Denne artikkelen ble opprinnelig lagt ut på Twitter. Den ble publisert den 4. mars, og blir publisert på norsk med innhold og tema som er like aktuelt, og er i kontekst av andre av dagens artikler.
Krigen i Ukraina har en ødeleggende innvirkning på historikere. Det er helt prinsipielle og venstreorienterte grunner for at den russiske invasjonen av Ukraina må opponeres, som ikke krever tilpasning til USA-NATO-tildekkingen av fascismen i Ukrainas fortid og nåtid.
Men dessverre, til-og-med historikere som har skrevet store skolerte verk om fascisten Stepan Bandera, Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN-B) og Den ukrainske opprørshæren (UPA) gir avkall på deres egen akademiske kredibilitet for å betjene USA-NATO-propagandakampanjens behov.
Publiseringen [kort etter krigsutbruddet] av erklæringen «Uttalelse om Ukraina, fra akademikere på genocid, nazisme og den andre verdenskrig» er et skammelig eksempel på den intellektuelle og moralske kapitulering av betydelige deler av det akademiske samfunn, overfor kravene om historisk forfalskning.
Uttalelsen begynner med en referanse til den andre verdenskrig, der den på en bisarr måte angriper Putin for å være «besatt av denne krigens historie», som om det skulle være unormalt for en russisk president å være «besatt» av en katastrofe som kostet nesten 30 millioner sovjetborgeres liv.
Man må anta at uttalelsens underskrivere, som har viet deres profesjonelle liv til studiet av genocid, også er «besatt av denne krigens historie», med dens sentrale begivenhet Holocaust der Bandera og OUN-B spilte en så kritisk viktig rolle.
Uttalelsens underskrivere erklærer: «Vi idealiserer ikke den ukrainske staten og det ukrainske samfunn. Som ethvert annet andre land har det høyreekstreme og voldelige xenofobiske grupper. Ukraina burde også bedre konfrontere de mørkere kapitlene i sin smertefulle og kompliserte historie.»
I kontekst av landets historie er denne uttalelsen faktisk en idealisering av den ukrainske staten og det ukrainske samfunn. Ukraina er ikke «som ethvert annet land» som har «høyreekstremister og voldelige xenofobiske grupper».
Som historikerne vet, til tross for de uhyrlige genocidale forbrytelsene begått av OUN, under ledelse av deres «Providnyk» (Führer) Stepan Bandera, fortsetter de fascistiske nasjonalistenes arv å utøve en enorm politisk og kulturell innflytelse i Ukraina.
Blant uttalelsens underskrivere er historikeren Grzegorz Rossoliński-Liebe, som er forfatter av et viktig vitenskapelig verk på 652 sider, med tittelen Stepan Bandera: The Life and Afterlife of a Ukrainian Nationalist – Fascism, Genocide, and Cult [‘Stepan Bandera: En ukrainsk nasjonalists liv og etterliv – Fascisme, genocid og kult’]
Ikke bare dokumenterer denne boka forbrytelsene begått av Banderas bevegelse. Rossoliński-Liebe gransket også hans kultlignende status blant brede deler av det moderne ukrainske samfunn.
I kjølvannet av oppløsingen av Sovjetunionen, skriver han: «Mange monumenter viet de ukrainske nasjonalistenes ofre, eller til Sovjetunionens helter, ble erstattet med monumenter viet Bandera og OUNs og UPAs ‘helter’.
«Bandera og ukrainske revolusjonære nasjonalister ble igjen viktige elementer i den vestukrainske identiteten.
«Ikke bare høyreekstreme aktivister, men også hovedstrømmen i det vestukrainske samfunn, medregnet lærere på nivå av videregående skoler og universitetsprofessorer, anså Bandera å være en nasjonalhelt... med et minne som burde hedres for hans kamp mot Sovjetunionen.»
Rossoliński-Liebe kom med følgende betydningsfulle og foruroligende observasjon: «Den post-sovjetiske minnepolitikken i Ukraina ignorerte fullstendig demokratiske verdier, og utviklet ikke noen form for ikke-apologetisk tilnærming til historie.»
Hvordan er denne fordømmende kommentaren til det post-sovjetiske intellektuelle liv i Ukraina forenlig med uttalelsens kyniske og historisk apologetiske referanse til det «uavhengige og demokratiske Ukraina»?
Rossoliński-Liebe rettet også oppmerksomhet på de betydelige internasjonale forbindelsene som under den kalde krigen ble smidd av Banderas tilhengere, med USA og andre imperialistmakter.
Iaroslav Stets’ko, som «hadde skrevet brev til der Führer, il Duce, Poglavnik [den øverste kroatiske nazisten] og el Caudillo [Franco], og oppfordret dem til å akseptere den nylig utropte ukrainske staten, ble i 1966 utnevnt til æresborger av den kanadiske byen Winnipeg.»
Historikeren fortsetter: «Han ble i 1983 invitert til US Capitol og Det hvite hus, hvor George Bush og Ronald Reagan mottok «den siste premieren i en fri ukrainsk stat», dvs. en stat som hadde eksistert under Det tredje rikes kontroll.
Rossoliński-Liebe påminner: «Den 11. juli 1982, under Captive Nations’ Week [‘slavebundne staters uke’] vaiet OUN-Bs rød-svarte flagg, introdusert på de ukrainske nasjonalistenes Andre store kongress i 1941, over US Capitol.»
«Det symboliserte frihet og demokrati, og ikke etnisk renhet og genocidal fascisme. Ingen forsto at det var det samme flagget som i juli 1941 hadde vaiet fra rådhuset i Lviv og andre offentlige bygninger, samtidig som jødiske sivile ble mishandlet og drept...»
Gitt ukrainsk fascismes historie og dens virkelig skitne og elendige betydning i vår egen samtid, er apologetikken som historikerne involverer seg i like foraktelig som den er feig.
Den russiske regjeringen er engasjert i sin egen propagandatype historieforfalskning, som må avsløres. Putin – en bitter motstander av Oktoberrevolusjonens internasjonalisme – setter russisk nasjonalisme opp mot ukrainsk nasjonalisme.
De konkurrerende nasjonalistnarrativene må avsløres – av hensyn til å kunne forene russiske og ukrainske arbeidere i en felles kamp mot USA-NATO-imperialistene, deres fascistallierte innen Ukraina og det korrupte regimet for kapitalistrestaurering i Russland.