Midt i en eksplosiv geopolitisk krise, den pågående Covid-19-pandemien og arbeideres militante kamper for høyere lønninger, responderer styringsklassen med stadig mer hensynsløse angrep på arbeidsplasser.

Ford Motor Company avslørte mandag bilkonsernets planer om å permittere 2 000 fastlønnede funksjonærer og 1 000 kontraktsansatte, med virkning fra 1. september. Nedskjæringene skal finne sted i USA, Canada og India, med en «betydelig prosentandel» av dem i Michigan, ifølge en talsmann for selskapet.

Bloomberg rapporterte forrige måned at Ford planla så mange som 8 000 oppsigelser i år, målrettet mot funksjonærer og stillinger i konsernets business med forbrenningsmotorer. «Vi har så absolutt for mange mennesker på noen steder, ingen tvil om det,» sa Ford-toppsjef Jim Farley på en bilkonferanse i februar.

Nedskjæringen av fastlønnede administrasjonsstillinger er et forspill til et breiere anlagt angrep mot arbeideres jobber. De globale bilgigantene er engasjert i heftige bestrebelser for å dominere markedet for elektrodrevne kjøretøy (EV; Electric Vehicles) og andre nye teknologier, og de omstrukturerer deres virksomheter internasjonalt, sløyer kostnader og prøver med alle virkemidler å hente ut enda mer profitt fra arbeiderne.

Stellantis (dannet ved sammenslåingen av Fiat-Chrysler og PSA Group) har i år allerede gjennomført åpen-ende permitteringer ved sammenstillingsanlegget Belvidere Assembly i Illinois, og ved karosserianleggene Warren og Sterling Stamping i Michigan, og planlegger innen utgangen av 2022 å kutte andre skiftet på deres fabrikk i Windsor, Ontario.

Ford har i mellomtiden kunngjort at de vil legge ned produksjonen ved deres fabrikker i Saarlouis i Tyskland og i Chennai i India, som har provoserer fram enormt raseri blant arbeidere begge steder, som i tilfellet Chennai har inkludert spontane utbrudd med okkupasjon av bilfabrikken. I Europa har Ford hatt på gang uttestingen av en klar strategi for å legge av seg lønnskostnader. Selskapet har samarbeidet med fagforeningene for å få satt arbeidere ved forskjellige fabrikker opp mot hverandre, i en brodermordskonkurranse for å se hvem som godtar flest innrømmelser, og som motyelse har de dinglet løftet om investeringer i EV-produksjon.

Selv om skiftet i retning av elbiler har vært en betydelig faktor i bilindustriens omstrukturering, er angrepene på bilarbeidernes jobber del av en bredere prosess som pågår tvers gjennom hele verdensøkonomien. Styringsklassen, som føler seg stadig mer beleiret, iverksetter en bevisst jobbmassakre, der den bestreber seg for å motvirke en voksende bevegelse blant arbeidere internasjonalt, mot utbytting og de katastrofale konsekvensene av pandemien og høy inflasjon.

Femti prosent av amerikanske direktører spurt i en rundspørring ved begynnelsen av august sa deres selskaper reduserer antall ansatte, ifølge det profesjonelle serviceforetaket PwC. Nesten halvparten sa også at de enten implementerte ansettelsesstopp, trakk tilbake jobbtilbud eller de reduserte eller eliminerte signeringsbonuser.

Masseoppsigelser har spredt seg raskest i teknologiindustrien, som de siste årene har vært gjenstand for vanvittige spekulative investeringer, med minst 38 000 nedlagte jobber per midten av august, ifølge en opptelling utført av Crunchbase News. Oppsigelser har funnet sted hos både USAs største teknologigiganter, deriblant Apple, Microsoft, Meta (Facebooks morselskap) og Twitter, så vel som hos et bredt spekter av online-virksomheter, som Carvana, Peloton, Wayfair, Shopify, Netflix og andre. Business Insider rapporterte tidligere denne måneden at ledelsen for Googles forretningsenhet Cloud fortalte deres ansatte at dersom ikke salg og produktivitet var bedre neste kvartal «vil det bli blod i gatene».

Det er tegn som tyder på at nedskjæringer nå sprer seg forbi teknologisektoren og til store selskaper i detaljhandelen, etter hvert som forbrukere reduserer deres samlede utlegg. Det ble rapportert at Walmart ved begynnelsen av august sa opp 200 av konsernstaben, mens Best Buy har kuttet hundrevis av jobber i deres butikker, etter at de i juli senket deres salgsprognoser.

Angrepene på arbeidernes jobber finner sted til tross for et oppsving av selskapslønnsomheten siden utbruddet av Covid-19-pandemien, med enorme summer som kontinuerlig sluses over til Wall Street og superrike investorer. General Motors kunngjorde i forrige uke at de gjenoppretter deres kvartalsvise utbytteutbetalinger og øker deres program for tilbakekjøp av egne aksjer fra $ 3,3 milliarder opp til $ 5 milliarder, der de følger opp Fords trekk forrige måned for gjenopprettingen av deres utbytteutbetalinger.

Masseoppsigelser bygges opp selv om arbeidernes reallønninger fortsetter å synke, på år-til-år basis, spist opp av inflasjonen som har blitt betydelig akselerert av USA-NATO-stedfortrederkrigen mot Russland. Den reelle gjennomsnittlige timelønna i USA falt i juli med 3 prosent sammenlignet med året før, ifølge den føderale arbeidsetaten Bureau of Labor Statistics.

Federal Reserve, sammen med sentralbanker i mange andre framskredne økonomier, har raskt begynt å heve styringsrentene, med det siktemål å få utløst en økonomisk oppbremsing og resulterende masseoppsigelser.

Selv om denne handlingen gjennomføres under påskuddet «bekjempelse av inflasjonen», er sentralbanken totalt uinteressert i å gjøre noe for å adressere levekostnadskrisa.

Den overveldende faktoren som har drevet fram prisøkningen har vært selskapers prishauking, ifølge en studie utført i april 2022 av Economic Policy Institute, der oppblåste priser slår direkte ut i deres profittmarginer. Studien fant at stigende selskapsprofitter bidro seks ganger mer til de stigende levekostnadene enn økende lønnskostnader.

Realtimelønningen for en typisk arbeider har kollapset. Men Fed jobber for ytterligere å nære selskapsprofitter i stedet for å gjøre noe som helst for å forhindre konsernenes prishauking, ved å redusere arbeidernes forhandlingsmakt gjennom en kunstig heving av arbeidsledigheten.

Med tiltakende tegn på en global resesjon er finansaristokratiets mål å få lagt hele byrden av dens sosioøkonomiske krise på arbeideres rygg, der trusler om arbeidsledighet og nød er deres klubber. I en nylig rundspørring utført for Bloomberg News sa nesten to tredjedeler av respondentene at de ikke følte seg komfortable med å be om lønnsøkninger, og at arbeidsgiverne har fått mer tyngde i forhandlingsposisjonen, en økning på 5 prosent fra i januar.

Styringsklassens bestrebelser for å få arbeiderklassen til å betale for ei krise den ikke har kontroll over, og ikke er ansvarlig for, og der de til og med anvender den som en mulighet til å øke utbyttingen av arbeiderne, er av samme stykke som alt av borgerskapets politiske disposisjoner de siste to-og-et-halvt årene. Styringsklassen responderte på Covid-19-pandemien ved å utarbeide ei redningspakke for billioner av dollar. Tiltak for å få bremset, enn si få stoppet spredningen av viruset, ble suksessivt forlatt i den grad de kom i konflikt med kapitalistiske profittinteresser, som i sin tur resulterte i mer enn 20 millioner dødsfall over hele verden og utallige flere med hemmende infeksjoner.

Men alle de katastrofale opplevelsene de to siste årene – pandemien, den skyhøye inflasjonen, stadig mer uutholdelige arbeidsvilkår – har samtidig skapt et dypt sosialt raseri og en sydende harme i arbeiderklassen, med stadig voksende deler av arbeidere som trekkes inn i streiker og andre arbeidskamper.

Denne gryende bevegelsen begynner å finne sin stemme. I bilindustrien stiller Will Lehman, en Mack Trucks-arbeider og sosialist, i år til valg som president for United Auto Workers (UAW). Lehman har konsentrert sin kampanje på forlangender om avskaffelsen av det massive, pro-korporative fagforeningsbyråkratiet, og byggingen av et mektig nettverk av grunnplankomitéer for å slåss for det arbeidere har behov for, og han vinner økende støtte blant arbeidere som er lei av mange tiår med fagforeningenes innrømmelser.

Grunnplankomitéer, demokratisk kontrollerte av arbeidere, er nødvendige organer for å organisere en kamp mot alle arbeidsplassnedskjæringene. I stedet for permitteringer og ansettelsesstopp under betingelser med en omfattende underbemanning innen produksjonsvirksomheter, i logistikken, helse- og utdanningsvesenet, må antallet godt betalte jobber utvides massivt, lønningene må heves dramatisk og arbeidsvilkårene må forbedres. I den grad det skal være noen oppbremsing av produksjonen må den kombineres med en arbeidstidsreduksjon uten lønnstap, slik at arbeidere ikke tvinges til å arbeide 80 timer i uka, eller mer.

Forøvrig, i motsetning til den reaksjonære nasjonalismen som promoteres av fagforeningene er et internasjonalt perspektiv og en internasjonal organisering helt uunnværlige dersom arbeidere skal gjennomføre en effektiv kamp mot nedskjæringer og andre angrep fra de transnasjonale selskapene. En slik organisasjon eksisterer i nettverket Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – som har knyttet sammen arbeidere i et økende antall bransjer.

Arbeiderklassen må framfor alt respondere bevisst gjennomtenkt på den voksende jobbmassakren, på grunnlag av sine egne interesser og sitt eget program. Et slikt program må ha som mål å få etablert arbeidernes demokratiske kontroll over produksjonen, slik at samfunnet opereres for å imøtekomme menneskelige behov, ikke noen få velståendes profittinteresser.