Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) skal snart avholde sin 20. kongress, med start den 16. oktober, der Kina konfronterer voksende kriser på alle fronter. Internt har landets økonomi bremset drastisk opp, og har ført til voksende arbeidsledighet, spesielt blant ungdommen, og til skarpe sosiale spenninger. Eksternt intensiverer USA sin aggressive konfrontasjon med Kina på alle fronter – diplomatisk, økonomisk og militært.

KKP-kongressen, som finner sted hvert femte år, vil bli en krisekongress. Den er forventet å bryte med tidligere praksis og innsette Xi Jinping for en tredje periode som partiets generalsekretær, og dermed også landets president. Xi forespeilte endringen da Den nasjonale folkekongressen i 2018 tilføyde en tilleggsendring til landets konstitusjon, for å oppheve den tidligere tidsbegrensingen på to perioder for både president- og visepresident-embetet, som til da hadde vært på plass i tre tiår.

Amerikanske og vestlige medier er fulle av spekulasjoner om KKPs interne maktintriger, og om hvorvidt Xi vil bli reinstallert eller ikke. I en artikkel i forrige uke med tittelen «Kina blir et ‘drivhus’ av intriger før en avgjørende Kommunistparti-kongress», refererte Guardian til rykter om et militærkupp som da trendet på sosiale medier, før de så godt som avfeide dem som ubegrunnede. Det ser ut til at ryktet ikke var basert på noe mer enn et stort antall flykanselleringer og videoer av militære kjøretøy, uten kildehenvisninger.

Guardian, sammen med andre media, bemerket domfellingen i forrige måned av topprangerte kinesiske embetsfunksjonærer for korrupsjonsanklager, og beskrev det som «en av de største kinesiske politiske utrenskningene på mange år». Blant de fengslede var Sun Lijun, tidligere viseminister for offentlig sikkerhet, Fu Zhenghua, tidligere justisminister, og tidligere provinspolitisjefer i Shanghai, Chongqing og Shanxi. De som ble dømte var anklaget for å være del av en klikk som var illojal mot Xi.

India-baserte Observer Research Foundation påpekte at Sun og Fu var betydelige figurer i Kinas svært sensitive sikkerhetsetablissement. Fu hadde vært tett involvert i Xis antikorrupsjonskampanje, som Xi anvendte for å slå ned på sentrale politiske rivaler. Fu var sentral i etterforskningen av Zhou Yongkang, landets tidligere sikkerhetssjef og medlem av partiets øverste gremium, Politbyråets stående komité, som i 2015 ble dømt for korrupsjon.

KKP-apparatet er fra topp til bunn stint av korrupsjon, som har ekspandert massivt etter hvert som regimet siden 1978 presiderte over restaureringen av kapitalisme, plyndringen av statseide foretak og markedsdominansen over alle aspekter av økonomien. Men korrupsjonsanklager mot topprangerte embetsfunksjonærer er uunngåelig den måten fraksjonskonflikter avklares på bak lukkede dører. Før Xis installering som generalsekretær i 2012 ble Bo Xilai, partisekretær i millionbyen Chongqing, og en potensiell rival for stillingen, arrestert og dømt for korrupsjonsanklager.

Mediefokuset på KKPs interne partispenninger gjenspeiler klart og tydelig Washingtons ambisjoner om å utnytte enhver splittelse i det kinesiske regimet for å svekke og splitte opp Kina, som de anser som den største trusselen mot USAs globale dominans.

KKP-kongressen holdes midt under den voksende faren for verdenskrig. Samtidig som Biden-administrasjonen hensynsløst har trappet opp USA-NATO-krigen mot Russland, og brakt verden til randen av atomkrig, har den også dramatisk eskalert spenningene med Kina over Taiwan.

Beijing er svært klar over at Kina kan bli involvert i den ekspanderende USA-ledede krigen i Ukraina, og at Washingtons krigsmål ikke bare innebærer svekkelse og underordning av Russland, men også for Kina. Beijing har ikke fordømt den russiske invasjonen av Ukraina, til tross for intenst internasjonalt press.

Xis eneste internasjonale reise siden utbruddet av Covid-19-pandemien var for hans deltakelse på forrige måneds to-dagers toppmøte i Shanghai Cooperation Organization (SCO), i Usbekistan. Der møtte han Russlands president Vladimir Putin, som han kalte en «gammel venn», og hvor han erklærte at Kina ville samarbeide med Russland «for å injisere stabilitet og positiv energi i en verden skaket av kaos».

Putin erkjente indirekte Beijings frykt for en eskalerende krig. «Vi setter stor pris på våre kinesiske venners balanserte posisjon når det kommer til Ukraina-krisa,» sa han. «Vi forstår deres spørsmål og bekymringer rundt dette.»

Biden-administrasjonen har ikke bare intensivert den amerikanske militæroppbyggingen og provokasjonene mot Kina i regionen Det indiske hav-Stillehavet, men har også opprettholdt de vidtrekkende handelssanksjonene og forbudene som ble pålagt Kina av Trumps Hvite hus. Midt i en stadig dypere global finansiell og økonomisk ustabilitet har de straffende handelstiltakene vært en medvirkende årsak til den dramatiske nedgangen for den kinesiske økonomien.

Verdensbankens nyligste prognose sa den kinesiske økonomien ville vokse med bare 2,8 prosent i 2022, godt under Kinas offisielle mål på 5,5 prosent. Med voksende gjeld er økonomien også plaget av finansiell ustabilitet, spesielt i eiendomssektoren der storselskaper som Evergrande står overfor konkurs.

KKPs restaurering av kapitalismen ble ledsaget av påstanden at det ville bringe velstand som skulle sikre velferd for alle. En vekstrate på 8 prosent ble opprettholdt som standardmål, benchmark, for å oppnå lave nivåer av arbeidsledighet og sosial stabilitet. Den offisielle arbeidsledigheten, som bare dekker urbane områder, falt i juli marginalt ned til 5,4 prosent, men ungdomsarbeidsledigheten nådde imidlertid et rekordnivå på 19,9 prosent.

De innenlandske og geopolitiske krisene som Kina står overfor besørger utvilsomt næring til spenningene innen KKP-apparatet. Noen har kritisert Xi og sagt han burde vært mer forsonende overfor USA, og ytterligere åpne opp den kinesiske økonomien for utenlandske investeringer. På sosiale medier har harnakkede nasjonaliststemmer imidlertid argumentert for militaristisk respons.

Regjeringen er også under voksende press internasjonalt, og fra deler av landets næringsliv og fra middelklassen, som KKP i tiltakende grad har hvilt på, for å lempe på Covid-restriksjonene som har lyktes med å forhindre millioner av dødsfall.

Midt under de eskalerende spenningene har imidlertid Xi tilsynelatende styrket hans grep om makten og overtatt tilsyn med alle områder av regjeringens politikk. Dette inkluderer økonomien, som tidligere i vesentlig grad var et domene for premierminister Li Keqiang, som ble installert som premierminister sammen med Xi, og som ble identifisert med Verdensbankens planer for ytterligere markedsvennlig restrukturering, og nå i vesentlig grad har blitt satt på sidelinja. Han forventes å bli droppet fra toppledelsen på den kommende kongressen.

Xi blir imidlertid nå rutinemessig referert til som «kjernen» i regjeringen og partiet. Han kan forventes å bli tildelt nye utmerkelser og titler under kongressen. Xis tilsynelatende uimotståelige posisjon stammer imidlertid ikke fra Xis iboende styrke som individ, eller fra KKP som helhet. Snarere har han under betingelser av akutte klassespenninger blitt opphøyet til å presidere over de konkurrerende fraksjonene, mekle tvister og forhindre splittelsen fra å blåse partiet og regjeringen fra hverandre.

I en perspektivartikkel i 2018, med tittelen «Xi Jinpings maktgrep: Bonapartisme med kinesiske kjennetegn,» forklarte WSWS:

«Xis framvekst som Kinas politiske sterke mann er ikke en funksjon av hans personlige egenskaper, men er framfor alt snarere en refleksjon av de ekstreme sosiale spenningene som hjemsøker landet. Konfrontert med en forverret økonomi og utsiktene til sosial omveltning søker det kinesiske byråkratiet desperat å konsolidere sine krefter rundt figuren Xi – en form for styre som marxister klassisk har utpekt som Bonapartistisk.»

Som artikkelen forklarte er Bonapartisme en iboende ustabil og midlertidig balanse mellom klassekrefter. Mens alle tegn peker på at Xi under den kommende kongressen blir installert som Kinas fremste leder i ytterligere fem år, er hans og KKPs framtid langt fra sikker. Midt i den voksende bølga av klassekamp internasjonalt vil gjenoppkomsten av den kinesiske arbeiderklassen på scenen knuse regimets illusoriske styrke. Det avgjørende spørsmålet for arbeidere i Kina, som internasjonalt, er konstruksjonen av det nødvendige revolusjonære sosialistiske lederskapet som er i stand til å lede disse kampene.