Der arbeidere ansatt av flyselskaper og av flyplassoperatører legger ned arbeidet i ei eskalerende bølge av arbeidskamper over hele Europa, slo Spanias PSOE-Podemos-regjering hardt ned på den tre-dager-lange streiken lansert av Ryanairs europeiske kabinpersonell, ved lovpålagte drakoniske fordringer om minimumsnivå av operative tjenester, som derved gjorde det illegalt for hoveddelen av personalet å streike.

Rianairs kabinpersonell i Belgia, Spania og Portugal gikk fredag ut i streik mot angrep på deres jobber, lønninger og arbeidsvilkår. Det var første dag av en tre-dager-lang streik. Selskapet ble tvunget til å kansellere 315 flyvninger til-og-fra Brussels internasjonale lufthavn under den tre-dager-lange streiken. I Spania, hvor Ryanair sysselsetter 1 900 personer, ble ingen fly kansellert bortsett fra dem som skulle til Belgia, og to flygninger fra Portugal til Brussel ble også kansellert.

I Frankrike streiker kabinpersonell også i dag, lørdag, og i morgen. I Italia blir det også holdt en én-dagsstreik i dag, lørdag. Spanske arbeidere skal etter planen også streike fra 30. juni t.o.m. 2. juli.

Ryanair er bare ett av mange flyselskaper som blir rammet av streikeaksjoner denne sommeren. Brussels Airlines’ piloter og kabinpersonell startet en tre-dager-lang streik sist torsdag, som avsluttes i dag. Air France-piloter har streiket i Frankrike i dag, mot sikkerhetsrisikoen forbundet med økt kapasitet i den travle sommersesongen.

EasyJet-kabinpersonell i Spania planlegger å gå til streik i ni dager, fordelt på tre puljer i juli måned (fra den 1 t.o.m. den 3., fra 15. til 17., og fra 29. til 31.) med krav om høyere lønninger. Kabinpersonell forlanger en 40 prosent heving av grunnlønna, som p.t. er på € 950 (NOK 9 913).

I Nord-Europa har rundt 900 piloter fra Scandinavian Airlines (SAS), Danmark, Norge og Sveriges flaggselskap varslet streikeaksjoner ved slutten av juni.

Bakkemannskaper på lufthavner over hele Europa skal også ut i streik. I løpet av denne helgen streiker franske flygeledere som er sentrert i Marseille, som forsinker og påvirker sterkt flygninger som krysser fransk luftrom. Disse streikene kommer uker etter en én-dagsstreik fra bakkepersonell på lufthavna Charles de Gaulle i Paris, som tvang fram kanselleringen av en fjerdedel av flygningene via flyplassen. De ansatte forlanger en månedlig lønnsøkning på € 300 [NOK 3 130] under sterke stigninger av levekostnadene, og ytterligere aksjoner er planlagt for den 2. juli.

Brussels lufthavn Zaventem måtte mandag kansellere alle utgående flygninger under aksjonen til sikkerhetspersonalet på flyplassen. Torsdag stemte hundrevis av British Airways-arbeidere på Londons lufthavn Heathrow for streikeaksjoner seinere i sommer, med krav om gjeninnføringen av et 10-prosent-lønnskutt som de ble pålagt under høydepunktet av pandemien.

Luftfartsarbeidere er en strategisk del av den arbeidende befolkningen, som med deres mobilisering peker på den internasjonale arbeiderklassens enorme sosiale og industrielle makt. Streikene tiltar over stigningen av levekostnadene, og konsekvensene av den katastrofale offisielle håndteringen av Covid-19-pandemien. Forente og koordinert på tvers av landegrenser og forskjellige stillingsbetegnelser kan de raskt stenge ned Europas luftrom og bringe økonomien i kne.

Slike handlinger vil kunne vinne kraftig støtte blant bredere lag av den europeiske arbeiderklassen, midt under tiltakende streiker fra arbeidere i helsetjenestene, i den metallbearbeidende industrien, i jernbanene og blant trailersjåfører – og legge grunnlaget for en koordinert kamp mot inflasjonen, den offisielle politiske orienteringen for pandemien og avledningen av massive ressurser til NATOs militæroppbygging og krigen mot Russland. Dette finner sted samtidig som Boris Johnsons Conservative Party-regjering i Storbritannia konfronterer den største nasjonale jernbanestreiken på en generasjon, som involverer mer enn 50 000 arbeidere.

En slik kamp fordrer imidlertid et brudd med de nasjonale fagforbundsbyråkratiene. For tiden jobber de forskjellige fagforeningene med å splitte streiker langs nasjonale skillelinjer og i forskjellige bransjer, der de tidsplanlegger streiker til forskjellige dager, og forhindrer arbeidere fra å mobilisere deres fulle styrke mot Ryanair og selskapets allierte regjeringer.

Ryanair planlegger for øyeblikket frekt å stå ut streiken, der selskapet baserer seg på støtte fra kapitalistregjeringene på tvers av Europa. Ryanair uttalte at mindre enn 2 prosent av deres 3 000 flygninger har blitt berørt av deres europeiske kabinansattes streiker.

Ryanair-sjefen Eddie Wilson sa arrogant ved begynnelsen av streiken: «Vi mener at avbruddene ikke vil ha noen store ettervirkninger, og at innvirkningen vil bli minimal.» Han la til: «Selv om det viser seg at de kabinansatte velger å gå til streik, så er de lovpålagt å operere disse flygningene.»

Wilson refererte til de drakoniske antistreiketiltakene som ble pålagt av Spanias PSOE-Podemos-regjering, kort før den første streikedagen. Samferdselsdepartementet erklærte at 73 til 82 prosent av Ryanairs flygninger i landet var dekket av lovpålagte «minimumstjenester» – det vil si de er av stor strategisk betydning for den spanske økonomien og regjeringen forbyr derfor streikeaksjoner mot flyselskapets operasjoner. På dette grunnlaget stilte de fleste Ryanair-ansatte i Spania på jobb på fredag.

Dette markerer nok et angrep fra pseudo-venstre-partiet Podemos på arbeiderklassens kamper. I november satte partiet inn pansrede kjøretøy og opprørspoliti mot streikende metallarbeidere i Cádiz, og i april mobiliserte det 23 000 polititropper for å knuse en trailersjåførstreik, der det ble protestert mot de stigende drivstoffprisene, midt under NATOs krig mot Russland i Ukraina. Spanias viktigste fagforeninger, tilknyttet PSOE eller Podemos, isolerte de streikende i begge arbeidskampene, og påla Cádiz-arbeiderne en konsesjonskontrakt.

Ryanair-streiken er intet unntak: Flyselskapets ledelse jobber direkte med nasjonale regjeringer og fagforeningsbyråkratier for å isolere og stenge ned streiken. Fagforeningene har fra første stund signalisert at de var villige til å sabotere streiken, ved å overholde kravene om lovpålagte «minimumstjenester». I Spania forhandlet fagforeningene USO (Unión Sindical Obrera) og SITCPLA (Sindicato Independiente de Tripulantes de Cabina de Pasajeros de Líneas Aéreas) med Ryanair om minimumstjenester på nivåer fra 25 til 50 prosent av de planlagte operasjoner.

Ryanair-ledelsen har også tydd til å signere kontrakter med fraksjoner av fagforeningsbyråkratiet som ikke engang representerer noen Ryanair-arbeidere – de Podemos-tilknyttede Arbeiderkommisjonene (CCOO) i Spania og Portugisiske transportarbeideres fagforening (STTAMP). Ryanair tråkker på arbeidslivets lov og rett, og prøver så å påtvinge sin arbeidsstyrke kontrakter som er basert på disse lovene.

Fagforeningenes grep på kampene til piloter, kabinpersonell og bakkemannskaper må brytes, for at arbeidere skal kunne forene seg og få samlet deres kollektive styrke for å konfrontere transnasjonale selskaper som Ryanair. Til dette trenger arbeiderne nye grunnplankomitéer for å koordinere deres kamper på tvers av landegrensene, og kunne appellere til støtte fra transportarbeidere internasjonalt.

Dette er funksjon og siktemål for Den Internasjoanle Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – som i april 2021 ble lansert av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI). IWA-RFC spiller den sentrale rollen i å besørge et rammeverk der arbeidere kan organisere og koordinere streikeaksjoner, samtidig som de motsetter seg sabotasjen av deres kamper av reaksjonære fagforeningsbyråkratier og pseudo-venstre-partier som Podemos.