Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Bulletin den 18. september 1984. Den ble skrevet av David North, den gang nasjonalsekretær for Workers League, forløperen til Socialist Equality Party (USA). North er for tiden nasjonal styreleder for SEP og styreleder av WSWS’ internasjonale redaksjonsråd.
Artikkelen ble skrevet som en polemikk mot forsvaret av antisemittisme fra Socialist Workers Party, som for lengst hadde brutt med trotskismen. Workers League ble etablert i 1966 på grunnlag av kampen ført av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale mot SWPs kapitulasjon for de politiske orienteringene av småborgerlig nasjonalisme og pabloisme.
WSWS publiserer nå artikkelen på nytt, da den tar for seg kritisk viktige historiske og politiske spørsmål i kampen mot antisemittisme, som igjen er i framvekst i USA og blir aktivt promotert av Trump og Det republikanske partiet.
***
Det er ingen grenser for den politiske degenereringen til det ondsinnet antitrotskistiske Socialist Workers Party. Transformasjonen av denne politiinfiserte organisasjonen [1] til et agentur for imperialisme innen arbeidernes bevegelse har funnet et spesielt grotesk uttrykk i en nylig nyskapning i partiets politiske linje: Det eksplisitte forsvar av antisemittisme.
I en artikkelserie som har blitt publisert i partiets avis, The Militant, har SWP heftig forsvart den antijødiske demagogien til eks-calypso-sangeren Louis Farrakhan. Disse artiklene – som er eksplisitt basert på de nylig vedtatte politiske perspektivene til Socialist Workers Party – presenterer en berettigelse for Farrakhan-utsagnene som går ut fra premisser og forestillinger som er mettet av antisemittismens perspektiv.
SWPs prangende forsvar av Farrakhan gjøres desto mer avskyelig av det faktum at denne sjarlatanen oppnådde å bli lumskt beryktet for 20 år siden, da han opptrådte som Elijah Muhammeds viktigste hatchet man mot Malcolm X, og utstedte provoserende fordømmelser som bidro til å skape et gunstig politisk miljø for dem som i februar 1965 utførte attentatet mot den svarte lederen.
The Militant kritiserte i utgaven av 3. august 1984 den unnskyldende talen holdt av Jesse Jackson på Det demokratiske partiets kongress, og framhevet for spesiell kritikk borgerrettighetslederens oppfordring om en progressiv allianse mellom svarte og jøder.
«Det er en myte at svarte og jøder har ‘delt blod og delte oppofrelser’, som Jackson hevdet,» skrev Malik Miah, nasjonal med-styreleder for SWP. «Sorte er en undertrykt nasjonalitet i overveldende grad fra arbeiderklassen; jøder i dag er for det meste fra middelklassen og de profesjonelle [o. anm.: yrkeskategorien ‘professionals’ refererer i all hovedsak til selvstendig næringsdrivende]. Under den kapitalistiske politikkens forflytning til høyre har de fleste jøder blitt mer konservative, som det gjenspeiles i deres opposisjon mot anliggender av stor betydning for svarte og alle arbeidende mennesker, som eksempelvis programmer som affirmative action som anvender kvoter.»
SWPs forsvar av antisemittisme
Miahs argumenter ble gjentatt av Mohammed Oliver ei uke senere, i The Militant fra 10. august, der han refererte til statistikk for å underbygge Miahs påstand om at den jødiske befolkningen spiller en overveiende reaksjonær rolle i USA.
«Fram til den andre verdenskrigen var jødene i USA stort sett arbeidere. De utgjorde for eksempel en betydelig andel av arbeiderne i New Yorks klesindustri.»
«Dette er ikke lenger tilfelle. Siden krigen har amerikanske jøder blitt stadig mer en del av middelklassen. De jødene som fortsatt er arbeidere tenderer til å være eldre, faglærte arbeidere – for eksempel klippere og skjærere i klesindustrien.»
«De fleste jøder i dag er del av middelklassen. Titalls millioner mennesker i deres sjikt av middelklassen og de profesjonelle har direkte fordeler av regjeringens sosialpolitikk, skattelettelser og støtte til arbeidsgivernes antiarbeideroffensiv. Denne klassesammensetningen av de amerikanske jødene bidrar til å forklare hvorfor mange av dem motsetter seg affirmative action-kvoter og andre forlangender om svart likestilling. Slike forlangender truer middelklassens og de profesjonelles privilegerte status.»
Begge artiklene er i sin helhet basert på SWPs politiske komités politiske resolusjon, utstedt i juli 1984. Denne resolusjonen fordømmer
... myten om at svarte som ei gruppe og jøder som ei gruppe i USA deler en felles undertrykkelse og følgelig har felles interesser. Dette er ikke tilfelle. Det ignorerer utviklingen av svartes og jøders klassesammensetning i USA siden den andre verdenskrig. I de siste tiårene av det nittende århundre og i første halvdel av det tjuende, da var et betydelig flertall av den jødiske befolkningen i dette landet arbeidere. Dette er ikke lenger tilfelle. I dag består den jødiske befolkningen i USA overveldende av sjikt av middelklassen og de profesjonelle ...
Endringen i klassesammensetningen av den jødiske befolkningen i USA siden den andre verdenskrig er grunnlaget for de store jødiske organisasjonenes politiske forflytting til høyre, og tilsvarende for store deler av den jødiske befolkningen. Innenfor dette klasserammeverket besørger sionismen og forsvaret av Israels nasjonale fordrivelse og frarøvelse av palestinerne en ekstra impuls til mange jøders adoptering av høyreorienterte posisjoner mot nasjonale frigjøringskamper, til at de støtter rasistisk diskriminering av fargede mennesker og støtter amerikansk imperialisme. (SWP Information Bulletin, nr. 4, juli 1984)
Ved å kombinere unøyaktig historie med dårlig sosiologi, kommer Socialist Workers Party til en berettigelse for antisemittisk politikk. Det som er presentert som en «klasseanalyse» for jødenes angivelige «politiske høyredreining» har ingenting til felles med marxisme, som med sin dialektiske og historisk-materialistiske metode er fullstendig fiendtlig innstilt til den vulgære og mekaniske logikken anvendt av SWP-teoretikerne. «Vi blir fortalt at jødene en gang var hovedsakelig av arbeiderklassen og var undertrykt. Nå er de imidlertid hovedsakelig av middelklassen og de profesjonelle, allierte med de kapitalistiske undertrykkerne, og derfor er det en «myte» at svarte og jøder deler «felles interesser».
En falsk og antimarxistisk begrunnelse for politisk reaksjon
Dette forsøket på å framstille jødene som fiender av arbeiderklassen på grunnlag av deres angivelige økonomiske interesser er neppe originalt for SWP. Dette har alltid vært gangbar mynt for fascistene og antisemittene av alle varianter. Vi må her imidlertid merke oss den utrolige uvitenheten om historie som ligger til grunn for SWPs argumenter. Henvisningen til «utviklingen av klassesammensetningen» av jøder, antyder at den store prosentandelen av profesjonelle blant deres befolkning er et nytt fenomen, og følgelig forklarer deres angivelige fiendtlighet mot svarte.
Det sosiologiske fenomenet som SWP bemerket, om enn i en grovt forvrengt form, er faktisk ikke nytt i det hele tatt, og kan ikke besørge noen begrunnelse for påstanden at jødene ikke er et undertrykt folk.
Av dype historiske årsaker, relatert de økonomiske og sosiale kompleksitetene i overgangen fra føydalisme til kapitalisme, har jødene hovedsakelig vært et urbant folk, med et stort sjikt av småborgere og håndverkere. Den jødiske arbeiderklassens spesifikke struktur antok forøvrig en særegen karakter, der den utviklet en høy prosentandel av profesjonelle faglærte arbeidere (som SWP grovt kategoriserer som «middelklassen»).
Det som har blitt kalt den «jødiske anomalien» er det faktum at en relativt liten prosentandel av jødiske arbeidere var ansatt i tungindustrien. Jødiske lønnstakere hadde snarere en tendens til å befinne seg med langt større frekvens i lett industri tilknyttet produksjonen av forbruksvarer og i funksjonær- og administrasjonsjobber.
Ved å bruke tilgjengelig statistikk på 1930-tallet skrev den avdøde Abram Leon – som med hans tragiske død i Auschwitz fratok trotskistbevegelsen en av dens mer lovende kadre – følgende i hans strålende studie om The Jewish Question:
Antallet jødiske arbeidere, relativt lavt i tilbakestående land som Polen, hvor det utgjør rundt 25% av alle personer som er økonomisk yrkesaktive, utgjør 46% i Amerika. Den jødiske arbeiderklassens profesjonelle struktur skiller seg fortsatt sterkt fra andre befolkningers proletariater. Følgelig utgjør funksjonærer og administrasjonsarbeidere 30 til 36 % av alle jødiske lønnstakere, som er en andel tre til fire ganger så stor som blant andre nasjoner. ... Seksti til 70 % av de jødiske arbeiderne som er ansatt i industrien er i realiteten arbeider-håndverkere (i Øst-Europa jobber 80 % av proletarene i verksteder og ikke i fabrikker), mens arbeidere blant andre lands befolkninger er fra 75 til 80 % fabrikkarbeidere (The Jewish Question, Pathfinder, s. 219).
Så det SWP erklærer å være en ny utvikling i jødenes økonomiske utvikling, er faktisk et historisk fenomen observert for lenge siden. Det som er viktig er imidlertid SWPs generelle bruk av begrepet «middelklasse» for å karakterisere de hundretusener av faglærte profesjonelle arbeidere som finnes blant det jødiske folk.
De utgjør faktisk en betydelig komponent av arbeidsstyrken på nettopp de områdene hvor fagforeningsvirksomheten har ekspandert mest i løpet av de 25 siste årene – det vil si lærere, ansatte i sosialtjenestene, advokater, helsetjenestearbeidere osv. Til tross for påstandene fra SWP, masser av amerikanske jøder er direkte forbundet med fagbevegelsen, og identifiserer seg sosialt og politisk med arbeiderklassens aspirasjoner.
Forøvrig, denne identifiseringen kan ikke bare forklares ved å fastslå det nøyaktige antallet arbeidere og småborgelige innen totalsummen av den jødiske befolkningen. Helheten av jødenes historiske utviklingen har produsert sosiale omstendigheter som førte til at et betydelig antall av dem deltok aktivt i arbeiderbevegelsen og i sosialistiske organisasjoner – selv om omfanget av dette engasjementet ofte har blitt enten overdrevet eller forklart i idealistiske termer.
Det er uansett fullstendig falskt og ikke-marxistisk å basere en analyse av den sosiale og politiske statusen til det jødiske folk bare på forenklede, og kan vi tillegge, tankeløse beskrivelser av deres inntektsnivåer. En slik vulgær «materialisme» spiller rett og slett i hendene på fascistene, og skjuler den sosiale essensen av antisemittisme.
Så lenge det er kapitalisme forblir jødenes stilling prekær. Antisemittismen, uansett dens utallige former i forskjellige land, beholder dens sosiale base i den håpløse posisjonen til småborgerskapet i det kapitalistiske samfunnet. Den er det ondartede og gryende uttrykket for den ruinerte småborgerliges forargelse mot kapitalismen, som han hater men er maktesløs overfor.
Den falske identifiseringen av jøden med kapital, som ligger til grunn for antisemittismen, henger igjen som en form for forvrengt historisk erindring om den føydale fortiden. At middelalderens jødiske pengeutlåner for lenge siden ga plass for den moderne kristne borgerlige, det er en historisk nyanse som ikke er lett fattet av den hysteriske småborgeren som gjerne klandrer jødene for hans egne økonomiske plager. Som Leon korrekt forklarte:
Historisk betyr rasismens suksess at kapitalismen har klart å kanalisere massenes antikapitalistiske bevissthet til en form som var forut for kapitalismen, og som ikke lenger eksisterer annet enn i en rudimentær form; denne levningen er likevel tilstrekkelig stor til å gi myten en viss karakter av virkelighet (s.237).
Ved å stille «middelklasse»-jødene, som allierte av imperialismen, opp mot de utbyttede arbeiderne, legitimerer SWP synet til nettopp de elementene i småborgerskapet som omfavner antisemittismen. Det er rett og slett en forkledd form for den gamle antisemittiske forfalskningen at jødene er hovedagentene for internasjonal kapital.
Dette argumentet har i praksis blitt anvendt for å rettferdiggjøre pogromer mot slike «mektige» representanter for kapitalen som ... den jødiske skredderen eller kjøpmannen. Dette er grunnlaget for SWPs forgapelse i Farrakhan, som i kraft av hans synspunkter som svart muslim er en forbitret småborger som forakter «jødisk konkurranse,» som han identifiserer med kapitalisme. Det er ikke uten relevant grunn at Engels omtalte antisemittismen som «narrenes sosialisme».
Sionismens opphav
Jødene forblir et undertrykt folk, uavhengig av inntektsnivået til hvilket som helst bestemt sjikt av den jødiske befolkningen, med interesser som definitivt er knyttet til alle deler av arbeiderklassens kamp mot kapitalismen. Det burde nesten ikke være nødvendig å referere til de mange jødiske mennesker fra både arbeider- og middelklassebakgrunn – som Andrew Goodman og Michael Schwerner – som spilte en usedvanlig aktiv rolle i kampen for svarte arbeideres borgerrettigheter. La oss ganske enkelt bemerke at, til tross for våre dype og uforsonlige politiske meningsforskjeller med pastor Jesse Jacksons reformistiske synspunkter, hans erkjennelse av de svartes og jødenes «delte blod og delte oppofrelser» uttrykker en langt dypere kunnskap om og innsikt i borgerrettighetsbevegelsens historie enn hva antisemittene i SWP-ledelsen er i besittelse av.
Men hva med SWPs påstand om at «sionisme og forsvaret av Israels nasjonale fordrivelse og frarøvelse av palestinerne besørger en ekstra impuls til mange jøders adoptering av høyreorienterte posisjoner mot nasjonale frigjøringskamper, støtte for rasistisk diskriminering av fargede mennesker og støtte for amerikansk imperialisme.»
I motsetning til SWP, som identifiserer veksten av sionistisk innflytelse med forbedringen i jødenes sosiale og politiske posisjon, insisterer marxister på at sionismens midlertidige styrking er det historiske resultatet av den europeiske arbeiderbevegelsens katastrofale nederlag, som førte til fascistenes utsletting av seks millioner jøder. Uten stalinismens og sosialdemokratiets kombinerte svik, som forberedte disse nederlagene, kunne sionistene aldri ha oppnådd den innflytelsen de fikk i perioden etter den andre verdenskrig.
For at sionismen skulle vinne en massebase var det først nødvendig at jødene tapte deres tillit til perspektivet for sosialistisk verdensrevolusjon. Sionismen som ideologi er resultatet av imperialismens undertrykking av jødene – et forsøk på å løse jødenes problemer innenfor det kapitalistiske samfunnet, på grunnlag av småborgerlig nasjonalisme. Dens politisk grufulle implikasjoner ble forutsagt for lenge siden av marxister, som alltid har vært de mest utrettelige motstanderne av de reaksjonære småborgerlige doktrinene til Herzl og hans sanneste politiske avkom, Begin, Sharon og Rabbi Kahane. Sionismen er imidlertid ute av stand til å løse det jødiske folkets problemer, og dens sammenbrudd og oppløsing – som tydelig er forespeilet i de nåværende sosiale og økonomiske utbruddene innen Israel – er absolutt uunngåelig.
SWPs posisjon er akkurat den motsatte. Der de skriver at «sionisme og forsvaret av Israels nasjonale fordrivelse og frarøvelse av palestinerne besørger en ekstra impuls til mange jøders adoptering av høyreorienterte posisjoner mot nasjonale frigjøringskamper ... og støtte for amerikansk imperialisme» impliserer SWP-antisemittene at sionismen har løst det jødiske folkets historiske problemer. Påstanden at jøder «har fordel» av den sionistiske undertrykkingen av palestinere er et argument som bare vil bli fremmet av dem som identifiserer jødedommen med sionisme, som hevder at sionisme er uttrykk for det jødiske folks historiske aspirasjoner og interesser, og at kamp mot sionisme betyr en kamp mot jøder. Denne reaksjonære posisjonen har blitt avvist av PLO og organisasjonens styreleder Yassir Arafat. Det er bemerkelsesverdig at den oppsto under det syrisk-støttede opprøret mot Arafat, ledet av den høyreorienterte marionetten Abu Musa – som med hans antijødiske uttalelser ble ønsket velkommen av Shamir-regimet i en tid da presset vokste i Israel for forhandlinger med PLO.
De sosiale og politiske interessene bak SWPs antisemittisme
Betydningen av SWPs flørt med antisemittisme går utover de personlige synspunktene til de tvilsomme individene i partiets lederskap. Sionismen har aldri vært i større krise enn den er i dag. Innen Israel selv har det utviklet seg masseopposisjon mot genocidpolitikken som regimet fører i Libanon og på Vestbredden. For tusenvis av israelere har framkomsten av antiarabiske terrororganisasjoner og Rabbi Kahanes aktiviteter rokket ved deres forpliktelse til den sionistiske ideologien. Det har allerede funnet sted felles demonstrasjoner av jøder og arabere. Samtidig har den katastrofale økonomiske krisen forsterket de grunnleggende klassemotsetningene innen den «jødiske staten».
Under disse betingelsene er det bare det amerikanske utenriksdepartementets og det sionistiske regimets interesser som er tjent med nye forsøk på tilførsel av luft til antisemittismens flammer. Slike bestrebelser er desto mer skadelige når de utføres av en organisasjon som SWP, som folk feilaktig tar for å være sosialistisk.
Videre, innen USA er ethvert forsøk på å så meningsforskjeller mellom svarte arbeidere og massene av jødiske arbeidere, og benekte at «svarte som gruppe og jøder som gruppe i USA deler en felles undertrykking og dermed har felles interesser,» bevisst å sabotere bestrebelsen for å forene alle deler av arbeiderklassen og de undertrykte minoritetene i kampen mot kapitalisme. Når SWP hevder det er «falskt» å hevde de svartes og jødenes identitet som ofre for rasistisk undertrykking, når partiet fordømmer Jesse Jacksons referanse til svartes og jøders «delte blod og delte oppofrelser» som en «myte», da tjener partiet interessene til antisemittene og den sosialistiske revolusjonens fiender.
Historikken over trotskistbevegelsens motstand mot sionisme og antisemittisme
Workers League har, i politisk solidaritet med Den internasjonale komitéen, ikke bare demonstrert at SWP har brutt alle forbindelser med trotskisme og med hele marxismens politiske arv. Vi har, som resultat av vår tiår-lange etterforskning av politiinfiltreringen av SWP, identifisert tilstedeværelsen av agenter i de høyeste nivå av partiledelsen. I partiets berettigelse for antisemittisme finner vi nok et eksempel på hvordan SWP-agentene skaper politiske provokasjoner innrettet for å undergrave trotskismen og promoteringen av utenriksdepartementets interesser. De vil imidlertid ikke lykkes. Den fjerde internasjonales historiske tradisjoner, marxismens analytiske våpen og arbeiderklassens verdensomspennende bevegelse er langt kraftigere enn det politiske politiets provokasjoner.
Trotskistbevegelsens uforsonlige motstand – legemliggjort i Workers League og alle seksjonene av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – mot sionismen, er uløselig knyttet til vår kamp mot verdensimperialismen i alle dens politiske, økonomiske og ideologiske former. Etableringen av staten Israel var en historisk tragedie for det jødiske så vel som for det palestinske folk. For det førstnevnte vil den forsinkede karakteren av dens innvirkning ikke gjøre konsekvensene mindre katastrofale, med mindre de avverges gjennom revolusjonær kamp. Den eneste utveien for de jødiske massene i Israel ligger i den felles kampen med de palestinske massene mot sionisme og imperialisme, for etableringen av et sekulært og sosialistisk Palestina.
Når det gjelder kampen mot antisemittisme kan trotskistbevegelsen snakke med autoritet. Ingen annen politisk bevegelse – minst av alt sionismen – kan sammenligne sin historikk med vår. I de mørkeste dagene av den andre verdenskrig, da de amerikanske sionistene rådet jødene til å opprettholde en feig taushet om jødenes skjebne, for ikke å «beskjemme» deres imperialistskytshelgen Roosevelt, forlangte Den fjerde internasjonale handling til forsvar for ofrene av fascistgenocid. Det er ikke uvanlig i dag at amerikanske sionister hevder at omfanget av nedslaktingen av europeiske jøder ikke var kjent før etter krigen. Men denne løgna kan best tilbakevises ved å referere til en uttalelse fra Den fjerde internasjonales eksekutivkomité, datert den 28. februar 1943:
Hitlers massedrap av det jødiske folket i Europa vekker i enhver klassebevisst arbeider en følelse av raseri mot denne erkesadistiske ondskapen forøvd av den råtnende kapitalismen.
Hele tyngden av Hitlers vanvittige vold faller mot de jødiske arbeiderne: Arbeidere, håndverkere og småhandlere, som utgjør det store flertallet av jødene i Europa og i resten av verden. De velstående jødene har vært, i stor grad, i stand til å rømme eller kjøpe seg privilegier de fangede fattige jødene ikke kan sikre seg.
Raseri mot Hitler og sympati for det jødiske folk er ikke nok. Hver eneste arbeider må gjøre det han kan for å hjelpe og beskytte jødene fra dem som jakter dem ned. De allierte styringsklassene, mens de slår mynt på Hitlers behandling av jødene for deres egen krigspropaganda, diskuterer og overveier i det uendelige over spørsmålet. Arbeiderne i de allierte landene må reise kravet: Besørg umiddelbart tilflukt for jødene og alle de som blir forfulgt av rasistiske eller religiøse beveggrunner, eller for å forfekte sosial framgang, og som hamrer desperat på deres porter. Kvoter, immigrasjonslover, visa – slike ting må kastes til side. Åpne tilfluktsdørene for alle dem som ellers står overfor utryddelse! Retten til asyl er en elementær demokratisk rettighet, som arbeiderne og alle ærlige demokrater må støtte.
Den fjerde internasjonale, leder for arbeiderne i kampen for verdenssosialisme, ønsker de jødiske arbeiderne velkommen inn i sine rekker. Bare med verdenssosialisme kan jødene, framfor alt de jødiske arbeiderne, og alle de undertrykte nasjonene og mennesker av forskjellige etniske opphav reddes fra den forferdelige skjebnen verdenskapitalismen har påført dem, og den enda verre skjebnen den har i vente for et stadig økende antall av dem. Bare med verdenssosialisme vil menneskelig brorskap bli en realitet og antisemittisme et grusomt minne.
Ordene i det avsluttende avsnittet er like sanne i dag som de var for 40 år siden, og de forblir innskrevet på bannerne til Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).
På tidspunktet da denne artikkelen ble skrevet, viste utgitte FBI-dokumenter den massive infiltreringen i SWP av FBI, en prosess som ble ytterligere bevist av ICFIs etterforskning Security and the Fourth International.
[Norsk oversettelse av artikkelserie i fire-deler: Sikkerhet og Den fjerde internasjonale]