Den sovjetiske forfatteren Vasilyj Grossman (Stalingrad, Life and Fate, The People Immortal ble født i 1905, året for Den første russiske revolusjonen, i Berditsjev, en landsby i det som nå er Ukraina, som da utgjorde en del av Det russiske imperiet. Etter Oktoberrevolusjonen i 1917 og den påfølgende Borgerkrigen flyttet Grossman i 1923 til Moskva, der han studerte for å bli ingeniør.

Selv om han aldri var et partimedlem var han vitne til 1920-tallets store politiske og litterære debatter og kamper, der Leo Trotskijs Venstreopposisjon motsatte seg sovjetbyråkratiets nasjonalistiske svik av Oktoberrevolusjonen. På slutten av 1920-tallet og begynnelsen av 1930-tallet møtte Grossman Venstreopposisjonister, deriblant den trotskistiske litteraturkritikeren Alexander Voronskyj, og mange individer fra Den kommunistiske internasjonale (Komintern).

Grossman overlevde Den store terroren, i årene 1937 og 1938, selv om mange av hans venner og kolleger ble arrestert og henrettet. Under den andre verdenskrigen ble han en av de mest populære krigskorrespondentene som fulgte Den røde armé. Grossman var den første journalisten som dekket nazigenocidet av østeuropeisk jødedom.

Som del av det stalinistiske byråkratiets tiltakende promotering av antisemittisme ble imidlertid Svarteboka, som dokumenterer Holocaust, som han skrev sammen med medforfatteren Ilya Ehrenburg, i 1947 trukket og kværnet til papirmasse. Alle Grossmans skrifter under og etter krigen var underlagt en vesentlig grad av sensur, også under Nikita Khrusjtsjovs periode kalt Tiningen (fra midten av 1950- til midten av 1960-tallet), som byråkratiet iverksattesatte midt under ei enorm krise i 1956, og som åpnet for bredere politiske og kulturelle diskusjoner. Grossman fullførte andre bind av hans opus magnum om den andre verdenskrig, Life and Fate [Liv og Skjebne], i 1959, men verket ble forbudt, og først utgitt i 1980, 16 år etter hans død.

Den britiske poeten og oversetteren Robert Chandler og hans kone, Elizabeth Chandler, har brukt flere tiår på å oversette mange av Grossmans verk til engelsk, nyligst Stalingrad (forløperen til Life and Fate), The People Immortal og The Road.

Det følgende er et intervju med Robert Chandler om Grossman, hans syn på litteratur og sovjetsamfunnet, og hans mottakelse i Vesten. Et oppfølgingsintervju med den russiske litteraturviteren Julia Volohova om Grossmans relasjon til Alexander Voronskyj og de litterære debattene på 1920-tallet blir publisert de kommende dagene.

* * * * *

Du har brukt mange år på å oversette Vasilyj Grossman. Hva var det som tiltrakk deg ved Grossmans forfatterskap, og hvorfor og når ble du overbevist om at verk som Stalingrad og The People Immortal burde oversettes?

Det er over 40 år siden jeg først ble introdusert til Grossman. Det er merkelig egentlig at jeg på hvert eneste trinn av veien har vært litt motvillig, og så endte opp med å innse at jeg hadde undervurdert Grossman enormt. Det første trinnet var da den avdøde kunsthistorikeren, min venn Igor Golomstock dyttet på meg denne enorme romanen [Life and Fate] og sa jeg burde oversette den dersom jeg ville etablere meg som oversetter. Han mente det var en stor roman. Jeg bare lo av ham, og sa: «Jeg leser ikke bøker så lange som den der på russisk, enn si oversetter dem.»

På den tiden var jeg langt mer interessert i poesi, spesielt modernistisk poesi, så vel som magisk realisme. Grossmans Life and Fate forekom meg litt gammelmodig. Men Igor var en beundringsverdig påståelig mann. Han lagde programmer om romanen for BBCs russiskspråklige program og sendte meg utskrifter av programmene hans. Jeg innså at denne romanen var bemerkelsesverdig. Jeg publiserte en artikkel om den i Index on Censorship og det førte til at boka ble publisert.

Men på det tidspunktet absorberte jeg på en måte det som var den helt utbredte oppfatningen: At Grossman hadde vært en ganske kjedelig, om enn over gjennomsnittet, sovjetisk romanforfatter, som hadde gjennomgått en form for forvandling i løpet av hans siste år, og skrevet dette ene sannferdige verket. Velmenende beundrere valgte å overdrive forskjellen mellom Grossmans tidligere og seinere verk, for å bringe Grossman verdensomspennende oppmerksomhet.

Det var en historiker, Jochen Hellbeck, som fortalte meg, ettertrykkelig, hvilken stor roman Stalingrad var. Han var også veldig insisterende på at jeg skulle se på manuskripter og typescripts [o. anm.: utgave klargjort for trykking, uten å kjenne fagterminologien velger jeg trykk-kopi]. Det syntes å være en håpløshet, da fra alt jeg hadde lest forelå det 12 komplette versjoner av romanen. Heldigvis kunne en italiensk litteraturviter, Pietro Tosco, som jobbet i Moskva, sende meg en fullstendig skanning av en av de første trykk-kopiene.

Jeg er også i takknemlighetsgjeld til Juri Bit-Junan, en Grossman-kjenner som arbeider i Moskva. Han ga meg en veldig opplysende forklaring på hva disse angivelig 12 forskjellige versjonene var. Mange av dem var ikke komplette versjoner i det hele tatt; de var bare ekstra kapitler lagt til i ettertid. Det ble helt klart at det var én versjon som sannsynligvis var den tidligste komplette trykk-kopien, og at alt etter den var del av en kompromissprosess Grossman måtte gjennom med redaktørene, der han prøvde å komme opp med noe som alle ville finne akseptabelt.

Så snart jeg hadde oppdaget den ene virkelig viktige trykk-kopien, ble alt mye enklere. Den andre saken som gjorde ting enklere var at det var tre forskjellige publiseringer gjennom tidene. Det var en tidsskriftpublisering fra 1952. Det var mens Stalin fortsatt levde, og det var den mest sensurerte. Så var det en i 1954, etter Stalins død [i mars 1953], som er litt mindre sensurert, og så var det en i 1956, da Nikita Khrusjtsjov hadde startet perioden kalt Tiningen. Det ble helt klart, når man så på de tre forskjellige versjonene, hva slags ting Grossman var ivrig etter å gjeninnføre i romanen da han ble gitt anledningen.

Arbeidet med Stalingrad var en skolering i sovjetsensurens karakter. Noe av det som ble kuttet vekk var den typen ting som jeg forventet – omtale av kollektiviseringen, Gulag og så videre – men veldig mye var ikke av det slaget. Svært mange av tingene Grossman var ivrig etter å få introdusert var mer et spørsmål om tone: Brokker av humor, en viktig general som kom med en slags dumhet, en useriøs eller egoistisk liten bemerkning eller vits før et viktig slag. Det skulle ikke generaler gjøre. All nevnelse av insekter – alle loppene, lusene – ble ubønnhørlig redigert ut av versjonene publisert i 1952 og 1954.

[Sovjetforfatter og dissident] Andrei Sinyavskyj [1925-1997] definerte en gang Sosialistisk realisme som en slags nyklassisisme: Alt måtte være solid, og alt måtte være verdig, alt måtte være i samme tone – seriøst – spesielt når man hadde å gjøre med noe virkelig viktig, som slaget om Stalingrad, som var fundamentalt for berettigelsen av etterkrigstidens Sovjetunionen.

Så snart det var klart for meg hvordan Grossman ønsket å gå fram, ga det meg selvtillit til å hanskes med de forskjellige trykk-kopiene. Jeg vil si at, sannsynligvis i 95 prosent av tilfellene der jeg introduserte passasjer fra en trykk-kopi, ville andre i min posisjon ha gjort det samme. Og den versjonen vi endte med å publisere fungerer så absolutt; jeg har vært overbegeistret over at denne versjonen har blitt plukket opp i minst et dusin land til.

Den nye utgaven av Stalingrad ser imidlertid ikke ut til å ha blitt publisert i Russland, er det riktig?

Nei, det har den ikke blitt. Det er det ene landet hvor Grossman ikke er så mye lest, selv om det ikke er noe absolutt forbud mot Grossman. Han er mye mer lest i de fleste andre europeiske land, og i noen ikke-europeiske land. Visst er Life and Fate fortsatt publisert i Russland, men Grossman ville risikert fengsling for ting han skrev i boka. Det å trekke en direkte parallell mellom nazistisk og stalinistisk politikk er en straffbar handling i dag.

Jeg opplevde en veldig åpenbarende, bittersøt innsikt da jeg skjønte hvorfor Grossman i dag ikke er mye lest i Russland. Jeg traff for rundt ni, ti år siden Arsenyj Roginskyj, en av grunnleggerne av [menneskerettighetsorganisasjonen og forskningsinstituttet] Memorial. Han talte på en konferanse i Cambridge. Jeg presenterte meg som Grossmans oversetter. Han smilte veldig, veldig varmt til meg, og sa: «Åh, forfatteren vår». Men Memorial var innen da en veldig marginalisert organisasjon, på vei til å bli undertrykt, i motsetning til da den først ble grunnlagt på slutten av 1980-tallet, tidlig 1990-tallet, da det var en stor organisasjon. Ødeleggelsen av Memorial er en stor tragedie. Men, jeg er sikker på at en komplett versjon av Stalingrad vil bli publisert en dag. Russere kommer vanligvis rundt til å publisere gode forfattere til slutt, selv om det noen ganger tar veldig lang tid.

Det har vært en massiv promotering av nystalinisme i Russland under Putin, og Grossmans verk går helt klart imot akkurat det. Grossman var en av det 20. århundres viktigste krigsjournalister, og var stolt over å kalle seg en krigsforfatter. Kan du fortelle mer om hans opplevelser under krigen, og hvordan de formet hans forfatterskap?

Hans arbeid fra 1930-tallet er ujevnt. Noen ganger står det plutselig fram en stor, original forfatter, og så blir det kjedeligere passasjer. Hans rapportering under krigen var av stor betydning, både for ham selv og for hans lesere.

Røde stjerne var et fremragende tidsskrift. Det var hærens offisielle avis, og noe tilsvarende finnes ikke i noe annet land. Sammen med Pravda og Izvestiia var tidsskriftet en av datidens mest leste aviser, lest både av sivile og i hæren. David Ortenberg, redaktøren de første årene av krigen, var en begavet og modig redaktør. Han ansatte [sovjetforfatteren] Andrei Platonov [1899-1951] som krigskorrespondent på Grossmans anbefaling, selv om Ortenberg visste meget vel at Platonov ti år tidligere hadde pådratt seg Stalins vrede. De fleste av de store sovjetforfatterne skrev en del for Røde stjerne.

Grossman var virkelig en veldig modig mann. Og han hadde den ekstraordinære gavem at han fikk folk til å snakke med ham – alle slags mennesker: Toppgeneraler som hadde rykte på seg å være fåmælte, og helt vanlige soldater. Hans datter fortalte meg en gang hvordan hun og hennes skolevenninner hadde fnist litt, kanskje litt forundret, over å se Grossman sitte på en benk langs gata og snakke med folk de selv ville ha sett ned på, nesten regelrett boms. Han ga sannsynligvis folk en følelse av at han ikke dømte dem, og det frigjorde dem. Andre korrespondenter ble storøyd overrasket, der de kunne prøve å få et intervju med en viktig offiser og mislyktes totalt – og så pratet Grossman med mannen i timevis. Ikke mindre viktig var at han var i stand til å huske disse lange samtalene i detalj. Han tok ikke notater, og det er noe av det som fikk folk til å føle seg vel i hans nærvær og var beredt til å stole på ham.

Vi må minne oss om at Sovjetunionen på mange måter var et hierarkisk og snobbete samfunn, og så absolutt på slutten av 1930-tallet. Grossmans beretning om terror-hungersnøden i Ukraina er i stor grad hentet fra det han ble fortalt av hushjelpa ansatt av familien Zabolotskyj. Han var veldig nært poeten Nikolai Zabolotskyj (1903-1958) og tilbrakte mye tid i den husholdningen. Deres reinholderske hadde bodd på den ukrainske landsbygda, og hadde faktisk vært en aktivist og deltatt i kollektiviseringen og kornkonfiskeringene under terror-hungersnøden. Grossman var beredt til å lytte til ei reinholderske, som mange av den tidens sovjetforfattere og viktige sovjetindivider på den tiden ikke ville ha nedlatt seg til. De ville ha ansett reinholdere som noe under seg. Men han var ikke sånn, han ville høre på hvem som helst.

Hans nysgjerrighet for andre mennesker og hans evne til å lytte til dem synes å ha sammenheng med hans oppfatning av realisme. Hvordan ville du beskrive hans forståelse av realisme?

Grossman er et sjeldent eksempel på en forfatter som skrev bedre og bedre gjennom hele hans liv. Hans siste historier kommer veldig nært opp til poesi. Grossman går ikke av veien for å bruke språk på en ekstraordinær måte. Han vil alltid bruke det mest vanlige og det enkleste språket som er tilstrekkelig, men dersom vanlig, enkelt språk ikke er tilstrekkelig, da kommer han opp med veldig ekstraordinære fraser.

Hva angår hans realisme: Hans smak var ganske gammelmodig. Han hadde ikke mye til overs for modernistisk poesi. Han kunne erkjenne at Osip Mandelsjtam [1891-1938] var en stor poet. Ikke desto mindre, Grossman skrev den ganske rørende formuleringen at mye modernistisk poesi var som en gullsmeds verk, mens det han ønsket å gjøre var å skrive verk som skulle være folks daglige brød.

Grossman har noen ganger blitt kritisert for kun å være realistisk. Én anmelder av den første utgivelsen av Life and Fate skrev at Grossman ikke hadde noen reell fantasi, at han bare var en reporter, og fortalte oss hva han eller noen andre var vitne til. Det er fullt og helt feiloppfattet.

Grossman ville ha sannhet. Når en kilde til sannhet var tilgjengelig for ham, når det var folk han kunne snakke med eller ting han kunne lese, da brukte han dem. Men dersom det ikke var det, da ville han trekke på sin egen fantasi.

Én av de to eller tre av Grossmans mest minneverdige passasjer er scenen i gasskamrene i Life and Fate. Sofia Osipovnas siste tanker der hun «adopterer» lille David er at hun hadde, endelig, blitt ei mor. Grossman hadde åpenbart ikke annet enn hans egen fantasi å kunne trekke på for den scenen, og den er absolutt overbevisende. Den scenen virker ikke på noen måte forskjellig fra Grossmans forfatterskap der han baserte seg på hans egne eller andres minner. Få forfattere har faktisk vært i stand til mer overbevisende å forestille seg det de fleste ville vurdere som ikke til å fatte.

Grossman har ofte blitt beskrevet som en «dissidentforfatter». Historisk sett er dette imidlertid ikke helt nøyaktig, og dine publiseringer av Stalingrad og The People Immortal gjør faktisk det klart. Grossman var ikke del av dissidentebevegelsen (og han døde før den virkelig tok av), og i en viss periode var han både populær og veletablert. Dessuten opprettholdt han en forpliktelse til sosialismen og Oktoberrevolusjonen inntil slutten av hans liv, til tross for hans alvorlige kritikk av stalinismen og sovjetregjeringen, i motsetning til mange dissidenter som vendte seg vekk fra sosialismen, spesielt etter knusingen av Praha-våren i 1968. Hvordan så Grossman, etter din vurdering, på revolusjonen og på sovjetsamfunnet, og hvordan utviklet dette synet seg over tiårene?

Det er veldig vanskelig med forfattere som Andrei Platonov og Grossman å vite hva de faktisk tenkte på 1930-tallet. Noen ganger tror jeg det er lettere å være sikker på hva, for eksempel Dante, mente for 700 år siden, enn om Platonovs eller Grossmans oppfatninger.

Vi kan si én ting helt sikkert: Grossman var veldig nært hans kusine Nadia Almaz, som var dypt involvert i internasjonalistene og Komintern-kretsen, folk som Victor Serge [den gang medlem av Venstreopposisjonen]. Nadia Almaz var en slags mentor for Grossman. Hun hjalp ham til å bli publisert for første gang i Moskva. Mange av de mer attraktive figurene i hans forfatterskap er Komintern-folk. Krymov i Stalingrad og Life and Fate er ikke et selvportrett, men Grossman tillegger Krymov mye av hans egne erfaringer. Grossmans notatbok om hans reise til Jasnaya Polyana, Leo Tolstojs eiendom, er praktisk talt identisk med Krymovs reise dit i Stalingrad. Grossman ville ikke ha tillagt hans egne erfaringer til noen som var ham fremmed.

Gjennom hele hans verk, inkludert de aller siste novellene, er det mye sympati fra Grossmans side for de tidlige Folkets vilje-aktivistene, de tidlige revolusjonære. Det er det jeg er mest sikker på. Jeg vil til og med si at han romantiserer dem. [Narodnaya Volya eller «Folkets vilje», var en revolusjonær organisasjon på 1880-tallet, som inkluderte individer som Andrei Zhelyabov og Vera Zasulitsj. Georgi Plekhanov, «den russisk marxismens far», kom også ut fra Narodnaya Volya.]

Grossmans relasjon til dissidentbevegelsen og revolusjonen er et komplekst spørsmål. Det er sant at det egentlig ikke var en dissidentbevegelse mens Grossman fortsatt var i live. Han holdt seg de siste årene stort sett utenfor det offentlige liv. Han traff mange mennesker som kom tilbake fra Gulag og samlet beretninger om det. Så på den ene siden var han ikke del av noe vi kan kalle en dissidentbevegelse; på den annen side er passasjene hans om russisk historie i Everything Flows [‘Alt flyter’] de skarpeste og mest fordømmende beretningene om hva som gikk galt i Russland gjennom århundrene, som jeg har lest. De er blant de fineste passasjene i hans forfatterskap. Så han var urokkelig i så henseende. Men i likhet med Andrei Platonov eller Varlam Shalamov [1907-1982], skrev han innenfra sovjetsamfunnet, mens en forfatter som Mikhail Bulgakov [1881-1940], som sannsynligvis alltid var fiendtlig mot revolusjonen, nærmest skrev utenfra, eller sågar fra oven.

Jeg er imidlertid uenig med deg på ett punkt. Det er sant at Grossman forble sympatisk innstilt, helt til slutten av hans liv, til populistene fra 1800-tallet og de tidlige revolusjonære. Og det kan være sant at han forble forpliktet til Oktoberrevolusjonen gjennom 1920- og 1930-tallet, kanskje til og med seinere. I hans seine mesterverk Everything Flows [1964] er han imidlertid knusende kritisk til Lenin og Oktoberrevolusjonen. Etter Grossmans forståelse besørget Februarrevolusjonen i 1917 russere en sjanse til frihet som de tragisk nok ikke klarte å gripe tak i.

Det som er slående med Grossmans forfatterskap er hvor skarpt han oppfattet motsetningene i sovjetsamfunnet. Hans skildring av det sovjetiske samfunnet under krigen, i Stalingrad, har en nærmest panoramisk karakter. En som skrev «utenfra» ville neppe vært i stand til det.

Jeg liker ordet panoramisk. Det er stor variasjon i hans verk. Uansett hvor viktig hans kritikk var, det ville det være et stort tap dersom han rett og slett ble slått i hartkorn med kritikere av Sovjetunionen.

La meg legge inn et et ord om hans noveller, siden de er en annen indikasjon på hans paradoksale status. Jeg leste ikke hans siste noveller før tidlig på 2000-tallet. Ingen hadde noen gang nevnt dem for meg, så jeg antok at de ikke var så viktige. Flere av dem er imidlertid mesterverk.

De fleste av dem ble publisert på begynnelsen av 1960-tallet, men bare i sovjetiske tidsskrifter. De hadde ikke glamouren av å være samizdat [uoffisielle, selvpubliserte verk, distribuert i Vesten og blant dissidentene i Sovjetunionen], så de sirkulerte ikke blant dissidentene. De ble heller ikke publisert i store offisielle opplag, så de ble egentlig ikke lagt merke til.

«Mama» er en beretning om husstanden til Nikolai Jezhov (1895-1940), sjefen for det sovjetiske hemmelige politi, hans familie og hans verden sett gjennom øynene til hans lille fem-til-seks år gamle adoptivdatter. Alle de mest framtredende sovjetiske politikerne på den tiden, inkludert Stalin selv, pleide å besøke Jezhov-husstanden, det samme gjorde mange viktige artister, musikere, filmskapere og forfattere, deriblant forfatteren Isaak Babel.

Vi ser imidlertid disse figurene bare gjennom øynene til lille Nadya eller hennes godmodige, men politisk ignorante barnepike, av bondeherkomst. Grossman leder oss inn i den mørkeste av verdener, men med medfølelse og fra et perspektiv av besynderlig uskyld. Barnepika beskrives som den eneste personen i leiligheten «med rolige øyne». Det er en ekstraordinær fortelling, men den er veldig lite kjent. Den er med i samlingen med tittelen The Road, som inkluderer flere av hans fortellinger.

Det er forbløffende hvor mange verk vi fortsatt oppdager i dag, selv av en relativt kjent størrelse som Grossman. En komplett utgave av Stalingrad, etter mitt syn et virkelig mesterverk av det 20. århundres litteratur, kom først ut rundt 70 år etter at det ble skrevet. Det gir en fornemmelse av hvor mye mer som enda ikke er oppdaget om sovjetisk litteratur.

Vi er svært, svært uvitende om sovjetisk kultur generelt. Jeg mener at en av de største kunstnerne i det 20. århundre, ikke bare i Russland, men internasjonalt, var Pavel Filonov [1883-1941]. Han var en absolutt lidenskapelig sosialist. Han ville ikke selge maleriene sine, så de havnet alle på Det russiske museet, i det som da var Leningrad [i dag St. Petersburg]. Selvfølgelig var de helt på kant med stilen Sosialistisk realisme, og derfor gjemte sovjetmyndighetene dem bort helt til på slutten av 1980-tallet. Og vestlige kunsthistorikere har ikke brydd seg med å reise til Petersburg og ta inn disse maleriene.

Det er ganske enkelt i grunnen: I det store og hele kjenner vi bare forfatterne og kunstnerne som har vært gjenstand for en stor internasjonal skandale. Vi vet om Doktor Zhivago av Boris Pasternak [1890-1960] fordi sovjetmyndighetene tvang ham til å nekte å ta imot Nobelprisen. Det var omtrent det samme med [dissidenten] Alexander Solsjenitsyn [1918-2008] og poeten Joseph Brodskyj [1940-1996]. Fordi de ble forvist fikk de enorm oppmerksomhet. Grossmans sak er litt annerledes. Vi ignorerte ham i mange år, men så fikk vi vite den dramatiske historien om «hans manuskripts arrestering». Dette innvilget ham, lenge etter hans død, en del internasjonal oppmerksomhet, om enn bare var for de siste av hans verk.

Det ser imidlertid nå ut til å endre seg. Det er mange nye oversettelser av viktige sovjetforfattere som Grossman, men også Shalamov, en tilhenger av Venstreopposisjonen på slutten av 1920-tallet, og Mikhail Zoshtsjenko [1894-1958]. Og det er slående hvor positiv mottakelsen av dine siste oversettelser av Grossman har vært. Hvorfor tror du hans verk snakker så direkte til lesere av i dag, inkludert unge generasjoner som har gått gjennom opplevelser som tilsynelatende er helt forskjellige fra Grossmans?

Det tok ganske lang tid før Grossman virkelig ble populær. I USA ble Life and Fate utgitt på midten av 1980-tallet, men deretter ble boka ikke trykk opp igjen. Her i Storbritannia forble den tilgjengelig, men solgte bare rundt fem hundre eksemplarer i året. Det var først på begynnelsen av 2000-tallet at folk gjenoppdaget Grossman. Det var delvis historikere som Antony Beevor, som hele tiden gjorde alt for å få rettet oppmerksomhet til ham. Og det var delvis på grunn av nyutgivelsen av Life and Fate i en utmerket utgave av New York Review of Books Classics.

Det er også delvis på grunn av at verden de 20 siste årene har blitt et vanskeligere sted. Jeg kjenner et par krigskorrespondenter som for tiden befinner seg i Ukraina. De har lest Grossman på nytt med lidenskapelig entusiasme, og de føler det virkelig er relatert til det de nå ser. Den magiske realismen som var populær da jeg først oversatte Grossman, har kanskje begynt å virke litt lettvinn i dagens verden, med dens mangfold av enorme, uløselige reelle problemer.

En ting som fortsetter å overraske meg er hvor ofte folk jeg ikke kjenner skriver til meg, helt ut av det blå, og sier med nesten identiske ord: «Det å lese Life and Fate forandret livet mitt.» Jeg aner at noe av grunnen til dette er Grossmans vektlegging av moralske valg. Det er mange øyeblikk i hans verk der mennesker står overfor moralske valg av betydning, på liv og død. Ta for eksempel denne scenen med det brennende sykehuset i Stalingrad: Ei tilsynelatende ganske tåplig ung jente som er en veldig junior sykepleier, som flykter fra sykehuset fordi hennes første reaksjon er frykt, frykt for at hennes ansikt kan bli påført arrskader. Hun løper et stykke vekk fra sykehuset, så stopper hun plutselig, løper tilbake til sykehuset og oppfører seg fra det øyeblikket av med usvikelig heltemot, klatrer flere ganger opp den brennende trappa og hjelper til med å dra folk ut i sikkerhet. Det er mange lignende øyeblikk i Grossmans verk. Han gir hans karakterer en sjanse til forløsning, og de griper den.

En russisk venn som bor i USA fortalte meg at da hun levde i Russland ble hun møtt med viktige moralske valg hver eneste dag, mens der hun bodde i Amerika passerte det ofte flere måneder uten at hun måtte ta noen reelle valg i det hele tatt. Men dét er i endring, folk er bevisste på at de må ta flere og flere moralske valg, med klimaendringer og alle våre andre sammenflettede problemer. Jeg tror Grossmans vanskelige realisme taler til det.

Det er også andre aspekter ved Grossmans verk som blir viktige i dag. I løpet av de 20 siste årene har den engelskspråklige verden gradvis begynt å erkjenne at den andre verdenskrigen i utgangspunktet ble utkjempet mellom Sovjetunionen og Nazi-Tyskland, og at de vestlige allierte spilte en veldig sekundær rolle i den. Det er mange, mange grunner til at Grossman synes mer relevant i dag enn da jeg første gang oversatte ham, for mer enn 40 år siden nå.