Det hvite hus kunngjorde fredag ettermiddag en utøvende ordre som oppretter av et presidentoppnevnt Nødssituasjonsstyre, Presidential Emergency Board (PEB), for å gripe inn i en nasjonal kontraktstvist i jernbanebransjen.

Kunngjøringen av PEB-styret, som er en form for føderal mekling, blokkerer en potensiell streik av over 100 000 jernbanearbeidere, som legalt kunne ha funnet sted så tidlig som fra kl. 01:01 den 18. juli, etter utløpet av en 30-dagers «avkjølings»-periode. Jernbanearbeidere organisert i fagforeningen Brotherhood Of Locomotive Engineers and Trainmen (BLET) stemte i forrige uke for å godkjenne streikeaksjoner, med avstemmingsresultatet 99,5 prosent.

Arbeiderne har vært uten kontrakt i nesten tre år, og arbeidsvilkårene på jernbanene er forferdelige. Titusenvis av arbeidere har de siste årene sagt opp, spesielt begrunnet med den straffende arbeidstidsplanen, der 70+ timer i uka ikke er uvanlig. Arbeiderne er på oppkallsvakter 24/7, som gjør at de ikke kan planlegge noe familieliv, eller engang planlegge legeavtaler. I tillegg har ikke arbeiderne hatt noen lønnsøkning siden utløpet av den siste kontrakten, som har overlatt dem utsatt for en inflasjon på 9 prosent. Klasse I-jernbanene, dvs. godstransporten, har i mellomtiden tjent rekordprofitter under pandemien.

«Vi må ha en lønnsøkning basert på [inflasjonen],» sa en CSX-arbeider i Richmond-området til World Socialist Web Site. «Dette er de desidert verste årene i hele min karriere i jernbanen. Folk slutter over alt, som hadde vært uhørt tidligere... Vi har til-og-med et lønningskontor som stjeler penger fra oss på konstant basis, uten at de holdes til ansvar. Når vi sender inn gyldige krav, da bruker de seks måneder på å gjøre opp og tilbakebetale oss, uten noen som helst forklaring. Det er kvalmende.»

Bidens trekk var allment forventet. Det er imidlertid av betydning at hovedagitatorene for oppnevnelsen av et PEB-styre var jernbanefagforeningene, som siden mai har presset på for det. Dette utgjorde et forlangende om at regjeringen måtte gripe inn for å gjøre streiker ulovlige, for deres egne medlemmer. SMART-TD-president Jeremy Ferguson meldte samtidig en uttalelse som fordømte påstander om at fagforeningene presset på for streikeaksjoner, eller for lønnsøkninger som skulle holde tritt med inflasjonen, som ondsinnede løgner.

Oppnevnelsen av PEB-styret gjør den sanne betydningen av Bidens skryt om å være den mest «pro-fagforeningspresidenten i amerikansk historie» helt åpenbar. Dette betyr i klartekst at Biden aggressivt promoterer de korporative pro-selskap-fagforeningene for å undertrykke arbeideropposisjon.

Trekket kommer samtidig som havnearbeidernes fagforening International Longshore and Warehouse (ILWU) har holdt havnearbeidere i arbeid i mer enn to uker etter at deres kontrakt utløp den 1. juli. Både ILWU og havneoperatørselskapene har vært i daglige diskusjoner med Biden-administrasjonen. De ga i forrige måned ut en fellesuttalelse der fagforeningen erklærte at de ikke hadde noen intensjon om engang å forberede for en streik.

Den umiddelbare målsettingen for disse korporatistiske tiltakene er å forhindre en bevegelse av arbeiderklassen mot de stigende levekostnadene, de massive nivåene av overarbeid og den pågående pandemien. En ikke mindre kritisk målsetting er imidlertid å disiplinere arbeiderklassen på «hjemmefronten» mens USA forbereder katastrofale nye kriger i utlandet.

Bemerkelsesverdig er at Biden kom med kunngjøringen akkurat da han dro på besøk til Saudi-Arabia for å møte Slakteren i Riyadh, kronprins Mohammed bin Salman (MbS). Formålet med besøket var å underbygge amerikansk imperialismes interesser i Midtøsten, deriblant å forberede for en potensiell krig med Iran, og å trygle Gulfstatene om å øke deres oljeproduksjon for å oppveie for innvirkningene av den USA-provoserte krigen med Russland.

Det er også avslørende at den utøvende PEB-forordningen ble utstedt tre dager i forveien, og nå trer i kraft nøyaktig på det tidspunktet da jernbanearbeidernes «avkjølingsperiode» utløper. Dette er en indikasjon på den angst som råder i Det hvite hus for at jernbanearbeiderne, om ikke umiddelbar intervensjon ble iverksatt for å blokkere for det, kunne ha begynt å legge ned arbeidet på egenhånd, hvorpå det ville vist seg vanskelig om ikke umulig å fått dem tilbake i arbeid.

Fagforeningene promoterer fiksjonen om at Biden-administrasjonen intervenerer i saken som en «nøytral» voldgiftsdommer, sågar på arbeidernes side mot ledelsen. Greg Regan, president for sentralorganisasjonen AFL-CIOs avdeling for transport og handel, Transportation Trades Department (TTD), sa i en uttalelse: «Vi berømmer president Biden for å kunngjøre oppnevnelsen av et styre av nøytrale voldgiftsdommere for å granske og rapportere sine funn og anbefalinger, for å hjelpe begge parter i tvisten med arbeidet for en løsning. Etter nesten tre år med forhandlinger som ikke har vært ført i god tro fra jernbaneselskapenes side, er det trist, men ikke overraskende at vi kom til dette punktet i forhandlingsprosessen, som er styrt av lovreguleringen Railway Labour Act […] Ganske enkelt, fakta er på vår side, og vi ser fram til de kommende anbefalingene fra de presidentutnevnte voldgiftsdommerne.»

Men Biden-administrasjonen er alt annet enn «nøytral». Det er ingen tvil om at inngrepet vil føre til et gunstig oppgjør for jernbaneoperatørene. Operatørselskapenes forbund National Carriers’ Conference Committee (NCCC) utstedt deres egen uttalelse som erklærte at de var «fornøyde» med oppnevnelsen av et PEB-styre.

En pensjonert jernbanearbeider sa til WSWS: «De har nå vært over tre år uten kontrakt. Hva er punktene det henger på? Hvorfor kan de ikke få besluttet? Hvorfor måtte Biden involveres? Jeg tror ikke en president har involvert seg på mange år.»

«Hva er rotproblemet? Jernbaneselskapene er ute etter noe, og de kommer til å få det,» konkluderte han. «Ondskapen er at jernbaneselskapene vet nøyaktig hva de gjør. Her er det er en spilleplan som følges.»

Det juridiske rammeverket som PEB følger kommer fra antiarbeiderloven Railway Labour Act (RLA), som har som formål å eliminere streiker ved å fange arbeidere inn i regelrett endeløse runder med obligatoriske forhandlinger, mekling og voldgift. Selve RLA, som ble vedtatt i 1926, er resultat av ei rekke juridiske bestrebelser for å forhindre streiker i jernbaneindustrien etter Den store jernbanestreiken i 1877, den første store arbeidslivskampen i amerikansk historie. Slik lovgivning gikk hånd-i-hånd med selskapenes våpenbøller, rettspåbud og utkommanderingen av delstatsmilitser.

RLA-loven ble vedtatt bare fire år etter Den store jernbanestreiken i 1922 – the Great Railroad Strike – der 10 arbeidere og deres familiemedlemmer ble drept. RLA-loven erstattet den forrige transportloven fra året 1920, som opprettet et styre for arbeidet på jernbanene – Railway Labour Board – bestående av 9 medlemmer, angivelig for å «mekle» i tvister mellom arbeiderne og jernbaneselskapene. Den umiddelbare utløseren for 1922-streiken, som involverte 400 000 arbeidere, var dette styrets godkjenning av lønnsnedskjæringer for jernbanearbeidere i verkstedene [railroad shopmen].

Under RLA-loven holdes arbeidere til totalt ulike standarder. En føderal dommer utstedte tidligere i år en rettsforføyning mot streik ved operatørselskapet BNSF, som hindret arbeidere fra å streike mot en ny «Hi Viz»-oppmøtepolitikk som ble ensidig pålagt av selskapsledelsen. Dommeren begrunnet sin beslutning med å referere til behovene for amerikanske forsyningskjeder, og lot Hi Viz-systemet forbli i kraft.

Dette vil bli det 250. PEB-styret sammenkalt under RLA-loven siden 1937, ifølge regjeringsdokumentasjonen. Det siste PEB-styret som ble innkalt for den nasjonale jernbanekontrakten, var seint i 2011 under Obama-administrasjonen, da Biden var visepresident. Den tidligere presidentkandidaten for «håp og endring» utnevnte et Nødssituasjonsstyre som vedtok praktisk talt alle selskapenes forlangender, med bare noen få falske «kompromisser», som inkluderte øket egenandelene for tilgang til helsetjenester, om enn på et noe lavere nivå enn det operatørselskapene forlangte. Anbefalingene oppfordret til en lønnsøkning på 16 prosent over fem år, effektivt sett en lønnsfrysing.

«Vi er tilfredse med at styret for det meste var enige om at jernbaneoperatørenes oppgjør med United Transportation Union (UTU), bransjens største fagforening, var et relevant mønster for oppgjør med de gjenværende fagforeningene,» var meldingen den gang fra jernbanebransjens forbund, National Carriers’ Conference Committee (NCCC).

I kjølvannet av resesjonen i årene 2008 og 2009 overrakte Obama-administrasjonen billioner av dollar til bankene og de store selskapene, og videreførte politikken til hans Republikaner-forgjenger George W. Bush. Denne massive utdelingen måtte i siste instans tilbakebetales gjennom økt utbytting av arbeiderklassen, og ulikhetene steg til de høyeste nivåer som ble dokumentert under hans administrasjon. En av Obamas signatur-«oppnåelser» langs disse linjene var restruktureringen av bilindustrien, der Det hvite hus meglet fram sløyingen av nyansattes lønninger, ned til halvparten av før finanskrasjet, i bytte mot at bilarbeiderfagforeningen United Auto Workers (UAW) ble tildelt selskapsaksjer for milliarder av dollar.

Biden forsøker nå å bygge videre på denne arven, men hans administrasjon kan godt komme til å påtvinge jernbanearbeiderne et enda mer drakonisk oppgjør, etter at ytterligere billioner ble sløst vekk på Wall Street under koronaviruspandemien. Bidens høyeste innenlandsprioritet er å begrense inflasjonen og en «lønnsprisspiral» – det vil si en lønnsvekst som holder tritt med inflasjonen. [Sentralbanken] Federal Reserve hever nå styringsrentene for å utløse en resesjon, og med det få økt arbeidsledigheten.

Arbeidere kan ikke slåss med begge hender bundet bak ryggen. Det må organiseres en kamp mot hele det råtne, selskapsvennlige rammeverket, fra PEB-styret selv, til loven Railway Labor Act og til det korporative pro-selskap-fagforeningsbyråkratiet. Dette fordrer etableringen av et nasjonalt nettverk av grunnplankomitéer, for å slåss mot PEB-styret og få bygget støtte fra arbeidere over hele USA, og rundt om i verden.