Den italienske valgkampen antyder bare én ting: Landets ledende politikere og medier er fast bestemte på å bane vei for at fascisten Giorgia Meloni flytter inn i Palazzo Chigi, den offisielle residensen til Italias statsminister..
Meningsmålinger har i flere uker antydet en valgseier den 25. september for Melonis parti Fratelli d’Italia (Brødre av Italia) og den høyreorienterte alliansen partiet leder. Men ingen uttrykker noen bekymring over utsiktene til at Benito Mussolinis arvinger skal komme tilbake til makten i Italia, hundre år etter at «il Duce» inntok den i oktober 1922. Tvert imot, Meloni og hennes parti blir omfavnet og hyllet, og farene for fascister ved makten blir bagatellisert.
I en kommentar til sytingen fra Fratelli d’Italia om at deres partileder blir «demonisert av venstresiden», skriver Roma-korrespondenten for den tyske avisa Süddeutsche Zeitung: «Det er snarere omvendt: Ingen demoniserer Giorgia Meloni i Italia, ikke engang pressen. Hun seiler på stø kurs inn til hennes valgseier, det er i hvert fall slik det framstår.»
Den eneste betingelsen Meloni måtte oppfylle for å bli anerkjent som en mulig regjeringssjef var forpliktelsen til å opprettholde Mario Draghis politiske retningslinjer for innstramminger, for EU, for NATO, og for krigen mot Russland. Denne betingelsen oppfylte hun umiddelbart.
Italia er «fullt og helt del av Europa, Atlanterhavsalliansen og Vesten», heter det første av 15 punkter i valgprogrammet Meloni har avtalt med hennes alliansepartnere Matteo Salvini (Lega) og Silvio Berlusconi (Forza Italia; Heia Italia). Ved enhver tilgjengelig anledning understreker Meloni at hun skal være «veldig påholden» og «ikke ødelegge» statsfinansene, hun lover hennes «fulle godkjenning til prosessen for europeisk integrasjon», hun har aldri foreslått noen exit fra euroen, og hun vil holde seg på linje med EU og NATO i Ukraina-krigen. Hun har til og med gitt ut en trespråklig video for å berolige Italias NATO-allierte, og de internasjonale finansmarkedene.
Som kontrast ignoreres velvillig alt av Melonis fascistfortid, hennes beundring for «il Duce» Mussolini, de tallrike nyfascistene og voldelige nynazistene i og rundt hennes parti, og hennes forbindelser til høyreorienterte nettverk i statsapparatet – som sågar under hånden ønskes velkommen, da styringsklassens representanter åpenbart er av den formening at de vil bli nødvendige i framtidige konfrontasjoner med arbeiderklassen.
Den eneste debatten ansikt-til-ansikt som har funnet sted mellom de to mest sannsynlige kandidatene til stillingen som regjeringssjef, er i seg selv symptomatisk for behandlingen Meloni får. Avisa Corriere della Sera inviterte Meloni og Enrico Letta, leder av det sosialdemokratiske Partito Democratico (PD), til en studioduell, kringkastet direkte på avisas nettside.
De to har et personlig vennskap, og er på fornavn. Letta avsto fra å gjøre noen skarpe angrep, og ytret ikke ett ord om fascistfortiden til Meloni og hennes parti. Mens Meloni påkalte fascistslagordet «Gud, Fedreland og Familie», beskyldte Letta henne for ikke tydelig nok å støtte EU, og for å overse homofiles rettigheter. Det var så langt som hans beskyldninger strakk seg.
Meloni mottok også Mario Draghis indirekte velsignelse, som har fortsatt som fungerende regjeringssjef etter at han den 21. juli kasta inn håndkleet. Han sa, i en tale han holdt: «Jeg er overbevist om at den neste regjeringen, uansett hvilken politisk avskygning den måtte få, vil overvinne dagens utfordringer, selv om de virker uoverkommelige,» – kommentarer Fratelli d’Italia feiret som en politisk støtte.
Ikke engang på valgnivå prøver etablissementes såkalte sentrum-venstre-partier å forhindre en Meloni-seier. Selv om deres programmer bare skiller seg fra hverandre med nyanser, stiller de alle separat i valget. Partilistene inkluderer, i tillegg til Lettas Demokrater, som har alliert seg med pseudo-venstre-partiet Sinistra Italiana (Italiensk Venstre), De Grønne og et Europa-parti, en «Tredje pol» ledet av tidligere regjeringsleder Matteo Renzi og tidligere industriminister Carlo Calenda, så vel som tidligere regjeringsleder Giuseppe Contes Femstjernersbevegelse (M5S).
Siden den italienske valgloven favoriserer store partier og valgallianser, gir dette de tre allierte ytrehøyrepartiene en vesentlig fordel. Det anses som mulig at de med bare halvparten av stemmene kan vinne to tredjedeler av parlamentsplassene, som gir dem mulighet til endre konstitusjonen.
Støtten for Meloni er ikke begrenset til Italia. Manfred Weber, den tyske styrelederen for partialliansen European People’s Party (EPP), en partiallianse på EU-nivå av kristelig-demokrater, konservative og liberal-konservative, driver valgkamp i Italia for Silvio Berlusconi og dermed indirekte for Meloni. Forza Italia, partiet til den 85-år-gamle mediemagnaten og tidligere regjeringssjefen, som selv står overfor overfor tre dusin pågående rettssaker for korrupsjon, embetsmisbruk, skatteunndragelse og promotering av prostitusjon, er EPP-medlem i likhet med de tyske kristelig-demokratene (søsterpartiene CDU/CSU).
Bestrebelsen for å portrettere Meloni som en reformert politiker som vil forfølge en moderat, konservativ kurs og legemliggjøre en triumf for kvinnefrigjøring, som den første kvinne til å lede en italienske regjering, står i sterk kontrast til virkelighetens verden.
Som 15-åring meldte Meloni seg i 1992 med i ungdomsbevegelsen til partiet Movimento Sociale Italiano (MSI), som oppsto direkte fra Mussolinis Fascistparti. MSI var et samlingspunkt for fascister som forble lojale til diktatoren. Partiet hadde tette tilknytninger til høyreekstreme nettverk i det statlige sikkerhetsapparatet, som gjentatte ganger bestrebet seg for å få skapt forutsetninger for et coup d’état, gjennom mønstringen av terroristangrep.
MSI hadde innflytelse på lokalt nivå, mens samarbeid med partiet på nasjonalt nivå ble ansett å være et tabu. Dette endret seg i 1994, da Silvio Berlusconi brakte partiet inn i hans første regjering. Meloni ble seinere, i en alder av 31, under Berlusconi utnevnt til Italias ungdoms- og sportsminister.
MSI, som hadde begynt å kalle seg Alleanza Nazionale, fusjonerte i 2009 med Berlusconis parti. Tre år seinere grunnla Meloni partiet Fratelli d’Italia, for å videreføre MSIs fascisttradisjoner.
Partiet førte initielt en utkanttilværelse. Det oppnådde i 2013 to prosent velgeroppslutning og i 2017 litt over fire prosent. Partiets vekst skøyt fart i fjor vår etter at praktisk talt alle landets partier gikk sammen for å danne en nasjonal enhetsregjering, under den tidligere europeiske sentralbanksjefen Mario Draghi. Nå figurerer Fratelli på meningsmålingene med rundt 25 prosent.
Partiet vrimler av overbeviste, voldelige fascister. Francesco Lollobrigida, Fratellis fraksjonsleder i Deputertekammeret (underhuset i parlamentet) og Melonis svoger, sto eksempelvis fram som forkjemper for byggingen av et mausoleum for Rodolfo Graziani, som ble reist i 2012. Graziani, var Mussolinis feltmarskalk og krigsminister, og var ansvarlig for bruk av giftgass og massehenrettelser i koloniene, og for byggingen av konsentrasjonsleirer i Nord-Afrika der minst 50 000 fanger døde.
Melonis partifeller i Marche-regionen feiret for tre år siden Mussolinis marsj mot Roma, med en minnemiddag. Én av deltakerne, Francesco Acquaroli, er nå regionens statsminister. I Verona markerte og hyllet partiets ungdomsorganisasjon Léon Degrelle, nazistenes kollaboratør og SS Standartenführer (Standardleder). Under Fratellis minnebegivenheter andre steder blir fascistenes «romerske hilsen» også ofte sett.
Partiet opprettholder tette forbindelser til militante nynazistgrupper som CasaPound, der medlemmene beskriver seg som «Det tredje årtusens fascister». I én av organisasjonens eiendommer fant politiet et alter til hedring av nazikrigsforbryterne Heinrich Himmler, en hovedarkitekt bak Holocaust, og Erich Priebke, ansvarlig for Ardeatine-massakren i Roma i 1944, der 335 italienske sivile ble drept som gjengjeldelse for et partisanangrep som drepte 33 menn fra de tyske okkupantenes SS-politiregiment.
Aktivister og journalister som har avslørt de høyreorienterte intrigene til Fratelli, må frykte for livet. Paolo Berizzi, journalist for avisa La Repubblica og forfatter av flere bøker om det ytre høyre, må eksempelvis være under den typen konstant personlig beskyttelse som påtalemyndighetene vanligvis bare krever for aktorer som etterforsker mafiaen. Han mottar daglig dusinvis av drapstrusler og blir til og med truet på bannere på fotballstadioner, der Ultras er et av nynazistenes viktigste rekrutteringssteder.
Til dette kan tillegges Melonis forbindelser til høyreekstreme partier i andre land. Hun opptrer for eksempel jevnlig opp på arrangementer organisert av Spanias ytrehøyreparti Vox, som er et samlingspunkt for tilhengere av diktatoren Franco. Hun er også tett med Ungarns statsminister Viktor Orbán, og med Donald Trumps støttespillere i USA.
Melonis overtakelse av den italienske regjeringen er en seriøs trussel mot arbeiderklassen. Det vil styrke de høyreekstreme kreftene i statsapparatet og i samfunnet, som allerede terroriserer arbeidere, venstreorienterte aktivister og immigranter.
Hennes allierte – partiene Lega og Forza Italia – står ikke mindre til høyre. Lega-leder Salvini har, som Italias innenriksminister, oppildnet de mest høyreorienterte elementene gjennom uhemmet trakassering og hetsing av flyktninger, og en massivt økning av statsapparatets fullmakter. Han ble støttet av de samme nynazistene som nå har forflyttet seg over til Meloni. Silvio Berlusconi begynte hans økonomiske og politiske karriere i Licio Gellis frimurerlosje «Propaganda Due» (Propaganda To, eller P2), som lenge var midtpunkt i den høyreekstreme konspirasjonen som involverte politiet, militæret, næringslivet, etablissementspolitikken, mafiaen og de hemmelige tjenestene.
Støtten til Meloni og bagatelliseringen av farene, fra alle de borgerlige partiene og fra media, kan derfor ikke avfeies som bare misforståelser eller «feiltak». Den viser at styringsklassen som helhet forflytter seg mot høyre, og forbereder seg for den voldelige undertrykkelsen av sosial og politisk motstand. Til dette trenger den fascistene.
De såkalte sentrum-venstre-partiene har i løpet av de 30 siste årene utført massive angrep på arbeiderklassen. Mens Berlusconi og hans allierte plyndret statskassa for deres egen berikelse, tilfalt det sentrum-venstre- og teknokratregjeringene, som hele Italias sentrum-venstre har støttet, å etterfylle statskassa på arbeiderklassens bekostning. I prosessen har pseudo-venstre-partier, som Rifondazione Comunista, dekket for dem fra venstre, og støttet dem mot arbeiderklassen.
Konsekvensene er ei håpløs krise for borgerlig politikk og, for hva det angår arbeidernes interesser, et fullstendig politisk vakuum. Alle etablissementspartiene, og fagforeningene, har konspirert mot arbeiderklassen. Statsutlegg til utdanning, helse og kultur er kuttet inn til beinet, alle med lavere inntekter og pensjoner har sett dem gå massivt ned, og arbeidsledigheten, og spesielt ledigheten blant ungdommen, er blant de høyeste i Europa. Statsgjelda er 150 prosent av landets BNP og skal nå reduseres ved å pålegge ytterligere innstramminger diktert av EU.
I tillegg kommer de katastrofale konsekvensene av pandemien, klimakatastrofen og krigen mot Russland. Italia har, med det offisielle tallet 177 000 koronavirusdøde, registrert det nest høyeste antallet Covid-ofre i Europa, etter Storbritannia. To tredjedeler av befolkningen, 40 millioner, lever i farlig utsatte områder som er truet av naturkatastrofer (skogbrann, flommer, jordskjelv).
NATOs krig mot Russland, som Italia fullt ut støtter, truer med å bli til en nukleæe katastrofe, og driver opp prisene. Inflasjonen er på 8,4 prosent – og den stiger. Utallige familier vil ikke lenger kunne varme opp deres hjem til vinteren, eller ha råd til nok å spise.
Motstanden mot disse betingelsene vokser. En enorm klassekonfrontasjon er under oppseiling, som styringsklassen forbereder seg på ved å bevæpne statsapparatet, styrke fascistene og dreie seg over til autoritære styreformer. Italia er ikke noe unntak. En tilsvarende utvikling finner sted i alle kapitalistland.
Arbeiderklassen må forberede seg for denne konfrontasjonen ved å forene seg på internasjonal basis i kampen mot inflasjon og sosiale nedskjæringer, og kombinere dette med kampen mot militarismen, fascismen og deres rotårsak, kapitalismen. Dette fordrer at det også i Italia bygges en seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), verdenspartiet for sosialistisk revolusjon.