The Bank for International Settlements (BIS), paraplyorganisasjonen for verdens sentralbanker, har oppfordret til en opptrapping av rentehevingene for å stoppe inflasjonen fra å bli «forankret», det vil si, det må slås hardere ned på lønnskravene ved å bremse den økonomiske veksten, om så til det punkt å indusere en resesjon.

Oppfordringen blir framsatt i BIS’ årlige økonomiske rapport, utstedt denne helgen, samtidig med at statslederne i G7-gruppa av store økonomimakter møtes i Tyskland, for å bestemme framtidige handlinger mot Russland, og for å diskutere politiske retningslinjer som respons på den globale økonomiens stadig dypere krise.

«En gradvis heving av styringsrentene i et tempo som ikke holder stand med inflasjonsstigningene, betyr fallende realrentenivåer. Dette er vanskelig å forene med nødvendigheten av å holde inflasjonsrisikoer i sjakk,» står det i rapporten. «Gitt omfanget av inflasjonspresset som er utløst over det siste året vil de reelle styringsrentenivåene måtte heves betydelig for å moderere etterspørselen.»

BIS peker på effektene av verdens sentralbankers tidligere pengepolitikk med å pumpe billioner av dollar inn i finanssystemet etter den globale finanskrisen i 2008 og markedsnedsmeltingen i mars 2020. Disse tiltakene har blåst opp aksjemarkeder og løftet asset-prisene, dvs. verdipapirer og andre kapitaleiendeler, til rekordhøyder, spesielt for fast eiendom.

«Sameksistensen av eleverte finansielle sårbarheter og høy inflasjon globalt gjør den nåværende konjunkturen unik for epoken etter den andre verdenskrig,» sier rapporten.

De strammere monetære betingelser som er nødvendige for å få brakt ned inflasjonen, vil kunne skape tvil om verdifastsettinger, inkludert på boliger, som er priset på grunnlag av vedvarende lave rentenivåer og tilførselen av sentralbanklikviditet, og «sågar tradisjonelt sikrere assets vil kunne bli eksponert».

«Obligasjoner har, eksempelvis, besørget ei trygg nødhavn for investorer i de siste tiårenes lavinflasjonsomgivelser. I løpet av denne fasen ble dårlige økonomiske tider, der prisene på mer risikable assets som aksjer vanligvis faller, generelt møtt med pengepolitiske lettelser [‘monetary easing’], som har hevet obligasjonsprisene. Men når inflasjonen er høy er det større sannsynlighet for at økonomiske nedgangstider blir utløst av strammere monetære betingelser, som får både obligasjoner og aksjekurser til å falle.»

BIS sier at en «beskjeden oppbremsing» av økonomien «kanskje ikke er nok», og det å få senket inflasjonen «vil kunne innebære betydelige kostnader i produksjonsvolum [‘output costs’], som etter ‘Den store inflasjonen’ på 1970-tallet.» Rapporten fastslår at «noe smerte vil bli uunngåelig», men «den overordnede prioriteringen er å unngå å falle bak kurva», dvs. komme på etterskudd med gjeldende trendutvikling.

Den økonomiske responsen på 1970-tallets inflasjon, som resulterte i et oppsving av kamper fra arbeiderklassen rundt om i verden, var «Volcker-sjokket» på begynnelsen av 1980-tallet.

Under Paul Volckers formannskap hevet [den amerikanske sentralbanken] Fed styringsrentene til rekordhøye nivåer – på et tidspunkt til 20 prosent – som resulterte i den dypeste resesjonen til det tidspunkt siden Den store depresjonen, for å knuse lønnskrav.

Men som Wall Street Journal bemerket, risikoene for den globale økonomien er langt større i dag fordi «oververdsatte assets og høy gjeld ... var av langt mindre bekymring» på den tiden.

BIS insisterer, som sentralbanker rundt om i verden, på at nøkkelspørsmålet er lønninger, og «om inflasjonen blir forankret eller ikke, avhenger til syvende og sist om lønn-pris spiraler vil utvikles. Risikoen må ikke undervurderes, på grunn av de inherente dynamikker i overganger fra regimer med lav til høy inflasjon.»

BIS advarer for at «pris-induserte kutt i reallønninger er tilbøyelige til å få arbeidere til å bestrebe seg på å hente inn igjen tapt kjøpekraft» og bemerker at «i mange land er en betydelig del, om ikke hoveddelen av lønnsforhandlingene fortsatt forestående».

Med andre ord, det nåværende oppsvinget i arbeideres kamper som søker høyere lønninger, er fortsatt bare begynnelsen på en langt større bevegelse under oppbygging.

BIS etterlater ingen tvil om hva responsen vil måtte bli. Rapporten retter oppmerksomhet på det faktum at eksistensen av privatgjeld på «historiske toppnivåer» og «eleverte verdifastsettelser» kan få finansmarkedene til å overreagere. Dette reiser et «politisk dilemma» fordi finansmarkedenes reaksjoner «kan tilråde forsiktighet».

Men, BIS-rapporten insisterer, til tross for dette «dilemmaet», sentralbanker har å presse på fordi «risikoen for at inflasjonen blir forankret fordrer en mer forebyggende og kraftfull respons.»

Agustín Carstens, BIS generaldirektør, sa for å understreke denne resepten: «Nøkkelen for sentralbanker er å handle raskt og bestemt, før inflasjonen blir forankret.»

BIS oppfordrer, på toppen av et forebyggende tilslag mot lønninger, til nedskjæringer i vesentlige offentlige utlegg, med andre ord til en pådriver for sparepolitikk, innstramminger og nedskjæringer.

Rapporten fastslår: «Altfor lenge har man vært fristet til å vende seg til budsjett- og pengepolitiske orienteringer for å øke vekst, uansett de underliggende årsakene til svakhet» og at lempingen av betingelsene under sammentrekninger ikke har veket plass for «konsolidering» [dvs. vesentlige utgiftsinnstramminger] når økonomien vokste.

«Fristelsen til å utsette justeringer har vært for sterk. En slik strategi har utvilsomt generert urealistiske forventninger, og forlangender om ytterligere støtte,» hevdes det i rapporten.

De raskt forverrede økonomiske utsiktene henger over G7-ledermøtet som nå pågår i Tyskland, fra søndag til tirsdag. Mens den første dagen med diskusjoner ble dominert av trekk for å øke tiltakene mot Russland hva angår oljeeksporter, er den økonomiske krisen et sentralt saksanliggende.

En rundspørring blant økonomer utført av Financial Times under opptakten til toppmøtet konkluderte med at risikoen for resesjon i Europa og USA har økt markant etter at US Federal Reserve besluttet tidligere denne måneden om å «go big», dvs. å ‘trå til’, og hevet

styringsrentenivået med 0,75 prosentpoeng.

Stemningen ble oppsummert av Berenbergs sjeføkonom Holger Schmieding, som sa at balansen hadde «vippet» til fordel for en økonomisk sammentrekning. «Det som tidligere var en tiltakende risiko har nå blitt til et base case,» sa han til FT.

«Det ville vært umulig å forestille seg, under det forrige G7-toppmøtet, at vi i dag ville stå overfor en situasjon som denne,» sa han. «Ting er ganske dårlige, og vil kunne bli enda verre.»

En ikke-navngitt «høyt plassert tysk embetsrepresentant» referert av finansavisa sa det ved starten av pandemien var en «enkel konsensus» om hvordan å respondere gjennom «ekspansiv penge- og budsjettpolitikk».

«Situasjonen vi er i nå er langt mer kompleks, så mye vanskeligere. Denne helt klare, nesten instinktive ideen om bare å forfølge ekspansiv politikk, den er ikke lenger så åpenbar,» sa han.

Måten stormaktenes statsledere vil forsøke å anvende den økonomiske krisen deres egen politikk har skapt, for å intensivere krigen mot Russland og trekke Kina inn i skuddlinja, ble avslørt i Schmiedings kommentarer.

«Det er ikke G7-lederne som har forårsaket disse problemene – det er [Kinas president] Xi Jinping og Vladimir Putin,» sa han.

Det vil si, inflasjonskrisen er ikke resultat av den inflasjonsdrivende pengepolitikken som har vært ført de to siste tiårene, og kapitalistregjeringers avvisning av å eliminere pandemien, men er derimot produkt av Putins Ukraina-krig, samtidig som den kinesiske regjeringen er ansvarlig for krisen i forsyningskjeden, på grunn av landets politiske retningslinje for Zero Covid, basert på nødvendige og effektive folkehelsesikkerhetstiltak.