder for disse kritisk viktige mineralene. USA har ei vesentlig brekkstang relatert Kina hva angår landets oljeimport, men Kina har ei motvekt over USA hva angår kritisk viktige mineraler.

Som det ble sagt på pressekonferansen i Det hvite hus 31. mars, der anvendelsen av Defense Protection Act for å sikre forsyningen av kritisk viktige mineraler ble kunngjordt: «USA er avhengig av upålitelige utenlandske kilder for mange av de strategiske og kritisk viktige materialene som er nødvendige for overgangen til rein energi – som litium, nikkel, kobolt, grafitt og mangan for stor-kapasitet-batterier … Vi har vært nødt til å importere en betydelig del av dem – opp mot 100 prosent import – fra andre land, og da spesielt Kina.»

Tilsvarende sentimenter har kommet til uttrykk i europeisk presse, blant annet i Telegraph, som hevdet: «Kinas dominans av kritisk viktige mineraler kan bli like farlig for Europa som Russlands energi-våpen... Europa våknet veldig seint til det globale kappløpet for kritisk viktige materialer.»

Russlands kritisk viktige mineraler

Amerikansk finanskapitals dype behov for å dominere nåværende og framtidige kilder av kritisk viktige mineraler, så vel som Kinas uforholdsmessige kontroll over dem, utgjør en vesentlig del av bakteppet for pådriveren for krig mot Russland.

Mens Russland ikke er den eksklusive leverandøren av noe vesentlig kritisk viktig mineral, detaljerer analysen nedenfor hvordan landet spiller en ledende rolle i produksjonen av ei rekke sentrale mineraler og metaller, og der besitter en vesentlig del av de globale reservene. For å forstå USAs bredere pådriver for å dominere Eurasia og underlegge seg Russland, kan ikke disse essensielle ressursenes rolle overses.

Nedenfor er detaljert flere vesentlige kritisk viktige mineraler og metaller, deres anvendelser, og Russlands rolle i deres produksjon og reserver.

Nikkel

Russland er en av verdens største utvinnere av nikkel. Landet er vanligvis rangert som nummer tre eller fire på lista, etter Indonesia, Filippinene, og nesten av samme størrelsesorden som Sør-Afrika.

Verden utvinner hvert år nesten 2,5 millioner tonn nikkel. Den største bruken av dette kritisk viktige metallet er for produksjonen av stål. Produksjonen av rustfritt stål krever en infusjon av stål med andre elementer, for å lage en legering. Såkalt klasse én nikkel, den reineste formen for nikkel, gjør stålet sterkere og hardere, spesielt i lave temperaturer. Det besørger også bestandighet mot varme og korrodering.

To tredjedeler av verdens nikkelproduksjon går til produksjonen av rustfritt stål, som igjen brukes i all slags konstruksjoner, skip, noen biler, i medisinsk industri (for ei rekke instrumenter), i energi og industri (spesielt når lett, korrosivt bestandig lagring er påkrevd), så vel som i kokekar. Nikkel danner også ei rekke mer sofistikerte legeringer som brukes i produksjonen av turbinblader (for jetmotorer, skipsfartsindustrien og i kraftverk), elektronikk (bærbare datamaskiner, telefoner, digitale kameraer) og høypresisjonsmåleutstyr.

IEA predikerer at den globale nikkelproduksjonen må økes med en faktor på 19 i løpet av de neste 18 årene for å møte energibyråets Sustainable Development Scenario (SDS), en slående multiplisering av dagens produksjon. Nikkelsulfatpulver er en nøkkelkomponent i litium-ion-batterier, og utgjør hoveddelen av batteriets katode.

Russlands rolle i den globale nikkelproduksjonen gjenspeiles i den skyhøye nikkelprisen etter krigsutbruddet. Nikkel ble i 2021 handlet for under $ 20 000 per tonn. Prisen i dag er bare litt under $ 30 000 per tonn. I løpet av krigens første uker økte prisen ei kort stund med 100 prosent. Russland har 6,9 millioner tonn nikkelreserver, eller syv prosent av verdens totale forråd. Russland er den fjerde største innehaveren av nikkelreserver.

Så godt som all Russlands produksjon finner sted i Norilsk, på Kolahalvøya i polarsirkelregionen, operert av selskapet Nornickel, Russlands største metallselskap (sett bort fra jern og stål). Nornickel er ofte rangert som et av de to beste nikkelproduserende selskapene i verden. Kola-divisjonen til Nornickel, konsernets viktigste produksjonskilde, ligger nært grensa til Finland, ei grense som raskt kan bli militarisert etter Finlands anmodning om å bli tatt med i NATO. Regionen er også sentral for betydelig produksjon av kobber og palladium.

Kvaliteten på russisk nikkel er også av betydning. Mens Russland bare produserer 10 prosent av verdens nikkel, produserer landet 20 prosent av totalvolumet av klasse én-nikkel – den mer verdifulle, raffinerte formen som brukes i avansert stål- og legeringsproduksjon – på grunn av de høyere kvalitetsforekomstene som finnes i Russland.

Metaller i platinagruppa (PGM; Platinium-group metals)

Russland er en av de ledende produsentene av metaller i platinagruppa (PGM). PGM omfatter seks metaller som har lignende kjemiske og fysiske egenskaper, og som også ofte finnes sammen i mineralforekomster. Selv om de er forskjellig fra nikkel, finnes PMG-er i den samme malmen og blir noen ganger ekstrahert i tandem. De tre viktigste av metallene er palladium, platina og rhodium. De andre er osmium, iridium og rutenium. PMG er, ifølge råvarekonsulentfirmaet Agiboo, enten en bestanddel i sluttproduktet, eller ett eller flere av metallene fordres i produksjonsprosessen for bemerkelsesverdige 25 prosent av alle produserte varer.

Rhodium [Kilde: Wikimedia] [Photo by www.pse-mendelejew.de/Alchemist-hp / CC BY-ND 3.0]

Russland er rundt regnet likebyrdig med Sør-Afrika som den ledende produsenten av palladium. En rapport fra Columbia University om kritisk viktige mineraler bemerker imidlertid at den sørafrikanske forsyningen av palladium har vært «rammet av streiker det siste tiåret», hvilket gjør landet mindre pålitelig. Verden produserte i 2019 anslagsvis 210 000 kilo palladium, ifølge US Geologic Survey. Russland produserte 40 prosent av dette volumet.

Som for nikkelproduksjonen er Russlands utvinning av dette kritisk viktige mineralet sentrert om Nornickel, som er verdens største private produsent av palladium. Produksjonen domineres av to spesifikke gruver, som selskapet opererer, Oktyabrsky og Taimyrsky, begge lokalisert ved polarsirkelen, helt nord i Sibir. De to gruvene er så viktige at da de i fjor ble rammet av flom stanset det en femtedel av verdens palladiumforsyning. Begge gruvene produserer rhodium og platina som del av den samme generelle utvinningsprosessen.

Prisen på palladium har steget de siste årene. Før 2019 svingte prisen rundt $ 30 000 per kilo. I løpet av de to siste årene har den steget til et gjennomsnitt på rundt $ 75 000 per kilo. Ved begynnelsen av krigen gikk den en kort periode over $ 100 000 per kilo, da metalltradere reagerte på Russlands invasjon av Ukraina.

Palladiums sentrale anvendelse er som en katalysator. Halvparten av verdens forsyning av palladium og platina brukes til katalysatorer. Katalysatorer omdanner giftig forbrenningseksos fra biler (karbonmonoksid, nitrogendioksid) og andre kjøretøy, til karbondioksid og vann. De finnes i praktisk talt alle moderne kjøretøy og er avgjørende for å redusere forurensning. De to andre hoved-PMG-ene, platina og rhodium, brukes også til samme formål. Strengere eksosforskrifter krever større mengder av disse PGM-ene.

Rhodium har de siste årene opplevd en enda større prisstigning. Rhodium gikk fra $ 2 500 per unse ved begynnelsen av 2019 opp til $ 23 890 per unse i 2021 (etter skrekken med Oktyabrsky- og Taimyrsky-flommene i Russland). Prisen er nå nærmere $ 17 000 per unse, rundt regnet syv ganger hva den var for noen år siden.

Stigningen i prisen på rhodium og palladium er så sterk at det har ført til en massiv økning av katalysatortyverier. Ifølge rapporter fra den amerikanske delstaten Colorado økte tyverier av katalysatorer i delstaten med over 5 000 prosent fra 2019 til 2021. Russland er verdens nest største produsent av rhodium og platina. Til forskjell fra palladium er imidlertid Sør-Afrika betydelig foran Russland i produksjonsvolum, på grunn av Sør-Afrikas langt større reserver.

Utover katalytiske omformere brukes PGM i praktisk talt all elektronikk, og i ei rekke andre dingser og industrier. Metallenes allestedsnærværende i elektronikk fører til sterk etterspørsel, selv om metallene brukes bare i små mengder. Fire av PGM-ene brukes til å belegge elektroder, hvilket gjør dem essensielle for elektronisk industri. Platina og ruthenium er nødvendige elementer for den magnetiske komponenten i harddisker, som fortsatt utgjør det meste av global elektronisk datalagring.

Platina brukes også i produksjon av fiberoptisk kabel og i flyturbiner (belegg på rotorbladene for å beskytte mot korrosjon). Medisinindustrien krever PGM. For eksempel brukes palladium i tannkroner og PGM brukes vanligvis i cellegiftmedisiner og strålebehandling. Andre anvendelser av PGM inkluderer petroleum-hydrocracking, sensorer, vannprosessering, pacemakere og defibrillatorer, smykker, LCD-skjermer, brenselceller og avanserte industrielle digler i metallurgisk industri.

Sjeldne jordartmineraler; Rare Earth Elements (REE)

Kina dominerer for tiden den globale produksjonen og prosesseringen av sjeldne jordartmineraler. Rare earth elements (REEs) er en samling av 17 forskjellige mineraler som blir stadig viktigere for avansert elektronikkproduksjon. De er ikke sjeldne reint bokstavlig talt, men de er sjeldne å finne i tilstrekkelig konsentrasjon til å gjøre dem økonomisk relevante å utvinne.

Disse mineralene finnes i kombinasjon med hverandre, og blir vanligvis delt mellom de tunge og de lette REE-ene. Kina utvinner 60 prosent av volumet og prosesserer nært 90 prosent av volumet av sjeldne jordartmineraler. Deres vanlige anvendelse innen avansert elektronikk, medregnet militær maskinvare, har fått den amerikanske styringsklassen til å ringe i alarmklokkene over Kinas eierskap av verdikjeden for sjeldne jordartmineraler. Biden-administrasjonen kunngjorde i 2022 et stort initiativ for å stimulere til milliarder av dollar i investeringer i innenlandsk produksjon og prosessering av REE-mineraler.

Russland utgjør enda ikke en vesentlig del av prosesserings- eller produksjonskjeden av REE. Landet har imidlertid store forekomster, og som om de ble utnyttet kunne bidra til den globale REE-produksjonen. Russland besitter rundt 10 prosent av de globale REE-forekomstene, som plasserer landet som nummer fire på rangeringslista, etter Kina, Vietnam og Brasil. REE-er brukes i motorer for elektrodrevne biler, bærbar elektronikk, magneter (ofte nødvendig for elektronikk), generatorer i vindturbiner og militær maskinvare. En atomubåt av Virginia-klassen antas eksempelvis å fordre 4,2 tonn av sjeldne jordartmineraler, og et F-35 kampfly krever 427 kg.

Kart over forekomster og importveier for sjeldne jordartmineraler [Kilde: US Congressional Research Service, 2013] [Photo: US Congressional Research Service, 2013]

Det ekstreme klimaet der Russlands REE-forekomster er lokalisert, teknologien som kreves for å prosessere REE-er, og den høye kapitalintensiteten for REE-prosjekter har så langt forhindret Russlands utvikling av sine REE-forekomster. Dimitry Kasatkin, en ledende forskningskonsulent hos Deloitte, sa i 2019 til S&P Global Market Intelligence: «Russland vil ha behov for tid og gunstige eksterne betingelser, som lav geopolitisk og økonomisk risiko,» for å utvikle sitt REE-potensial. Oppstykkingen av Russland i mindre stater med tett økonomisk kontroll av USA og andre imperialistnasjoner kunne imidlertid besørge denne investeringen og den «lave geopolitiske og økonomiske risikoen» som trengs for å utvikle disse REE-prosjektene.

Niobium

Niob, atomnummer 41 i tabellen over grunnstoffer, er et annet kritisk mineral som Russland er utstyrt med. Kjemikaliets primære bruk er som en legering for å styrke viktige strukturer. En liten mengde – 0,1 prosent av sluttproduktet – kan tilsettes stål for å øke styrken. Dette spesialstålet kan brukes i gassrør og andre kritiske infrastrukturprosjekter. Niobium brukes også til å lage såkalte superalloys – superlegeringer for ekstremt høye ytelser som går utover det beste stålet – for bruk i rakettmotorer. I formen som ferroniobium (brukt til stål), er markedet for niobium satt til å dobles fra 2015 til 2025.

Produksjonen av niobium domineres av Brasil, som utgjør 66 av de rundt 75 tusen tonn som årlig produseres. Polymetal, Russlands største gull- og sølvprodusent, kunngjorde imidlertid i fjor at Tomtor-gruveprosjektet helt øst i Russland ville tilføre 700 000 tonn niobiumoksid til de globale reservene. Dette er omtrent fire ganger mengden reserver USA besitter, om enn langt under Brasils 16 millioner tonn av påviste reserver.

Tomtor er allerede kjent for sine enorme fosfatreserver, et av de tre viktigste gjødselstoffene som brukes i landbruket. Tomtor-gruva er også hovedlokaliseringen for Russlands viktigste REE-forekomster. Polymetal hevder at gruva er den tredje største enkeltforekomsten av sjeldne jordartmineraler, etter Mt. Weld i Vest-Australia og det uutnyttede Kvanefjeldet på Grønland, som forventes å bli utviklet dette tiåret til et stort REE-utvinningssted.

Kobolt

Den globale koboltproduksjonen er dominert av Den demokratiske republikken Kongo (DRC), som produserer 70 prosent av volumet. DRCs koboltproduksjon er beryktet for sin avhengighet av barnearbeid under slavebetingelser. Gruppa International Rights Advocates saksøkte for litt mer enn to år siden Apple, Alphabet, Dell, Microsoft og Tesla med påstander om at selskapene var medskyldige i 14 kongolesiske barnegruvearbeideres død. Hendelsen er bare toppen av isfjellet av grusomheter som produksjonen der av dette stoffet betinger.

I likhet med REE er kobolt i små mengder av avgjørende betydning for mange elektroniske forbruksprodukter. Kobolt er spesielt viktig for overgangen til fornybar energi. IEA foreslår i sitt Sustainable Development Scenario (SDS) at koboltproduksjonen må øke med 21 prosent.

Russland er den nest-største koboltprodusenten. Landet produserte i 2019 rundt 6 100 tonn, eller fire prosent av det globale volumet. Selv om det er langt bak DRCs ruvende rolle har Russland tidligere bekjentgjort planer om å øke sin produksjon med ytterligere 2 000 tonn per år, og i år øke sin andel av den globale produksjonen til åtte prosent. Noen av disse reservene er lokalisert på havbunnen utenfor Russlands Stillehavskyst, nord for Japan.

Grafitt

Russland er verdens sjette største produsent av grafitt. Grafitt er, etter litium, stoffet med størst forventet volumøkning i forbindelse med overgangen til fornybar energi.

Grafitt brukes i ei rekke industrier. Fordi det er svært ledende, brukes det ofte i solcellepaneler, elektroder og batterier. Grafitt er ikke så sjeldent forekommende eller dyrt som de andre mineralene og kjemikaliene som er opplistet ovenfor. Produksjonen er også mer geografisk spredt, der stoffet – en krystallform av karbon, vanlig anvendt i blyanter – er relativt rikelig fordelt over hele kloden.

Det blir imidlertid hovedsakelig utvunnet i Kina (650 000 tonn), som skaper en dyp kilde til uro i den amerikanske styringsklassen. De neste største produsentene er Mosambik (120 000 tonn), Brasil (95 000), Madagaskar (47 000), India (34 000), Russland (24 000) og Ukraina (19 000).

Russland prøver imidlertid å skru opp produksjonen dramatisk. Landet har to store produksjonsselskaper, Dalgraphite og Uralgraphite, som begge bestreber seg på å øke produksjonen med den stigende etterspørselen etter EV-batterier, for elektrodrevne biler, som bruker grafitt i store mengder.

Litium

Mens Russland ikke er noen betydelig produsent av litium har Ukrainas østlige, og overveiende russiske region, betydelige reserver. Litium er nøkkelingrediensen i litium-ion-batterier som brukes til elektrodrevne biler (EV), mobiltelefoner, bærbare datamaskiner og annen elektronikk. En Tesla har en litium-mengde som i vekt tilsvarer ei bowlingkule.

Ukrainas nasjonale vitenskapsakademi publiserte tidlig i 2022 en artikkel som antydet at Ukraina hadde forekomster på rundt 500 000 tonn litium som kunne utvinnes lønnsomt, bare i den østlige regionen av landet. Der forekomster er estimater som ofte blir revurdert når produksjonen er igangsatt, vil dette gjøre Ukraina til den femte største innehaveren av litiumforekomster i verden, etter Chile, Australia, Argentina og Kina.

Lithium (Wikimedia) [Photo by W. Oelen / CC BY-SA 3.0]

Et australsk-eid selskap kalt European Lithium kunngjorde i november 2021 at det hadde inngått en betinget oppkjøpsavtale for det ukrainsk oljeselskapet Petro Consulting, som hadde startet konsesjonsprosessen for å utforske og potensielt utvinne metall fra to av Ukrainas største litiumforekomster. Fordi mange av disse forekomstene er beliggende i det omstridte øst av Ukraina, der den ukrainske regjeringen har ført en borgerkrig mot russisk-etniske separatister, er utsiktene til hvordan disse reservene blir utviklet betinget av den nåværende krigens utfall. Selskapets kunngjøring bemerket imidlertid at disse reservene fortsatt anses som «konseptuelle» og at ytterligere leting var nødvendig for å vurdere deres potensialer.

Andre betydelige kritisk viktige mineraler

Russland er den tredje største produsenten av scandium, et mineral som noen ganger er klassifisert som del av de sjeldne jordartmineralene. Scandium brukes primært til produksjon av superlette legeringer for metalliske høy-ytelsesgjenstander.

Scandium er, ifølge en Columbia University-rapport, «mye brukt i romfarts- og forsvarssektorene», spesielt i sin form av en aluminium-scandium-legering. Høy-ytelsessportsutstyr gjør også bruk av legeringen. Disse legeringene inneholder kun mindre enn én-prosent-andel scandium, men det er tilstrekkelig til å styrke materialet betydelig. Det produseres eksempelvis globalt bare 15 til 25 tonn scandium hvert år.

Russland har, ifølge US Geological Survey, vært i ferd med å finne ut om de kan produsere scandium effektivt som et biprodukt av alumina-raffinering i Uralfjellene, og de kunne øke produksjonen betydelig.

Russland er den tredje største produsenten av titanium-svamp. Titanium produseres på to måter, som en svamp for bruk i metallurgi, eller som pigment. Mens Russland ikke spiller en ledende rolle i pigmentproduksjonen av titanium, som er geografisk spredt, spiller landet en stor rolle i den mer verdifulle svamp-produksjonen. Etter Russlands invasjon av Ukraina kunngjorde Boeing at de ville slutte å handle russisk titanium for sine fly.

Russland produserer rundt 6 prosent av verdens aluminium. Tesla har vært en stor kunde av dette aluminiumet, hovedsakelig produsert av selskapet RusAl. Mye av RusAls virksomhet er basert på import av bauxitt og alumina fra Australia, hvor det utvinnes. Raffineringsprosessen, som for andre mineraler, er ekstremt giftig og krever fabrikkanlegg som koster i hundretalls millioner eller milliarder av dollar.

Russland er en ledende produsent av polysilikon. Polysilikon er den mest raffinerte formen for silikon, som anvendes i solcellepaneler. Polysilikon er mer et resultat av bearbeidingen av silisiummalm og er derfor ikke spesielt sjelden. Kina dominerer over 80 prosent av tilbudet av polysilikon. Russland var imidlertid tidligere ledende, så seint som i 2009. Flere prosjekter, deriblant ett av det russiske selskapet Nitol Solar, har mislyktes på grunn av prisvolatilitet og utilstrekkelig investeringskapital, men med investeringer kan Russland øke sin produksjon. Prisen er tredoblet siden 2019, på grunn av blomstrende anvendelse av solenergi.

Konklusjoner

David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd, skrev i forordet til hans bok A Quarter Century of War: The US Drive for Global Hegemony 1990–2016:

Eksistensen av Sovjetunionen og et antikapitalistisk regime i Kina fratok USA muligheten for ubegrenset tilgang til, og utbytting av en stor del av klodens menneskelig arbeidskraft, råvarer og potensielle markeder, spesielt den eurasiske landmassen. Det tvang USA til å inngå kompromisser, i større grad enn de ville ha foretrukket, i forhandlinger om økonomiske og strategiske spørsmål med sine store allierte i Europa og Asia, så vel som med mindre land som utnyttet de taktiske mulighetene som ble besørget av den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen.

Oppløsingen av Sovjetunionen i desember 1991, kombinert med gjenopprettingen av kapitalisme i Kina etter massakren på Den himmelske freds plass i juni 1989, ble av den amerikanske styringsklassen ansett som en mulighet til å avvise kompromissene fra tiden etter den andre verdenskrigen, og til å gjennomføre en restrukturering av global geopolitikk, med målsettingen å etablere USAs hegemoni.

Den eskalerende krigen mellom NATO og Russland er det ødeleggende resultatet av denne prosessen. Militær- og politikkstrateger har i dag blikket rettet mot ett resultat: Russlands totale oppstykking.

Anders Östlund, en fellow ved Center for European Policy Analysis, Senteret for europeisk politikkanalyse, som er finansiert av det amerikanske utenriksdepartementet, og som er bosatt i Kiev, skrev: «Russlands krig mot Ukraina vil ende med oppløsingen av Den russiske føderasjonen. Den vil bli erstattet av små, demilitariserte og maktesløse republikker, med nøytralitet skrevet inn i deres konstitusjoner.» Östlunds visjon om en splittet, «makteløs» serie av stater er et vindu inn til USAs og landets europeiske alliertes generelle ambisjoner i Russland.

Midt i den utrolige utviklingen av avansert elektronikk og fornybar energiteknologi forventes de kommende tiårene en boom for kritisk viktige mineraler. Russland er en ledende kilde til disse råvarene. Gitt tilstrekkelige investeringer kan de i framtiden komme til å spille en enda større rolle.

Det å stykke opp Russland og underlegge landet amerikansk kapitals dominans ville være et strategisk springbrett i den amerikanske styringsklassens bestrebelser for å påtvinge verden et «nytt amerikansk århundre», gjennom mer bredt å underordne Kina og Eurasia til sine mål. Ressurser spiller en rolle i dette. Midt under det vedvarende behovet for olje og naturgass, så vel som det raskt voksende behovet for kritisk viktige mineraler, blir Russland ansett som en essensiell landmasse med et stort utvalg av naturrikdommer.

Sosialisters plikt er å motsette seg disse reaksjonære forløpene. USAs streben etter hegemoni og ressurser, landets bestrebelser for å oppveie dets økonomiske tilbakegang gjennom flere tiår, presenterer en katastrofe for den internasjonale arbeiderklassen.

Men som WSWS forklarte i nettstedets 2022 May Day-feiring: «Motsetningene som truer en verdenskrig skaper også forutsetningene for sosialistisk verdensrevolusjon. Utfordringen som arbeiderklassen står overfor er denne: Det å styrke og framskynde de objektive tendensene som fører til revolusjon, samtidig som de undergraver og svekker dem som fører til verdenskrig.» Dette er oppgavene til Socialist Equality Parties rundt om i verden.

Loading