Ta opp kampen for grunnplanets kontroll! Bli med i Railroad Workers Rank-and-File Committee ved å sende en e-post til railwrfc@gmail.com, en tekstmelding til (314) 529-1064, eller ved å fylle ut skjemaet nederst på denne siden.

President Biden kunngjorde for seks uker siden med stor fanfare en kontraktsoverenskomst meklet fram av Det hvite hus med fagforeningene til lokførerne og konduktørene, som angivelig skulle oppheve trusselen om en nasjonal jernbanestreik. Biden tok en høyprofilert seiersrunde i pressen, som presenterte avtalen som et politisk coup de grace [dvs. nådeskudd], og sågar som bevis for administrasjonens støtte for industriarbeidere.

I dag er denne overenskomsten ved randen av kollaps. Det var «bare» én hindring Biden, jernbaneoperatørene og fagforeningsforhandlerne ikke hadde forutsett: De 120 000 amerikanske jernbanearbeiderne, the railroaders, som med rette anser avtalen som et massivt utsalg. Den imøtekommer ingen av railroadernes forlangender, framfor alt en slutt på det straffende oppmøtereglementet, der de er konstant på tilkalling, og som frarøver dem deres fritid. Til tross for høylytte påstander om «historiske» lønnsøkninger utgjør kontrakten i realiteten et kutt i reallønningene på grunn av de langt høyere inflasjonsnivåene.

Motstanden fortsetter å bygges og finner et mer organisert, bevisst uttrykk. Sporvedlikeholdsarbeidere organisert i BMWED, den tredje største jernbanefagforeningen, stemte i forrige uke med et flertall på 56 prosent ned en nasjonal avtale mønstret etter anbefalingene fra et Biden-oppnevnt meklingsråd. Grunnplankomitéen Railroad Workers Rank-and-File Committee (RWRFC), ei gruppe arbeidere nedsatt i opposisjon mot fagforeningsapparatets utsalg, og som slåss for arbeidernes kontroll, utvider kontinuerlig sitt arbeid gjennom ei rekke informasjonssamlinger og offentlige møter som har hatt stor deltagelse.

Den Hvite hus-meklede avtalen ble også oppnådd i et åpenbart overtramp mot medlemskapets vilje, som gjentatte ganger hadde stemt, med 99 prosent eller mer, for godkjenning av streikeaksjoner. Fagforeningsbyråkratiet har ganske enkelt ignorert dette og arbeidet videre hånd i hanske med både Washington og jernbaneoperatørene, the carriers, for å prøve å få pålagt en pro-selskapskontrakt.

Selv nå innfører fagforeningene vilkårlige streikefrister forskjøvet fram til etter midtperiodevalgene, både for å unngå en politisk forlegenhet for Demokratene og for å styrke Kongressens posisjon dersom den bestemmer seg for å lovfeste et forbud mot streik. Vedlikeholdsarbeidernes fagforening BMWED responderte umiddelbart på kontraktsavvisningen ved å forlenge streikefristen til «fem dager etter at Kongressen kommer sammen igjen». Lokførernes og konduktørenes fagforeninger BLET og SMART-TD utsetter avsluttingen av deres avstemminger til midten av november, etter midtperiodevalgene, i en prosess så tåkete og tilslørt at arbeiderne ikke engang vet når avstemmingen offisielt startet, eller om den i det hele tatt har begynt.

Avvisningen av BMWED-kontrakten skapte sjokk og angst i den korporative pressen, som hadde antatt at faren for streik var over. Typisk for responsen var en redaksjonell lederartikkel i Wall Street Journal sist torsdag, som observerte at BMWED-avstemmingen «sannsynligvis ville påvirke andre som også kjørte ei hard forhandlingslinje før september-overenskomsten. Så snart sluttfristen kommer tar det bare én av fagforeningene som holder igjen for å senke overenskomsten, fordi andre ikke ville krysse streikevaktene.»

Finansoligarkiets avis konkluderte: «Muligens kommer partene fram til en ny avtale. Men nå som kampen er tatt opp igjen ser det ut til at presidenten som skrøyt av at ‘togene går etter ruteplanene’ bare har skjøvet oppgjørets time til et tidspunkt mer passende for Det demokratiske partiet.»

Journal taler for en fraksjon av styringsklassen som vil ha kontrakten opp og avgjort gjennom Kongressens intervensjon. Biden og Demokratene, selv om de er fullt beredt til å banke kontrakten gjennom med makt, foretrekker å bruke det pro-korporative fagforeningsbyråkratiet for å håndheve de-facto rettspåbud. Det hvite hus’ handlinger relatert jernbanene er en videreføring av politikken som allerede håndheves på Vestkystens havneanlegg og i de amerikanske oljeraffineriene. Dette er den reelle betydningen av Bindens påstand om å være den mest «pro-fagorganiseringspresidenten i amerikansk historie».

Fagforeningene har respondert på arbeidernes opposisjon ved stadig mer skamløst å forskanse seg, ved å tvinge arbeiderne til å stemme igjen etter at de har avvist deres respektive kontrakter, eller ved å «vedta» kontraktene i stemmegivning fra topp til bunn kontrollert av apparatet, og karakterisert av betydelige uregelmessigheter. Lokførernes og konduktørenes fagforening BLET, som lener seg mer og mer på trusselen om Kongressens intervensjon, inviterte forleden uke House Speaker Nancy Pelosi, som allerede har utarbeidet antistreikelovgivning, til deres fagforeningskonvensjon, hvor de absurd nok presenterte henne som en arbeidernes venn.

Jernbanenoperatørene har blitt oppildnet av dette. Deres representasjonsorgan, National Carrier Conference Committee (NCCC), meldte onsdag i uka som var en uttalelse som pekte på det faktum at BMWED selv tidligere hadde «hyllet den tentative avtalen» som arbeiderne avviste, der de sa «seks fagforeninger har allerede ratifisert de tentative avtalene formidlet gjennom tilrettelegging av Biden-administrasjonen,» og at selskapenes forhandlere derfor ikke ville rokke på deres posisjon med betalte sykedager, eller noe annet som avviker fra vilkårene meklet av Det hvite hus. Dersom dette er the carriers’ posisjon, da er det ingen mulig begrunnelse for ikke umiddelbart å kalle til en streik, og det bare understreker den grad av bevisst sabotasje som fagforeningsbyråkratiet bedriver.

Ingen må undervurdere hensynsløsheten til fagforeningsapparatet, Washington og selskapsledelsen. Men utviklingene har allerede gjort det klart at kontrollapparatet selskapseliten har basert seg på over flere tiår for å kvele arbeidernes motstand, nå blir alvorlig undergravd og diskreditert av den raske veksten av klassekampen. Biden håpet en bakdørsavtale med noen få dusin fagforeningsrepresentanter skulle være tilstrekkelig til å løse anliggendet. De seks siste ukene har imidlertid avslørt at alle partene i samtalene er dypt isolerte fra, og hatet av arbeiderne, og hos dem har de ingen folkelig legitimitet.

«Historiens lover sterkere enn det byråkratiske apparatet», sa Trotskij en gang. Veksten av klassekampen er et objektivt faktum, og den blir drevet av den massive kryssingen av ei økonomisk og ei politisk krise. Denne krisa blir forverret av styringsklassens egne desperate og inkonsekvente improvisasjoner, inkludert at den hever rentenivåene for å slippe løs massearbeidsledighet for å undergrave krav om bedre lønninger, og presser verden til randen av atomkrig.

Krisa er internasjonal av omfang. Masseprotester og streiker mot de stigende levekostnadene har i år brutt ut over hele verden, inkludert en streik av raffineriarbeidere og ei bredere streikebølge i Frankrike, og ei rekke streiker i Storbritannia av arbeidere ved jernbanene og havneanleggene.

Dette har utviklet seg samtidig med ekstrem politisk ustabilitet, der alle det kapitalistiske styrets institusjoner er på randen av kollaps. I Storbritannia har statsminister Liz Truss trukket seg etter bare seks uker i vervet. Massedemonstrasjoner på Sri Lankas tvang tidligere i år president Gotabaya Rajapaksa til å trekke seg. USA, krisas sentrum, er fastlåst i landets verste politiske krise siden Borgerkrigen. Det er stadig mer sannsynlig at midtperiodevalgene om to uker kan føre til en fiasko for Det demokratiske partiet, og en gjenoppliving av Republikanernes ytre høyre.

Et avgjørende karaktertrekk ved denne bevegelsen er ikke bare den tiltakende militansen, men også arbeidernes økende mottakelighet for sosialisme. Dette finner et spesielt viktig uttrykk i arbeidernes støtte for Will Lehman, en bilarbeider og sosialist som stiller til valg som president for bilarbeiderfagforeningen United Auto Workers (UAW). Mange begynner å organisere grunnplanvalgkomitéer for å oppmuntre deres medarbeidere til å stemme på ham. Samtidig skyldes det faktum at direkte valg engang nå finner sted den dyp krisa innen UAW-byråkratiet, der mer enn et dusin tidligere toppfunksjonærer har vært tiltalte, og dømt, for korrupsjonsanklager.

Den voksende bevegelsen av arbeidere som organiserer seg uavhengig av, og i opposisjon til fagforeningsapparatet, gjennom byggingen av et nettverk av grunnplankomitéer må utvides til alle bransjer og sektorer av næringslivet, i USA og over hele verden. Dette må kobles sammen med den systematiske byggingen av et politisk lederskap i arbeiderklassen, for å transformere arbeidernes voksende kamp internasjonalt til en bevisst politisk bevegelse for sosialisme.