Onsdag kveld talte president Emmanuel Macron til det franske folket for første gang siden fiaskoen hans «Ensemble!»-koalisjon [‘Sammen!’] led under søndagens siste runde av parlamentsvalgene. Resultatet var en overfladisk 10-minutter-lang tale som ikke skisserte noen konkrete retningslinjer, men som gjorde det klart at parlamentsvalgene har ført til en historisk regjeringskrise i Frankrike.
Macron hevdet: «Den 24. april fornyet dere tilliten til meg, ved å velge meg som Republikkens president.» Han sa: «Ingen politisk kraft kan i dag lage lover på egne vegne. Presidentpartiet er nå faktisk det største i parlamentet. … For å handle på deres vegne og i nasjonens interesser, må vi imidlertid i fellesskap lære å regjere og skrive lover på andre måter.»
Macron var taus om hans planer om å heve pensjonsalderen med tre år, til 65, få velferdsmottakere til å jobbe for statlige ytelser, massivt heve avgiftene for universitetsundervisningen, og om bruke milliarder av euro for å bygge opp hæren for krig med Russland. I stedet oppfordret han til å «avklare i de kommende dagene hvor mye ansvar og samarbeid de ulike gruppene i Nasjonalforsamlingen er villige til å ta på seg. ... Inngå en koalisjon med regjering, og for samhandling? Bare godta å stemme for visse tekster, vårt budsjett, eller hvilke? Det er nå opp til de politiske gruppene å si veldig transparent, hvor langt vil de gå.»
Macron setter kursen for en konfrontasjon med arbeiderklassen, som ikke bare i Frankrike men over hele Europa og internasjonalt gjør opprør mot den politikken han har som mål å pålegge. Der han skyver til side valgresultatene – hvor Jean-Luc Mélenchons valgallianse Ny folkelig, økologiske og sosial union (NUPES) oppnådde flest stemmer, og slo ut hans egen «Ensemble!»-gruppering – proklamerer Macron at han vil påtvinge hans agenda, og trå jernskodd over arbeiderklasseopposisjon.
Tidligere helseminister Olivier Véran, tildelt oppgaven med parlamentsrelasjoner, sa før Macrons tale at han vurderte å inkludere de høyreorienterte Republikanerne (LR), De Grønne, big business-orienterte Sosialistpartiet (PS), eller det stalinistiske franske Kommunistpartiet (PCF), i en regjeringsallianse sammen med parlamentsrepresentantene som p.t. støtter Macron. Véran sa: «Det som ligger på bordet er å identifisere et flertall for å fremme, reformere og transformere vårt land.»
PCFs generalsekretær Fabien Roussel indikerte forøvrig før Macrons tale at han vurderte muligheten for å bli med i en nasjonal enhetsregjering under Macron. Roussel sa imidlertid at det ville bli vanskelig for PCF å bli med i en nasjonal enhetsregjering på det nåværende tidspunkt, gitt Macrons dype upopularitet.
Macron gjorde det imidlertid ikke i hans bemerkninger klart, forøvrig helt uventet, om han ville prøve å danne en nasjonal enhetsregjering, eller ganske enkelt gå videre med en minoritetsregjering. Hans uttalelser endte i et høyst særegent ultimatum til lederne av de andre parlamentariske partigruppene om å vedta hans reaksjonære program som deres eget.
«De fleste av lederne jeg snakket med har utelukket muligheten for en nasjonal enhetsregjering. Dette er en hypotese som fra mitt ståsted forøvrig, foreløpig ikke er begrunnet. ... Jeg tror dermed at det i dette avgjørende øyeblikket vi gjennomlever fortsatt er mulig å finne et større, klarere flertall for å kunne handle,» sa han, og la til: «Jeg håper at i de kommende ukene vil denne politiske prosessen fortsette, med klarhet og ansvar.»
Mindre enn to måneder etter hans gjenvalg den 24. april er i virkeligheten Macrons administrasjon på randen av kollaps. Dette er forøvrig ikke hovedsakelig på grunn av det faktum at parlamentsvalgene til slutt endte med et fastlåst parlament. Tatt i betraktning representantene fra LR, PS og De Grønne, er det faktisk en åpen konsensus blant flertallet i Nasjonalforsamlingen for et program med raske og aggressive innstrammingsangrep mot arbeiderklassen, og en militær oppbygging mot Russland.
NUPES-leder Mélenchon erklærte faktisk i forrige uke offentlig hans støtte til Macrons besøk til Kiev, for å eskalere europeiske våpenleveranser til det høyreekstreme nasjonalistregimet i Ukraina, for krigen mot Russland.
De parlamentariske partiene er imidlertid ikke villige til å omgjøre disse tilslutningene til Macrons agenda til en aktiv deltakelse i hans regjering, under betingelser av en eksplosiv vekst av klassekampen, ikke bare i Frankrike, men over hele Europa og internasjonalt.
På andre siden av Den engelske kanal setter britiske jernbanearbeidere i gang en streikeaksjon med siktemål å få reversert tiår med sosiale angrep på arbeiderklassen, og mot den politi-militære oppbyggingen siden gruvearbeiderstreikens nederlag i 1985. Dette er imidlertid bare den mest eksplosive konflikten av ei hel rekke kamper som nå bryter ut, på tvers av det europeiske kontinentet, mot utarmingen av arbeidere på grunn av inflasjonen og den stadig mer aggressive militærpolitikken rettet mot Russland.
Belgiske transportarbeidere streiket mandag, der de protesterte mot lave lønninger og NATOs aggresjon mot Russland, og franske trailersjåfører vil neste uke legge ned arbeidet for å protestere mot stigende drivstoffpriser. Arbeidere i helsetjenestene og på flyplassene over hele Europa, og ikke minst i Frankrike, går til streik de kommende ukene med krav om høyere lønninger og bedre arbeidsvilkår, midt under det vedvarende utfallet av den offisielle feilhåndteringen av Covid-19-pandemien.
For at arbeiderklassens kamper skal vinnes må de tas ut av hendene på de nasjonale fagforeningsbyråkratiene, som i Frankrike er tilknyttet organisasjoner som Mélenchons NUPES, og de må føres som en politisk kamp mot alle EU-regjeringene. Macron-administrasjonen og hele Den europeiske union (EU) vil føre en hensynsløs kamp mot arbeidernes lønnskrav og deres motstand mot krig, en opposisjon de anser som utålelig. Opp mot dette er det avgjørende spørsmålet den bevisste internasjonale samlingen og foreningen av arbeiderklassen i en kamp for sosialisme.
Denne kampen mot inflasjon, mot pandemien og mot imperialistkrigen kan bare føres fram via en kamp som søker å få ned Macron-regjeringen og alle dens EU-allierte, og overføre makten til arbeiderklassen. Det å trekke stadig bredere lag av arbeiderne inn i kampen vil bringe dem i hodestups konflikt med organisasjoner som det stalinistiske PCF og pseudo-venstre-satelittene rundt NUPES, som – selv om de kapitalistiske mediene feilaktig presenterer dem som «venstreorienterte» – streber etter et kompromiss med Macron.
Macron pleier og grer hele NUPES-alliansen, som potensielle støttespillere for hans administrasjon, mot arbeiderne. Dette omfatter ikke bare Roussels PCF, men også partiet Ukuelige Frankrike (LFI) [La France insoumise] som ledes direkte av Mélenchon.
Mens LFI presenterer seg som en mer uforsonlig opposisjon til Macron, signaliserer partiet også at det søker en avtale med Macron. Adrien Quatennens, en senior LFI-representant, besøkte Macron i Elysée-palasset for samtaler, og sa etterpå: «Vi er ikke kandidater for noen som helst ordning, noen som helst kombinasjon, noen som helst deltakelse i en regjering med Republikkens president, fordi vår politiske diagnose er at vi trenger en regjering som vil gjøre det motsatte av hva hans regjering gjør. Jeg fortalte ham at det ville være totalt inkonsekvent og usannsynlig for oss å delta i denne typen koalisjon.»
Samtidig sa Quatennens: «Vi har aldri vært en opposisjon bare av prinsipp,» og han la til at LFI håpet det ville bli mulig for flertallet av Nasjonalforsamlingen å stemme for en «stor lov som omhandler den sosiale nødssituasjonen» under Macrons nåværende presidentperiode. Han skrøyt også av at Macron personlig hadde fortalt ham han mener LFI er et parti som er kompatibelt med den eksisterende franske Republikken. Det vil si, Macron og LFI vet de er forente mot faren for revolusjon.
De nesten 8 millioner stemmene for Mélenchon i presidentvalget i april, og stemmene til over en fjerdedel av velgerne for NUPES i parlamentsvalget reflekterer ikke noen støtte til LFIs manøvrer med Macron, men derimot støtte for en målbevisst politisk kamp mot Macron. Denne støtten vil bare vokse, og trekke stadig bredere lag av arbeidere inn i kamp, etter hvert som klassekampen intensiveres.
Parti de l’égalité socialiste (PES) avviste i det franske presidentvalget påstander om at Macron ville være et «demokratisk» alternativ til hans motstander i den andre valgrunden, nyfascisten Marine Le Pen. PES oppfordret utvetydig til en valgboikott, for å bygge en bevegelse i arbeiderklassen mot enhver av de to kandidatene som måtte vinne. Oppsvinget i klassekampen mot Macron har bekreftet dette perspektivet. Det er det trotskistiske alternativet som må bygges, for å motarbeide NUPES og valgalliansens politiske satellitter, som søker å få utarbeidet en omforent avtale med Macron.