Elleve organisasjoner som representerer et flertall av legene og andre helsetjenestearbeidere i Tyrkia streiker i dag, onsdag den 15. juni, på tvers av hele landet, etter at deres krav om bedre lønninger og ytelser ble avvist av president Recep Tayyip Erdoğans regjering.
I tillegg til den tyrkiske legeforeningen (TTB), med rundt 110 000 medlemmer, deltar legers fagforeninger som Hekimsen, Fagforeningen Hekim Birliği og Tabip Sen, så vel som sykepleiere og andre helsetjenestearbeidere, i streiken. Det var forventet at minst 100 000 leger ville delta i dagens arbeidsnedleggelse.
Helsetjenestearbeidere i Tyrkia har siden desember i fjor vært den mest stridbare seksjonen av arbeiderklassen, og har organisert ei rekke streiker og protester for deres krav. Etter streikene i januar, februar og mars gikk legefagforeningen Hekimsen til en ny streik, som varte i seks dager.
Beslutningen om å streike i dag kom etter at Erdoğan-regjeringen la fram en lovproposisjon i parlamentet som avviste alle de grunnleggende kravene stilt av legene og helsetjenestepersonell. Da de sist lørdag avholdt deres «Legenes Store Utveksling», bestemte de seg der og da for at de i dag skulle gå til en felles landsdekkende streik.
I en fellesuttalelse utstedt i går erklærte de: «Vi godtar ikke denne foreslåtte loven, som ble vedtatt av [den parlamentariske] kommisjonen, og i dag blir brakt til parlamentet, som ikke inkluderer noen forbedringer for oss, for våre krav og våre rettigheter. Vi sier ‘trekk tilbake denne loven.’» Uttalelsen la til: «I morgen streiker vi alle sammen for våre sosiale rettigheter, og i morgen vil vi ikke yte noen tjenester bortsett fra akutt-tilfeller, intensivbehandlinger og onkologiske tilfeller.»
Uttalelsen rettet oppmerksomhet på sammenhengen mellom den tiltakende underordningen av helsevesenet til kapitalistisk profitt, med en forverring av helsetjenestearbeideres arbeids- og livsvilkår, og for de offentlige helsetjenestene generelt: «Tyrkias helsevesen, som har blitt privatisert ved hjelp av Helsetransformasjonsprogrammet, ser pasienter som kunder, sykehus som foretak og oss som slaver, og kollapser mer og mer på grunn av pandemier og vedvarende kriser.»
Legene forlanger at Covid-19 skal regnes som en «yrkessykdom», ettersom helsetjenestepersonell har blitt syke av Covid-19 ti ganger hyppigere enn den generelle befolkningen, og leger har mistet livet fire ganger hyppigere enn gjennomsnittstallet for yrkesgrupper. Til dags dato har over 500 helsetjenestearbeidere i Tyrkia blitt ofre for Covid-19.
De sa også: «I stedet for en gjennomgang og en endring av systemet, for å løse svikten i helsevesenet» har de blitt utsatt for «vold, fattigdom, oppsigelser, migrasjon, manglende aktelse av ansiennitet, ukvalifisert utdanning, prestasjonsbasert arbeid, mobbing, og press». De uttalte at befolkningen «er gjenstand for online-køer hjemmefra, avtaler som kan sluttes for måneder seinere, stadig økende egenandeler, insentiver for privatsykehusene, med reguleringer som ødelegger de tilgjengelige offentlige helsetjenestene, og ulikhet i helsetilbudet».
Uttalelsen hevdet at bare i år har 938 tyrkiske leger flyttet til utlandet, på grunn av disse vilkårene, og at selvmord blant helsetjenestearbeidere har økt. I en tale den 8. mars om den økende emigrasjonen av leger, sa Erdoğan: «La dem dra, dersom de vil. Da ansetter vi våre nyutdannede leger.» Ifølge legefagforeningen Hekimsen har «ca. 9 000 leger sagt opp deres stillinger i det offentlig helsevesenet de siste 20 månedene; nesten 2 000 av dem har flyttet til utlandet, eller er i ferd med å forlate.»
Erdoğan endret imidlertid tone den første dagen av to-dager-streiken 14. og 15. mars, og sa da: «Dette landet står i takknemlighetsgjeld til sine leger, og det trenger dem.» Han hevdet at hans regjering ville lage juridiske forskrifter for å imøtekomme noen av helsetjenestearbeidernes krav. Lovforslaget som så ble lagt fram for parlamentet ignorerte imidlertid helsevesenpersonalets krav.
Leger og helsetjenetepersonell har også advart om bredere og lengre streiker dersom kravene ikke oppfylles: «Dette er verken vår første eller siste aksjon. Dette er en protest mot den foreslåtte hule loven. La ingen være i tvil, vi er i en krise, og vi vil ikke avstå fra lengre arbeidsnedleggelser.» Uttalelsen konkluderte med en oppfordring til allmennheten om å støtte legenes streik.
Inflasjonen, utløst av sentralbankers massive trykking av penger overlevert de superrike under Covid-19-pandemien, har skutt til værs med NATO-sanksjonene mot Russland under krigen i Ukraina. I Tyrkia steg den årlige offisielle inflasjonsraten i mai til 73,5 prosent, og prisveksten for matvarer med 91,6 prosent. Ifølge en mer pålitelig rapport, fra den uavhengige Forskningsgruppa på inflasjon (ENAG), har imidlertid den reelle årlige inflasjonraten allerede passert 160 prosent.
Forøvrig nådde fattigdomsgrensa i Tyrkia, for en familie på fire, i mai 19 600 tyrkiske lira (TKY) [p.t. NOK 11 282 i måneden], ifølge den regjeringsinnordnede fagforeningen Türk-İş. «Sultgrensa» (månedlige matutgifter for en familie på fire, for et sunt, balansert og tilstrekkelig kosthold) steg til TKY 6 017 [NOK 3 463], 1 750 lira over minstelønna (TKY 4 250) [p.t. NOK 2 446 i måneden].
Erdoğan-regjeringen sitter på ei sosial krutt-tønne der lunta er i ferd med å brenne ned. Ifølge en rundspørring i mars utført av Tyrkiske forbrukeres rettighetsforening, lever nesten 90 prosent av Tyrkias befolkning, på anslagsvis 85 millioner, dvs. 76,5 millioner mennesker, under fattigdomsgrensa. Sprørreundersøkelsen viste også at 25,5 millioner av disse 76,5 millioner menneskene hadde en inntekt definert under sultgrensa.
Den andre siden av medaljen viser at selskapenes andel av nasjonalinntekten i løpet av de to siste pandemiårene økte fra 42,9 til 47 prosent, en regelrett profittering på elendigheten, mens landets millionærers totalformue steg til TKY 3,9 billioner [NOK 2 240 milliarder].
I lys av disse generelle omstendighetene rapporterte legefagforeningen Hekimsen, i en nylig rapport: «Spesialleger får ei månedslønn fra TKY 12 000 til 13 000 [NOK 6 907 til 7 483] og andre leger fra TKY 9 500 til 10 000 [NOK 5 468 til 5 756], med en fast tilleggsbetaling.». Leger og helsetjenestearbeidere krever en betydelig økning av lønninger og pensjoner og forbedrede ytelser.
Legene forlanger at «feilbehandlings»-beslutninger mot dem må opphøre, og de motsetter seg å måtte jobbe mer enn 36 timer non stop. De påpeker at antallet leger i Tyrkia relatert befolkningsmengden er en tredjedel av gjennomsnittet for OECD-land. Legene motsetter seg også reduksjon av tiden de får for pasientundersøker ned til fem minutter.
De forlanger videre juridiske tiltak for å avskjerme dem mot overgrep og trakasseringer i helseinstitusjonene. Hver dag begås det 40 voldshandlinger mot helsetjenestepersonell i Tyrkia.
Den voksende streikebevegelsen av helsetjenestearbeidere i Tyrkia er et uttrykk for det voksende raseriet i bredere deler av arbeiderklassen, mot de skyhøye levekostnadene og den sosiale ulikheten. Dette året har sett en eksplosjon av streiker i Tyrkia, med minst 106 uanmeldte spontanstreik bare i løpet av januar og februar.
Forøvrig er dette del av en global bevegelse av streiker og protester fra helsetjenestepersonell mot generell underbemanning, utmattende arbeidsbelastninger og erosjonen av deres levestandarder, fra Tyskland, Storbritannia og Frankrike til India, på New Zealand og i USA, og videre utover.
Kravene til arbeidere i helsevesener i alle disse landene, og fra arbeiderklassen som helhet – er en slutt på underordning av helsevesen til profitt, en folkehelsepolitikk basert på vitenskap og beskyttelsen av befolkningens helse mot den pågående Covid-19-pandemien, og forøvrig anstendige lønninger og levekår – som alt i alt betinger et frontalangrep på finansoligarkiets rikdommer og makt, ansamlet på bekostning av det overveldende flertallet av verdens befolknings liv og helse.
Arbeidere trenger deres egne kamporganisasjoner, grunnplankomitéer, for å gjennomføre denne internasjonale kampen. Det internasjonale nettverket av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – besørger grunnlaget for at arbeidere i helsevesenet, og andre seksjoner av arbeiderklassen, kan forenes for denne felles kampen.