Rundt 7 000 personer dannet lørdag et menneskelig kjede rundt Houses of Parliament i London, Storbritannia, i protest mot regjeringens forfølgelse av WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange.

Kjedet strakk seg kontinuerlig fra Parliament Square langs Palace of Westminster, over Lambeth Bridge, langs South Bank til Westminster bridge, og deretter tilbake over Themsen til Parliament Square – over tre kilometer. Arrangementet ble organisert av kampanjen Don’t Extradite Assange – Ikke utlever Assange.

Assange blir for tiden holdt innesperret i maksimalsikkerhetsfengselet Belmarsh Prison i London. USAs regjering søker hans utlevering under den amerikanske spionasjeloven, for å ha avslørt amerikansk imperialismes og dens alliertes krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd. USA planlagt hans attentat, og har framsatt siktelser som utgjør en livstidsdom i enecelle. WikiLeaks-grunnleggeren prøver å få omgjort ordrer fra det britiske rettsvesenet og innenriksministeren som har godkjent hans utlevering. Hans juridiske team anket i august beslutningene til britisk Høyesterett, UK High Court.

Stella Assange, WikiLeaks-utgiverens kone, sa lørdag til demonstranter: «Julian lider, og noe av poenget med å lage dette menneskekjedet er å vise at det som finner sted her ikke er en juridisk prosess, det er ikke en legitim rettsprosess. Det er instrumentaliseringen av loven for å forfølge en person, en journalist, for å holde ham fengslet på ubestemt tid.

«Folk over hele verden er vitne til denne uhyrligheten, og det er dét som forplikter dem til å komme hit for å vise deres solidaritet, for å vise at de bryr seg om Julian. At de tror på rettferdighet, at de ser det som finner sted her er en stat som har begått forbrytelser mot uskyldige, og som nå begår forbrytelser mot en journalist som avslørte forbrytelsene de begikk.»

«La oss ikke glemme at USA planla å myrde Julian i Storbritannia, da han var i ambassaden, og nå har de puttet ham inn i det strengeste fengselet i Storbritannia, i nesten fire år.»

WikiLeaks-redaktør Kristinn Hrafnsson sa den juridiske behandlingen av Assange «ikke er en rettssak», på grunn av måten rettssystemet har «bøyd seg for å imøtekomme regjeringens krav og forespørsler … det er avskyelig».

Han fortsatte: «Julian er en politisk fange. Han blir politisk forfulgt. Kjedet rundt parlamentet sender en melding til dem der inne. De er der for å tjene folket på utsiden. Og det er Julians støttespillere. Tusenvis av dem her i dag, og det er millioner rundt om i verden som vet at dette er en travesti.»

Labour-MP (parlamentsmedlem) og tidligere skyggefinansminister John McDonnell hadde mage til å kunngjøre: «Der vi nå går inn i de 18 månedene fram til et generalvalg, vil dette bli et anliggende i generalvalget. Hver eneste MP vil bli spurt: Står du opp for journalistikk, står du opp for en journalists rett til å rapportere fritt, står du opp for hans grunnleggende menneskerettigheter, står du opp for rettferdighet?»

McDonnell deltok sammen med hans nære allierte Jeremy Corbyn, som bevisst holdt kjeft om Assange gjennom valgkampene i 2017 og 2019, da han var Labour-partileder, til tross for at han ble konfrontert med anliggendet. Corbyn ble spurt: «Stiller du opp for journalistikk?» og avviste det. Det gjorde også McDonnell. De konspirerte for å forhindre at Assanges sak skulle bli «et anliggende i valgkampen». Først nå, der begge er redusert til impotens – McDonnell til Labours bakre benker i House of Commons, og Corbyn utvist fra det parlamentariske Labour Party, reiser de oppfordringen til en kampanje.

Reportere fra World Socialist Web Site snakket med noen av demonstrantene.

Nigel, som jobber i byggebransjen, forklarte at Assanges arbeid var viktig fordi «regjeringer lyver til folk, de prøver å tråkke på verden. Hvor mange menneskers død er nok for pengene – det er dét det koker ned til. Og ytringsfrihet. Å bure inn folk for å fortelle sannheten er kriminelt i seg selv.»

«Det handler ikke bare om én mann. Dette handler om verden. Verden burde ta vare på hverandre, og ikke tråkke på hverandre hele tiden. Regjeringer skulle ikke bare stille opp for big business og industrier: De skulle stille opp for folket – det er jobben deres, og i det mislykkes de massivt.»

Nigel sa han tror levekostnadskrisa bidrar til å stimulere Assange-kampanjen: «Folk begynner å stille spørsmål om hvorfor de sliter så mye. Det er et massivt problem, og det blir bare verre.»

Spurt om den internasjonale situasjonen og faren for krig, sa han: «De drar inn i hvilket land som passer dem, de ødelegger det med en krig eller proxy-krig, og bygger det så opp igjen for å passe dem. Da kan de ta alt av verdier fra dette landet. I gjenoppbyggingen gir de seg selv kontraktene. Våpenindustrien tjener den første biten av pengene, andre bransjer deretter. Alt av disse landenes ressurser går så tilbake til USA, eller til Storbritannia, vi er på ingen måte reine i dette.»

«Dette er hva som skjer med Ukraina. Amerika har vært der inne i lang tid, og har skrudd opp ukrainerne for å gjøre deres eget skitne arbeid. Og den viktigste befolkningen som kommer til å tape på det er ukrainerne. Og resten av Europa forøvrig, fordi Amerika har rettet siktene på Europa. De vil ha Europa fordi det er et godt marked, spesielt for gass og energi etter at Nord Stream-rørledningen ble sprengt.»

Nigel sa han mente amerikanerne var ansvarlige for sabotasjen: «Russerne har da ikke sprengt deres egen rørledning, når de bare kunne slå den av. Hovedstrømsmedia snakker ikke om noe av dette. Du må se dypere.»

Mange av de protesterende kom tilreisende til London for å delta, også fra andre land. Mantas kom fra Litauen for dagen for å delta i kjedet og støtte Assange, og fortalte våre reportere: «Assange fortalte sannheten om krigsforbrytelser, og han kjempet for menneskerettigheter og pressefrihet.»

Den amerikanske og den britiske regjeringen «ønsker å gjøre et klart og tydelig eksempel av Assange, slik at ingen skal prøve det han gjorde. De styrende maktene påtvinger deres eget verdensbilde, kontrollerer hvordan folk tenker, forfører dem til å tro at ingenting kan gjøres, eller at verden er som den skal være, når vi faktisk er på vei inn i galskap av full skala i verden.»

Om krigen i Ukraina sa han at våpenprodusentene og næringsvirksomheter «ønsker å promotere en ny krig, og de bryr seg ikke om konsekvensene, verken for det ukrainske eller det russiske folket. Jeg er ikke enig i Putins handlinger, og mener det var ande alternativ, men Zelenskyj ble oppfordret til å innta ei hard linje og motsette seg enhver avtale fra Den russiske føderasjonen.»

Om en antikrigbevegelse sa Mantas: «Frøene spirer. Det er håp.»

En annen ung arbeider beskrev hvordan Assange «avslørte hva våre regjeringer gjør i vårt navn. Vi må bli klar over hva som faktisk går for seg, og han hjalp til med å avdekke det. Ingen ansvarlige for forbrytelsene han avslørte er tiltalt, men det har han blitt. De skyter grunnleggende sett budbringeren. Og det må folk forstå.»

Der han listet opp forbrytelsene avslørt av WikiLeaks, sa han: «Hvor skal vi begynne? Du kan se på videoen fra et Apache-helikopter som skyter ned sivile. Krigsloggene fra Afghanistan og Irak, og så videre. Folk må se nærmere på dette. Det er for mye til å gå inn på alt av det her, det er så mange forbrytelser som ble avdekket. Folk må se nærmere på hva WikiLeaks har gjort, det de avslørte, og være objektive om saken.»

Assanges sak «viser at dersom noen finner ut noe slikt, og prøver å fortelle offentligheten om det, da kan de bli tiltalt for det. Så, helt åpenbart, dette kan true alle.»

Der han kommenterte på krigen i Ukraina, bemerket han at han er like bekymret for Palestina. «Jeg tror ikke det er bare de store, skumle russerne som er et problem. Det er enhver verdensmakt som skaper problemer i verden.» Storbritannia, la han til, er «ikke en kraft for det gode» i verden.

Jenny, en pensjonert lærer, sa Assanges sak er «åpenbart urettferdig, og krenker tydelig våre rettigheter til å få vite hva som har skjedd». Hun fortsatte: «Fra etablissementets ståsted, [er det viktig å] holde all denne ekle informasjonen bortgjemt, og det gjorde ham til ei spesiell målskive.»

Jenny trakk en sammenligning mellom bakvaskelsen av Assange og den antidemokratiske kampanjen mot venstreorienterte medlemmer i Labour Party: «Det virkelig tunge skytset ble hentet fram, og så alt dette søppelet om at han [Labour-leder Jeremy Corbyn] skulle være en spion.»

«Men så fant de fotfeste og fikk drahjelp av kampanjen om antisemittisme, som var så latterlig at man ikke skulle tro de ville prøvd, men den fungerte. Det var et veldig følelsesladet anliggende. I den spesielle saken synes jeg dette var spesielt ondsinnet. Ved anvendelse av antisemittisme som våpen var affæren antisemittisk. Antallet jøder som har lidd, som ble beskyldt og ble sparket ut av Labour Party ... det var et spesielt ondsinnet aspekt.»

Jenny diskuterte kampen for sosialisme og en antikrigbevegelse, og sa: «Jeg tror akkurat det kommer til å bli en lang kamp, men vi må nyttiggjøre oss alle muligheter. Dersom det brøyt ut en revolusjon i morgen, jeg ville umidelbart stille meg bak den.»