Høy inflasjon, elendige arbeidsvilkår og stigende fattigdom presser arbeidere i Tyrkia til kamp midt i ei voksende bølge av streiker internasjonalt.

Arbeidere ved to fabrikker tilhørende bildeleprodusenten Standart Profil i Düzce og Manisa gikk 5. august ut i en spontan og uanmeldt streik dere de okkuperte deres arbeidsplasser, og forlangte et nytt lønnstillegg og trygge arbeidsbetingelser. Faruk Özlü, borgermester/byrådsleder i Düzce, fra det regjerende Partiet for Justis og Utvikling (AKP), truet etter streiken arbeiderne der han erklærte: «Denne illegale handling er så ille at dere står i fare for å miste alle deres juridiske rettigheter for loven».

Over 2 000 arbeidere tilsluttet seg arbeidsnedleggelsene, som ble avsluttet den 9. august etter at selskapet godtok arbeidernes krav. Ledelsen skal følgelig innvilge arbeiderne en ytterligere 28 prosent lønnsøkning, en handlekupong på 1 500 tyrkisk lira (TL) [NOK 797], og skal iverksette helse- og sikkerhetstiltak.

Spontanstreikene ved Standard Profil fant sted midt i arbeiderklassens voksende raseri og kamper i Tyrkia og internasjonalt, mot de stadig stigende levekostnadene og de fallende reallønningene. Den offisielle årlige inflasjonen i Tyrkia steg i juli til 79,6 prosent. En uavhengig forskningsorganisasjon, Inflation Research Group (ENAG), har beregnet den årlige inflasjonen til å være på 176 prosent.

Ledelsen sløyer reallønningene til arbeiderne, som utgjør det overveldende flertallet av Tyrkias befolkning, ved å innvilge dem lønnsforhøyelser som er langt under inflasjonsnivået.

Ifølge en rapport fra det regjeringsvennlige fagforbundet Türk-İş steg fattigdomsgrensa i juli for en familie på fire opp til TL 22 280 (NOK 11 835) og sultegrensa opp til LT 6 840 (NOK 3 633). Minstelønna er på kun TL 5 500 (NOK 2 922). Ifølge en rundspørring utført av Forbrukernes rettighetsforeningen lever nå 90 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensa.

Denne uforlignelige utarmingen betyr faktisk en massiv overføring av rikdom fra arbeiderklassen opp til finanskapitalen. Ifølge professor dr. Şenol Babuşcu’s beregninger, mens landets banksektors fortjeneste i de første seks månedene av 2021 var 34 milliarder tyrkiske lira, skøyt banksektorens profitter i løpet av de seks første månedene av 2022 opp med 401 prosent, til TL 169 milliarder (NOK 89,77 milliarder).

Konfrontert med styringsklassens sosiale kontrarevolusjon, som har eskalert etter utbruddet av pandemien og krigen i Ukraina, slåss arbeidere i stigende grad for bedre lønninger og anstendige livsvilkår. Disse arbeiderkampene omfatter:

• 400 arbeidere ved elektronikkfabrikken Salcomp Xiaomi i Istanbul ble sagt opp, etter samspill med fagforeningen Türk-Metal, som er tilknyttet fagforbundet Türk-İş, da fagforeningen avviste deres forlangender om streik. Da arbeiderne ikke ble gitt deres lovede kompensasjon okkuperte de fabrikken den 3. august, og gjennomførte deretter en protest foran hovedkorntorene til Det tyrkiske metallarbeiderfagforbundet.

• Arbeidere ved elektronikkfabrikken Techomix i Bursa, som er organiser i Türk Metal gikk til streik den 5. august.

• Midt under ei bølge av spontanstreiker fra Amazon-arbeidere i Storbritannia startet tyrkiske Amazon-arbeidere, som ble sparket for å være medlemmer av DGD-SEN, en fagforening uavhengig av de store fagforbundene, den 8. august en protest foran Ceva Lojistik, Amazons tyrkiske lageranlegg i Dilovası, Kocaeli. Lageranlegget sysselsetter rundt 3 000 arbeidere, som tjener bare 100 lira mer enn minstelønna på TL 5 500 (NOK 2 922). Rundt 600 arbeidere samlet inn underskrifter for å forlange en forbedring av lønninger og arbeidsvilkår. I tillegg til lønnsforbedringer forlangte arbeiderne skritt mot undertrykking og manglende regelverk, og for å forsvare arbeidernes helse og sikkerhet, berettigede tjenester og måltider. Selskapet svarte med å forflytte arbeiderne til andre varelageranlegg.

• ETF-tekstilarbeidere i Istanbul ble den 9. august angrepet av politiet, som var den 19. dagen av deres protest. Den 6. juli ble 330 arbeidere ved fabrikken «nedbemannet». Den 21. juli startet arbeiderne en protest inne på fabrikken. Den 31. juli kunngjorde ledelsen nedleggelse av fabrikken, men betalte ikke arbeiderne deres utestående fordringer. Den 9. august brakte ledelsen, ifølge med politiet, lastebiler til fabrikken og smuglet ut varebeholdningene. Politiet angrep arbeiderne som protesterte mot denne operasjonen.

• Bygningsarbeidere fra YDA-gruppa, som var i arbeid på byggetomta til et finanssenter i Ataşehir, Istanbul, startet den 10. august en protest ved selskapets hovedkvarter for å forlange deres sluttvederlag, oppsigelseslønn og ubetalt lønninger. Arbeiderne organiserte dagen etter en marsj, og en journalist som dekket protesten ble arrestert av politiet.

• Ved Er Prefabrik i Manisa la 80 arbeidere ned arbeidet sist torsdag etter at selskapet innvilget dem en lønnsøkning på 30 prosent som respons på deres krav om en lønnsøkning på 45 prosent.

• Offentlig ansatte «Hjemhjelpere og helseomsorgsarbeidere» oppsagt av kommunalmyndighetene i byen Izmir, styrt av Det republikanske folkepartiet (CHP), har i to uker protestert foran byens rådhus og forlangt å bli gjeninnsatt. Den 8. august ble demonstrerende arbeidere der angrepet av politi og sikkerhetspersonell.

• Renovasjonsarbeidere i bydelskommunen Beylikdüzü i Istanbul, som administreres av CHP, gjennomførte en to-timer-lang varselsstreik på lørdag, etter at deres forlangender om en ekstra lønnsøkning ikke ble imøtekommet.

• I bydelskommunen Kartal i Istanbul, administrert av CHP, ble de offentlig ansatte bydelsarbeiderne tilbudt en 40 prosent lønnsøkning over den tidligere offisielle minstelønna på TL 4 250 (NOK 2 258). Arbeiderne avviste dette elendige tilbudet, og de avviste seinere et annet forslag om en lønnsøkning på 50 prosent.

• Mens de offentlig ansatte bydelsarbeiderne i Kartal forbereder seg på streik, har arbeidere i Istanbuls bydel Kadıköy også avvist et elendig tilbud om en lønnsøkning på 40 prosent. De skal nå streike, etter en meklingsprosess som har vart i en måned.

Arbeidere som snakket med pressen kritiserte både CHP og den DİSK-tilknyttede fagforeningen Genel-İş, som opereres av pseudo-venstre-grupper sammen med det borgerlige partiet CHP. Om CHP uttalte en arbeider: «Kommer disse såkalte sosialdemokratiske CHP-bydelskommunene, som sier de marsjerer mot makten, til å marsjere til makten ved å la arbeiderne ligge under sultegrensa?» Han opplyste at en offentlig ansatt av bydelskommunen Kartal for to måneder siden begikk selvmord på grunn av økonomiske vanskeligheter.

Det faktum at en arbeider understreket at fagforeningen «ikke har noen streikekasse», som betyr at arbeidere som streiker ikke får noe i streikelønn, understreker behovet for at arbeiderne oppretter grunnplankomitéer og tar over kontrollen med streikekassa som tilhører dem.

Genel-İş har forrådt kommunalt ansatte arbeiderne flere ganger den siste tiden. I 2021 ble streikene i bydelskommunene Kadıköy og Maltepe i Istanbul solgt ut av DİSK og Genel-Iş. Nå i mars nektet den samme fagforeningen å implementere streikebeslutningen som ble besluttet av arbeiderne i bydelskommunen Seyhan i Adana, som kort tid deretter signerte på en kontrakt. I bydelskommunen Çukurova ble streikevedtaket kansellert samme dagen det ble vedtatt.

Streikebølga i Tyrkia er del av en bevegelse mot kapitalismen som er under utvikling i den internasjonale arbeiderklassen. Etter at masseprotester og streiker på Sri Lanka tvang presidenten på flukt og til å trekke seg, frykter styringsklassene over hele verden, også i Tyrkia, lignende sosiale eksplosjoner i deres egne land. Hele det borgerlige politiske etablissementet har som mål å avlede det voksende raseriet blant arbeidere, samtidig som fagforeningene gjør alt hva de kan for å undertrykke klassekampen.

Veien videre for arbeiderne er å organisere grunnplankomitéer uavhengige av de prokapitalistiske fagforeningsbyråkratiene. Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers’ Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – lansert av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), slåss for å forene og mobilisere den internasjonale arbeiderklassens objektivt utviklende bevegelse mot kapitalismen. Det må bygges grunnplankomitéer på alle fabrikker og arbeidsplasser rundt om i verden.