Den 8. juni ble 20 kurdiske journalister pågrepet i Diyarbakir og torsdag den 16. juni ble seksten av dem formelt arrestert og fengslet, der president Recep Tayyip Erdoğans regjering fortløpende trapper opp dens angrep på pressefriheten.
World Socialist Web Site fordømmer disse angrepene og forlanger at alle journalistene må løslates. Stilt overfor stadig stigende inflasjon og fattigdom, så vel som arbeiderklassens voksende opposisjon og streikebevegelse, prøver Erdoğan-regjeringen å anvende militarisme og sjåvinisme for å få undertrykt klassekampen, samtidig som den målretter grunnleggende demokratiske rettigheter.
Blant de arresterte journalistene er Serdar Altan, medstyreleder for journalistforbundet Dicle Fırat (DFG), Mehmet Ali Ertaş, administrerende redaktør for Xwebûn, Safiye Alagaş, direktør for JinNews, Gülşen Koçuk, redaktør for JinNews, og Aziz Oruç, redaktør for nyhetsbyrået Mezopotamya Agency (MA).
Journalistene ble pågrepet på anklager om «medlemskap» i den forbudte foreningen Kurdistans forbund av lokalsamfunn (KCK), ei paraplygruppe som inkluderer Kurdistans Arbeiderparti (PKK), Det Demokratiske Unionspartiet (PYD) i Syria, Kurdistans Fritt Liv Parti (PJAK) i Iran, og Kurdistans Parti for Demokratisk Løsning (PÇDK) i Irak. Denne angivelige anklagen er et påskudd som den tyrkiske staten har brukt i flere tiår for å begrunne arrestasjoner.
Ifølge nyhetsbyrået Mezopotamya Agency hevder etterforskningen, basert på vitnesbyrd fra hemmelige og åpne vitner, at journalister anvendte intervjuer med KCK-ledere som «instruksjoner» for å lage deres fjernsynsserier. En av anklagene mot de arresterte journalistene er at de har laget programmer for kurdiske fjernsynsstasjoner i utlandet.
En anklage rettet mot Elif Üngür er at hun laget et fjernsynsprogram om kampanjen for å frigjøre den fengslede kurdiske artisten Nûdem Durak, som har blitt støttet internasjonalt av artister som Roger Waters. Üngür er også anklaget for å ha vist bilder av Qamışlo i et fjernsynsprogram, en by i det nordøstlige Syria som holdes av kurdiske nasjonaliststyrker.
Under avhør JinNews-redaktør Gülşen Koçuk spurt om hun fulgte «Justice Watch»-kampanjen for syke fanger, og journalisten Lezgin Akdeniz ble spurt om hans telefonsamtaler med diverse nyhetskilder, og om hans fjernsynsprogram om drap utført av JİTEM. JİTEM er et uoffisielt statlig etterretningsagentur som på 1990-tallet var beryktet for mange uavklarte sivile drap i den kurdiske regionen, under krigen den tyrkiske staten førte mot Kurdistans Arbeiderparti (PKK).
Journalistenes pågripelse ble begrunnet med at deres nyhetsrapporter «informerte gruppa [KCK] om den tyrkiske hærens handlingsmåte, og berømmet og oppmuntret KCKs makt- og voldshandlinger». Resul Temur, en av journalistenes advokater, sa til dagsavisa BirGün at hele prosessen var full av lovløshet og uregelmessigheter.
Temur fortalte at i løpet av de 8 dagene journalistene ble holdt i varetekt, ble de ikke gitt noen informasjon om deres sak, eller engang vist deres varetekts- og konfidensialitetsordre. Han la til: «Aktorkontoret fortalte til-og-med [en av journalistene under avhøret:]: «Du nevnte ‘det kurdiske problemet. Hva slags problem har kurdere?’ Men dette er ikke registrert i rettsprotokollen. Det var et 80-timer-langt innhold, som dokumentering av etterforskningen, men vi fikk ikke se eller høre det... Faktisk, det vi så var at det ikke var noen grunn til at de skulle varetektsfengsles.»
Disse arrestasjonene etterfulgte ei rekke politirazziaer mot det lovlige kurdiske nasjonalistpartiet Folkets Demokratiske Parti (HDP) og tilknyttede partier i Tyrkia. Tidligere denne måneden ble 29 ledere av Folkenes Demokratiske Kongress (HDK), en paraplyorganisasjon som HDP også er medlem av, arrestert på siktelser for å «være KCK-medlemmer» og for å «lage propaganda for gruppa», som del av en etterforskning utført av statsadvokatembetet Tekirdağ.
Torsdag den 16. juni ble 12 personer, deriblant journalisten Saliha Aras fra magasinet Demokratik Modernite og ledere og medlemmer av HDP, arrestert i husrazziaer i Istanbul.
HDK og flere andre organisasjoner forsøkte i ander uka av juni å organisere en marsj fra ulike deler av landet til Gemlik, der PKK-lederen Abdullah Öcalan blir holdt fengslet på øya İmralı, for å protestere mot isolasjonen han er pålagt. Öcalan har sittet fengslet siden 1999. Sist gang Öcalan fikk møte hans advokater var i august 2019, og sist gang han fikk anvende en telefon var i april 2020.
Mens marsjer til Gemlik fra byer som Istanbul, Diyarbakır og Van ikke var tillatt, ble dusinvis av mennesker pågrepet under politiets angrep på disse protestene. To av dem som ble pågrepet i Kadıköy, Istanbul, ble seinere arrestert.
Massearrestasjonene av kurdiske journalister og den opptrappede undertrykkingen av kurdiske politikere har funnet sted samtidig som Erdoğan-regjeringen har fortsatt sin operasjon mot PKK-styrker i Irak, og forbereder for å angripe de USA-støttede PYD-tilknyttede YPG-militsene i Syria.
Erdoğan signaliserte den 23. mai en kommende invasjon i Syria, der han sa: «Vi begynner snart å ta nye skritt angående de gjenværende delene av tiltakene vi har igangsatt for å skape 30 kilometer dype sikre soner langs våre sørlige grenser.»
Ankara har forlangt at landets NATO-allierte, og spesielt Washington, avslutter deres støtte for YPG som en stedfortrederstyrke i Syria, og har utført ei rekke militære operasjoner i Syria siden 2016, for å blokkere framveksten av en kurdisk stat på landets sørlige grenser. De tyrkiske væpnede styrker og deres islamistiske stedfortredere kontrollerer p.t. rundt 10 prosent av Syrias territorium, hvor det angivelig bor 4,4 millioner mennesker.
Den siste militære kunngjøringen kom etter at Erdoğan truet med å nedlegge veto mot Sveriges og Finlands søknader om å bli tatt opp i NATO, da med begrunnelsen at landene støtter PKK og YPG.
USAs utenriksminister Anthony Blinken gjorde det i begynnelsen av juni klart at Washington er motstander av en tyrkisk invasjon rettet mot USAs hovedstedfortredere i Syria. Han sa: «Enhver eskalering i Nord-Syria er noe vi vil motsette oss, og vi støtter opprettholdelsen av de nåværende våpenhvilelinjene.»
Den russiske regjeringen kritiserte også Erdogans planer. «Et slikt skritt, i fravær av enighet fra den legitime regjeringen i Den syriske arabiske republikk, vil være et direkte brudd på Syrias suverenitet og territoriale integritet,» sa María Zakharova, talsperson for det russiske utenriksdepartementet, og hun la til: «Vi håper Ankara vil avstå fra handlinger som kan føre til en farlig forverring av den allerede vanskelige situasjonen i Syria.»
Syrias president Bashar al-Assad sa forøvrig i en samtale med den russiske statskringkasteren RT den 9. juni: «Dersom det blir en invasjon vil det bli folkelig motstand i den første fasen... Selvfølgelig, på de steder der den syriske hæren er plassert, men den er ikke utplassert i alle regioner av Syria, men når militære betingelser tillater konfrontasjon, da vil vi besørge den.»
De USA-støttede Syriske Demokratiske Styrker (SDF), der YPG er ryggraden, sa de ville respondere på en eventuell tyrkisk invasjon ved å søke militær støtte fra det syriske regimet i Damaskus. USA og Tyrkia har imidlertid siden 2011 ført en krig for regimeskifte mot Assads regjering, som har ført til hundretusenvis av dødsofre og har fordrevet flere millioner av landets innbyggere, og gjort dem til flyktninger.
SDF-sjef Mazloum Abdi sa den 5. juni at den syriske regjeringen burde bruke sine luftvernsystemer mot tyrkiske fly, og at SDF var «åpne» for å samarbeide med den syriske hæren for å bekjempe tyrkiske styrker.
Dette peker på potensialet for en farlig eskalering, som igjen kan sette NATO-medlemslandet Tyrkia opp mot russisk-støttede syriske styrker. Ankaras forberedelser til å invadere Syria, og de kurdiske nasjonalistenes rolle som amerikanske stedfortredere, avslører den bankerotte og reaksjonære karakteren av tyrkisk og kurdisk nasjonalisme, som begge prøver å få sluttet deres avtaler med imperialismen.
Massepågripelsen og arrestasjonene av journalister understreker igjen at demokratiske rettigheter ikke kan forsvares uten å opponere mot krig. Dette fordrer å forene og mobilisere den voksende bevegelsen i arbeiderklassen, uavhengig av alle borgerlige partier, på grunnlag av et sosialistisk og internasjonalistisk program mot militarisme og sjåvinisme.