New York Times publiserte mandag en artikkel fra avisas Hollywood-korrespondent Brooks Barnes («Etter #MeToo-avregningen, en frykt for at Hoolywood trekker seg») som beklaget mangelen på skade seksualmisgjerningskampanjen har forårsaket – og oppfordrer til mer.

Fem år med heksejakta på seksualopptreder har ødelagt mange liv og karrierer innen film, musikk og media. Kampanjen har svekket demokratiske rettigheter, inkludert antagelsen om uskyld, og skapt en atmosfære der intimideringer og selvsensur råder.

En håndfull allerede privilegerte kvinner og afrikaner-amerikanere har uten tvil forbedret deres økonomiske posisjon gjennom å få tilgang til en andel av filmindustriens utbytte. I mellomtiden, på grunn av økonomiske prosesser som ble kraftig akselerert av pandemien, har den generelle kvaliteten på filmskaping i Hollywood falt til et nytt lavpunkt. «Blockbuster»-fenomenet råder som aldri før. Sånne «uavhengige» stemmer som en gang var har blitt marginalisert mer enn noen sinne.

#MeToo-kampanjen, «jordrystende» i Barnes øyne, har ikke gjort noe for det store flertallet av kvinner. Inntektsulikheten blant kvinner, som har skutt i været siden 1970-tallet, fortsetter å vokse, en prosess som bare vil forsterkes av skyhøy inflasjon og angrepet på abortrettigheter.

Det som vekker Barnes og Times’ appetitt er den nye rettsaken i Los Angeles mot filmprodusenten Harvey Weinstein, den kommende utgivelsen av She Said, om opprinnelsene til #MeToo-bestrebelen i 2017, og det «sterke billettsalget» for The Woman King, en absurd historieforfalskning [engelsk tekst] i identitetspolitikkens interesse.

Barnes’ artikkel, uten tvil til dels ment å styrke støtten innen Det demokratiske partiets støttebase i den øvre middelklassen under opptakten til novembervalgene, bekymrer seg om prosesser som kan blokkere den ubehindrede berikelsen for disse sjiktene Times taler til og for.

Denne mengdens egoisme er eksemplifisert av Barnes tilnærming. «Nye problemer ... har blitt en høyere prioritet» enn «mangfold, rettferdighet og inkludering,» beklager han. Disse problemene inkluderer «utbredte kostnadskutt, ettersom billettsalget fortsetter å slite». Det er alltid faren for at de nylig «inkluderte» kan finne seg ekskludert, ettersom de økonomiske betingelsene forverres. (Barnes refererer, fortellende, i denne forbindelse en filmdirektør, «en hvit mann», som observerer at «I tre år ansatte vi ingenting annet enn kvinner og fargede.»)

Faren for krig, fascismens trussel, de systematiske angrepene på demokratiske rettigheter og levestandarder – ingen av disse elementene inngår i Barnes’ kalkyler. Derimot har ikke-navngitte «kvinner som ble innleid for store jobber, og holdt fram som triumferende eksempler på en ny æra nå blitt skjøvet til side, mens noen av mennene som ble satt på sidelinja etter beskyldninger om misgjerninger nå igjen arbeider.»

Der Barnes utvikler det sistnevnte tema beklager han seinere at ikke lenger «menn som har blitt beskyldt for misgjerninger, ikke forvises over-hele-fjøla.» For en frastøtende kommentar, verdig epoken med antikommunistiske utrenskinger på 1950-tallet! Personer som bare er beskyldt blir ikke lenger uten videre «forvist». Faktisk har juryer i nylige rettssaker, som involverer skuespillerne Johnny Depp og Kevin Spacey, vist seriøse bekymringer for fakta, og ikke de provoserende og generelt ubegrunnede «påstandene» som Times og resten av amerikanske medier hengir seg til.

Times-korrespondenten refererer ulykkelig til omstendighetene rundt Depp, som «stort sett vant en rettssak der hans tidligere ektefelle, skuespillerinna Amber Heard, beskyldte ham for seksuell vold og vold i hjemmet.» Ja, og Depp beskyldte Heard for misgjerninger, og juryen trodde på ham. Nå, skriver Barnes, «regisserer Depp en film».

James Francos «skuespillerkarriere imploderte i 2018, under påstander om seksuelle misgjerninger,» av det aller vageste slaget. Barnes går videre til å si at Franco fire år seinere, «etter et forlik på $ 2,2 millioner, der han ikke innrømmet noen forseelser, har minst tre filmer kommende, på rad.» Verken Depp eller Franco ble siktet for noen forbrytelse, enn si dømt for en. Men paret har ikke blitt tilstrekkelig «forvist».

Times-artikkelen tar uunngåelig for gitt at kjønn og hudfarge danner den sosiale aksen alt dreier seg om. Oppfatningen om at filmskaping i Hollywood, som en gang produserte Modern Times, The Grapes of Wrath, Citizen Kane og The Best Years of Our Lives, kunne tale til betingelsene og bekymringene til det store arbeidende flertallet av befolkningen, dét er ikke noe som engang kommer opp for betraktning.

I stedet identifiseres «progressiv» filmskaping med «filmer som Bros, den første ‘gay rom-com’ [o. anm.: dvs. homofil romanse-komedie] fra et stort studio,» «Easter Sunday (‘Påskesøndag’, en komedie posisjonert som et vannskille for filippinsk representasjon» og «Ms. Marvel, en Disney+-serie elsket av kritikerne, om en muslimsk tenåringssuperhelt.» Barnes har åpenbart ingen innvendinger mot at amerikansk studiofilmskaping går ned til tegneserie-nivået, han vil bare at det skal gjøres med den riktige identitetspolitiske utsmykningen (og godtgjørelsen).

Og, uansett, dersom «noen filmer og serier som åpenlyst viser mangfold og inkludering enten har slitt på markedet, eller ikke klarte å ta av fra rullebanen», bør ingen generelle konklusjoner trekkes – «ingen ser på dårlig billettsalg for en Brad Pitt-film og konkluderer med at ingen vil se eldre hvite menn på lerretet.» Denne kvalmende hudfargebesettelsen gjennomsyrer Times-artikkelen.

Barnes bekymrer seg for at feil type film kan komme tilbake på moten, og refererer bemerkelsesverdig til det faktum at studioene «også har begynt å ta mer risiko med innholdet», det vil si, de våger å produsere arbeider som kan fornærme de hudfarge- og kjønnsbesatte. Han peker på Netflix-dramaet om Marilyn Monroe, Blonde, «som har blitt hånet av kritikere som utnyttende og kvinnefiendtlig,» og «en live-action musical-komedie om erstatninger for slavehandelen» fra Trey Parker og Matt Stone, «de politisk ukorrekte kreative kreftene bak South Park og The Book of Mormon» (faktisk, rapperen Kendrick Lamar er også involvert).

Sensur og selvsensur er på dagsordenen. Barnes ønsker å nappe i utbruddet enhver idé om at en «overkorreksjon», som en av hans intervjuobjekter antyder, fant sted i 2017 og seinere. Han refererer med åpenbar misbilligelse kommentaren til en anonym direktør om at i begynnelsen av kampanjen for seksualuredelighet, «levde vi alle i fullstendig frykt … Den frykten består, men den har avtatt. Det er nå mer rom for det grå, og mer innvilgelse av tvil, og litt grøssing over hastverket til å dømme som pågikk på høyden av #MeToo.» Times er i krig med slike forestillinger.

Barnes og Times framstiller feilaktig seksualovergrep i Hollywood, «casting-sofaen» og relaterte fenomener, som konsekvens av «hvite menns» dominans.

Som vi bemerket i oktober 2017, «denne typen utpressing av seksuelle tjenester er ikke bare en del av Hollywood, det er en del av den amerikanske forretnings- og foretakskulturen generelt, en del av brutaliteten i de sosiale forbindelsene i USA.» Dette er kapitalismens realiteter. Vi hevdet at seksualovergrep eller tvang var «betraktelig underrapportert ... i alle de utallige situasjonene i Amerika der de svake befinner seg selv prisgitt de mektige.»

WSWS advarte også, tilbake i 2017, for at sexskandaler alltid hadde vært det ytre høyres doméne. «Det vil ikke komme noe ekstremt progressivt ut av dette,» skrev vi: «En gjenopplivet ‘Production Code’, en tilstramming for ‘tøylesløshet’ i film og filmproduksjon (som alltid ledsages av undertrykking av opposisjonelle synspunkter), mer makt til sensorene, enten de er utnevnte eller selvutnevnte – det er dét som sannsynligvis vil dukke opp i den andre enden av denne tragiske prosessen. Maktens og rikdomens dominans, kilden til det virkelige misbruket og forbrytelsene, forblir uberørt.»

Fem år seinere, og ingenting i den prognosen må endres.