Europeiske luftfartsarbeidere fortsetter deres streiker der de trosser statlige trusler om å forby streiker ved bruk av reaksjonære lover om «minimumstjenester», som fagforeningene ikke organiserer noen motstand mot.
Spanias luftfartsfagforeninger USO (Unión Sindical Obrera) og SITCPLA (Sindicato Independiente de Tripulantes de Cabina de Pasajeros de Líneas Aéreas) har kalt for tolv separate 24-timer-lange arbeidsnedleggelser, for i alt 1 900 Ryanair-kabinpersonell på flyselskapets ti flyplasser i Spania i juli. Arbeiderne streiker over lønns- og arbeidsvilkår. Den i alt seks-dager-lange Ryanair-streiken vil angivelig ramme nesten 2 650 av selskapets operasjoner og berøre nesten 400 000 passasjerer.
Arbeiderne streiker i strid med forlangender fra den spanske koalisjonsregjeringen av Sosialistpartiet (PSOE) og Podemos, om at arbeiderne skal besørge opprettholdelse av «minimumstjenester» på fra 57 til 82 prosent av de oppsatte flygningene, der forskjellene er relatert til lufthavner og forskjellig trafikkerte ruter. Ryanair truet i forrige måned, i tillit til regjeringens medvirkning, med å sparke alle de streikende.
Fagforeningene USO og SITCPLA appellerer patetisk til PSOE-Podemos-regjeringen, og spesielt til Yolanda Díaz, Podemos’ visestatsminister og arbeidsminister. I en fellesuttalelse bønnfalte de Díaz: «Ikke tillat Ryanair å bryte arbeidslovgivningen og de konstitusjonelle rettighetene, som retten til å streike og aksjonere mot et selskap som ikke overholder rettsbeslutninger, som ikke overholder loven og som bruker frykt, tvang og trusler mot sine ansatte.»
Ikke overraskende nektet Díaz å svare. Hennes antiarbeider-historikk er beryktet: Hun ledet tilbake-til-arbeid-kampanjen sammen med fagforeningene under pandemien, som førte til millioner av infeksjoner på arbeidsplasser i Spania og til tusenvis av dødsofre blant arbeidere og deres familiemedlemmer. Hun fikk også vedtatt en reaksjonær arbeidsreform som utvidet den allment forhatte loven vedtatt i 2012 av det høyreorienterte Folkepartiet (PP), Partido Popular.
Díaz tilhører en regjering som gjentatte ganger har angrepet streiker. Den utkommanderte i november pansrede kjøretøy og opprørspoliti mot streikende metallarbeidere i Cadiz; i april mobiliserte den 23 000 polititropper for å knuse en trailersjåførstreik mot stigende drivstoffpriser midt under NATOs krig mot Russland i Ukraina. For to uker siden meldte Díaz kynisk hennes kondolanser etter at spansk og marokkansk politi mistet besinnelsen og drepte minst 37 flyktninger på grensa mellom Marokko og den spanske enklaven Melilla.
Fagforeningene i Ryanair planla i utgangspunktet kun 24-timers arbeidsnedleggelser i juni. Under tiltakende press fra arbeidere utvidet USO imidlertid streikene, som fagforeningen skyldte på «selskapets likegyldighet». I forsøk på å splitte opp aksjonen og minimere dens innvirkning har fagforeningene kalt for en 24-timer-lang arbeidsnedleggelse som starter i dag, tirsdag, og skal fortsette med jevne mellomrom i juli, fra 13. til 15., fra 18. til 21. og fra 25. til 28. juli.
For å splitte opp medlemmene kalte USO for separate streikedager for deres EasyJet-medlemmer, som er i kamp for lignende krav. Hos EasyJet, Europas lavprisflyselskap nummer to etter Ryanair, har USO kalt for seks nye streikedager fra 15. til 17. og fra 29. til 31. juli, med krav om 40 prosent heving av deres grunnlønn.
Bare for én dag, den 15. juli, skal Ryanair- og Easyjet-streikene sammenfalle, selv om arbeiderne forsvarer de samme kravene: Forbedrede arbeidsbetingelser, høyere lønninger for å oppveie inflasjonsnivåer på 10 prosent, godtgjørelse for opplæringstimer og tillegg for ansiennitet.
Den kombinerte styrken til flyselskapsarbeidere hos Ryanair og Easyjet ble demonstrert forrige måned. Streikene hos begge selskapene førte til at minst 241 flygninger ble kansellert, og 1 440 som ble forsinket: 26 kanselleringer og 185 forsinkelser hos Ryanair, og 215 og 1 255 hos EasyJet. De fleste EasyJet-kanselleringene var til eller fra flyplassen i Malaga-Costa del Sol, men operasjonene på lufthavnene Barcelona-El Prat og Palma de Mallorca-Son Sant Joan ble også berørt.
Det kritiske spørsmålet for arbeiderne er å bryte hindringene som reises av luftfartsfagforeningene og bygge deres egne grunnplankomitéer, for å koordinere deres kamper på tvers av landegrensene. En kraftig mobilisering av luftfartsarbeidere over hele Europa er allerede på gang. Ryanair-arbeidere i Belgia, Italia og Portugal har i løpet av den siste måneden satt i gang streiker. Streiker har rammet Air France, Transavia og Brussels Airlines, og amerikanske piloter hos Southwest Airlines har gått i demonstrasjonstog.
Bakkemannskaper på lufthavner over hele Europa streiket også i forrige måned – sikkerhetsvakter bagasjehåndterere, og innsjekkingspersonell – som førte til tusenvis av kansellerte flygninger, timelange ventetider på flyplasser, og kapasitetsbegrensninger ved Europas største knutepunkter.
USO er skrekkslagen for arbeidernes framvoksende internasjonale mobilisering, og pisker opp nasjonalismen for å prøve å splitte arbeiderne og få kvalt streiken.
USO sa kabinpersonell i Spania har ei grunnlønn på € 950, eller € 850 mindre enn deres franske eller tyske kolleger. Miguel Galán, generalsekretær for USO uttalte: «Konklusjonen er klar: Hos EasyJet er det penger til alle, bortsett fra til Spania.»
Galán har tryglet Ryanair om å akseptere symbolske innrømmelser for å unngå en streik. Et nytt møte er berammet for onsdag, hvorpå USO håper å kunne avbryte streiken.
USO har også klaget over at Ryanair bringer inn crew som skal operere fra Spania for å bryte streiken, som nok en gang viser impotensen med USOs nasjonale én-dagsstreiker. Ifølge rapporter er noen crew fra Portugal, mens andre er fra utenfor EU, bl.a. fra Storbritannia. USO har sagt de vil melde inn tilsvarende klager til arbeidstilsynet i hver en by der Ryanair har spanske baser.
Det samme nasjonalistiske perspektivet er delt av fagforeninger over hele Europa. Franske og belgiske pilotfagforeninger kalte i forrige uke for streikeaksjoner på dager som det ikke var kalt for av de spanske fagforeningene, fra 23. til 24. juli.
I Nord-Europa har pilotfagforeningen SAS Pilot Group (SPG) ved Scandinavian Airline Systems (SAS), den skandinaviske luftfartsgiganten etablert i 1946 av regjeringene i Danmark, Norge og Sverige, utsatt streikeaksjonen i en måned. Den 9. juni sendte de inn deres streikmelding for den 29. juni, som de til slutt utsatte til den 4. juli.
Nærmere 1 000 SAS-piloter har vært i streik siden forrige uke. SAS opererer med rundt 50 prosent kapasitet på grunn av pilotstreiken, som berører 30 000 passasjerer daglig. Tusenvis av flygninger er kansellert. Ifølge NRK koster streiken SAS fra $ 8 til $ 10 millioner daglig. 200 SAS-flymekanikere i Danmark skal delta i streiken i solidaritet på torsdag, og nekte å betjene noen som helst fly.
Med denne enorme kraften bak seg gikk pilotfagforeningen SPG med på å bryte sin egen streik, og fly noen charterfly for å bistå strandede passasjerer med å komme seg hjem. SPG måtte deretter avbryte deres egen streikebryting da pilotene innså at de ble utsendt til «populære og godt trafikkerte feriedestinasjoner, som Rhodos, Kreta, Larnaka og Split, som det allerede er alternative reisemuligheter fra,» som SPG innrømmet.
SAS-pilotenes harme er kulmineringen av ei rekke svik med SPGs medvirkning. Piloter har blitt tvunget til å akseptere et to-sjiktssystem der nye piloter har kommet inn på lavere lønninger og med dårligere rettigheter i de nyetablerte datterselskapene SAS Link og SAS Connect. Etter at Covid-19-pandemien rammet gikk fagforeningen med på et «midlertidig» lønnskutt for deres medlemmer. I forrige uke brøt forhandlingene om en ny tariffavtale sammen, som resulterte i streik.
Nok en gang viser disse streikene den enorme kraften til arbeidere på lufthavner og i flyselskapene, en mektig sektor av arbeiderklassen som raskt kan stenge ned store deler av verdensøkonomien. Dette kunne ikke bare tvinge fram forbedrede arbeidsbetingelser og lønninger, men også igangsette en bredere bevegelse i arbeiderklassen mot krigen, den kriminelle offisielle håndteringen av Covid-19-pandemien, og mot de stigende levekostnadene.
Nøkkelspørsmålet er imidlertid nødvendigheten av å forene arbeiderkampene internasjonalt og få brutt fri fra det svekkende, nasjonalistiske grepet til fagforeningsbyråkratiene, som jobber tett med selskapsledelsene og kapitalistregjeringer på deres medlemmers bekostning. For å oppnå det må arbeidere bygge Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – og slåss for et sosialistisk perspektiv for å underordne sosialt skapt rikdom til sosiale behov.