Europas arbeiderklasse står overfor det største angrepet på deres levestandarder på et århundre, da etterkrigsinflasjon og etterdønningene av 1929-børskrakket ødela levebrødet for store deler av arbeiderne og middelklassen. Under den kombinerte effekten av høy inflasjon og lave lønnsoppgjør smelter inntektene i dag vekk som snø i regnvær.
Ifølge Eurostat, EUs statististikkbyrå, var forbrukerprisene i EUs 27 medlemsland i juli 9,8 prosent høyere enn for ett år siden; i 16 medlemsstater er nivået over dette. Helt i front er de baltiske statene, med inflasjon på over 20 prosent, etterfulgt av Tsjekkia, Bulgaria, Ungarn og Polen, hvor prisene steg fra 14 til 17 prosent. I Storbritannia, som ikke lenger er del av EU, ligger inflasjonen på 12 prosent og kan, ifølge eksperter, stige til 18 prosent innen utgangen av året.
Inntektene holder ikke på langt nær tritt med prisøkningene. Lønningene i Tyskland har for eksempel bare steget med 2,9 prosent, mens prisene har steget med 8,5 prosent. Reallønningene har dermed i snitt falt med 4,4 prosent i løpet av ett år, som kalkulert av Tysklands føderale statistikkbyrå. Reallønningene krympet allerede i pandemiårene 2020 og 2021. Situasjonen er tilsvarende i andre europeiske land.
Den offisielle statistikken gjenspeiler imidlertid knapt den reelle innvirkningen av inflasjonen. Framfor alt har prisene på mat, gass, elektrisitet og bensin, som legger særlig tunge byrder på arbeiderklassens husholdninger, steget over gjennomsnittsratene og nå eksploderer de. Dette gir millioner av arbeidende familier alternativet enten å sulte eller fryse – med mange tvunget til begge deler.
I Tyskland har prisene for matvarer i løpet av det siste året steget med 12,7 prosent og energiprisen med 38 prosent. Prisene er forventet å stige ytterligere neste måned med flere statlige hjelpetiltak som utløper den 1. oktober, og gassgebyret da trer i kraft, som er en slags særavgift på alle sluttbrukere for å kompensere energiselskaper for deres tap av russiske energiforsyninger. I tillegg begynner de høye verdensmarkedsprisene på elektrisitet og gass nå å bli ført over til husholdningers regninger. Strømprisen på den europeiske energibørsen (EEX) har i noen tilfeller blitt tjuedoblet. Tysklands Bundesbank forventer derfor at inflasjonen vil bli godt over 10 prosent i vinter.
I Storbritannia heves fra 1. oktober det offisielle energipristaket for husholdninger med 80 prosent, opp til £ 3 549 i året (NOK 41 095). En ytterligere dobling opp til £ 7 200 (NOK 83 370) er forventet innen april neste år. For et år siden var pristaket fortsatt på £ 1 042 (NOK 12 065). Rundt 50 prosent av alle britiske husholdninger står som resultat i fare for å ende i fattigdom. Det britiske offentlige helsevesenet (NHS) forventer tusener å dø fordi de ikke lenger får varmet deres boliger.
I Nederland (med en inflasjonsrate på 11,6 prosent) truer prisøkningene med å kaste 1,4 millioner av landets 17,4 millioner innbyggere ut i fattigdom, ifølge regjeringens økonomiske forskningsinstitutt. Ifølge instituttet vil én av fem nederlandske husstander til vinteren være ute av stand til å betale gass- og strømregningene.
I Øst-Europa, hvor lønningene er lavere og prisøkningene enda høyere, er situasjonen desto mer katastrofal. I Romania, for eksempel, var strømmen i juli rundt dobbelt så dyr som i Polen, og seks ganger så dyr som i Finland – som gjør den uoverkommelig for en stor del av befolkningen.
Regjeringer framstiller inflasjonen og dens sosiale konsekvenser vekselvis som en uforutsigbar naturkatastrofe, eller som en oppofrelse som må svelges for å «forsvare demokrati og frihet i Ukraina». Men det er blanke og frekke løgner. Angrepet på levestandardene til brede deler av befolkningen er i realiteten en videreføring av klassekrigen finansoligarkiet med økende intensitet har ført mot arbeiderklassen siden 1980-tallet.
Dette vises av det faktum at profitter fortsetter å vokse – som de gjorde under 2008-finanskrisa og under pandemien – mens lønninger kollapser.
Symptomatisk er utviklingen i Storbritannia, hvor profittmarginene for de største børsnoterte selskapene (børsindeksen FTSE 350) er 73 prosent høyere enn de var i 2019, året før pandemien. Ifølge det britiske Office for National Statistics (ONS) økte selskapsprofittene med 11,7 prosent bare fra oktober 2021 til mars 2022, mens lønningene vokste bare med 2,6 prosent i samme periode, og justert for inflasjon falt med i underkant av 1 prosent.
De store energiselskapene er stinne av kontanter. De seks store multinasjonale oljegigantene ExxonMobil, Chevron, Shell, BP, TotalEnergies og Eni rapporterte for andre kvartal 2022 samlede profitter på mer enn $ 64 milliarder. Halvparten av dette beløpet gikk direkte til tilbakekjøp av egne aksjer og utbyttebetalinger for å berike aksjonærene. De gigantiske summene som blir vridd ut av arbeiderfamilier for oppvarming og strøm havnet dermed direkte på de superrikes bankkontoer.
Angrepene på arbeiderklassens levestandarder viser framfor alt den uadskillelige forbindelsen mellom imperialistkrig og klassekrig.
Stikk i strid med hvordan offisiell propaganda framstiller situasjonen er stedfortrederkrigen USA og NATO fører mot Russland i Ukraina ikke en krig for «frihet» og «demokrati», men en imperialistkrig for en omfordeling av verden. Den følger hakk i hæl på de kriminelle krigene på Balkan, i Irak, Afghanistan, Libya, Syria og andre steder, der USA og landets europeiske allierte forsøkte å få brakt olje, gass og andre råvarer under deres kontroll, og oppnå strategisk dominans over Midtøsten, Afrika og den eurasiske landmassen.
Ukraina-krigen begynte ikke med det russiske angrepet 24. februar 2022, men med NATOs systematiske omringing av Russland, installeringen av et vestlig marionettregime i Ukraina, den systematiske bevæpningen av den ukrainske hæren, og med nektingen av å innvilge Russland noen som helst sikkerhetsgarantier.
President Putin, som representerer de russiske oligarkenes interesser, reagerte med den mest reaksjonære av alle tenkelige responser. Han angrep Ukraina militært, der han styrket de mest høyreorienterte nasjonalistkreftene, og besørget NATO det etterlengtede påskuddet for krig. Siden da har NATO hensynsløst drevet fram konfrontasjonen med verdens nest-største atomvåpenmakt, levert Ukraina enorme mengder våpen og ammunisjon og effektivt sett ledet krigsinnsatsen.
Militæralliansen forfølger med disse tiltakene helt konkrete økonomiske og geostrategiske mål: Russlands koloniale underkastelse, oppstykkingen av landets enorme territorium, plyndringen av dets råvarerikdommer, og elimineringen av en potensiell alliert, i Kina.
Alle av det 20. århundres erfaringer viser at imperialistkriger krever hensynsløs undertrykking og utbytting av arbeiderklassen hjemme. Ikke bare må den bære kostnadene av opprustingen, som det finnes nesten uuttømmelige summer for, mens skoler, helseklinikker og sosial infrastruktur blir brutt ned. Den blir også påselet konsekvensene av verdensøkonomiens voldelige forpurringer, som ledsager forberedelsene til krig, og selve krigen.
Inflasjon er en av de former dette spilles ut med. Når regjeringer og media forkynner at befolkningen må gjøre «oppofrelser» for å bli uavhengig av russisk energiforsyning – eller kinesiske microchips og elbilbatterier – da snakker de egentlig om krig.
Hitler og Mussolini promoterte nasjonalt autarki da de forberedte for den andre verdenskrig. Mens økonomisk nasjonalisme «i sin tid førte menneskeheten framover … innebærer dekadent fascistnasjonalisme forberedelsene for vulkanske eksplosjoner og grandiose sammenstøt på verdensarenaen, og ikke annet enn ruin», som Leo Trotskij skrev i 1933 i artikkelen «Nasjonalisme og økonomkisk liv», som igjen er høyaktuell i dag.
De som lover arbeidere at det er mulig å bekjempe konsekvensene av inflasjon uten samtidig å avvise USA-NATO-krigen i Ukraina og forberedelsene til krig mot Kina, de bedrar dem og holder dem for narr. Levestandarder kan ikke forsvares uten å avvise krig og militarisme.
På tvers av hele Europa og rundt om i verden motsetter arbeidere seg angrepene på deres levestandarder. Det er en merkbar økning i antallet protester mot sosiale nedskjæringer og streiker for høyere lønninger. Men disse kampene trenger en klar orientering og et perspektiv. De må utvikles til en europeisk og verdensomspennende sosialistbevegelse mot kapitalismen.
Fagforeningene og deres politiske støttespillere gjør deres beste for å forhindre at dette finner sted. Nasjonalistiske til kjernen står de uforbeholdent bak deres regjeringers krigspolitikk, og gjør alt hva de kan for å isolere, kvele og selge ut arbeiderkamper. Uten støtten fra det godt betalte fagforeningsapparatet ville ikke selskapene klart å presse gjennom de siste årenes reallønnskutt og oppsigelser.
Forutsetningen for et vellykket forsvar av levestandarder er et klart brudd med fagforeningene, og byggingen av uavhengige aksjonskomitéer på grunnplanet, som organiserer kampen mot lønnskutt, prisøkninger, velferdskutt og oppsigelser, og som samler arbeidere i nettverk som etableres på landsbasis og internasjonalt. For å lansere en slik global motoffensiv fra arbeiderklassen har Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) opprettet Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers’ Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).