Den 7. september 2022 markerte 200-årsjubiléet for Brasils uavhengighet fra Portugal i 1822, og ble feiret av landets styringsklasse, ledet av president Jair Bolsonaro, med et giftig skue av «sivil-militær» integrering og tradisjonalisme. Bolsonaro lyktes under årets feiring å få integrert den militære overkommandoen inn i høyreorienterte demonstrasjoner med oppfordringer om at resultatene fra generalvalgene i oktober omstøtes, for å garantere hans opprettholdelse ved makten.
Disse bestrebelsene fikk stilltiende støtte fra Portugal, med landets president som opptrådte side om side med Brasils fascistiske statsoverhode, og fra amerikansk imperialisme som sendte krigsskip for å delta i en marineparadering utenfor Rio de Janeiros strender.
Samtidig avlyste opposisjonen, ledet av Arbeiderpartiet (PT) [Partido dos Trabalhadores], planlagte motdemonstrasjoner og fokuserte i stedet på hyllingen av nasjonens grønn-gule flagg. De beskyldte Bolsonaro for å «kapre» en angivelig elsket feiring, som hadde som et av sine høydepunkter den seremonielle transporten fra Portugal, av hjertet – bevart i formaldehyd – til Dom Pedro I, den portugisiske prinsregenten som i 1822 trosset hans far, Portugals kong Dom Joao VI, og erklærte Brasil som en uavhengig nasjon, og med det ble landets første keiser.
For å fremme feiringenes gjennomgående falske «popularitet», som arbeidere for det meste ignorerer og stort sett bare har oppslutning fra militærets familier, dempet PT alle henvisninger til det såkalte «ropet fra de ekskluderte» og motdemonstrasjonene som i flere tiår ble arrangert av partiets egne interne «sosiale bevegelser» og fagforeninger, og nærmest boikottet dem.
Hele den reaksjonære affæren var sentrert om feiringen av brasiliansk «enhet», først og fremst dens territoriale integritet, som står i kontrast til fragmenteringen av Amerika-kontinentenes spansk-koloniserte regioner. En slik «enhet» inngir Brasil, for alle styringsklassens representanter, et unikt potensial for å projisere geopolitisk makt. Manglende oppnåelser i «stormaktspolitikken» har vært den sentrale beskyldningen PT har rettet mot Bolsonaro, med tidligere president Lula som i fjor igangsatte hans valgkamp for presidentembetet under et besøk til Europa, der han høstet gunst hos krigshissere som Emmanuel Macron og Olaf Scholz.
Feiringenes reaksjonære sjåvinisme, som inkluderer halvgudsdyrkingen av tidligere keiser Pedro I, har en dyster historisk presedens – 1972-feiringene av 150-årsjubiléet for løsrivelsen fra Portugal.
Dét året levde Brasil under et bloddryppende militærdiktatur, innviet i 1964 med et kupp støttet av amerikansk imperialisme. Militærdiktatur gjennomførte utslettelsen av diverse bygeriljaer og en total undertrykkelse av arbeiderklasseopposisjon. I løpet av de fire neste årene skulle Brasils militærdiktatur kollaborere i omveltingen av borgerlig-nasjonalistiske regjeringer på tvers av hele kontinentet, og delta direkte i militærkupp i Chile, Uruguay og Argentina som krevde over 70 000 ofre.
I løpet disse «årene av bly», som de ble kjent, valgte det brasilianske militæret å bringe asken etter Dom Pedro I fra Portugal, for å opphøye ham som den angivelig visjonære leder for etableringen av en potensiell supermakt i verdens femte største land.
Meningen med den nye monarkiske kulten var å begrave enhver demokratisk og egalitær arv etter Uavhengighetsbevegelsen, som i mange deler av landet var inspirert av Den amerikanske revolusjonen. For militærets del skulle Brasil feire kompradorborgerskapets urealiserte «stormakts»-fantasier, som ikke hadde noe å tilby landets arbeidere og fattige. «Oppnåelsene» som ble hyllet var opprettholdelsen av et tilnærmet absolutistisk regime, komplett med adelstitler, statskatolisisme og ei direkte blodslinje til den europeiske adelen, sammen med undertrykkelsen av enhver problematisering av den brutale utbyttingen av 1,5 millioner slaver av afrikansk opprinnelse, som utgjorde en fjerdedel av landets befolkning.
Dette regimet ble grunnlagt i regelrett kontinuitet med strukturen etablert av Pedro Is far, kongen av Portugal, Dom João VI, i det foregående tiåret, etter at den portugisiske kronen flyktet fra Napoleons invasjon av Iberia-halvøya. Sammen med 8 000 medlemmer av hans hoff gikk han i land i Rio de Janeiro i 1808, og hevet byen til status som den portugisiske hovedstad. Overføringen av hovedstadstatusen innebar den umiddelbare avskaffelsen av alle de kolonibegrensninger for handel og produksjon som hadde vært pålagt Brasil. Dette førte til erklæringen av et Forent kongedømme av Portugal og Brasil i 1815, da Dom João VI etter Napoleons nederlag i Europa bestemte seg for å flytte hans hoff tilbake til Lisboa. Hans sønn Pedro ble da utpekt som prinsregenten av Brasil.
Den endelige formen for Uavhengighetserklæringen av 1822 var en respons på forsøk i Portugal på å gjenopprette Brasils status som en koloni, og resulterte i opprettholdelsen i Brasil av store deler av strukturen etter det tidligere «Forente kongedømmet» – først og fremst styret av Huset Bragança. Under slike betingelser bestemte Pedro I seg for løsrivelse, og hans egen kroning for å unngå den eventuelle avskaffelsen av monarkiet i sin helthet.
** image 2; caption: «Uavhengighet eller død! (Ipiranga-ropet)», av Pedro Américo, som skildrer Pedro Is erklæring av brasiliansk uavhengighet [Kilde: Wikimedia Commons]
Pedro Is styre ble i all vesentlig grad identifisert med nedleggelsen av en liberal konstituerende forsamling i 1824, som utarbeidet en plan for et konstitusjonelt monarki. Keiseren utformet i stedet en ny Konstitusjon som sikret ham selv som den «modererende makt», med fullmakter til å oppheve enhver beslutning fra de lovgivende og dømmende maktorganene.
Regimet Pedro I grunnla kvalte i årene fra 1824 til 1844 bestrebelser i nesten alle av Brasils provinser på å erklære uavhengige republikker for avskaffelsen av slaveriet. Dette ble videreført selv etter at Pedro I i 1831 for hans egen del abdiserte, til fordel for hans fem-år-gamle sønn, for å kunne gjøre hevd på den portugisiske tronen, som ble bestridt av hans bror.
1972-feiringene til ære for keiser Pedro I markerte solnedgangen over en periode etter militærets omvelting av Brasils andre og siste keiser, Pedro II, der de i 1889 sendte ham i eksil og med det avskaffet de monarkistiske tradisjonene. I deres sted anerkjente militæret som Brasils nasjonalhelt,i en signalisering av løfter om reform og sosial likhet, den republikanske martyren kjent som «Tiradentes» («Tanntrekkeren»). Han var en representant for den lavere middelklassen i den urbaniserende kolonien, og den eneste som ble straffet for Minas Gerais-konspirasjonen av 1789, et tidlig forsøk på løsrivelse og erklæring av en republikk. Som brasilianske historiebøker forklarer ble Tiradentes hengt, og hans kropp partert og forevist langs veien som forbinder kolonihovedstaden Rio de Janeiro til opprørssenteret Vila Rica, som avskrekking for ytterligere opprør.
Den historiske sympatien utløst av Tiradentes ble forsterket av det faktum at mer enn et dusin andre av opprørslederne, som enten var av adelskapet eller var medlemmer av militæret eller av kirka, fikk deres dommer omgjort, der Tiradentes tok det fulle ansvar for opprøret.
Den 7. september 2022 markerte Brasil landets 200-årsjubiléum under betingelser av et uforlignelig angrep på levestandarder og masseutarming, sammen med unødvendig død og funksjonshemming forårsaket av en rasende pandemi. Den selvutnevnte politiske «antifascist»-opposisjonen mot Bolsonaro er fullstendig uvitende om disse grunnleggende motsetningene. PT fryktet framfor alt ethvert spørsmål om den offisielle historien og militærets rolle, og en eventuell foruroligelse av Bolsonaros sivile ultrahøyre-supportere, som partiet fortsatt har til hensikt å rehabilitere under påskudd av «nasjonal enhet».
Den skarpe høyredreiningen innen det som passer for «venstresiden» i Brasil ble avslørt i et intervju publisert av PTs talerør Brasil 24/7, med en av partiets fremste pseudo-venstre-apologeter, Rui Costa Pimenta, president for partiet Partido da Causa Operária (PCO) – Parti for Arbeideres Sak. Pimenta ble tilkalt for å tilby en «venstre-nasjonalistisk» ferniss til PTs skammelige kapitulasjon for Bolsonaros fascistiske demonstrasjoner, ved å heve Pedro Is profil, og selve Uavhengighetsdagen. Pimenta proklamerte den 7. september til å være en «fundamental dato for Brasil» og la til at «Dom Pedro må betraktes som en brasiliansk helt. Han var en beundrer av Den franske revolusjonen, en soldat og en militær leder. Han og prinsesse Leopoldina var dypt forente i deres hengivenhet til Brasils frigjøring.» Han konkluderte: «Som en uavhengig nasjon oppnådde Brasil et langt høyere utviklingsnivå sammenlignet med de tilbakestående landene.»
Dette narrativet er gjennomgående falskt. Brasil falt i løpet av sin monarkiske periode kraftig i form av inntekt per capita, ikke minst sammenlignet med USA, og landet delte alle svakhetene til de fragmenterte spansktalende republikkene beliggende rundt. Landet ble snart nok bytte for britiske banker og finans, og seinere for amerikansk imperialisme. Men framfor alt er Brasil den dag i dag et av de mest, om ikke faktisk det aller mest sosialt ulike landet på planeten, der en knøttliten minoritet kan ansamle seg fabelaktige rikdommer og drømme om «stormaktspolitikk», side om side med allestedsnærværende favelaer (slumområder).
Men så politisk bankerott og reaksjonære Pimentas ideer enn er, de tjener materielle interesser. I likhet med PTs egen smiskende observasjon av høytidsdagen, legemliggjør de PTs tilpasning til den brasilianske styringsklassens stadig mer desperate bestrebelser for å mobilisere høyreorientert støtte gjennom løftet om geopolitiske fordeler for noen få av den øvre middelklassen – oppnåelsen av en «langt høyere» posisjon sammenlignet med andre tilbakestående land.
Disse siste 7. september-feiringene har avslørt hvordan Bolsonaro søker å få sveiset sammen hans fascistiske base på grunnlag av en naken fiendtlighet til likhet, der han framhever «naturlige splittelser» blant mennesker, nedfelt i monarkiske og autoritære prinsipper, så vel som i hans egen eugenikk og «la det rase»-tilnærming til pandemien. Feiringen av Brasils keiser fra det tidlige 1800-tallet som en «modererende makt», hevet over lovgivere og dommere, er spesielt betydningsfullt og illevarslende.
Bolsonaro-lojalister har lenge hevdet at Artikkel 142 i Brasils Konstitusjon, som sier hæren kan kalles ut av enhver av de tre regjeringsgreinene, innvilger militæret nettopp en slik «modererende makt», i tilfelle et sammenstøt mellom ulike deler av staten. Som respons på oppbyggingen av en fascistbevegelse i Brasil bestreber den PT-ledede opposisjonen seg kun med å desorientere og avvæpne arbeidere, samtidig som den støtter styrkingen av staten og nasjonalismen.
Gjenopprettelsen av den reaksjonære og motbydelige monarkiske kulten under årets feiring av Uavhengighetsdagen i Brasil lyder dødsstøtet for enhver form for ambisjoner om sosial reform innen landets styringsklasse, som forbereder seg på et oppgjør med en arbeiderklasse som ikke er villig til å akseptere utdypende fattigdom og elendighet.
Brasilianske arbeidere må, for å videreføre deres kamp for deres lovede og aldri realiserte sosiale og demokratiske rettigheter, avvise alle former for sjåvinisme og nasjonalisme, og de politiske pådriverne for disse avskyelighetene, i og rundt PT.
Brasils tilbakeskuende kompradorborgerskap mislyktes i å produsere en meningsfull borgerlig-demokratisk revolusjon, som dem i USA i 1776 og med Borgerkrigen fra 1861 til 1865, eller i Frankrike i 1789. Kapitalistøkonomiens integrering av verden har utelukket enhver mulighet for en slik utvikling på en nasjonal basis.
Brasils historie, og den nåværende historiske blindgata landet befinner seg i, besørger en kraftig bekreftelse på Leo Trotskijs Teori om permanent revolusjon, som slår fast at i land med en forsinket kapitalistisk utvikling er det bare arbeiderklassen som er i stand til å lede kampen for de undertrykte massenes grunnleggende demokratiske og sosiale rettigheter, ved å ta makten i en sosialistisk revolusjon og etablere proletariatets diktatur, som del av kampen for sosialisme internasjonalt.
Arbeidere har behov for en sosialistisk og internasjonalistisk strategi, og for byggingen av et nytt revolusjonært politisk lederskap innen arbeiderklassen – en brasiliansk seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).