Er du skoleansatt, forelder eller skoleelev i delstaten Washington? Kontakt oss i dag for å dele dine erfaringer, tanker og ideer om hva som står på spill i den pågående lærerstreiken i Seattle. Alle innsendinger vil bli holdt anonyme.

Lærere, para-pedagoger og støttepersonell i Seattle har vært i streik siden den 7. september, ei uke etter at arbeidskontrakten deres utløp den 31. august. De 6 000 arbeiderne slåss for bedre klasseromsbetingelser, deriblant flere ansatte for å avhjelpe skoledistriktets titusenvis av flerspråklige og engelsklærende elever, og høyere lønninger for de lavest betalte av deres fagforeningskolleger. De sistnevnte forlangender er essensielt nødvendig for at skolearbeidere kan bo og leve i Seattle, en by med skyhøye levekostnader og enorme nivåer av sosial ulikhet.

Kampen oppstår i sammenheng med den voksende bevegelsen av arbeiderkamper på tvers av USA og internasjonalt. Bare i delstaten Washington har hundrevis av lærere og ansatte i flere mindre skoledistrikter enten gått ut i spontane eller autoriserte streiker, deriblant i Eatonville, Ridgefield, Port Angeles og Tumfield. Lærere i Kent, en by like sør for Seattle, avsluttet sist onsdag deres ukelange streik, etter at fagforeningen kavet for å tvinge gjennom en tentativ avtale samme morgen som lærerne i Seattle begynte deres kamp.

Flere lærere snakket med World Socialist Web Site om anliggender de står overfor, spesielt kampen for å oppnå store forbedringer i bemanningen for å kunne dekke deres elevers behov.

En spesialpedagogikklærer sa til WSWS: «Vi blir fortalt om og om igjen hvor mye skoledistriktet bryr seg om dem som er lengst unna pedagogisk rettferdighet, og hvordan vi gjør så mye for å være inkluderende og rettferdige. Likevel fortsetter distriktet fortsatt å strippe midler for jobber som støtter nettopp disse behovene. I fjor ble tusenvis av Sped-ansatte [i spesialundervisningen] fordrevet fra deres jobber på grunn av ‘manglende behov’, men det førte til at våre klasser ble etterlatt uten tilstrekkelig støtte. Vi trenger mer støtte, barna trenger mer støtte, og de vil ikke få det dersom SPS fortsetter å kutte hjørner og spare på midlene. Derfor støtter jeg streiken. Nok er nok.»

Ibijoke, som har undervist elever med spesialbehov i fem år ved Rising Star Elementary School, uttalte seg og sa: «Et stort problem jeg ser i klasserommet er at elever med behov for spesialundervisning og engelskopplæring ofte blir oversett, bortsett fra deres undervisning i små grupper.»

«Lærerne må kompenseres for den ekstra tiden som trengs for å differensiere undervisningen. Denne mangelen på tid til å samarbeide og planlegge er en vesentlig grunn til at elever med behov for spesialundervisning ikke trives i allmennutdanningen.»

«Lærere må også få nok betalt for å kunne bo nært de lokalsamfunnene vi jobber i. Vi må få en fornemmelse av tilhørighet i våre lokalsamfunn. Det hjelper oss til å forstå våre elever bedre. Våre ansatte i den laveste enden av lønnsskalaen skal ikke føle presset av å trenge flere jobber når de etterlater seg et så stort ansvar i klasserommene. Vi må skaffe dem de lønningene de trenger, slik at de kan fokusere på å være det best mulige støttepersonalet.»

En annen lærer, som ikke ville oppgi sitt navn av frykt for gjengjeldelser, men ville refereres til som Ana, sa: «Jeg tror lærernes stemning akkurat nå er veldig positiv, fordi vi føler at det er mye støtte fra samfunnet rundt oss. Mange av oss er her ute og støtter ting over hele linja. Lønninger kommer opp hele tiden, men for mange av oss er ikke lønn topp-prioriteten. Det handler mer om å ha de faktiske midlene til å kunne ansette flere og kunne støtte elevene. Vi slåss for å eliminere det vi ser som nedskjæringer og potensialer for nedskjæringer, spesielt til bemanning for spesialundervisning for flerspråklige programmer. Det er prioritet nummer én.»

«Den andre tingen er kompensasjon, men spesielt for våre lavest betalte kolleger. Vi vil ha en generell økning over hele linja i prosent, for å møte inflasjonen. Men vi ser også etter et solid dollarbeløp for en del av våre arbeidere som tjener mindre enn $ 20 timen. Vi ønsker en lønnsheving som begynner å gå i retning av ei lønn til å kunne leve av. ... Totalt sett, omtrent 30 prosent av lærerne i Seattle sier at de sannsynligvis vil forlate skoledistriktet i løpet av de fem neste årene. Det ser ut til å bli mer rullering for noen av de dårligere betalte stillingene.»

En av de sentrale komponentene i SPS-kontraktforslaget er promoteringen av «inkludering», som refererer til integreringen av elever med nedsatt funksjonsevner i den generelle utdanningssettingen, i stedet for å bli segregert i separate områder. Distriktet skriver i sitt forslag: «Inkludering realiseres når alle elever, uavhengig av deres betegnelse for å motta spesialundervisningstjenester, får målrettede tjenester, støtte og tilrettelegging, slik at de kan lære i klasserommet for allmennundervisning, samhandle med jevnaldrende, og engasjere seg med kjerneplanen.»

Inkludering er en progressiv utdanningsmodell, med overveldende bevis som viser fordeler for elever med nedsatte funksjonsevner og for den generelle elevmassen. Washington regnes for tiden som en av de minst inkluderende delstatene, rangert som 44. av de 50, fordi «bare 57 prosent av elevene som mottar spesialundervisningstjenester er inkludert i generelle undervisningsmiljøer i 80 til 100 prosent av skoledagen.»

Lærere har imidlertid vært svært kritiske til skoledistriktets forslag, fordi det ikke er noen forpliktelser til tilstrekkelig bemanning, eller begrensninger for arbeidsbelastningen for enkelttilfeller. Lærere vet at fordelene bare kan oppnås dersom det er rikelig med ressurser, et opplært personale og støtter på plass, et scenario som er milevis unna den katastrofale tilstanden i dagens offentlige utdanning.

«Der jeg snakker av personlig erfaring, vel, jeg har sett mange som forlater midt i skoleåret. Vi har hatt noen som gikk ut i permisjon halvveis i året på grunn av psykisk helse, i en tilstand av utbrenthet. Noen ganger har vi pålitelige vikarlærere. Men totalt sett, vi har hatt en situasjon med en klasse der vi ikke kunne ansette på lang sikt, vi hadde bare ingen som står å venter.»

På spørsmål om hva hun tenker om fraværet av sikkerhetstiltak for helse og sikkerhetstiltak for Covid-19 og apekopper i SEA-SPS-forhandlingene, sa hun: «Ja, det temaet blir definitivt ikke tatt opp i den grad som jeg mener mange mennesker ville ha nytte av. Jeg kan ikke snakke så mye om det, men det ser ut til at det primære formålet med skolene er som barnepass i alle former, slik at de voksne kan gå på jobb, som er en særdeles frustrerende idé.»

«Når det er streik, dreier de første spørsmålene seg om barnepass. Og det er forståelig, men det er også en funksjon av det faktum at vi lever i et system der det er slik at hvis ikke folk går på jobb, da kan de ikke brødfø seg. … Jeg ser det sånn at for mange lærere ble skolene presset til å gjenåpne og holde åpent i stor grad for å få voksne til å gå på jobb, og da spesielt være tilbake på jobb med personlig oppmøte.»

Selv om hun er en relativt ny lærer, forklarte Ana at hun og hennes kolleger har reflektert over den siste lærerstreiken i Seattle i 2015, såvel som utsalgsavtalene som ble oppnådd under kontraktsforhandlingene i 2018 og 2019 [lenker til engelske tekster]. «I løpet av mange samtaler hører jeg bare om hva som fant sted i 2015. Folk beskriver hvordan forhandlingene skjedde, forhandlingsteamet er under så mye press, og ender opp i en posisjon der de aksepterer helt mye, men så er ikke de tingene de aksepterte hva det generelle medlemskapet vil ha eller har formidlet. Men fordi [SEA] stengte ned streiken før det ble stemt over en TA [tentativ avtale], tapte vi moment den gangen. Fordi vi da trakk oss tilbake, er ting ‘tilbake til det normale’, og folk føler seg slitne.»

Ana forklarte at en lærer på grunnplanet foreslo en endring av avstemmingen over autorisering av en streik forrige mandag, som krever medlemskapets godkjenning av kontrakten før de returnerte til klasserommene, i et forsøk på å forhindre en gjentakelse av det som har funnet sted tidligere. «Vi vil virkelig føle at vi har den makten til å forhandle videre, dersom vi mener det er nødvendig. Fordi vi er et helt medlemskap i denne fagforeningen. Særlig fordi vi har så forskjellige typer jobber innen dette medlemskapet, er akkurat dét viktig.»