På tvers av hele verden utvikler det seg ei bølge av arbeiderklassens motstand mot ulikhet og kapitalistutbytting i form av streiker og protester.

Veksten av klassekampen kommer etter tre år med en global pandemi som helt unødvendig har krevd titalls millioner menneskers liv, og syv måneder inn i en krig i Ukraina som har resultert i økt sult, fattigdom og inflasjon for flere milliarder. Det er denne objektive bevegelsen som har makten til å ta kontrollen ut av hendene på de imperialistiske galningene som driver verden mot den nukleære avgrunn, og til å innlede en ny æra av sosialistisk likhet.

Den internasjonale arbeiderklassen har en enorm potensiell makt, men for å fjerne stengslene og utløse denne makten må den bryte seg løs fra fagforeningenes kvelertak, og oppnå bevissthet om sin rolle som den revolusjonære sosiale kraften den er.

Fagforeningene, som tjener som imperialismens instrumenter, arbeider i alle land sammen med selskapene og kapitalistpartiene for å undertrykke denne voksende bevegelsen, og for å isolere de mest militante kampene. Kampen for å bryte deres kvelertak er en politisk kamp som fordrer politisk lederskap.

Overalt slåss arbeiderklassen tilbake mot inflasjon og levekostnader som spinner ut av kontroll, kraftig forverret av USA/NATO-krigen mot Russland i Ukraina.

I Argentina har 5 600 bildekkarbeidere ansatt av Bridgestone og Pirelli lammet hele landets bilproduksjon etter å ha lansert en kraftfull streik mot selskapene og de selskapsorienterte fagforeningene. På Haiti fortsetter streiker og massedemonstrasjoner for den syvende uka, der landets infrastruktur i all hovedsak kollapser og arbeidere dør av tørst, sult, vold, koronavirus og nå også kolera.

Klassekampen utvikler seg på tvers av Afrika, et kontinent med 1,5 milliarder innbyggere. I Sør-Afrika synes klassekampen å utvikles til en generalstreik, der titusenvis av arbeidere planlegger å stenge ned landets jernbaner og havneanlegg på torsdag, etter at det statseide selskapet Transnet tilbød lønnsøkninger på bare 1,5 prosent. Sør-Afrikas tidligere president Thabo Mbeki spådde i juli en «oppstand av samme type som Den arabiske våren» i landet.

I Tunisia – der massedemonstrasjoner for 11 år siden var gnistene som utløste Den arabiske våren – advarte topplederen for det sentrale fagforbundet UGTT, L'Union générale tunisienne du travail, for at organisasjonen ikke ville være i stand til å forhindre massestreiker mot IMF-pålagte innstrammingstiltak i ukene framover. Flygeledere i 18 afrikanske land er for tiden i streik, deriblant Kamerun, Mali, Burkina Faso og Côte D’Ivoire (Elfenbenskysten).

Streiker finner sted på tvers av Midtøsten og Asia, deriblant i Iran, hvor arbeiderprotester sammenfaller med omfattende demonstrasjoner over det brutale politimordet på 22-år-gamle Mahsa Amini for å ha iført seg en hijab «feilaktig». I nabolandet Irak fant det sted store protester over hele landet sist helg som respons på voksende ulikhet og fattigdom, forverret av tiår med amerikansk krig og okkupasjon.

I Libanon pågår det en nasjonal lærerstreik, samtidig som demonstranter har stormet inn i fire banker med forlangender om tilgang til deres egne innskudd. Ei kvinne fra Beirut ble en nasjonal helt etter at hun tvang seg inn i en bank med en falsk pistol, for å kreve at hun måtte få ta ut hennes egne penger for å betale for hennes 23-år-gamle søsters kreftbehandling. På Sri Lanka fortsetter landbruks- og industriarbeideres streiker og protester å omslutte øya.

Kraftfulle streikebevegelser utvikler seg også i verdensimperialismens sentra. Samtidig som regjeringer pøser milliarder og milliarder av dollar inn som drivstoff og materiell for NATO-krigen mot Russland, konfronterer folkemasser i byer som London, Berlin og Paris uutholdelige betingelser, forverret av de stigende levekostnadene.

I Frankrike har energiarbeideres pågående streiker stengt ned 60 prosent av landets oljeraffineringskapasitet. En kvart million arbeidere streiket i forrige uke mot levekostnadene.

I Storbritannia har det brutt ut streiker ført av 170 000 jernbanearbeidere, postarbeidere, havnearbeidere i Liverpool og Felixstowe, og andre seksjoner av arbeiderklassen, i trossing av styringsklassens bestrebelser for å få anvendt dronning Elizabeth IIs død for en «nasjonal enhet».

I Tyskland utvikles det varselstreiker, der syv millioner arbeideres kontrakter utløper i løpet av høsten, og det er voksende protester over levekostnadene. Ei lærernes streikebølge skyller over Europa, som omfatter Tyskland, Hellas, Norge, Kosovo, Ungarn og Serbia. Jernbanearbeidere streiker også i Belgia. I Canada forbereder 55 000 støttepersonell i utdanningsvesenet seg for å streike mot Ford-regjeringens innstrammingsregime.

Utviklingen av klassekampen i verdens imperialistreaksjons cockpit, USA, er spesielt signifikant. Etter tiår der [sentralorganisasjonen] AFL-CIO har kunstig undertrykt klassekampen konfronterer arbeidere nå disse massive fagforeningsbyråkratiene, og streber etter en vei for å føre deres kamper videre fram.

Over 125 000 jernbanearbeidere ivrer etter å streike, og har begynt å holde uavhengige protester mot jernbanefagforeningene, som konspirerer med operatørselskapene for å blokkere en streik som effektivt sett ville stenge ned den amerikanske økonomien.

Det utvikler seg streiker på tvers av delstatene i nordøst blant sjåfører og lageranleggsarbeidere ansatt av Sysco, og [fagforbundet] Teamsters advarer for at «dette kan spre seg». Arbeidere ansatt av dagligvarekjeden Kroger i Columbus, Ohio, avviste nylig for tredje gang en pro-selskapsavtale lagt fram for dem av deres fagforening United Food and Commercial Workers, og de blir for tiden tvunget til å stemme over samme kontrakten for fjerde gang.

På Vestkysten har 25 000 arbeidere ved havneanleggene vært holdt i arbeid uten kontrakt siden juni, mens kontraktene for 50 000 universitetsansatte i California og for 50 000 dagligvarearbeidere i Sør-California er i ferd med å utløpe. Amazon-arbeidere ved lageranlegget JFK8 i Staten Island, New York, la i går spontant ned arbeidet etter at ledelsen der forsøkte å sende dem tilbake inn på et anlegg som delvis sto i brann.

Ifølge Cornell University var det i første halvdel av 2022 180 streiker som involverte 80 000 arbeidere, en tredobling av antallet arbeidere i streik fra første halvdel av 2021. Johnnie Kallas, direktør for Cornells tracker som dokumenterer arbeideraksjoner, uttalte til The Guardian: «Streiker synes å øke i antall der vi nå er på vei inn mot høsten.»

Der vinteren nå nærmer seg på den nordlige halvkula forutser analytikere en ytterligere eksplosjon av klassekampen.

[Det globalt opererende risiko-analyse foretaket] Verisk Maplecroft advarte i september for at «verden står overfor en økning av sivil uro uten sidestykke, samtidig som regjeringer av alle avskygninger sliter med innvirkningene av inflasjon på priser for grunn-næringsmidler og energi.»

World Economic Forum (WEF) rapporterte i forrige uke at arbeideres reallønninger faller og at «sosial uro er på vei opp». Rapporten advarer for at det i mange land er «begrensede muligheter eller helt umulig ytterligere å øke budsjettutgiftene, der noen regjeringer går tomme for budsjettpolitisk spillerom, som reduserer deres evne til å håndtere levekostnadskrisa».

Med andre ord, samtidig som kapitalistregjeringene brukte billioner for å redde bankene og storselskapene etter finanskrakket i 2008, og igjen i 2020 ved begynnelsen av pandemien, blir det «umulig» for arbeidere i verdens «rikeste» land engang å varme deres hjem, med vinteren for døra.

Denne bevegelsen har makten til å stoppe imperialistkrigen, til å implementere de politiske orienteringene som er nødvendig for å stoppe spredningen av Covid-19 én gang for alle, og til å omfordele verdens rikdom for å imøtekomme den internasjonale arbeiderklassens menneskelige behov. Men den spontane utviklingen av klassekampen er ikke tilstrekkelig til å kunne bryte fagforeningsbyråkratienes tiår-lange undertrykkelse av arbeiderbevegelsen. Dette fordrer politisk lederskap.

I stiftelsesdokumentet til Den fjerde internasjonale skrev Leo Trotskij: «Den verdenspolitiske situasjonen som helhet er hovedsakelig karakterisert av ei historisk krise for proletariatets lederskap.» Dette er like sant i dag som det var i 1938, like før den andre verdenskrigen.

Arbeiderklassen er i dag større og langt mer teknologisk framskreden enn noen gang tidligere. Men oppgaven til arbeidere som er engasjert i hver enkelt av kampene er å utvide deres kamper, og utnytte den internasjonale arbeiderklassens enorme sosiale makt, ved å forene seg med andre seksjoner i kampen for å vinne allierte blant massen av arbeidere som ikke er organisert i fagforeninger, og å strekke seg ut over landegrensene i en felles kamp mot transnasjonale selskaper. Dette betyr å føre kampene bevisst som kamper ikke bare mot den ene eller andre arbeidsgiveren eller politikeren, men mot kapitalistsystemet som helhet.

Dette er formålet med Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers’ Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – grunnlagt i mai 2021 av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), med det siktemål å koordinere og trekke sammen alle den internasjonale arbeiderklassens ulike kamper, til én samlet verdensbevegelse. Framfor alt er det nødvendig å bygge et sosialistisk lederskap, for å lede de framvoksende kampene i retning av en utfordring av kapitalistsystemet og imperialistkrig.