Ledende representanter for Die Linke, Venstrepartiet, forlanger at Sahra Wagenknechts blir utvist fra partiets parlamentariske gruppe, og fra partiet, fordi hun i Forbundsdagen, Bundestag, kritiserte de økonomiske sanksjonene mot Russland. Den seineste striden innad i Die Linke viser hvor betingelsesløst partiet står bak krigspolitikken til den tyske regjeringen og NATO.

Under budsjettdebatten den 8. september i Forbundsdagen, Tysklands føderale parlament Bundestag, kritiserte Wagenknecht den «grandiose ideen» til koalisjonsregjeringen av Sosialdemokratene, Liberal-Demokratene og Die Grünen, trafikklys-koalisjonen – die Ampel-Koalition – for å «utløse en uforlignelig økonomisk krig mot vår viktigste energileverandør».

Hun la til at krigen i Ukraina er «en forbrytelse». «Men, forestillingen at vi straffer Putin ved å kaste millioner av familier i Tyskland ut i fattigdom, og ved å ødelegge vår industri samtidig som Gazprom gjør seg rekordprofitter – ja, hvor dumt er vel ikke det?»

Dersom Tyskland ønsker å «forbli et industriland», trenger det «russiske råvarer og, dessverre, også russisk energi, i en overskuelig framtid,» sa Wagenknecht. «Derfor, la oss få slutt på de fatale økonomiske sanksjonene! La oss forhandle med Russland om en gjenopptakelse av gassleveransene!»

Dette ble for mye for mange av partirepresentantene. Så lenge Wagenknecht holdt seg til å fordømme flyktninger og immigranter, i stil med det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD), eller påkalte det tyske Volksgemeinschaft (det nazistiske tyske folkefellesskapet) i hennes nasjonalistiske utgytelser i boka «Die Selbstgerechten» (‘De selvrettferdige’) [engelsk omtale] kunne det fortsatt være akseptabelt. Men kritikk av regjeringens krigspolitikk – det gikk for langt!

Ulrich Schneider, et av partiets mest kjente ansikter, som er administrerende direktør for veldedighetsorganisasjonen Paritätischer Wohlfahrtsverband, kunngjorde hans fratredelse. «Det faktum at Die Linkes parlamentariske gruppe tillot Wagenknecht å gå på talerstolen i Bundestag sist torsdag, og hva hun da – man burde ha visst det – slapp fra seg, det var for mye,» sa han der han forklarte sin beslutning.

Fabio de Masi, lenge en Wagenknecht-tilhenger, som er tidligere medlem av Europaparlamentet og nåværende Bundestag-representant, forlot også partiet. Han «ønsket ikke lenger å bli holdt ansvarlig for den åpenbare fiaskoen til dette partiets nøkkelaktører», sa han for å berettige sin avgang.

De to partilederne, Janine Wissler og Martin Schirdewan, tok offentlig avstand fra Wagenknecht og beskyldte henne for å motarbeide Die Linkes resolusjoner og standpunkter.

Bodo Ramelow, Die Linkes statsminister i Bundesland Thüringen, skrev i et protestbrev til partiets Bundestag-gruppe at tesen at «Forbundsrepublikken Tyskland fører en økonomisk krig med Russland» forvrengte årsak og virkning. Forlangendet om samtaler med Russland ødela «partiets renomé som en venstreorientert, progressiv politisk kraft i landene i Sentral- og Øst-Europa».

Tre østtyske Bundesland-parlamentarikere – Henriette Quade, Katharina König-Preuss og Jule Nagel – meldte et åpent brev til partiets eksekutivråd og Die Linkes parlamentariske Bundestag-gruppe. Brevet forlanger at Wagenknecht utvises fra Bundestag-fraksjonen, og den samtidige fratredelse av fraksjonslederne Dietmar Bartsch og Amira Mohamed Ali, for å ha tilatt henne gå på Bundestag-talerstolen, dvs. at hun fikk ytre seg i Forbundsdagen.

Brevet har nå fått over 2 700 underskrifter, blant annet fra flere parlamentarikere på delstatlige og føderalt nivå, så vel som fra ei rekke partimedlemmer. En partisplittelse er i anmarsj. Dersom Bundestag-gruppa skulle brytes opp, vil partiet miste sin parlamentariske status med Bundestag-representansjon. Die Linke er kun representert i Forbundsdagen fordi partiet vant tre direktemandater; da det falt under sperregrensa på 5 prosent for partiets valglister i det siste valget. Partiet oppnådde i 2009 sitt beste resultat med 11,9 prosent, men fikk i fjor kun 4,9 prosent.

Fiksjonen om at Die Linke på noen måte fører en sosial eller progressiv politikk er for lengst borte i løse lufta. Uansett hvor det har påtatt seg regjeringsansvar, på nivå av Bundesland eller på mer lokale myndighetsnivåer, har det kuttet arbeidsplasser, kuttet sosiale utgifter, bevæpnet politiet og deportert flyktninger. Nå støtter det en krig provosert fram av NATO, som blir systematisk eskalert og kan føre til en tredje verdenskrig om den ikke stoppes av arbeiderklassens inngripen.

Die Linke står bak en økonomisk krig som ødelegger arbeiderklassens levestandarder både i Russland og Europa. Sanksjonene mot Russland er hovedårsaken til de skyhøye matvare- og energiprisene som kaster millioner ut i fattigdom, og endatil klemmer de bedrestilte arbeiderfamilier og slår selvstendig næringsdrivende overende og driver dem til konkurs. Fordi Wagenknecht sier dette åpent og rett ut, trues hun med utvisning fra Die Linke.

Likevel representerer Wagenknecht bare en annen form for den nasjonalistiske, prokapitalistiske politikken som kjennetegner Die Linke som helhet. Denne siviløkonomens forbilde er ikke Karl Marx, men CDU-kansleren Ludwig Erhard (Den Kristelig-Demokratisk Union), som arbeiderklassen i 1966 jaget ut av embetet.

Hun taler ikke for den internasjonale arbeiderklassen, som bare kan forsvare sine interesser i en samlet kamp mot kapitalismen, men for de representantene for det tyske næringslivet som ser på USA som deres viktigste rival, og derfor er avhengige av et tettere samarbeid med Russland.

Til tross for hennes rituelle påkallelser av «millioner av menneskers frykt for framtiden» og hennes sidesveip mot «dem som skummer fløten, og kriseprofittørene», var det interessene til Tysklands big business som var i sentrum for Wagenknechts tale i Bundestag. Hun siterte finansavisa Handelsblatt: «I sentrale bransjer vil selskapene stenge ned i dusintall», og hun ropte ut: «Dersom vi ikke stopper priseksplosjonen for energi, da vil tysk industri med sin sterke middelklasse snart bare være et minne om de gode gamle dager.»

Samtidig som Wagenknecht påberopte seg interessene til «tysk industri med sin sterke middelklasse», angrep hun amerikanske selskaper. Hun raste mot «amerikanske fracking-gassleverandører som for tiden gjør seg profitter på € 200 millioner for hver enkelt tankskipslast» og driver tyske familier og mellomstore bedrifter til ruin med astronomiske priser. Hun beskyldte den tyske regjeringen for å føre en politikk for «Make America Great Again». Med dette – og mange lignende passasjer – fikk hun applaus fra AfD, som med partiets reaksjonære nasjonalisme også har en sterk antiamerikansk pådriver.

Det er bare én måte å få stoppet NATO-krigen mot Russland og dens ødeleggende sosiale konsekvenser: En uavhengig bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen, som knytter kampen for å forsvare levestandarder sammen med kampen mot krigen og dens årsak, kapitalisme.

Men Wagenknecht avviser – i likhet med hennes partiinterne opponenter – på det sterkeste et slikt internasjonalt, sosialistisk perspektiv. Hun er på kant med den internasjonale klassekampen, og arbeidslivskampene til amerikanske, britiske og europeiske arbeidere. I stedet påberoper hun seg nasjonalisme og tysk storkapitals interesser, og vinner dermed støtte fra AfD.