Motstanden vokser over hele Europa mot de massive prisstigningene som anvendes til å føre kostnadene for stedfortrederkrigen USA og NATO fører mot Russland i Ukraina over på den arbeidende befolkningen.
En meningsmåling YouGov har utført i Frankrike, Tyskland, Polen og Storbritannia konkluderer med at stigningen i levekostnadene har blitt det viktigste saksanliggendet i alle de fire landene.
Én av fem respondenter sier at hun eller han må ty til deres sparemidler for å overleve. Én av 10 hopper over måltider. Mer enn halvparten forventer å bli ute av stand til å kunne tilstrekkelig varme opp deres hjem til vinteren. Flertallet forventer sosiale uroligheter de kommende månedene. I Frankrike vil fire av 10 respondenter gjerne se protestbevegelsen De gule vester gjenoppstå.
Selv finansrådgivere advarer nå om sosiale uroligheter. «Det er mange motvinder forut, for resten av dette året, som kan påvirke investoravkastninger,» skriver Nigel Green fra deVere Group. «En av de største – og mest oversette – er den tiltakende risikoen for storstilte sosiale uroligheter. Den globale levekostnadskrisa er den viktigste medvirkende årsaken.»
Ifølge indeksen for sivile uroligheter analysert og ført av det globale risikoetterretningsselskapet Verisk Maplecroft, opplevde mer enn 50 prosent av de nesten 200 landene som dekkes en økning i risikoen for massemobilisering fra andre til tredje kvartal 2022, det største angjeldende antall nasjoner siden selskapet begynte å publisere indeksen i 2016. Øverst på lista er land så fattige som Bosnia-Hercegovina sammen med så rike som Nederland og Sveits.
Påstanden at Russland er skyld i alt taper ifølge YouGov-rundspørringen stadig mer terreng. Samtidig ser mange ansvaret også ligge hos energiselskapene og deres egne regjeringer. Det massive angrepet på deres levestandarder, mens energiselskapene håver inn rekordprofitter og samtidig kompenseres av staten med milliardbeløp for deres tap, har åpnet manges øyne.
Propagandaen som går ut på at NATO i Ukraina forsvarer demokrati, frihet og uavhengighet, blir stadig mindre trodd på. De gigantiske våpenleveransene som militæralliansen nærer krigen med, til tross for faren for en nukleær eskalering, møter avvisning. Det samme gjelder sanksjonene, som først og fremst rammer arbeiderklassen, både i Russland og i Europa.
Styringsklassen reagerer tiltakende nervøst på dette, og med aggressivitet. Den eskalerer krigen ved å levere stadig kraftigere våpen, og forbereder for en åpen konfrontasjon med arbeiderklassen.
I Storbritannia har den gjort Liz Truss til statsminister, ei kvinne som uten å blunke erklærer seg beredt til å starte en atomkrig, og som hater arbeiderklassen enda mer intenst enn hennes forbilde Margaret Thatcher i sin tid gjorde. I Italia har Mussolini-beundreren Giorgia Meloni gode utsikter til å bli den neste regjeringssjefen. Og i USA bygger eks-president Donald Trump Det republikanske partiet til en fascistbevegelse, som også har støtte i statens sikkerhetsapparat.
Styringselitene reagerer så aggressivt på den voksende motstanden fordi de så langt ikke har vært i stand til å oppnå deres militære mål, og fordi deres økonomiske sanksjoner har vist seg å være kontraproduktive. Dette gjør dem enda farligere.
Ukraina-krigen har blitt til en utmattelseskrig, tilsvarende den første verdenskrig, og krever tusenvis av ofre med fronter som nesten ikke flytter seg. NATOs bestrebelser for å bryte gjennom dette med mer effektive våpen bringer uunngåelig med seg faren for utvidelse og eskalering av konflikten til det punkt der atomvåpen anvendes.
De økonomiske sanksjonene mot Russland, spesielt i energisektoren, har ført til en eksplosjon i bensin- og naturgassprisene, og har utløst den høyeste inflasjonen på flere tiår. Den europeiske økonomien er til vinteren truet av resesjon, og utallige selskaper er på randen av konkurs på grunn av høye energipriser.
Få land utenfor NATO har tilsluttet seg sanksjonene. India holder seg unna, og det gjør også de fleste afrikanske og søramerikanske land. Til og med NATO-medlemmet Tyrkia og EU-medlemmet Ungarn avviser dem, og fortsetter å få mesteparten av deres energibehov dekket fra Russland.
Russland har blitt rammet av fraværet av vestlige elektronikkdeler og utvandringen av informasjonsteknologiarbeidere, men har hatt nytte av høye energipriser og har utvidet landets økonomiske relasjoner med Kina. I perioden fra januar til august i år økte handelsvolumet mellom Russland og Kina med nesten en tredjedel, til $ 117,2 milliarder. Russland er Kinas største oljeleverandør og en vesentlig kilde for gass, kull og landbruksprodukter.
President Putin representerer de russiske oligarkenes interesser, og kombinerer en reaksjonær militær konfrontasjonspolitikk med forsøk på å komme tilbake til business med imperialistmaktene. Det er derfor han lenge lot være å stoppe gassforsyningen til Europa helt, selv om EU umiddelbart etter at krigen begynte avbrøt igangsettingen av den ferdiglagte gassrørledningen Nord Stream 2, og besluttet å gjøre seg helt uavhengig av russiske gassforsyninger innen 2027.
Dette endret seg først etter at finansministrene i de syv mektigste industrilandene, G7-gruppa, ble enige om et «pristak» for russiske energieksporter. Det skal håndheves, eksempelvis, ved ikke lenger å forsikre oljetankere som frakter russisk olje til Asia eller Afrika dersom oljen selges til en pris høyere en det fastsatte taket. Også Ursula von der Leyen, EU-kommisjonens president, publiserte i forrige uke en 16-siders plan for dette formålet.
Som respons stanset Gazprom alle gassleveranser gjennom rørledningen Nord Stream 1, som vil forårsake en massiv energimangel i Tyskland og andre deler av Europa, spesielt nå som det går mot vinter og lavere tamperaturer, og det med forødende konsekvenser. På et økonomisk forum i Vladivostok på onsdag, der også Kina deltok, kunngjorde president Putin at Russland i tilfelle et pristak ikke lenger ville overholde gjeldende leveransekontrakter. Samtidig tilbød han seg å sette i drift Nord Stream 2-rørledningen, som ville eliminere den europeiske gassmangelen i ett trekk.
Dette vil ikke EU og NATO gå med på, og intensiverer derimot konfrontasjonen med Russland og angrepene på deres egen arbeiderklasse. De såkalte «bistandspakkene» som mange europeiske regjeringer for tiden vedtar for å dempe de sosiale konsekvensene er ikke mer enn den velkjente dråpen i bøtta, designet for å kjøpe litt tid. Mye av pengene brukes til å støtte store energiselskaper som har gått inn på langsiktige leveransekontrakter til faste priser, og som nå går med tap.
NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg truet i en gjestekronikk for Financial Times enhver som stiller spørsmål ved NATOs krigspolitikk. «Vi står overfor et vanskelig halvår, med trusselen om energikutt, forstyrrelser og kanskje til og med sivile uroligheter,» skriver han. «Men vi må holde støt kurs og stå opp mot tyranni – for Ukrainas skyld, og for vår egen del.»
Stoltenberg innrømmet i Financial Times åpent at NATO har forberedt seg på denne krigen i årevis, og ikke vil gi etter før alliansen har beseiret Russland militært, ruinert landet økonomisk og fått det underlagt sin dominans.
Stoltenberg skrøyt at siden 2014 «har allierte land besørget støtte til Ukrainas sikkerhetssektor og institusjoner for milliarder av dollar, og trent titusenvis av landets tropper, inkludert spesialstyrker». NATO har siden begynnelsen av krigen besørget «uforlignelig militær, humanitær og økonomisk støtte», sa han. «Og vi vil fortsette å hjelpe landet til å styrke sin forsvars- og sikkerhetssektor på lengre sikt, og dets overgang fra sovjettidens våpen til evner i henhold til NATO-standard.»
Stoltenberg sa NATO nå foretar «det mest fundamentale skiftet i sin avskrekking og sitt forsvar siden den kalde krigen, og vi styrker vesentlig vår tilstedeværelse på den østlige flanken, der vi setter hundretusenvis av tropper i høyere beredskap, og fortsetter å investere i banebrytende evner.»
Denne politiske retningslinja, som truer en ny verdenskrig, kan bare forhindres av en uavhengig bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen. Streikene og protestene mot ødeleggelsen av levestandarder, mot nedskjæringer i lønninger, arbeidsplasser og sosiale oppnåelser, trenger en klar orientering og et perspektiv. De må utvikles til en bevisst bevegelse mot krig, og til en sosialistisk offensiv for å styrte kapitalismen, og forene arbeiderne i Europa, Amerika, Russland, Ukraina og alle andre land.
Pseudo-venstre-partiene av den velstående øvre middelklassen har sammen med fagforeningene omfavnet USA og NATOs pådriver for krig. I Tyskland er Die Grünen av de mest åpenlyst krigshissende partiene, der partiets utenriksminister Annalena Baerbock forlanger at Tyskland skal utvikle egne atomvåpen. Den voksende motstanden i arbeiderklassen mot krig og de stigende levekostnadene vil komme til en hodestups konflikt med alle disse partiene.
Kampen mot krig fordrer byggingen av et bevisst sosialistisk lederskap: Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Tysklands Socialist Equality Party], og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internsjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI).