Perspective

Med løfte om «smerte» lover Federal Reserve å kutte arbeideres lønninger

Den amerikanske sentralbanken US Federal Reserve hevet onsdag nivåene for de føderale fondsrentene med tre fjerdedels poeng, dvs. 0,75 prosent, og viderefører det raskeste tempoet for rentehevinger siden 1980-tallet. Handlingen vil umiddelbart øke kostnadene for boliglån, billån og kredittkortgjeld for arbeiderklasse- og middelklassefamilier som allerede sliter med den høyeste inflasjonen på fire tiår.

Fed-sjef Jerome Powell erklærte i hans kommentarer på onsdag at «økonomisk smerte» er nødvendig for å redusere inflasjonen. Han fortsatte med å si at medlemmene av det pengepolitiske styringsorganet, Federal Open Market Committee, forventer at arbeidsledigheten i 2023 vil stige fra dagens 3,7 prosent opp til 4,4 prosent, en økning som ville bety slettingen av 1,3 millioner arbeidsplasser. Powell gjorde det klart at Fed er beredt til å kaste økonomien ut i en resesjon, og med det ødelegge ytterligere millioner av arbeidsplasser.

Powell klaget over at Feds nylige rentehevinger ikke hadde vært tilstrekkelige, og sa: «Til tross for oppbremsing av veksten har arbeidsmarkedet holdt seg ekstremt stramt, med arbeidsledighetsraten nært de laveste nivå på 50 år, ledige stillinger nært historiske høyder, og en elevert lønnsvekst.»

Ved å drive opp arbeidsledigheten forventer Fed at «arbeidsmarkedets tilbuds- og etterspørselsbetingelser over tid skal komme i bedre balanse, og lette presset oppad på lønninger og priser».

Det er vel verdt å merke seg at da Powell ble spurt av en reporter om hvor lenge amerikanere må tåle å være utsatt for økonomisk smerte, repliserte han at det avhenger av «hvor lang tid det vil ta før lønningene ... kommer ned».

Med andre ord, når Powell og styringsklassen snakker om å bekjempe inflasjonen, da snakker de ikke om å stoppe selskapenes ublue prishevinger. Nei, de snakker om å sikre at reallønningene fortsetter å falle, for å drive opp selskapsprofittene.

Påstanden at lønningene driver opp inflasjonen er i sin helhet en myte. De reelle gjennomsnittlige timelønningene for amerikanske arbeidere falt de 12 siste månedene med 2,8 prosent. Ifølge Economic Policy Institute står ublue prishevinger og rekordhøye selskapsprofitter for 53 prosent av de inflasjonære prisstigningene, mens lønningene – som det siste året har falt i reelle termer – ikke utgjør mer enn 8 prosent. Men den amerikanske styringsklassen anser selv en liten, nominell lønnsøkning som helt uakseptabel, og er fast bestemt på å holde sin fot på arbeiderklassens nakke.

Feds trekk er innrettet for bevisst å drive opp arbeidsledigheten, og bruke trusselen om økonomisk nød som en rambukk for å undertrykke en lønnsbevegelse fra arbeiderklassen, og innføre enda mer brutale betingelser av utbytting.

Dette ble presisert i en ytringskronikk skrevet av spaltisten Megan McArdle i Washington Post, som berømmer tidligere Fed-styreleder Paul Volcker for å ha hevet rentene til nesten 20 prosent på begynnelsen av 1980-tallet, da han provoserte fram «landets verste økonomiske resesjon siden Den store depresjonen» som tvang «en tiendedel av arbeidsstyrken» ut av arbeid. Volcker sendte ei klar melding, sa McArdle: «Skulle inflasjonen krype opp, da ville institusjonen gjøre alt som trengs for å få den tilbake under kontroll.»

Volcker tydde til disse tiltakene for å slå tilbake ei bølge av militante arbeiderkamper mot inflasjonens herjinger, inkludert den 111-dager-lange streiken til kullgruvearbeidere i 1977 til 1978. «Volcker-sjokket» førte til ei bølge av fabrikknedleggelser, masseoppsigelser, voldsomme lønnskutt og Reagans knusing av flygeledernes streik, som Demokrat-utnevnte Fed-sjef Volcker kalte den viktigste enkelthandlingen «administrasjonen tok for å hjelpe kampen mot inflasjonen» fordi den forvandlet «klimaet i relasjonen arbeidskraft og selskapsledelse» både «dypt» og «konstruktivt».

Med kollapsen i arbeideres reallønninger er den amerikanske styringsklassen livredd for at inflasjonskrisa skal føre til en gjenoppblomstring av klassekampen. I løpet av de siste månedene har arbeidere i USA og rundt om i verden engasjert seg i stadig flere militante streiker, med krav om betydelige lønnsøkninger, og for å motsette seg brutale arbeidsbetingelser der selskaper bestreber seg for å presse mer ut av stadig færre arbeidere. De siste ukene har sykepleiere i Minnesota, lærere fra Seattle og andre arbeidere streiket, og over 110 000 jernbanearbeidere presser på for streikeaksjoner. Ifølge en streik-tracker vedlikeholdt av Cornell University var det i løpet av de seks første månedene av 2022 i USA 180 streiker, som involverte 78 000 arbeidere, opp fra de 102 streikene som involverte 26 500 arbeidere i samme periode året før.

Dette er del av et globalt oppsving av klassekampen, som har inkludert arbeidere på jernbanene, oljerigger, havneanlegg og i diverse transportsektorer i Storbritannia og andre europeiske land. Finansavisa Wall Street Journal slo alarm i en artikkel med tittelen «Uro blant cargo-arbeidere blir global, og tynger forsyningskjeder», der det ble advart: «Fra havneanleggene i Los Angeles og Liverpool til jernbanedepotene i Chicago og varelagre i Europa og USA, sammenstøt mellom cargo-arbeidere og selskapsledelsen har økt i år, som har tilført komplikasjoner og usikkerhet til flyten av varer rundt om i verden.»

Kapitalistregjeringene og sentralbankene i Europa følger opp US Feds ledelse der de gjennomfører forebyggende angrep mot denne bevegelsen. Storbritannias statsminister Liz Truss instruerte landets jernbaneansatte til å «komme seg tilbake i arbeid» og avslutte deres streiker over lønninger, jobbsikkerhet og arbeidsvilkår. Hun jobber tett med fagforeningene, som suspenderte streikene av respekt for dronning Elizabeth.

I USA signerte president Biden i siste liten en avtale med jernbanefagforeningene for å forhindre en streik i forrige uke. Men det er enorm motstand mot «avtalen», som viste seg å være ikke annet enn et løfte fra fagforeningene om å blokkere streiken, og med tillegget av en liten modifikasjon av avtalen anbefalt av det presidentoppnevnte Nødssituasjonsrådet for jernbanene, Presidential Emergency Board (PEB), som arbeiderne var beredt til å streike mot. Denne PEB-avtalen inkluderer lønnsøkninger under inflasjonsraten, én enkelt betalt sykedag, og opprettholdelse av det forhatte oppmøtereglemenet, som holder arbeidere på oppkallsvakter 24/7.

Før avtalen erklærte Biden at en jernbanestreik var uakseptabel, på grunn av skaden en nedleggelse av arbeidet ville påføre familier, bønder og selskaper. For et fullstendig hykleri, der det kommer fra en talsmann for styringsklassen, beredt til å kaste økonomien ut i en resesjon og ruinere millioner av familier, bønder og selskaper for å få blokkert arbeidere fra å slåss for lønninger til å kunne leve av.

Når det gjelder å føre kriger i utlandet er USA beredt til å kaste vekk hundrevis av milliarder dollar hvert år. Det er rett og slett ingen grenser for hvor mye penger som skal brukes på stridsvogner, krigsskip og missiler. Men arbeidernes krav om lønnsøkninger justert til stigende priser, for ikke å snakke om betalt fri og en 8-timers arbeidsdag, det blir behandlet som umuligheter. I virkelighetens verden er det en dyp sammenheng mellom USAs forberedelser til krig mot Russland og Kina, og landets krig mot arbeiderklassen hjemme.

Arbeiderklassens voksende motstand tar den mest bevisste formen i utviklingen av grunnplankomitéer blant jernbanearbeidere, sykepleiere, lærere og andre arbeidere, og i valgkampen til Will Lehman, en Mack Trucks-arbeider og sosialist, som er kandidat til posten som president i fagforeningen United Auto Workers (UAW). Arbeidere organiserer seg i økende grad uavhengig av de prokapitalistiske og nasjonalistiske fagforeningene. Kampen for å forsvare både retten til en jobb og retten til en anstendig levestandard innebærer en direkte utfordring av kapitalistsystemet, og den sosialistiske transformasjonen av økonomien, for å imøtekomme menneskelige behov, ikke profitt.

Loading