Det srilankiske parlamentet innsatte onsdag Ranil Wickremesinghe som landets president, med stemmer fra 134 av de 223 parlamentarikerne som deltok. De andre kandidatene, Dallas Alahapperuma, parlamentsmedlem for regjeringspartiet Sri Lanka Podujana Peramuna (SLPP), og Anura Kumara Dissanayake, partileder for opposisjonspartiet Janatha Vimukthi Peramuna (JVP), fikk henholdsvis 82 og 3 av de avgitte stemmene.
Wickremesinghe inntar det utøvende presidentskapet, med dets vidtrekkende fullmakter, midt under ei økonomisk, politisk og sosial krise uten sidestykke. Han skal tjene i embetsposten ut de resterende to årene av perioden til Gotabhaya Rajapakse, som rømte landet for deretter å trekke seg, etter de massive antiregjeringsprotestene den 9. juli.
Dette er en styringsklasse under beleiring. Den arbeidende befolkningen hadde ikke noe som helst å si i valget av president, og ble sågar fullstendig ekskludert fra prosessen. Avstemmingen ble holdt bak parlamentets lukkede dører, med bygningen omgjort til en barrikadert festning omringet av tungt bevæpnede soldater og politistyrker.
Wickremesinghe har ikke noe som helst støttegrunnlag i befolkningen, og er bredt foraktet blant massene. Han er den eneste parlamentariske representanten for den gjenværende resten av hans parti United National Party (UNP) som i 2020-valget nesten ble utslettet. Likevel ble han i mai innsatt som statsminister da Mahinda Rajapakse ble tvunget til å gå av, og som fungerende president da Gotabhaya Rajapakse flyktet, og nå altså som «valgt» president. Protester, og etablerte protestlokaliseringer i Colombo og flere regionale byer, forlanger allerede hans avgang.
Wickremesinghe ble valgt for nådeløst å pålegge Det internasjonale pengefondets (IMF) innstrammingsdiktater, og for å kvele det folkelige opprøret som de tre siste månedene har brutt ut. Hans bud for presidentskapet var ikke til massen av den arbeidende befolkningen, med løfter om å lindre deres vanskeligheter, men til den srilankiske styringsklassen, den internasjonale finanskapitalen og til amerikansk imperialisme, som kandidaten i stand til å gjenopprette den kapitalistiske «orden».
Wickremesinghes første handlinger som fungerende president, utnevnt av rømlingen, var å erklære en unntakstilstand, innføre portforbud og gi militæret og politiet frie hender for å undertrykke demonstranter, som han fordømte som «fascister». Etter å ha blitt innsatt i går, onsdag, som president, erklærte han faktisk krig mot den folkelige oppstanden, der han sa: «Dersom dere prøver å velte regjeringen, okkupere presidentens kontor og statsministerens kontor, da er ikke det demokrati, det er i strid med loven.» For å understreke budskapet gikk han deretter ut for personlig å takke politiet og militærets personell som voktet parlamentsbygningen.
Wickremesinghe kom også med ei bønn til alle etablissementspartiene om å slutte rekkene rundt seg, mot arbeiderklassen og de rurale massene. «Sri Lanka er i en veldig vanskelig situasjon ... Det er store utfordringer på veien framover,» erklærte han, og kom med en spesiell appell til Sajith Premadasa, partileder for opposisjonspartiet Samagi Jana Balawegaya (SJB), og til de tidligere presidentene Mahinda Rajapakse og Maithripala Sirisena, om samarbeid. Opposisjonspartiene har presset på for dannelsen av en interimsregjering sammensatt av alle partiene, for å besørge et gjennomskuelig narrespill av «demokrati», der borgerskapet nå forbereder for et nådeløst tilslag.
Premadasa, som hadde støttet Alahapperuma for presidentskapet, indikerte umiddelbart at han var villig til å samarbeide, der han sa: «Opposisjonen vil yte vår ytterste støtte ... for å sette økonomien på rett spor, og redde dette landet.» Alahapperuma la sin stemme til koret, og erklærte kynisk: «Min bestrebelse var å støtte konsensusbasert politikkutforming, for å besørge løsninger for en dypt lidende befolkning.»
Hele den antidemokratiske parlamentariske kabalen er forpliktet til å implementere IMF-innstramminger og politi-stat-represjon mot massene. Wickremesinghe ble valgt til presidentskapet på grunn av hans mange-tiår-lange politiske historikk som IMF-håndhever og nikkedukke for amerikansk imperialisme, og for hans støtte til blodig statlig vold mot arbeidere og de fattige på landsbygda.
Wickremesinghe ble første gang valgt inn i parlamentet i 1977. Som nevø av den høyreorienterte presidenten J.R. Jayawardene ble han av den periodens UNP-regjering raskt overrakt porteføljene for ungdomsanliggender og for sysselsetting, da regjeringen omskrev konstitusjonen for å etablere det utøvende presidentskapet med vidtrekkende autokratiske fullmakter, og gjennomførte en feiende åpent marked-omstrukturering, som forødet den arbeidende befolkningens levekår.
Da det brøyt ut massemotstand var han del av Jayawardene-kabinettet som i 1980 sparket mer enn 100 000 offentlig ansatte som gikk til streik. Som utdanningsminister innførte han i 1981 det notoriske Hvit-dokumentet om Utdanning, som var plangrunnlaget for sløyingen av utgiftene til det offentlige utdanningsvesenet.
For å drive en kile inn i den fortsatte motstanden mot innvirkningene av regjeringspartiets markedsorienterte politikk gikk UNP til en ondsinnet antitamilsk propaganda, og til provokasjoner som kulminerte i de brutale antitamilske pogromene i juli 1983. Hundrevis ble drept av UNP-organiserte bøller, næringsvirksomheter og boliger ble brent ned til grunnen, og titusenvis av tamiler ble tvunget på flukt. Pogromen markerte starten på den reaksjonære kommunalistiske krigen som ble ført av UNP og påfølgende Colombo-regjeringer mot De tamilske frigjøringstigrene, Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE), som kostet hundretusenvis av menneskeliv, og ødela store områder av øya.
I løpet av slutten av 1980-tallet og på begynnelsen av 1990-tallet utløste UNP-regjeringen, den gang under president Ranasinghe Premadasa, far av den nåværende opposisjonslederen, ei bølge av hemningsløs vold innrettet på å knuse voksende misnøye blant arbeidsledige bygdeungdommer sør på øya. Landets væpnede styrker og tilknyttende dødsskvadroner drepte vilkårlig minst 60 000 ungdommer.
Wickremesinghe, som nå poserer som forsvarer av demokratiet og rettsstaten, ble på den tiden offentlig beskyldt for å ha ført tilsyn med tortur og drap av ungdommer i de beryktede Batalanda-torturkamrene. Det er nettopp fordi han har vært så nært tilknyttet det å utføre styringsklassens skitne arbeid at han nå har blitt valgt til med alle midler å forsvare kapitaliststyret, og i det medregnet nok et blodig tilslag.
Wickremesinghe er, i likhet med J.R. Jayawardene, også amerikansk imperialismes lakei gjennom mange år. Han spilte en nøkkelrolle i regimeskifte-operasjonen orkestrert av USA i 2015, for å få avsatt Mahinda Rajapakse som president, og den påfølgende installeringen av Maithripala Sirisena. Washington var fiendtlig innstilt til Mahinda Rajapakse, ikke på grunn av hans ansvar for krigsforbrytelsene militæret gjorde seg skyldig for før det innen 2009 endelig fikk knust LTTE, men på grunn av hans tette bånd til Beijing. Som statsminister under president Sirisena var Wickremesinghe medvirkende til den dramatiske reorienteringen av utenrikspolitikken i retning av USA, og integreringen av Sri Lanka inn i USAs krigsplaner mot Kina.
Wickremesinghe er allerede bredt foraktet og hatet. Uansett den nøyaktige sammensetningen av regjeringen han skal installere er dens agenda klar: Den skal forsvare den velbeslåtte selskapselitens og de internasjonale finanierers interesser, på bekostning av arbeiderklassen og massene på landsbygda. Styringsklassen har ingen penger å tilby for innrømmelser av noen substans. Den neste regjeringen vil bare lempe mer motgang og lidelse på toppen av den kroniske mangelen og de skyhøye prisene på livsnødvendigheter som allerede har skapt en omfattende elendighet.
Socialist Equality Party advarer for at pseudo-venstre-organisasjoner som Frontline Socialist Party (FSP) og fagforeningene fortsetter deres promotering av illusjonen om at den sosiale krisa som massene står overfor kan løses gjennom det diskrediterte parlamentet og borgerskapets partier. Samtidig som de forlanger Wickremesinghes avgang fortsetter de å støtte opposisjonspartienes oppfordring til å etablere en interimsregjering sammensatt av alle partier – nettopp de partiene som i går erklærte seg villige til å samarbeide med Wickremesinghe for å «redde landet», med andre ord, for å redde kapitalismen.
SEP oppfordrer arbeiderklassen til å gå den helt motsatte veien politisk, og etablere sine egne uavhengige kamporganer. Vi oppfordrer til dannelsen av et nettverk av arbeideres og rurale sliteres aksjonskomitéer, totalt uavhengige av alle de diskrediterte kapitalistpartiene og deres fagforeningslakeier, for å slåss for deres egne demokratiske og sosiale rettigheter. Ved å samle ungdommen og de fattige på landsbygda over til sin side vil arbeiderklassen legge grunnlaget for en arbeideres og bønders regjering, forpliktet til sosialistisk politikk. Dette er del av den bredere kampen for sosialisme i Sør-Asia, og internasjonalt.