USAs president Joe Biden hadde hans første ansikt-til-ansikt møte siden hans innsettelse med Kinas president Xi Jinping, og lovet å «styre» USAs handelskrig med Kina, som han omtalte som «konkurranse».
Biden, som Det hvite hus’ publiserte referat fra utvekslingen formulerte det, «gjentok at denne konkurransen ikke måtte skjære ut i konflikt, og understreket at USA og Kina måtte forvalte konkurransen ansvarlig, og opprettholde åpne kommunikasjonslinjer.»
Møtereferatet fortsatte: «President Biden forklarte at USA ville fortsette å konkurrere heftig [med Kina], blant annet ved å investere i kilder til styrke innenlands og ved samkjøring av alliertes og partneres bestrebelser rundt om i verden.»
Der han uttalte seg etter møtet med Xi, erklærte Biden: «Vi kommer til å konkurrere kraftig. Men jeg er ikke ute etter konflikt, jeg er ute etter å styre denne konkurransen på en ansvarlig måte.»
Bidens vektlegging av å «styre» spenninger og holde åpne kommunikasjonslinjer kan indikere en taktisk endring fra Washington, og en midlertidig deeskalering av skarpe spenninger med Beijing.
Biden-administrasjonen har over de siste månedene uopphørlig eskalert presset på Beijing. Nancy Pelosi, House Speaker i Representantenes hus, iscenesatte et besøk til Taiwan i en bevisst provokasjon mot Beijings hevdelse av suverenitet. Biden erklærte at USA ville sende tropper til å forsvare Taiwan i tilfelle fastlands-Kina skulle invadere øya.
Washington nedla et forbud mot handel med Kina med avanserte halvlederbrikker, såkalte microchips, et tiltak av økonomisk krigføring rettet mot Kinas kjerneinteresser. Kina er isolert i en verden der alle andre land, anført av Washington, har forlatt alle folkehelsetiltak for å hanskes med Covid-pandemien.
Samtidig er Kinas Zero-Covid-orienteringer er også under intenst angrep. Washington har, med sine krigsspill og militære utplasseringer, brakt den koreanske halvøya, livsviktig for Kinas egne interesser, til randen av gjenopptagelse av væpnet konflikt. Biden har gjentatte ganger og grunnløst beskyldt Kina for «genocid». Krigen i Ukraina, provosert fram av USA og NATO, har dypt destabilisert den eurasiske landmassen, og forpurret Kinas handelsforbindelser og politiske relasjoner på tvers av hele regionen. Og alt dette på mindre enn ett år.
Møtet mellom Biden og Xi på sidelinjene av G20-toppmøtet bevitnet Washingtons tilbakeskritt fra dette årets uopphørlig oppflammende retorikk og militære provokasjoner. I hans kommentarer til pressen, etter det tre-og-en-halv-times møtet med Xi, karakteriserte Biden Xi som «direkte og rett på sak» og «villig til å inngå kompromiss».
Det ville ikke bli noen «ny kald krig» mellom USA og Kina, erklærte Biden, og la til at han ikke trodde Kina har noen forestående planer om å invadere Taiwan. Dette er en reversering av ei rekke tidligere krigshissende uttalelser utstedt av Biden-administrasjonen, Kongressen og Pentagon.
Begrepet «Ny kald krig» ble brukt for å beskrive talen visepresident Mike Pence holdt i 2018, som reiste utsiktene for en økonomisk «frakobling» mellom USA og Kina, for å forhindre Kina fra å innta de «kommanderende høydene av det 21. århundres økonomi». Samtidig som han nekter for at han bestreber seg for en slik «Ny kald krig» har Biden faktisk omfavnet doktrinen om «strategisk konkurranse» med Kina, som først ble framsatt under Trump-administrasjonen.
Biden sa Washington ville «motsette seg en ensidig endring av status quo» i relasjonene mellom fastlands-Kina og Taiwan, «av begge parter». Dette var første gang den amerikanske presidenten talte imot en voksende taiwansk separatistbevegelse som han hittil har gitt åpen oppmuntring.
Biden kunngjorde at som et virkemiddel til å «styre» denne «konkurransen», skulle utenriksminister Antony Blinken reise til Kina for å møte hans motpart, og forskjellige amerikanske og kinesiske team ville møtes for å sette på plass mekanismer for møter for å diskutere løsning for meningsforskjeller.
Den kinesiske avisa Global Times siterte Xi for å ha respondert at han «ser fram til å samarbeide med den amerikanske presidenten for å skyve bilaterale relasjoner tilbake på sporet for sunn og stabil utvikling».
USA er forpliktet til en strategisk kurs som uunngåelig fører til krig med Kina. Kinas økonomiske vekst truer USAs hegemoni direkte, og Washington vil bruke handelskrigstiltak og åpne militære konflikter for å holde fast ved landets verdensdominans.
Den endrede retorikken på Bali kan være et uttrykk for Washingtons forsøk på å drive en kile inn mellom Russland og Kina, mens de forfølger den imperialistiske oppstykkingen av Russland som kommer av krigen i Ukraina. USAs taktiske oppbremsing av pådriveren i retning av åpen krig mot Beijing blir kombinert med institusjonaliseringen og normaliseringen av handelskrigstiltakene mot Kina, nå som «konkurranse».
Disse politiske tiltakene for handelskrig ble initiert av den tidligere amerikanske presidenten Donald Trump, og kommer til uttrykk i doktrinene om økonomisk «frakobling» og de-globalisering, som har blitt omfavnet av helheten av det amerikanske politiske etablissementet.
En redaksjonell lederartikkel i Financial Times forklarte betydningen av Bidens bestrebelser for å «styre» hans administrasjons «konkurranse» med Kina:
Washingtons besluttsomhet for å holde igjen Beijings ambisjoner om å forbigå dem som verdens ledende militære og økonomiske makt, betyr at ytterligere frakobling fra Kina er uunngåelig. Men Washington må samtidig forvalte sine relasjoner med Beijing med forsiktighet. Dette burde styres av tre prinsipper: At frakobling ikke må krasje den globale økonomien; at krig må unngås; og at Kinas samarbeid fortsatt er nødvendig for ei rekke globale anliggender.
Avisa fortsatte:
Washingtons pådriver for å bremse Beijings anskaffelse av toppnivå-militærteknologier burde kombineres med samarbeid på områder av gjensidig bekymring. Disse strekker seg ikke bare til den grønne omstillingen, men også atomvåpenspredning, pandemiforebygging og gjeldsrestrukturering for framvoksende markeder.
De økonomiske doktrinene om frihandel og globalisering, der oppblomstringen av global økonomisk aktivitet ville «løfte alle båter», har med andre ord blitt fullstendig avvist av det politiske etablissementet, og erstattet med to alternativer: Merkantilistisk handelskrig rettet mot å oppnå militært overherredømme uten anvendelsen av makt, eller åpen militær konflikt.
Skillelinja mellom disse to alternativene er imidlertid helt flytende. For alle av Bidens erklæringer om at han ene og aleine søker en handelskrig og ikke en militær konflikt, hans uttalelser blir åpent motsagt av hans egne dokumenter om politiske retningslinjer. Selv om taktikkene kan endres er Washingtons eksplisitt uttalte strategi forberedelse for militær konflikt med Kina.
Biden satte på papiret en introduksjon til den nye amerikanske nasjonale sikkerhetsstrategien, bare én måned før hans møte med Xi, der han erklærte at USA vil «gripe dette avgjørende tiåret for å fremme USAs vitale interesser» og «posisjonere USA til å utmanøvrere våre geopolitiske konkurrenter.»
Biden erklærte: «Vi er midt i en strategisk konkurranse for å forme den internasjonale ordens framtid.»
Han la til: «I konkurransen om vår verdens framtid er min administrasjonen meget vel inneforstått med denne utfordringens omfang og alvor. Folkerepublikken Kina har intensjonen og, i økende grad, kapasiteten og evnen til å omforme den internasjonale orden til fordel for en som heller det globale spillefeltet til sin fordel, selv om USA fortsatt er forpliktet til å håndtere konkurransen mellom våre land på en ansvarlig måte.»
Bidens erklæringer om å «administrere» hans økonomiske krig med Kina er med andre ord grunnleggende sett i samsvar med administrasjonens planer for militær konflikt med Kina, i det han kalte det «avgjørende tiåret».
Det er tiltakende tegn på at Kina, i en bestrebelse for å redusere spenningene med USA, tar grep for å vedta de politiske orienteringene med masseinfeksjon av Covid-19 som forfektes av USA og andre imperialistmakter.
Magasinet Economist erklærte i en lederartikkel at kinesiske «embetsrepresentanter publiserte 20 tiltak som justerer zero-covid-retningslinjer for å gjøre dem litt mindre belastende, og kostbare å administrere.» Artikkelen kalte disse tiltakene «den største lempingen av landets pandemiholdning siden covid begynte å spre seg», samtidig som de hyllet oppgivelsen av tiltak for å redusere eiendomsspekulasjon.
Det kan ikke være noen tvil om at USA, verdens ledende imperialistmakt, har evnen og kløkten til å besørge kinesiske embetsfunksjonærer belønninger i bytte mot å ofre livene til titusenvis av kinesiske arbeidere, og i prosessen øke amerikanske selskapers profitter – samtidig som de viderefører deres langsiktige planer om økonomisk og militært å underlegge seg Kina.
Det synes også å være stille trekk fra Kina for å distansere seg fra Russland midt i den USA-ledede proxy-krigen.
Reuters skrev: «Kinas premierminister Li Keqiang understreket ‘uansvarligheten’ av nukleære trusler under et toppmøte i Kambodsja, og antydet at Beijing er ubekvem med den strategiske partneren Russlands nukleærretorikk, sa en høytstående amerikansk embetsrepresentant på mandag.»
Ukrainas president og amerikanske proxy Volodymyr Zelenskyj hyllet disse uttalelsene, og erklærte: «Spesielt er det viktig at USA og Kina i fellesskap framhevet at truslene om bruk av atomvåpen var uakseptable. Alle forstår hvem disse ordene er rettet til.»
USA, Russland og Kina står alle overfor massive sosiale og innenlandske kriser. Inflasjonsbølga og den overhengende økonomiske resesjonen truer hvert eneste land i verden, til tross for alt snakk om «frakobling» og «de-globalisering». Klassekampens oppsving i USA, eksemplifisert av en potensielt forestående nasjonal jernbanestreik, vil veie tungt på Det hvite hus’ planer.
Under disse betingelsene vil USA kunne bestrebe seg for gjøre taktiske re-orienteringer, deriblant å akseptere innrømmelser fra Kina eller til og med fra Russland, for midlertidig å stabilisere stigende priser og avverge en økonomisk kollaps.
USAs overordnede politikk forblir imidlertid den militaristiske og krigshissende strategien uttrykt i forrige måneds publiserte nasjonale sikkerhetsstrategi, som lover å «vinne konkurransen for det 21. århundre» gjennom handelskrig, militære trusler og den massive oppbyggingen av militærutgiftene.