Georgia Meloni, partileder for Fratelli d’Italia (FdI), Brødre av Italia, den politiske etterfølgeren til diktatoren Benito Mussolinis Fascistparti fra den andre verdenskrigens æra, vant søndag det italienske generalvalget.

Med 26 prosent av stemmene vil hun nå forsøke å danne en regjering med Silvio Berlusconis høyreorienterte parti Forza Italia (8 prosent) og Matteo Salvinis ytrehøyreparti Lega (9 prosent). På grunn av den ekstra parlamentsrepresentansjonen det italienske valgsystemet innvilger partiet som får flest stemmer, anslås det at FdI og partiets allierte vil ha absolutt flertall i begge parlamentets kamre. De ville ha rundt 235 av Deputertekammerets 400 seter, og 115 av Senatets 200 seter.

Valget så et sammenbrudd for partiene feilaktig portrettert av kapitalistmedia som «venstresiden». Italias viktigste sosialdemokratiske parti, Partito Democratico (PD), Det Demokratiske Partiet, falt ned til under 19 prosent, mens populistpartiet Movimento 5 Stelle (M5S), Femstjernerbevegelsen, oppnådde 15,5 prosent. Folkelig Union, en valgallianse som inkluderte Rifondazione Comunista, restene etter Italias tidligere Kommunistparti, som ble støttet av pseudo-venstre-krefter som Podemos-regjeringen i Spania og Jean-Luc Mélenchon og hans La France insoumise i Frankrike, fikk bare 1,35 prosent.

Gjenkomsten av Mussolinis etterkommere til direkte styre over Italia, for første gang siden slutten av andre verdenskrig for 77 år siden, er en advarsel til arbeidere over hele verden. Den eneste veien framover, i opposisjon til imperialistkrig og sosiale innstramminger er et brudd med et bankerott politisk etablissement, og en kamp for å mobilisere arbeiderklassen, uavhengig av de eksisterende partiene og nasjonale fagforeningsbyråkratiene, i en kamp for sosialisme.

Europeiske regjeringer av alle avskygginger har siden den stalinistiske oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 pålagt innstramminger, bankredninger for de rike, og ført imperialistkriger. I Italia spilte Rifondazione Comunista og PD ledende roller i regjering, for å påtvinge denne antiarbeiderpolitikken. Med Covid-19-pandemien og NATO-krigen mot Russland i Ukraina, forflytter borgerskapet seg enda lenger til høyre. Midt under voksende raseri i arbeiderklassen over den globale inflasjonsbølga, bruker styringsklassen Melonis populistiske demagogi i bestrebelser for å bygge en politistat inspirert av det 20. århundres fascisme.

Meloni begynte hennes seierstale seint søndag kveld med å indikere at hun anså det som en triumf for fascisttradisjonen. Meloni, som offisielle europeiske media eufemistisk omtaler som «post-fascist», sa: «Jeg dedikerer denne seieren til alle dem som ikke lenger er her, og som hadde fortjent å være i live i kveld.»

Hun insisterte på at hun ville lede en «ansvarlig» regjering og prøvde å bruke hennes kjønn for å gi seg selv en progressiv glans. Hun forlangte «gjensidig respekt» fra andre politiske organisasjoner i Italia, og lovet å «konsentrere på det som forener oss, i stedet for det som skiller oss. Tiden er inne for å ta ansvar.»

Meloni fortalte pressen at, som Italias første kvinnelige statsminister, var hennes valgseier «et framskritt. Jeg definerte det som å bryte ‘glasstaket’, et som fortsatt eksisterer i mange vestlige land, ikke bare i Italia, og som forhindrer kvinner fra å oppnå viktige offentlige roller i samfunnet.»

Meloni bestrebet seg også for å roe bekymringer i styrende kretser om at hun kunne komme med nasjonalistisk kritikk av NATO-krigen mot Russland, eller EUs bankredningsaksjoner for de superrike på mange billioner euro. Hun understreket at hun støtter Italias posisjon innen Den europeiske union (EU) og NATO-alliansen, så vel som krigen mot Russland i Ukraina.

«Vi vil være garantister, uten tvetydighet, for Italias posisjonering og for vår ytterste støtte til det ukrainske folkets heroiske kamp,» sa hun. Hun støttet også økningen av EUs militærutgifter og EUs avskjæring av innkjøp av russisk naturgass: «Dersom vi hadde et EU mer likt det vi forestiller oss, da ville vi ha utviklet en mer effektiv forsvarspolitikk, investert i energisikkerhet og opprettholdt korte verdikjeder, for å unngå avhengighet av andre – ofte upålitelige – land for gass, råvarer, varer, mikrochips og andre ting.»

PD-leder Enrico Letta holdt mandag en pressekonferanse der han innrømmet valgnederlag. Han insisterte på at PD «ikke ville tillate Italia å forlate Europas hjerte» og ville forsvare «europeiske verdier» som nedfelt i Italias etterkrigskonstitusjon fra 1946. Han lovet å innta en «hard og forlangende posisjon» for å bygge flertallsstøtte for «progressive og demokratiske verdier», som Letta sa hans parti hadde funnet umulig å gjøre med hell under denne valgkampen.

Melonis valgseier er resultatet av PDs og partiets pseudo-venstre-satellitters fallitt. De taler verken for demokrati eller historisk framgang, men for sjikt av borgerskapet og de pro-imperialistiske velbeslåtte middelklassene som støtter krig med Russland, EU-bankredninger, passivitet mot Covid-19 og småborgerlig identitets- og kjønnspolitikk. Under valgkampen angrep de Meloni i all vesentlig grad fra høyre: Først hevdet de hun var anti-EU og pro-russisk, eller, med Lettas ord, «innordnet på pro-Putin-fronten»; og for det andre, at hun var kvinnefiendtlig.

Ingenting av denne kritikken viste seg å bite på Meloni – som gjentatte ganger kom med krigerske uttalelser som fordømte Russland, og som begynte hennes taler med refrenget: «Jeg er Giorgia, jeg er ei kvinne, jeg er ei mor, jeg er italiener, jeg er en kristen, og dét kan dere ikke ta fra meg.»

Den italienske styringsklassen og det politiske etablissementet forberedte Melonis seier nøye, og pleide henne for å oppnå den. Meloni ble tidligere denne måneden invitert til å tale for det økonomiske forumet Ambrosetti, et innflytelsesrikt italiensk forretningsforum som ble arrangert ved bredden av Comosjøen. Etter en vennlig valgdebatt mellom Meloni og Letta den 12. september, skrev Tysklands Süddeutsche Zeitung: «Ingen demoniserer Giorgia Meloni i Italia, ikke engang pressen. Hun seiler på stø kurs inn til hennes valgseier, det er i hvert fall slik det framstår.»

Dette er fordi Letta – som med hans PD-parti var en nøkkelkomponent, sammen med Salvinis høyreekstreme Lega og M5S, i den avtroppende italienske koalisjonsregjeringen ledet av Mario Draghi, tidligere sjef for Den europeiske sentralbanken (ECB) – selv bare har de mest begrensede politiske meningsforskjeller med det ytre høyre.

Blant arbeidere og ungdom i Italia og på tvers av Europa er det imidlertid dyp opposisjon mot politiske retningslinjer trukket opp i fellesskap av Meloni og Letta. Prisene for matvarer og oppvarming skyter i været, der energikonglomerater håver inn milliarder av euro i superprofitter fra prisplyndring av forbrukerne. Der økonomer anslår at Italia denne vinteren kan tape en halv million arbeidsplasser eller mer, på grunn av energimangel, brygger det en eksplosiv bevegelse.

Denne virkeligheten, som de styrende kretser er godt klar over, spilte den avgjørende rollen for det italienske politiske etablissementets vennlige behandling av Meloni under valgkampen. Styringseliten legitimerer fascismen der den bestreber seg for å få installert en regjering som vil være så aggressiv som mulig i føring av krig og undertrykkingen av arbeiderklassens opposisjon.

Styringselitens løgner har imidlertid ikke lyktes i å hvitvaske arven etter Mussolini og Hitler i millioner av italieneres øyne. Mandag ble flere videregående skoler okkupert i Milano, Roma og Palermo, der skoleelever protesterte mot Melonis valgseier.

Skoleelever som okkuperte Manzoni videregående skole i Milano sa til avisa La Repubblica at de var imot «utbyttende og dødelig vikararbeid» som er hva deres generasjon står overfor, og den «farlige og undertrykkende politiske situasjonen, gitt de nylige valgresultatene». Der de talte til Meloni og næringslivsforbundet Confindustria, sa de: «Vi vil ikke å ta noen flere skritt tilbake, opptre som om ingenting har funnet sted, og vente på at dere skal endre ting.»

Det avgjørende spørsmålet er å få orientert denne framvoksende bevegelsen av sosial masseopposisjon i retning av byggingen av en internasjonal bevegelse i arbeiderklassen, mot imperialistkrig og kapitalistsystemet.