Storbritannia opplever ei bølge av streiker av en målestokk ikke sett på mange tiår.
Mer enn 40 000 jernbanearbeidere, representert av transportarbeiderfagforbundet Rail, Maritime and Transport Union (RMT), og fagforeningen for fastlønnet administrasjonspersonell Transport Salaried Staffs Association (TSSA), gjenopptar deres landsdekkende jernbanestreiker på torsdag og lørdag. Rundt 10 000 RMT-medlemmer fra London Underground og Overground streiker på fredag, sammen med 1 600 bussarbeidere fra London United, som starter deres to dager med aksjoner.
1 900 havnearbeidere ved cargoanlegget Felixstowe port, som håndterer halvparten av all
containerfrakt i Storbritannia, starter kommende søndag åtte dager med streiker, en aksjon som vil få massiv innvirkning på den britiske økonomien. Mer enn 500 arbeidere har også stemt for å streike ved Port of Liverpool, Storbritannias fjerde største havneanlegg.
Nærmere 115 000 postarbeidere ansatt av Royal Mail, som er organisert av fagforeningen Communication Workers Union (CWU), går ut i streik 26. og 31. august og 8. og 9. september. Ytterligere 50 000 telekom-arbeidere, også organisert av CWU, ansatt av konsernet BT (British Telecom), går ut i streik 30. og 31. august. Postarbeidere, ansatt av Post Office Ltd., slutter seg til streikebølga dagene 26., 27., og 30. august.
Som en kraftfull bekreftelse på den rasende og målbevisste stemningen blant arbeidere har det hos Amazon funnet sted spontane arbeidsnedleggelser som har involvert tusener, og arbeidslivsaksjoner fortsetter annenhver uke hos underleverandører på tvers av Storbritannias vitale energiinfrastruktur.
Disse streikene finner sted samtidig som arbeidere over hele Europa og internasjonalt også går til vesentlige streikeaksjoner. Én-dagsgeneralstreiker har blitt holdt i Italia, Hellas og Belgia. Ei bølge av streiker har skylt over Tyrkia, og vesentlige aksjoner har vært iverksatt mot noen av Europas største flyselskaper, deriblant fem måneder med planlagte streikeaksjoner hos Ryanair i Spania.
Arbeidere blir drevet ut i kamp av en katastrofal kollaps i levestandarder, bare sammenlignbar med 1930-tallets Store depresjon. Lønninger i Storbritannia, som har ligget flatt i over et tiår, har på årsbasis t.o.m andre kvartal i år falt med svimlende 7 prosent relativt til RPI-inflasjonen [Retail Price Index], det raskeste fallet hittil dokumentert. To tredjedeler av husholdningene går en vinter i møte med energifattigdom, der gjennomsnittsregningene er satt til å stige til £ 4 426 pund i året innen neste april [NOK 51 728]. Millioner er ikke engang i stand til å brødfø deres familier.
Den voksende massebevegelsen fører arbeiderklassen ut i direkte konfrontasjon med fagforeninger som jobber desperat for å begrense og sabotere deres kamper, og en Conservative-regjering som med alle nødvendige midler forsøker å pålegge arbeidere og deres familier den fulle tyngden av deres krise, med aktivt samspill fra Labour Party i opposisjon.
Over 200 000 arbeidere er denne måneden ute i streik, men dette tallet hadde vært nærmere 3 millioner om ikke de største av arbeiderklassens bataljoner bevisst ble demobilisert av fagforeningsbyråkratiet.
Over én million arbeidere i det offentlige helsevesenet, National Health Service (NHS), og ytterligere én million i utdanningssektoren og offentlig ansatte av lokalmyndigheter, blir forhindret fra å streike av en uthalende prosess med konsultative avstemminger, og av faktiske avstemminger om streikeautoriseringer som er utsatt til høsten, og enda lengre fram i tid.
Dette gjøres helt bevisst for å avverge en mobilisering som kunne velte regjeringen. Fagforeningene vet og frykter denne muligheten, som det ble avslørt av kommentarene fra RMT-generalsekretær Mick Lynch og Aslef-generalsekretær Mick Whelan.
Begge tok de opp temaet om en generalstreik, bare for å insistere på at det ikke var i deres makt å organisere en. Lynch sa til BBC Newsnight at bare [sentralorganisasjonen] Trades Union Congress (TUC) «kan kalle en generalstreik, ikke jeg. Dersom de kaller en, da støtter vi det, absolutt.» Det sa han vel vitende at TUC aldri vil komme med en slik oppfordring. På tilsvarende måte sa Whelan til Sky News: «Jeg tror det er lite sannsynlig det vil komme til en generalstreik ...»
Likevel, det faktum at to fagforeningsledere føler det nødvendig å snakke om en generalstreik er fordi temaet allerede diskuteres på streikevakter og arbeidsplasser over hele landet. Det de gjør er et forsøk på å berolige det folkelige raseriet over de facto lønnskutt, tusenvis av tapte arbeidsplasser og en generell opptrapping av produksjonstempoet.
De samme politiske bekymringene ligger til grunn for Lynch’s fronting av den nye kampanjen Enough is Enough [‘Nok er nok’], lansert av corbynistenes Labour Party-venstreside, og den Jacobin-eide publikasjonen Tribune, der RMT og CWU er de eneste tilknyttede fagforeningene. Kampanjens krav er: «En reell lønnsøkning», «Kutt i energiregningene», «Slutt på matfattigdom», «Anstendige boliger for alle» og «Skattlegg de rike».
Dette er populære og nødvendige tiltak, men de fordrer et frontalangrep på kapitalismen og framfor alt en politisk kamp mot Labour Party, som fagforeningene så desperat bestreber seg for å forhindre.
Samtidig som Labour-partileder sir Keir Starmer fordømmer streiker, truer med å utvise hans egne parlamentsmedlemmer for å ha deltatt på streikevakter, og er et ekko av Tory-angrepene på «magiske penge-tre»-reformer, insisterer Lynch og Whelan på at han må støttes som det eneste alternativet til Toryene, og oppfordrer Starmer til å «komme seg ned fra gjerdet».
For at arbeiderklassen skal kunne føre en reell kamp til forsvar av egne interesser er det nødvendig å danne nye kamporganisasjoner, uavhengige av fagforeningene. Grunnplankomiteer, ledet demokratisk av de mest betrodde arbeiderne, må bygges på alle arbeidsplasser og i alle lokalsamfunn, for å forene kampene som nå bryter ut og forberede betingelsene for en generalstreik.
I gjennomføringen av denne kampen er britiske arbeideres viktigste allierte deres brødre og søstre i Europa og internasjonalt. De vil bli i stand til å kalle på deres støtte gjennom Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers' Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).
En slik kamp kan ikke begrenses til arbeidslivssfæren. Mange arbeidere forstår at de ikke bare slåss mot den ene eller den andre arbeidsgiveren, men mot en Tory-regjering og et Labour Party som handler i fellesskap for å påtvinge diktatene fra storselskapene, bankene og finansoligarkiet.
Tory-lederskapskonkurransen har sett Liz Truss og Rishi Sunak konkurrere om hvem som legger fram de mest drakoniske planene for massestreikebryteri, og regelrette forbud mot streiker og protester. Tiltak for implementering fra september inkluderer håndhevingen av minimumsnivåer for operative tjenester i alle «kritiske industrier og tjenesteproduserende bransjer», forbud mot samtidige streiker ført av forskjellige fagforeninger på samme arbeidsplass, utsettelse av varslede streiker med tid for arbeidsgiveres «rett til å respondere», skroting av loven som tillater fagforeninger å anvende et vedtatt streikemandat når som helst i løpet av de seks neste månedene, og obligatoriske avkjølingsperioder etter hver eneste streik, med varigheter opp til 60 dager.
Labour Party vil, med noen få symbolske innsigelser, tillate at alle disse tiltakene blir implementert, og angripe alle arbeidere som motsetter seg dem.
Gjennom slike hensynsløse tiltak blir arbeiderklassen tvunget til å betale for de massive redningsaksjonene innvilget storselskapene under pandemien, og for de svimlende kostnadene av NATO-maktenes imperialistiske stedfortrederkrig i Ukraina, samtidig som selskapene fortsetter å håve inn rekordprofitter.
Bare arbeiderklassens kombinerte offensiv både i arbeidslivet og i den politiske sfæren kan beseire fagforeningenes forsøk på å undertrykke den voksende streikebevegelsen, og deres forhindring av enhver politisk utfordring av Tory-regjeringen og Labour Party’s høyreorienterte politikk.
For å avsløre og nedkjempe de politiske konspiratørene i Westminster har Socialist Equality Party (SEP) oppfordret arbeidere til å forlange et umiddelbart generalvalg.
Vårt mål er å mobilisere arbeiderklassen i opposisjon mot det hensynsløse angrepet på levestandarder og demokratiske rettigheter; den uopphørlige eskaleringen av krigen mot Russland, sågar til det punkt at de risikerer en atomkrig; og den kriminelle nektingen av å få slutt på en pandemi og tillate masseinfeksjon og død; og å bygge støtte for et sosialistisk alternativ til kapitalismen. Vi er trygge i vår overbevisning om at en slik kamp fra den britiske arbeiderklassens side, der den utfordrer de to big business-partienes rett til å regjere, vil være en inspirasjon for arbeidernes kamper over hele verden.