Donald Trump erklærte søndag morgen at amerikanske jøder måtte «ta seg sammen» og besørge ham større støtte enn hans nåværende dystre stilling i meningsmålingene blant jødiske velgere. Ville-være diktatoren hevdet, tross for han hadde vært en trofast alliert med Israel i løpet av hans fire år i Det hvite hus, at «Våre fantastiske evangelikale verdsetter dette langt mer enn folk av den jødiske troen, spesielt de som bor i USA.»

Denne uttalelsen, som ble publisert på hans sosialmedieplattform Truth Social, endte med den knapt tilslørte advarselen om at jøder burde konvertere til Trump-leiren «Før det er for seint!» Prominente jødiske talsmenn både i Israel og USA fordømte det én kalte «en tidligere amerikansk president som bruker truende språk om amerikanske jøder, i en tid der antisemittisme er i vekst globalt».

Trump talte ikke bare for ham selv, men for fascistelementene som nå dominerer Det republikanske partiet. Marjorie Taylor Greene, kongressrepresentant fra Georgia, omfavnet på et nylig pro-Trump-stevne i Arizona, nynazist-teorien «Great Replacement» [‘Den store erstatningen’], og fordømte Biden-administrasjonen for angivelige planer om å «erstatte» hvite, kristne amerikanere med svarte og brune immigranter.

Doug Mastriano, kandidat for guvernør i Pennsylvania, hudflettet delstatens attorney general Josh Shapiro, hans valgrival for Demokratene, og stemplet ham som en elitist som hadde gått på skoler for «privilegerte, eksklusive eliter» og for å ha «forakt for folk som oss». Antisemittismen var tydelig i konteksten, da Shapiro hadde gått på et hebraisk akademi i forstedene til Philadelphia, det jødiske motstykket til en katolsk videregåendeskole.

Disse uttalelsene er bare de mest rå og ubehøvlede, og de mest åpne, i en langt bredere trend. Republikanernes annonsekampanjer og taler i 2022 angriper den jødiske milliardæren George Soros nesten like ofte som de angriper Joe Biden. Soros er en vesentlig økonomisk støttespiller for Det demokratiske partiet, så vel som en antikommunist som har finansiert «fargerevolusjoner» over hele Øst-Europa, i samarbeid med utenriksdepartementet.

Republikanernes kandidater har lenge brukt navnet Soros, som unnslapp Holocaust i Ungarn som barn, som ei antisemittisk ‘hundefløyte’ [o.anm.: kodemelding til inneforståtte]. Republikaner-innordnede kretser av hvitt-overherredømme-fanatikere presenterer «Den store erstatningen» som en jødisk konspirasjon, med Soros som dens viktigste støttespiller. Dét var premisset for nynazistmarsjen i Charlottesville, Virginia, i 2017.

Framveksten av antisemittisme i USA er ikke begrenset til den stadig mer fascistiske politikken til Det republikanske partiet, og kan ikke utelukkende forklares av den. Det demokratiske partiet har deltatt i omdefineringen av amerikansk politikk og historie, hovedsakelig i hudfargebaserte termer. Mens Republikanerne bestreber seg for å appellere til hvite i rurale områder og i storbyenes forsteder, bestreber Demokratene seg for å kombinere hudfargebaserte minoriteter og seksjoner av den hvite øvre middelklassen, spesielt kvinner og homofile, gjennom identitetspolitikk.

Demokratene har på alle måter forsøkt å få undertrykt bevisstheten om de felles klasseinteressene til arbeidere av enhver hudfarge, nasjonalitet og kjønn.

Biden-administrasjonen har vært bemerkelsesverdig sein med å fordømme uttalelsene fra Trump, Greene og Mastriano, blant mange andre, og de ventet 24 timer etter Trumps online-advarsel til «amerikanske jøder» før de sa noe som helst. Og da kom det kun som svar på et spørsmål stilt til Det hvite hus’ pressesekretær Karine Jean-Pierre, i den rutinemessige daglige pressebrifingen på mandag. Det var ingen offentlig uttalelse, og Biden selv sa ingenting.

Selv denne dempede opposisjonen relatert antisemittisme er av en fullstendig hyklersk og opportunistisk karakter. De fordømmer antisemittisme som kommer fra Trump, men dekker over den når det tjener deres egne formål, spesielt hva det angår USAs utenrikspolitikk, som har USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina som hovedfokus.

Den ukrainske regjeringen har elevert nazikollaboratøren og massemorderen Stepan Bandera til nivået av en «founding father» [o. anm.: dvs. hedersbetegnelsen for USAs grunnleggere] og har reiste monumenter over ham over hele landet. Dette er ikke bare en ideologisk omfavnelse; nynazist-bataljonen Azov, som marsjerer med ikonene til Waffen SS, har blitt integrert inn i den ukrainske hæren og hyllet som nasjonale helter for deres rolle i krigen med Russland. Ledende Demokrater, deriblant kongressrepresentanten Adam Schiff, leder av Representantenes Hus’ etterretningskomité, møtte Azov-bataljonen under et nylig besøk i Ukraina.

Spørsmålet om antisemittisme har dyp historisk resonans. Det er ikke bare en overlevelse av det primitive middelalderske bigotteriet som er forankret i de kristne kirkene og i rurale fordommer mot en befolkning som hovedsakelig finnes i byene. Moderne antisemittisme oppsto på slutten av 1800-tallet, spesielt i Europa, som kapitalistklassens våpen for siktmålet å få avledet klassespenninger og besørge en behendig syndebukk for masseraseri over forverrede sosiale vilkår.

Denne urbane antisemittismen smeltet sammen med den eldre, tradisjonelle versjonen, under betingelsene av kapitalismens kollaps under Den store depresjonen. Kombinert med voldelig fiendtlighet mot sosialisme og arbeidernes bevegelse, ble den det ideologiske fundamentet for Hitlers Nazi-parti. Nazistene tok makten i Tyskland, med støtte fra kapitalistklassen, for å undertrykke trusselen om arbeiderklasse-revolusjon. De kommanderte ressursene til den sterkeste imperialiststaten i Europa, og utførte de mest monstrøse forbrytelsene i menneskehetens historie.

Antisemittisme antar en spesielt giftig karakter i tider med ekstrem sosial og økonomisk krise, og framstår i eksplosjoner av vold, som angrepet i 2018 på synagogen Tree of Life i Pittsburgh, direkte inspirert av Trump, der 11 mennesker ble drept av en fascistskytter, og i utallige mindre hendelser. Dette er en trend ikke bare i USA, men i hele Europa, inkludert i Tyskland.

Antisemittisme kan ikke bekjempes på grunnlag av moralske appeller til samvittigheten eller på forgjeves forhåpninger om at slike fordommer har blitt foreldet i det 21. århundre, av framskritt eller voksende toleranse. Antisemittisme er næret av motsetningene i det kapitalistiske verdenssystemet, og disse motsetningene har heller blitt mer akutte enn de har blitt mindre, med utviklingen av teknologi og menneskehetens tiltakende globale sammenfletting.

Enda mindre kan antisemittisme bekjempes på grunnlaget av sionisme, den bankerotte omfavnelsen av nasjon-statens utdaterte og reaksjonære rammeverk. I denne historiske perioden gjør globaliseringen enhver nasjon-stat – enn si en bitteliten stat basert på utvisning eller undertrykking av de tidligere beboerne – til ei felle for befolkningen.

Det må påpekes at staten Israels undertrykkende politiske orienteringer overfor det palestinske folket, inkludert de provoserende handlingene til fascistiske «bosetter»-grupper på Vestbredden, svekker den globale sympatien for det jødiske folket, som var en arv etter Holocaust.

Den vedvarende kampanjen for å sverte ethvert forsvar av det palestinske folket og motstand mot sionisme som antisemittisme, som føres med særlig kraft i Storbritannia og USA, undergraver i tillegg motstanden mot bigotteriet, og dyrker et element av kynisme overfor dette anliggendet.

Spesielt skadelig er myten som fabrikkeres om «venstreorientert antisemittisme», som er bestrebelser for å skille det jødiske folket fra bevegelsen for sosialisme og fra arbeiderklassen, som alltid har vært deres første forsvarere og allierte, og er deres håp for framtiden.

Den fjerde internasjonale, den trotskistiske verdensbevegelsen, har alltid stått i spissen for den globale kampen mot antisemittisme. Som Leo Trotskij skrev, i vårt stiftelsesprogram:

Før kapitalismen utmatter eller drukner menneskeheten i blod forurenser den verdens atmosfære med de giftige dampene av hat mellom nasjoner og befolkninger med forskjellige hudfarger og etniske opphav [o. anm.: engelsk anvender begrepet ‘race’]. Antisemittisme i dag er en av de mest ondartede krampetrekningene under kapitalismens dødspiner.

En kompromissløs avsløring av røttene til rasistiske fordommer og alle former og nyanser av nasjonal arroganse og sjåvinisme, spesielt antisemittisme, må bli del av det daglige arbeidet til alle Den fjerde internasjonales seksjoner, som den viktigste delen av kampen mot imperialisme og krig. Vårt grunnleggende slagord forblir: Verdens arbeidere, forén dere! Workers of the World Unite!

Midt under den andre verdenskrigen, da Roosevelt-administrasjonen lukket øynene for nazistenes dødsleirer, blokkerte innreise for jødiske flyktninger og avviste oppfordringer om å bombe toglinjene som førte inn til Auschwitz, erklærte Den fjerde internasjonales eksekutivkomité:

Den fjerde internasjonale, arbeidernes leder i kampen for verdenssosialisme, ønsker de jødiske arbeiderne velkommen i sine rekker. Bare ved hjelp av verdenssosialisme kan jødene, framfor alt de jødiske arbeiderne, og alle de undertrykte nasjonene og befolkningsgruppene av forskjellige hudfarger og etnisike opphav, reddes fra den forferdelige skjebnen verdenskapitalismen har påført dem, og den enda verre skjebnen den har i vente for et stadig stigende antall av dem. Bare i verdenssosialismen vil menneskelig brorskap bli en realitet og antisemittisme et uhyrlig minne.

Disse uttalelsene forblir grunnlaget for en prinsipiell kamp mot antisemittisme, som fordrer den politiske mobiliseringen av arbeiderklassen i kamp for sosialisme og internasjonalisme. Bare omveltingen av kapitalismen på verdensbasis kan sette en stopper for antisemittisme, og besørge ekte frihet og sikkerhet for det jødiske folk.