Republikaner-senator Marco Rubio har forfattet et ondsinnet høyreorientert angrep på Princeton-historikeren Sean Wilentz. Kommentarteksten fra Florida-senatoren, som i 2016 var kandidat for Republikanerne for president, ble publisert 23. august i The Federalist.

Hendelsen som tente Rubio var anledningen i begynnelsen av august, rapportert av Washington Post, som fem forfattere og historikere fikk til å besøke Det hvite hus på invitasjon av president Biden, for å presentere ham deres perspektiv på betydningen av den tiltakende trusselen mot det amerikanske demokrati, fra den politiske høyresidens «semi-fascisme», slik Biden selv siden har beskrevet det. Wilentz var én av de fem.

Etter at Rubio i en opptreden på Fox angrep historikerne for å være «snobber» og «elitister» i opposisjon mot «vanlige menneskers» følelser og interesser, repliserte Wilentz med en kronikk i Post, med overskriften «Rubios falsk populisme er ingen match for faktisk historie.»

Etter å ha påpekt at Rubio ikke har noen anelse om hva som faktisk fant sted på møtet i Det hvite hus, skrev Wilentz:

Rubios forakt for historikere og hans forutsigbare forsøk på å piske opp fiendtlighet mot dem, er del av en lang amerikansk falsk populistisk tradisjon med å hetse intellekt, en tradisjon som infiserer vår politikk med pålitelig frekvens. Det strekker seg fra Anti-Masons and the Know-Nothings på 1800-tallet via Fader Charles Coughlin og McCarthyism på 1900-tallet, og til Donald Trump i dag.

Han konkluderte:

Det skal ikke mye til for å se de overhengende farene som amerikansk demokrati står overfor. De kommer fra de som planla, støttet, pisket opp og deltok i angrepet på Capitol den 6. januar 2021.

Denne replikken utløste den påfølgende giftuttømmingen fra Rubio i The Federalist. Han fordømte Wilentz og andre liberale for å ha «brakt til torgs imaginære trusler», deriblant klimaendringer, Covid-pandemien, og framfor alt «ved å antyde at konservative planlegger ‘en autoritær overtakelse’ av USA.»

Etter å ha fordømt Princeton-professoren for amerikansk akademias angivelige overtramp, konkluderte Rubio med følgende ord: «Jeg vil bære kritikk og baktalelser fra Princeton som et hederstegn, akkurat som jeg gjør med kritikk fra regimene i Beijing, Moskva, Caracas, og Havanna.» Dette er den typen ubehøvlet amalgam vanligvis brukes av red-baiting heksejegere.

Wilentz er en prominent liberal intellektuell, en tilhenger av Det demokratiske partiet, med nære personlige bånd til Bill og Hillary Clinton. Han vitnet i 1998 for Husets juridiske komité der han opponerte mot den høyreorienterte kampanjen for å riksrettstiltale Clinton. Hans besøk i Bidens Hvite hus var et uttrykk for det politisk uforsvarlige synspunkt at det er mulig å forsvare det amerikanske demokrati mot fascisme med Det demokratiske partiet som mekanisme.

World Socialist Web Site har fundamentale politiske meningsforskjeller med Sean Wilentz, og avviser hans støtte til Det demokratiske partiet, og hans forsvar for amerikansk utenrikspolitikk. Wilentz’ nylige uttalelse i et intervju med CBS, som knytter kampen mot fascisme i USA til støtte for USA-NATO-krigen i Ukraina, undergraver og motsier hans forpliktelser for demokrati.

Men WSWS vurderer målrettingen av Wilentz som et uttrykk for bestrebelser for å intimidere amerikanske akademikere, spesielt de som er aktive i studiet av amerikansk historie. Wilentz er en prominent historiker på 1800-tallets Amerika. Hans historiske skrifter har spesielt fokusert på rollen til arbeiderklassen og småbønder i den amerikanske republikkens første år. Han har understreket sentraliteten av klasse, og kampen for sosial likhet i amerikansk historie.

Hans mest kjente verk, The Rise of American Democracy: Jefferson to Lincoln (2005), vant Bancroft-prisen og var en finalist for Pulitzer-prisen.

Wilentz spilte en ledende rolle i å opponere mot forfalsking av Den amerikanske revolusjonen og Borgerkrigen av New York Times’ «1619 Project». Han hjalp til med å organisere et protestbrev fra fem prominente historikere til New York Times Magazine, som tvang redaktøren til å utstede et lengre tvetydig svar, som avviste kritikken, selv om magasinet i all hemmelighet korrigerte en av de mest blatante feilene.

Hvem er Marco Rubio, det angivelige offer for professor Wilentz’ «elitisme»? Der han poserer som talsmann for «vanlige amerikanere», i motsetning til, og i likhet med den avdøde fascistdemagogen George Wallace, «spisshodede liberalere» i høyskoleforelesningssaler, er han et politisk instrument for de rikeste og mest reaksjonære deler av det amerikanske finansoligarkiet.

Rubio fikk sin politiske start i det antikommunistiske cubanske eksilmiljøet i Sør-Florida, der han i 2000 vant et sete i delstatens lovgivende forsamling, og ble Republikanernes speaker i 2006. I 2010 vant han Republikanernes nominasjon til det føderale Senatet som den høyreorienterte Tea Party-bevegelsens favoritt, og deretter generalvalget.

Som det er typisk for pseudo-populist-Republikanere stinker hans egen historikk, politisk og personlig, av hykleri. Han opponerer mot gjeldslettelser for studenter mens hans egen studiegjeld, som var på $ 100 000, pådratt for juss-studier, ble tatt hånd om i 2012 av et betimelig bokforskudd på $ 800 000 besørget av Penguin Group.

Rubio har polert sitt populistiske image med en speedbåt til $ 80 000 og en Audi til $ 50 000. Ubekvemme detaljer om hans privatøkonomi har vært gjenstand for presseoppslag. Men Rubios vanskeligheter med å samordne inntekter med utgifter har blitt lettet gjennom årene med regelmessig bistand fra en milliardær og kampanjedonor, Norman Braman, som ifølge en New York Times-artikkel fra 2015 «subsidierte Mr. Rubios [tidligere] jobb som college-instruktør, ansatte ham som advokat, og fortsatt har hans kone som ansatt.»

Rubios historikk fra Senatet er en av rabiat militarisme og antikommunisme, med et spesielt fokus på forsvar av amerikansk imperialismes mest høyreorienterte klientstater i Latin-Amerika, som Colombia, og opposisjon mot reformistiske regjeringer fra den såkalte «rosa-bølga», som han uunngåelig framstiller som nikkedukker for Cuba, Venezuela, Russland og Kina (den samme lista han anvendte for å sverte Wilentz!)

Rubio er en utrettelig forsvarer for selskapsinteresser, og han har fått en rating på 98,67 prosent fra American Conservative Union. Han benekter realiteten av global oppvarming, og motsetter seg retten til en abort, selv i tilfeller av voldtekt og incest.

Det er avslørende at da Rubio gjorde hans mislykkede forsøk i Republikanernes presidentnominasjon i 2016, var en av hans viktigste støttespillere i Kongressen daværende kongressrepresentant Mike Pompeo, seinere Trumps bøllete CIA-direktør og utenriksminister.

Rubios opposisjon mot Trump var ikke drevet av noe mer enn hans personlige ambisjon. Det intellektuelle høydepunktet i kampen mellom de to kandidatene var et hetsende, og ærlig talt motbydelig argument i en offentlig debatt over den komparative størrelsen på visse kroppsdeler.

Der han mislyktes gjennom denne framvisningen av hans intellekt i å kutte Trump ned til størrelse, og mer av desperasjon enn av prinsipp, antydet Rubio flere ganger at Trump var en antidemokratisk figur. I et intervju på CBS uttalte han om Trump: «Dersom han blir vår nominerte, da kan det bli slutten for Det republikanske partiet. Det ville splitte oss, og splitte oss på en slik måte som vi kanskje aldri kommer oss fra.»

Dette gjør Rubios angrep på Wilentz for å påpeke Trump-fraksjonens antidemokratiske karakter desto mer kynisk og desperat. Han er avhengig av støtte fra Trump og Trumps «base» for hans politiske framtid, medregnet hans omstridte gjenvalg bare to måneder fram i tid.

I kjølvannet av kuppforsøket 6. januar 2021 meldte Rubio seg med flertallet av Republikanerne i Senatet i opposisjon mot riksrettstiltale av Trump, der han kalte en rettssak for den fascistiske oppstanden «dumt».

Rubio fordømmer spesifikt Wilentz for å ha forklart at de «falske populistene» later som de støtter det vanlige folk, men faktisk går de velståendes ærend. Han skriver: «Jeg er ikke imot intellektuelle, eller studiet av amerikansk historie, og jeg er heller ikke på ‘plutokraters’ side. Alle som er kjent med min historikk kan se hvor latterlige disse beskyldningene er.»

Alle som er kjent med Rubios historikk kan se hvor latterlig denne benektelsen er. Mens han personlig er av ydmykt opphav, hans far var bartender og hans mor hotellhusholderske, som han aldri ble lei av å erklære under hans valgkampanje, har han hatt støtte fra noen av de rikeste av Republikanernes finansierer.

Som WSWS bemerket [engelsk tekst] i februar 2016, med referanse til en Wall Street Journal-profil: «Super-PAC-støtten til Republikaner-senator Marco Rubio fikk over halvparten av sine penger i andre halvdel av 2015 fra finansnæringens bidragsytere. De to største donorene var hedgefond-milliardærene Paul Singer (nettoverdi $ 2,1 milliarder) og Ken Griffin ($ 6,6 milliarder), som hver ga $ 2,5 millioner i årets to siste måneder. Hedgefond-milliardæren Cliff Asness og Florida-megainvestor Mary Spencer donerte hver $ 1 million.»

Rubio stemte i 2017 for Trumps skattekuttlovgivning som beriket styringsklassen, og han har vært en pålitelig supporter for innstrammingspolitikken som tar sikte på å pålegge arbeidende mennesker kostnadene ved slike skatteutdelinger, gjennom kutt i sosiale programmer, deriblant Medicare og Social Security.

Hans benektelse for å være på plutokratenes side er like falsk som alt annet i hans angrep på Wilentz. Dette er intellektuelt sjarlataneri og mobbing av det mest nakne og frekke slaget.