Søndagens årlige Pride-marsj, som samlet tusenvis av mennesker i distriketet Beyoğlu i Istanbul, ble brutalt og voldelig angrepet av politiet. 371 personer ble pågrepet og ført vekk i Istanbul, deriblant AFP-fotojournalisten Bülent Kılıç, i tillegg til dusinvis flere i andre byer, blant annet i Izmir og Ankara. Ifølge nyhetsrapporter og uttalelser fra advokater ble de pågrepne løslatt i løpet av de påfølgende timene.

Guvernørkontoret i Istanbul stengte tidlig søndag morgen noen veier for trafikk i distriktet Beyoğlu, der Taksimplassen er lokalisert, og utplasserte i forkant av den fredelige marsjen et stort antall politistyrker i området, med en henvisning til «oppfordringer på sosiale medier om uautoriserte samlinger, demonstrasjoner og lignende aktiviteter». Politiet gikk i løpet av dagen brutalt og nådeløst til angrep på dem som ønsket å samles, mens flere marsjer og protester like vel fant sted i forskjellige gater, til tross for polititilslaget.

Guvernørene i bydistriktene Beyoğlu og Kadıköy kunngjorde ei uke på forhånd et ei-uke-langt forbud mot «LGBTI+ Pride Week»-events. I uttalelsen fra Kadıköy-distriktsguvernøren var det vilkårlige forbudet basert på artikkel 17 i lov nr. 2911, om møter og demonstrasjoner, og det ble hyklersk referert til «beskyttelse av fred, sikkerhet og velvære, og forebyggingen av kriminalitet».

Denne loven opphever faktisk i praksis Konstitusjonens artikkelen, som sier at «Alle har rett til å organisere ubevæpnede og ikke-voldelige møter og demonstrasjoner, uten forhåndstillatelse.» Dette vilkårlige politiangrepet, beordret av regjeringen til president Recep Tayyip Erdoğan, var en av de største interneringsoperasjonene de siste årene, og var et åpenbart angrep på grunnleggende demokratiske rettigheter.

Hovedmålet for Erdoğan-regjeringens økte politistat-undertrykkelse og dens autoritære styreformer er arbeiderklassen, som begynner å mobilisere sammen med sine internasjonale klassebrødre og -søstre, mot skyhøye levekostnader og tiltakende angrep på dens sosiale betingelser.

Inflasjonen – utløst av den massive trykkingen av penger utført av sentralbanker rundt om i verden, som ytterligere har beriket de superrike, og nå forverret av NATO-krigen mot Russland i Ukraina – har presset levekostnadene i Tyrkia opp til usette høyder. Ifølge en undersøkelse utført i mars lever 90 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensa. Under disse eksplosive sosiale betingelsene utvikles det i ulike deler av arbeiderklassen streiker og protestbevegelser, og spesielt har helsetjenestearbeidere gjort seg gjeldende.

Stilt overfor den stadig stigende inflasjonen og fattigdommen som driver fram en voksende sosial opposisjon sikter regjeringen inn på de grunnleggende demokratiske rettighetene, samtidig som den promoterer religiøs reaksjon, sjåvinisme og militarisme, for å undertrykke arbeiderklassen.

Statsapparatets antidemokratiske angrep mot kurdiske politikere og medier eskalerte etter at Erdogan ved slutten av mai annonserte en ny militæroperasjon mot Folkets beskyttelsesenheter (YPG), den USA-støttede kurdisk-nasjonalistiske militsen i Syria.

Medlemmer av det kurdisk-nasjonalistiske partiet HDP, Folkets Demokratiske Parti, et legalt pro-NATO og pro-EU-parti, som i valg har oppnådd mer enn 5 millioner stemmer, men som regjeringen nå beskylder for å være en forlengelse av det forbudte Kurdistans Arbeiderparti (PKK) og YPG, blir uten bevis pågrepet eller arrestert på siktelse for å være «medlemmer av ei terroristgruppe». Ytterligere 38 politikere ble mandag pågrepet og varetektsfengslet i Adana, deriblant provinsens to HDP-styreledere, Helin Kaya og Mehmet Karakış, og viseborgermester Funda Buyruk i kommuneadministrasjonen i Seyhan.

Tidligere denne måneden ble 20 journalister fra den kurdiske pressen pågrepet og varetekstfengslet på lignende påstander, der 16 av dem ble arrestert. I dette blatante angrepet på pressefriheten ble journalister sendt i fengsel for nyhetene de rapporterte.

Regjeringens angrep på pressefriheten er ledsaget av dens planlagte endringstillegg til presseloven, hittil utsatt da utløst utbredt offentlig opposisjon. Endringstillegget legger opp til fengselsstraffer fra ett til tre år for «enhver som offentlig sprer usanne opplysninger om landets indre og ytre sikkerhet, den offentlige orden og folkehelsen, i den hensikt å skape angst, frykt eller panikk blant allmennheten, på en måte som er egnet til å forstyrre den offentlige fred og orden.»

I Tyrkia, hvor den offisielle årlige inflasjonsraten bekjentgjort av regjeringen er på over 70 prosent, vil det i henhold til dette endringstillegget til presseloven eksempelvis bli straffbart å spre informasjon basert på en studie fra ENAG, et uavhengig økonomisk forskningsbyrå, som har kalkulert den faktiske årlige inflasjonen til 160 prosent. Under påskudd om «indre og ytre sikkerhet» og «forstyrrelse av den offentlige fred og orden», vil avsløring av den reaksjonære karakter av regjeringens krigspolitikk, eller statlig undertrykkelse av arbeiderkamper kriminaliseres.

I tillegg framsetter endringstillegget også en trussel mot forskere og helsetjenestepersonell som besørger informasjon om Covid-19-pandemien direkte til pressen eller på sosiale medier, under betingelser der regjeringen siden 12. juni har sluttet å frigi alle offisielle data om pandemien. Forskere og folkehelseforkjempere som advarer befolkningen mot regjeringens falske påstand om at «pandemien er over», eller dem som beregner overtallige dødsfall og avslører regjeringens fortielser av pandemiens sanne tall for dødofre, kan bli målskiver for regjeringsrepresalier.

Disse reaksjonære angrepene på demokratiske rettigheter er på ingen måte begrenset til Tyrkia. Eskaleringen av krigen ført av de USA-ledede NATO-maktene mot Russland i Ukraina blir over hele verden ledsaget av elimineringen av grunnleggende demokratiske rettigheter, og promoteringen av ytrehøyrekrefter på hjemmebane.

Fem ikke-valgte medlemmer av USAs Høyesterett har nylig besluttet å frata hundrevis av millioner amerikanere retten til abort. I Frankrike har en ikke-valgt Forvaltningsdomstol forbudt muslimske kvinner å anvende deres badedrakter utformet ihht. deres religiøse anfektelser. Dette angrepet på rettighetene til immigrantbefolkningen er ledsaget av elimineringen av retten til asyl. Storbritannia har forsøkt å få deportert asylsøkere til Rwanda. I Spania ble minst 37 asylsøkere massakrert av sikkerhetsstyrker da de forsøkte å krysse den spansk-marokkanske grensa.

Som World Socialist Web Site forklarte i den nylige Perspektive-teksten «Imperialistkrig og angrepet på demokratiske rettigheter»: «Opptrappingen av USA-NATO-krigen mot Russland og det massive angrepet på demokratiske rettigheter – legemliggjort av USAs Høyesteretts beslutning som avskaffe retten til abort – er to sider av den samme prosessen.»

Og videre: «Det demokratiske partiet og Biden-administrasjonen har tilrettelagt for Høyesteretts angrep på demokratiske rettigheter, med vedvarende bestrebelser for å appellere til og innordne seg med det ytre høyre.»

De samme grunnleggende klasseanliggender er også reist i Tyrkia. Det er faktisk ingen fraksjon innen det tyrkiske eller det kurdiske borgerskapet som ikke er dypt tilknyttet imperialismen, eller som reelt forsvarer de grunnleggende demokratiske rettighetene. Verken Erdoğan-regjeringen eller den borgerlige opposisjonen, medregnet HDP og partiets pseudo-venstre-tilhengere, er motstandere av imperialistkrigen til grunn for avskaffelsen av de demokratiske rettighetene. Tyrkias politiske etablissement, som er pro-NATO og pro-EU, er i sin helhet fiendtlig innstilt til arbeiderklassens og de undertrykte massenes grunnleggende sosiale og demokratiske rettigheter.

Etter hvert som den tyrkiske arbeiderklassen nå begynner å aksjonere, som en del av den internasjonale bevegelsen av streiker og protester, kommer den i stigende grad ut i åpen konflikt, ikke bare med selskapene og de pro-kapitalistiske fagforeningene, men med hele det politiske etablissementet, også med de diverse pseudo-venstre-organisasjonene. I denne kampen må forsvaret av sosiale og demokratiske rettigheter kobles sammen med kampen mot imperialistkrig på grunnlag av et internasjonalt sosialistisk program. Dette er perspektivet til Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), som deles av ICFIs supportere i Tyrkia, Sosyalist Eşitlik Grubu (SEG), Socialist Equality Group.