President Emmanuel Macrons valgallianse Ensemble («Sammen») klarte ikke å oppnå et flertall i Frankrikes Nasjonalforsamling, i gårsdagens andre valgrunde av de franske parlamentsvalgene. Resultatet, som kommer midt under ei bølge av streiker og protester mot inflasjonen, er et sviende nederlag for Macron. Dette er første gang siden 1988 at presidentens parti ikke har klart å vinne et absolutt flertall, på minst 289 seter i Najonalforsamlingen med tilsammen 577 seter, ved parlamentsvalgene som avholdes rett etter et presidentvalg.

Ifølge tall utgitt av innenriksdepartementet tidlig i dag, mandag morgen, oppnådde presidentens valgkoalisjon Ensemble 246 seter, Jean-Luc Mélenchons valgallianse Ny folkelig, økologiske og sosial union (NUPES) 142, Marine Le Pens nyfascistparti Nasjonal Samling (RN) 89, og den tradisjonelle høyresidens Republikanerne (LR) 64. Valgdeltakelsen var på 46 prosent, med det rekordhøye velgerfraværet på 54 prosent.

Macron førte valgkamp på et antiarbeiderprogram for å heve pensjonsalderen med tre år til 65, som ville tvinge velferdsmottakere til å jobbe for deres ytelser, og en heving av studieavgiften for universitetsutdanning. Valgresultatet, som kom midt under streiker på flyplasser, i helsevesenet, trailer- og kollektivtransporten, mot prisstigningen og med krav om lønnsøkninger og høyere kjøpekraft, ble katastrofalt for presidenten.

Ledende Ensemble-kandidater led ydmykende nederlag. Christophe Castaner, tidligere innenriksminister og parlamentarisk gruppeleder for Macrons parti Republikken på gang (LREM), tapte mot NUPES-kandidaten Léo Walter i valgkretsen Alpes-de-Haute-Provence. Richard Ferrand, tidligere president i Nasjonalforsamlingen og LREM-partileder, ble slått i hans valgkrets, Finistère-regionen i Bretagne.

Flere ministre i den midlertidige regjeringen Macron innsatte etter presidentvalget den 24. april, klarte ikke å oppnå deres gjenvalg. Helseminister Brigitte Bourguignon, hvarettsminister Justine Benin og økologiminister Amélie de Montchalin ble alle eliminert, og må nå forlate regjeringen. Statsminister Elisabeth Borne vant et knapt gjenvalg, med 52 prosent av stemmene, mot en ung og ukjent NUPES-utfordrer, Noé Gauchard.

Tidligere helseminister Olivier Véran sa til fjernsynskanalen TF1 at til tross for at Macron ikke klarte å vinne et flertall, skulle han likevel klare å presse gjennom sine sosiale nedskjæringer. «Vi vil veldig raskt bygge oss et flertall, slik at det blir absolutt i Nasjonalforsamlingen, vi får se hvilke betingelsene det innebærer, vil bli,» sa Véran, og la til: «Andre parlamentariske grupper vil besørge oss nok stemmer til å presentere reformer og få dem vedtatt.»

Christian Jacob, parlamentariske gruppeleder for LR, kunngjorde at hans representanter ikke ville støtte Macrons agenda. «For hva oss angår, vi førte valgkamp i opposisjon, vi er en opposisjon, og vi vil forbli i opposisjon,» sa Jacob.

Mélenchon, som med hans NUPES-valgallianse nå er det viktigste parlamentariske opposisjonspartiet, sa at «presidentpartiets fiasko» var «total».

Mélenchon gjentok hans argument om at Frankrike nå er polarisert i tre leirer, mellom Macrons «liberalere», det ytre høyre, og hans eget «folkelige» parti. Han sa: «Frankrike uttrykte seg, uttilstrekkelig må det sies, fordi fraværsnivåene fortsatt er alt for høye, hvilket betyr at store deler av Frankrike ikke vet hvor de skal henvende seg, og de tre blokkene er på lignende nivåer.»

Han kritiserte Macrons parti for ikke klart og tydelig å ha oppfordret til stemmer for NUPES mot RN-kandidater, og dermed for å ha bidratt til at RN i valget kom inn i parlamentet med et rekordantall representanter. «Dét er macronismens fiasko, den moralske svikten til alle dem som ville belære alle. De styrket RN. Macronistene belærte oss, men de var ikke i stand til å besørge en klar oppfordring om hvordan velgerne skulle stemme i de 52 valgdistriktene, som betyr at de ikke kan komme til oss med deres moralske lærdommer, om noe som helst.»

Mélenchon vant stor oppslutning ved å love å bringe pensjonsalderen tilbake til 60 år, fryse prisene og motsette seg Macrons antisosiale agenda. Det er imidlertid også klart at hele hans perspektiv for parlamentsvalgene, basert på å ignorere klassekampen og ikke gjøre noe forsøk på å mobilisere hans millioner av arbeiderklassevelgere til masseprotester eller streiker, har mislyktes. Han sa han kunne få pålagt hans sosiale agenda ved å vinne et flertall i Nasjonalforsamlingen og bli den neste statsministeren.

Mens meningsmålinger hele tiden viste at NUPES ikke ville vinne noe flertall, påsto Mélenchon likevel at hans parlamentariske handlinger ville sette en stopper for Macrons nedskjæringer og få tvunget gjennom en mer progressiv regjering.

Den fastlåste parlamentariske situasjonen avslører den raske eskaleringen av politiske spenninger i Frankrike, og internasjonalt. Dette resultatet varsler en langtrukken krise, ettersom Macron prøver å få samlet støtte for hans lovgivende agenda, om det enten skal bli fra LR eller Mélenchons NUPES. Samtidig kanaliserer styringsklassen enorme bestrebelser og ressurser inn bak nyfascister og allierte elementer av offiserskorpset, som har oppfordret til utplassering av hæren i Frankrike for å gjennomføre innenlandsk undertrykkelse.

Le Pen hyllet hennes parlamentariske RN-gruppe, og bemerket at den er «den klart største i vår politiske tendens’ historie. … Folket har besluttet å sende en veldig mektig parlamentarisk gruppe av representanter fra Nasjonal Samling til Nasjonalforsamlingen.» Hun erklærte rett ut at hennes plan er å ta makten etter at Macrons periode er over.

Hun kalte de nyvalgte RN-representantene «den nye politiske elitens fortropper, som vil ta makten når Macron-eventyret tar slutt», og la til: «Vi har nådd de tre målene vi satte oss. Disse var: Å gjøre Emmanuel Macron til en minoritetspresident; … forsøke å gjennomføre den nødvendige politiske omstruktureringen; … og bygge ei levedyktig opposisjonsgruppe for både de-konstruksjonistene ovenfra, macronistene, og de-konstruksjonistene nedenfra, det antirepublikanske ytre venstre.»

Det fastlåste parlamentet, Macrons partis sammenbrudd, og den raske veksten både av det ytre høyre og av Mélenchons parti, er akkurat så mange advarsler om at uforsonlige politiske konflikter og klassekonflikter vokser i Frankrike, og over hele Europa.

Frankrike og hele NATO-alliansen fører hensynsløst krig med Russland i Ukraina, og Macron har oppfordret til å utstede rekvisisjoner til fransk industri, og påtvinge arbeiderne en «krigsøkonomi». Samtidig provoserer den eksplosive veksten av inflasjonen fram et oppsving av klassekamper på tvers av hele regionen. Det har vært landsdekkende streiker i offentlig sektor i Tunisia og Italia, det skal gjennomføres tilsvarende nasjonale streiker i Marokko og Belgia i dag, og på flyplasser over hele Europa er det streiker. I Frankrike forbereder trailersjåfører og kollektivtransportarbeidere ei streikebølge de to neste to ukene.

Mélenchons unnlatelse av å kalle ut betydelige protester, eller oppnå å bli statsminister, slik han hevdet han skulle, må tas som en advarsel. Midt under et eksplosivt oppsving av klassekampen i Frankrike, og over hele Europa, svarer styringsklassen med å promotere lov-og-orden-figurer som Macron og tilhengere av høyreekstreme undertrykkelse som Le Pen. Mélenchon selv, som har vært tilnærmet taus om kupptruslene fra general Pierre de Villiers og hans medsammensvorne, har ikke skissert noe klart perspektiv for å mobilisere til en kamp mot dem.

I stedet, da Macron reiste til Kiev med løfter om militærbistand til Ukraina og om å sette Frankrike på en «krigsøkonomi» for å føre krig med Russland, ble han støttet av Mélenchon. Mélenchon uttalte til radiostasjonen France Bleu: «La meg først og fremst få gjenta [Macron-] budskapet, om solidaritet med Ukraina. Det gjorde jeg under hele presidentvalgkampen, jeg mener det er bra for presidenten å huske hvilken side det franske folket står på – alle sammen, uten unntak.» Denne kapitulasjonen for Macrons argumenter for imperialistkrig setter scenen for kapitulasjon overfor Macron over hele fjøla.

Løsningen på kapitalismens tiltakende krise er ikke å finne i det franske parlamentet, eller i manøvrene til Mélenchon og det franske fagforeningsbyråkratiet, men i den globale klassekampen. En kraftig og voksende streikebevegelse motsetter seg nå masseutarmingen via inflasjon, og den voksende faren for fullskala krig mellom de store atomvåpenmaktene.

Veien framover er å klargjøre innen denne utviklende bevegelsen nødvendigheten av den internasjonale foreningen av arbeiderklassen, i en bevegelse som motsetter seg imperialistkrig og slåss for en sosialistisk overføring av statsmakt til arbeiderklassen.