Perspective

Et opprop til ungdom over hele verden: Bygg en massebevegelse for å stoppe Ukraina-krigen!

International Youth and Students for Social Equality (IYSSE) er lørdag den 10. desember vertskap for et internasjonalt online-møte for å bygge en bevegelse mot pådriveren til krig. Registrer deg i dag for å delta.

International Youth and Students for Social Equality (IYSSE) – student- og ungdomsbevegelsen til Socialist Equality Partiene, de nasjonale seksjonene av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) – oppfordrer unge mennesker til å bygge en global massebevegelse for å få slutt på USA-NATO-stedfortrederkrigen i Ukraina, og den hensynsløse eskaleringen i retning av en tredje verdenskrig.

Amerikanske soldater i oppstilling, under NATO-generalsekretær Jens Stoltenbergs og Romanias president Klaus Iohannis’ besøk på flybasen Mihail Kogalniceanu, nær havnebyen Constanta ved Svartehavet, øst i Romania, fredag 11. februar 2022. [Foto: AP Photo/Andreea Alexandru] [AP Photo/Andreea Alexandru]

Krigen må stoppes før den resulterer i en global katastrofe. Samspillet mellom NATOs imperialistiske militarisme, som hensynsløst forfølger sin globale geopolitiske agenda, uansett konsekvensene, og den tiltakende desperasjonen til Russlands oligarkiske kapitalistregime truer med å eskalere til en kjernefysisk brannstorm.

Håpet om at «fornuften vil råde» og at krigen snart vil bli brakt til en framforhandlet konklusjon er en politisk lammende og farlig vrangforestilling. NATO ønsker ikke «fred». Alliansen vil ha krig. Etter bevisst å ha provosert fram konflikten, gjennom flere tiår med NATO-ekspansjon mot Russlands grenser, og den massive bevæpningen av dens korrupte satelittregime i Kiev, er imperialistmaktene fast bestemt på å utnytte til det ytterste Kremls feilkalkulerte, politisk reaksjonære og katastrofale invasjon av Ukraina.

I tro på at en militær seier over Russland er mulig feier NATO til side alle russiske «røde linjer». I det meste av etterkrigstidens æra – og spesielt etter utviklingen av hydrogenbomber på 1950-tallet – førte erkjennelsen av at atomkrig truet utryddelsen av menneskelig sivilisasjon til den politiske konklusjonen at atomvåpen aldri ville bli brukt, fordi det ikke kunne være noen vinner i en slik konflikt. Doktrinen om «Gjensidig forsikret ødeleggelse», «Mutually Assured Destruction» – med det selvforklarende akronymet MAD – var et operativt militært prinsipp.

Men prinsippet om at en atomkrig er uvinnelig og bare kan startes av gale personer, har blitt forkastet. Til tross for sannsynligheten for at atomkrig vil resultere i samfunnsutslettelse, har MAD blitt erstattet av den kriminelt vanvittige doktrinen «SO WHAT!» – «Hva så!» Når USA og NATO-maktene offentlig kringkaster at de ikke vil la seg «skremme» av muligheten for atomkrig da betyr det at deres politikk og handlinger ikke vil la seg begrense, selv av faren for en nukleær katastrofe.

Historiens lærdommer

For å forstå den nåværende farens omfang må fortidens erfaringer påkalles. Det er ikke noe barbari som styringsklassen, i dens jakt på global makt, selskapsprofitter og personlig rikdom, ikke fullt ut er i stand til.

Imperialismen framsto på begynnelsen av 1900-tallet med utviklingen av massive industriselskaper og den gigantiske veksten av internasjonale banker og finanskapitalen. Afrika, Midtøsten, Asia og Latin-Amerika ble gjenstand for kolonialismens tyranni. Stormaktene sloss om en dominerende posisjon i kampen om kontroll over markeder, råvarer og arbeidskraft. Resultatet av denne kampen var global krigføring i en skala, og med et nivå av vold uten sidestykke i menneskehetens historie.

Franske soldater i ei skyttergrav ved Verdun

Første verdenskrig, som brøyt ut i 1914, førte til at mer enn 20 millioner mennesker døde. Imperialismen introduserte verden til grusomhetene ved skyttergravskrig og giftgass, og de morderiske tekniske nyvinningene med luftbombardementer, ubåter bestykket med torpedoer, og stridsvogner.

Men grusomhetene i den globale konflikten viste seg bare å være et forspill for barbariet under den andre verdenskrigen, som begynte i 1939, bare 21 år etter slutten av den første verdenskrig. Den andre verdenskrigen bevitnet, som et anliggende av offisiell og bevisst politikk, masseutryddelsen av sivilbefolkninger. Dette inkluderte det industrialiserte genocidet under Holocaust, og brannbombingen av større byer (Dresden og Hamburg i Tyskland, Tokyo i Japan), og kulminerte med at USA slapp atombomber over Hiroshima og Nagasaki. Omfanget av død trosset bokstavlig talt enhver forståelse. Dødstallet er estimert til opp mot 85 millioner mennesker, derav 6 millioner jøder, anslagsvis 27 millioner av Sovjetunionens innbyggere og 20 millioner kinesere.

Tyske jøder blir tvunget til å skrubbe vekk antijødiske slagord, oppført av nazistenes stormtropper

Nå, i det 21. århundres tredje tiår, er det en sinnsyk pådriver i retning av en tredje global brannstorm, som ville involvere bruken av atomvåpen, som vil føre til død for ikke bare titalls millioner, men hundrevis av millioner, og muligens til og med for milliarder av mennesker. Presidenten i USA har, selv om han erkjente at krigen kan resultere i «Armageddon,» fortsatt og intensivert opptrappingen av konflikten.

Med USA-NATO-krigen mot Russland har imperialismen bekjentgjort at en enda større brannstorm er under forberedelse. I dokumenter publisert i oktober 2022, som skisserer amerikansk imperialismes strategiske målsettinger, erkjente Biden-administrasjonen rett ut at konflikten i Ukraina bare er et forspill til en konfrontasjon med Kina.

Da Biden i august i fjor kunngjorde tilbaketrekkingen av amerikanske tropper fra Afghanistan sa han det var slutten på «for alltid krigen». Nå er USA engasjert i en krig som vil kunne ende livet for alltid.

Alle som ikke tror styringsklassen er villig til å ofre titalls millioner liv i jakta på sine geopolitiske interesser, trenger bare vurdere erfaringene fra de to-og-et-halvt siste årene. Som respons på Covid-19-pandemien avviste selskaps- og finansoligarkiet de mest grunnleggende folkehelsetiltakene som kreves for å begrense virusets spredning, fordi de var på bekostning av profittene. Mer enn 20 millioner mennesker døde som resultat, mer enn 1 million av dem i USA.

Alle imperialistregjeringenes berettigelser for å fører denne krigen stinker av løgn og hykleri.

Årsakene og interessene som førte til utbruddet av krig i Ukraina kan ikke forstås dersom konflikten blir vurdert som en isolert episode, uten tilknytning til hendelser som gikk forut for datoen for den russiske invasjonen, og annet enn i en bredere historisk kontekst. Ansvaret for krig kan ikke avklares ved å identifisere hvem som «avfyrte det første skuddet». Enda mer absurd er forsøk på å forklare krig som utfallet av enkeltpersoners handlinger. Alle krigene USA har ført de tre siste tiårene har blitt rettferdiggjort som moralske korstog mot et eller annet «monster»: Saddam Hussein i Irak, Slobodan Milosevic i Serbia, Bashar al-Assad i Syria, Muammar Gaddafi i Libya, osv. Det nyligste «monsteret» er Vladimir Putin, og nye djevler vil bli funnet etter hvert som det geopolitiske behovet oppstår. Demoniseringen av Kinas Xi Jinping er allerede godt i gang.

USA og deres NATO-allierte fører en imperialistkrig

Propagandakampanjene mot en eller annen individuell politisk leder forklarer ingenting om opprinnelsen til kriger ført av imperialismen, enn si årsaken til den nåværende konflikten i Ukraina.

Proxy-krigen som føres av USA og landets NATO-allierte er, i dens økonomiske og geopolitiske essens, imperialistisk. USA og NATO kunne ikke brydd seg mindre om demokratiet i Ukraina eller skjebnen til det ukrainske folket, som blir brukt som kanonfôr. I likhet med den første verdenskrig og den andre verdenskrig er også denne krigens grunnleggende formål å reorganisere kloden og omfordele ressursene mellom imperialistmaktene.

En plansje laget av NATO som viser militæralliansens «østlige flanke». [Foto: NATO] [Photo: NATO]

USA-NATO-krigen i Ukraina er videreføringen av krigene USA har iverksatt de tre siste tiårene, og eskaleringen til et nytt og farligere nivå. I en bestrebelse for å snu den amerikanske kapitalismens langtrukne økonomiske tilbakegang og for å undertrykke de økende interne spenningene, ser den amerikanske styringsklassen på krig og oppnåelsen av globalt hegemoni som den eneste løsningen for sine problemer. Dens militaristiske herjinger berettiger Leo Trotskijs profetiske analyse av amerikansk imperialismes historiske utviklingsforløp, under opptakten til den andre verdenskrig:

Er verden delt? Den må ominndeles. For Tyskland var det et spørsmål om å «organisere Europa». USA må «organisere» hele verden. Historien bringer menneskeheten ansikt til ansikt med det vulkanske utbruddet av amerikansk imperialisme.

Siden oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 har USA sett på innlemmelsen av Ukraina inn i NATOs innflytelsessfære som et essensielt element i sine langsiktige målsettinger om å oppstykke Russland, og få ubegrenset tilgang til landets enorme forsyninger av strategiske ressurser, oppnå avgjørende kontroll over den eurasiske landmassen, og på det grunnlaget til slutt kunne ødelegge Kinas mulighet til å utfordre amerikansk imperialismes globale hegemoni. Det finnes utallige amerikanske regjeringsdokumenter, og strategiske analyser fra imperialistiske tankesmier, tilgjengelige online, der disse kriminelle målsettingene er framlagt i klare ord.

USA og NATO-maktene provoserte fram invasjonen ved den massive militære bevæpningen av Ukraina, som har blitt forvandlet til USAs regelrette protektorat, og nå et NATO-medlem i alt unntatt navnet. Dette er del av en tiår-lang utvidelse av NATO-militæralliansen inn i Øst-Europa, helt opp til Russlands grenser.

USA og NATO utsteder mange høytidelige erklæringer om statsgrensenes hellighet, om FN-charteret og Ukrainas rett til «selvbestemmelse,» i deres fordømmelser av Russland. Ingen slike bekymringer ble reist da USA og europeiske makter stykket opp Jugoslavia på 1990-tallet, som i 1999 kulminerte med krigen mot Serbia. USA er verdens fremste overtreder av prinsippet om «selvbestemmelse,» og tilskriver seg retten til å gripe inn, bombe og invadere de land som måtte kreves av deres egne geopolitiske og økonomiske interesser.

En regjeringsbygning brenner i Bagdad, Irak, under kraftig bombardement av USA-ledede styrker, fredag kveld 21. mars 2003. [AP Photo/Jerome Delay]

Det amerikanske militæret var banebrytende med deres anvendelse av begrepet «sjokk og ærefrykt» [‘shock and awe’] for å beskrive den andre krigen mot Irak, i 2003, lansert på grunnlag av løgner, som drepte hundretusenvis av mennesker og ødela et helt samfunn.

I den amerikanske imperialismens kriger – medregnet Afghanistan (2001), Libya (2011) og Syria (2011), så vel som Jugoslavia og Irak – har mer enn 1 million mennesker blitt drept og titalls millioner blitt gjort til flyktninger. Som del av «krigen mot terror» kom begreper som «enhanced interrogation» [‘forbedret avhør’ med tortur], «Abu Ghraib» [fengselet i Irak, der grusomheter ble begått], «rendition» [regelrett kidnapping, og overføringer til etablerte torturkamre], «waterboarding» [tortur ved simulert drukning], «Guantanamo Bay» [USAs okkuperte del av Cuba, med den renomerte fangeleiren], «droneattentat» og «Terror Tuesdays» [president Obamas ukentlige godkjenning av kandidater for CIA-attentater], inn i det globale leksikon. Den nåværende innehaveren av Det hvite hus, Biden, stemte som amerikansk senator for alle disse krigene.

Washingtons påståtte bekymring for «demokrati» er ikke mindre hyklersk og svikefull. Regjeringen i Kiev ble installert av en USA-støttet regimeskifteoperasjon i 2014, og representerer et ukrainsk oligarki som tråkker jernskodd over arbeiderklassens rettigheter. Den er alliert med og promoterer høyreekstreme og fascistiske organisasjoner, deriblant Azov-bataljonen, som sporer deres opprinnelse til massemorderen Stepan Bandera og nazikollaboratørene i Ukraina under den andre verdenskrigen.

Supportere av ytrehøyrepartier bærer fakler og et banner med et portrett av Stepan Bandera, under et politisk stevne i Kiev, Ukraina, 1. januar 2019. På banneret står det: «Ingenting kan stoppe en idé når dens tid er kommet». [Foto: AP Photo/Efrem Lukatsky] [AP Photo/Efrem Lukatsky]

Og mens Biden-administrasjonen rettferdiggjør sine kriger i utlandet ved å påberope seg en global kamp for «demokrati» mot diktatur, fører den amerikanske styringsklassen en krig mot demokrati på hjemmebane. Det demokratiske systemet i USA stavrer på randen av kollaps. Biden selv har offentlig advart for at det er mulig at det eksisterende konstitusjonelle systemet ikke vil overleve dette tiåret. Fascisme har infisert amerikansk politikk. Det er i underkant av to år siden Trumps forsøk, den 6. januar 2021, på å etablere et presidentdiktatur var veldig nært ved å lykkes.

Forvandlingen av Det republikanske partiet til en semi-fascistorganisasjon er tilknyttet en global vekst av det ytre høyre, fra regjeringen ledet av Giorgia Meloni, en beundrer av Mussolini, i Italia, til Marine Le Pens parti Rassemblement National, Nasjonale Samling, i Frankrike, til Jair Bolsanoros parti i Brasil.

I tillegg til demokratiets sammenbrudd og fascismens gjenkomst er det en åpen glorifisering av militarisme og krig. Billioner av dollar blir pøst inn i opprustingsprogrammer. Den tyske styringsklassen, som på 1900-tallet invaderte Ukraina to ganger, og myrdet millioner av landets innbyggere, utnytter nå Ukraina-krigen som et påskudd for å tredoble det tyske militærbudsjettet. Den samme avledningen av ressurser fra sosiale behov over til krigføring feier over alle imperialistlandene.

Storbritannia, Frankrike og alle NATO-maktene har oversvømmet Ukraina med våpen. Canadas regjering, der visestatsministeren Chrystia Freeland har direkte familietilknytninger til Ukrainas ekstreme høyreside, står i fronten for forlangender om at Ukraina formelt skal bli tatt inn i NATO. Australia, som støtter krigen mot Russland fullt ut, forbereder seg på å stå i frontlinja for enhver kommende konflikt med Kina.

Gjennom aggresjon og intriger bestreber imperialistmaktene seg for å utnytte og underordne stater over hele verden til deres strategiske offensiver mot Russland og Kina. I prosessen iverksetter og oppildner de utallige regionale konflikter som i seg selv truer med å utløse verdenskrig. Washingtons bestrebelser for å transformere India til en frontlinjestat mot Kina, for å vise til bare ett eksempel, har resultert i at India-Pakistan-konflikten har blitt uløselig sammenvevd med konflikten mellom USA og Kina, og har lagt en ny sprengladning til dem begge.

Russlands reaksjonære intervensjon i Ukraina

USA-NATO-proxy-krigens blatant imperialistiske karakter legitimerer på ingen måte den russiske invasjonen av Ukraina, som IYSSE motsetter seg og fordømmer. Men vår motstand er fra arbeiderklassens og det sosialistiske venstres side, og ikke fra den pro-imperialistiske høyresiden. Det er tilstrekkelige belegg, basert på sosialistiske prinsipper, til å kunne fordømme invasjonen uten å kapitulere for den reaksjonære og svikefulle narrativet kokt sammen av NATO og vestlige selskapsmedier.

Matkø i Sovjetunionen, 1991

Konflikten mellom Russland og Ukraina er nok en katastrofal konsekvens av det stalinistiske sviket av den sosialistiske Oktoberrevolusjonen i 1917, som i 1991 kulminerte med oppløsingen av Unionen av Sosialistiske Soviet-Republikker (Sovjetunionen; USSR), gjenopprettelsen av kapitalisme og opprettelsen av et oligarkregime bestående av korrupte tidligere byråkrater som beriket seg ved å plyndre eiendeler tidligere i sovjetstatens besittelse. Putin er representanten for denne reaksjonære kapitalistmafiaen.

Da det stalinistiske byråkratiet oppløste Sovjetunionen ble arbeiderne og ungdommen i Russland og Øst-Europa fortalt at dette ville innlede en ny periode med velstand og fred. Ingenting av det slag fant sted. Ikke bare førte plyndring av statseiendeler begått av apparatsjikene-omgjort-til-oligarker til en massiv nedgang i levestandarder og forventet levealder, men Russland befinner seg nå omringet av imperialismen. Invasjonen av Ukraina var en desperat og katastrofalt feilkalkulert bestrebelse for å presse USA til å innvilge Russland innrømmelser for landets «sikkerhetsinteresser» – det vil si, til oligarkenes rett til å plyndre landets enorme ressurser uten overdreven innblanding fra imperialistmaktene.

Det er uten tvil sant at Russland står overfor en eksistensiell trussel fra USA og NATO. Men det var oppløsingen av Sovjetunionen og gjenoppretting av kapitalisme som plasserte Russland på imperialismens hoggestabbe. Putin bestreber seg for å kunne motvirke denne trusselen ved å påberope seg tsarismens reaksjonære «Hellige Russland»-mystiske nasjonalisme. Forgjeves. Statskunst og diplomati inspirert av tsar-Russland, omveltet i 1917, kan knapt tjene som modell for utenrikspolitikk i 2022.

Putin har eksplisitt og gjentatte ganger klandret Oktoberrevolusjonen og Bolsjevik-regimet ledet av Lenin og Trotskij for å ha skapt fundamentene for et moderne Ukraina uavhengig av Russland. Det Putin, en russisk sjåvinist og antisosialist, forakter er at USSR ble grunnlagt i 1922, fem år etter revolusjonen, som en frivillig forening av sosialistiske republikker. Sovjetunionen, basert på arbeidernes makt, var dypt forpliktet til å forsvare de demokratiske og nasjonale rettighetene til alle nasjonalitetene som tsarregimet hadde undertrykt. Den byråkratiske degenereringen av Sovjetunionen, personifisert i Stalins oppstigning til makten, kom spesielt til uttrykk i bruddet og undertrykkingen av USSRs nasjonale minoriteters legitime demokratiske aspirasjoner. Den nåværende russiske regjeringens nasjonale sjåvinisme er historisk forankret ikke bare i tsarismens reaksjonære tradisjoner, men også i stalinismens.

Leo Trotskij, grunnleggeren av Den fjerde internasjonale

IYSSE, tro mot tradisjonene fra revolusjonær marxisme og sosialistisk internasjonalisme, avviser alle berettigelser for krig basert på det foreldede konseptet «nasjonalt forsvar». Vår posisjon gjelder både Russland og Ukraina. Vi er for enheten av russiske og ukrainske arbeidere mot krigspolitikken til Putin og Zelenskyj. Ved å motarbeide begge regimenes reaksjonære sjåvinisme, retter vi oppmerksomhet til Trotskijs ord:

Skulle den nåværende nasjonalstaten representere en progressiv faktor, da ville den måtte forsvares uavhengig av dens politiske form og, selvfølgelig, uavhengig av hvem som først «startet» krigen. Det er absurd å forveksle spørsmålet om nasjonalstatens historiske funksjon med spørsmålet om en gitt regjerings «skyld». Kan man nekte å redde et hus egnet for beboelse bare fordi brannen startet på grunn av uforsiktighet, eller av eierens onde hensikter? Men her er det nettopp et tilfelle der det gitte huset ikke er egnet til å leve i, men bare til å dø i. For å gjøre befolkningene i stand til å leve, må nasjonalstatens struktur jevnes ned til dens fundamenter.

En «sosialist» som forkynner nasjonalt forsvar er en småborgerlig reaksjonær i den forfallende kapitalismens tjeneste. Det ikke å binde seg til nasjonalstaten i en krigstid, det ikke å følge krigskartet, men kartet over klassekampen, er bare mulig for det partiet som allerede i fredstid har erklært uforsonlig krig mot nasjonalstaten. Bare ved fullt ut å forstå imperialiststatens objektivt reaksjonære rolle kan den proletariske fortroppen bli usårbar for alle typer sosialpatriotisme. Det betyr at et reelt brudd med ideologien og politikken for «nasjonalt forsvar» bare er mulig fra ståstedet til den internasjonale proletariske revolusjonen. [Krig og Den fjerde internasjonale, 1934]

Ungdommen må slåss for framtiden!

Unge mennesker legemliggjør og representerer framtidens håp og løfte. Men i hensynsløs jakt på økonomiske og geopolitiske målsettinger setter kapitalismen selve menneskehetens overlevelse i fare. For fire hundre år siden reiste Shakespeares Hamlet det grunnleggende eksistensielle spørsmålet: «Det å være, eller ikke være?» I dagens verden er dette spørsmålet ikke reist som et spørsmål om filosofiske spekulasjoner, men snarere som den øverste politiske utfordringen menneskeheten står overfor. I tillegg til faren for atomkrig, truer klimaendringer og framtidige pandemier hundrevis av millioner menneskers liv i de kommende tiårene. Arbeiderklassen må sette en stopper for kapitalismen, før kapitalismen setter en stopper for verden.

Internasjonal Ungdom og Studenter for Sosial Likhet – International Youth and Students for Social Equality (IYSSE) – fremmer følgende strategiske prinsipper som grunnlag for å bygge en mektig bevegelse mot krigen i Ukraina, og dens eskalering i retning av en nukleær tredje verdenskrig.

Krig kan ikke stoppes med appeller og protester rettet til styringsklassen og dens regjeringer, men gjennom politisk mobilisering av den internasjonale arbeiderklassen. Arbeiderklassen, som med dens utbytting er kilden til all profitt, utgjør det store flertallet av verdens mennesker. Den har ingen interesse av krig. Det er arbeidere, og spesielt unge arbeidere, som vil tjene som kanonføde i en ny verdenskrig.

Krigen har allerede forårsaket en massiv nedgang i levestandardene til arbeidere over hele verden, og bidratt til stigende inflasjon, som gjør at arbeidere ikke kan betale for grunnleggende livsnødvendigheter. Krisa skapt av kollapsen i levestandardene har ført til ei global bølge av klassekamp – i USA, Europa, Latin-Amerika, Midtøsten og Afrika.

Mens styringsklassen hvert år bruker billioner av dollar på krigsinstrumenter hevder den det ikke er penger tilgjengelig for å finansiere sosiale programmer som for arbeiderklassen er essensielle, deriblant offentlig utdanning, eller for å betale anstendige lønninger og kunne besørge helsetjenester. Krigens opptrapping er uunngåelig ledsaget av utarmingen av stadig bredere lag av arbeiderklassen.

IYSSE fordømmer alle de organisasjonene som uredelig hevder å være sosialistiske mens de tjener som de mest iherdige tilhengerne av USAs og NATOs imperialisme, fra Democratic Socialists of America i USA, til Die Grünen og Die Linke i Tyskland, og til Syriza i Hellas og Podemos i Spania.

Under det falske og reaksjonære slagordet om å forsvare «ukrainsk suverenitet» har ikke disse gruppene kritisert USA og NATO-maktene for å bevæpne Ukraina til tennene, og for å slåss en proxy-krig mot Russland, men for ikke å besørge nok våpen. I flere tiår har pseudo-venstres organisasjoner promotert politikk for splittelser langs skillelinjer basert på hudfarge og kjønn, spesielt på USAs universitetscampuser, for å splitte arbeiderklassen, samtidig som de bistår den øvre middelklassens sosiale sjikt som de taler for i deres kaving etter å sikre seg posisjoner og velstand. Nå avslører de seg selv som åpne tilhengere av imperialisme.

Hva angår fagforeningsbyråkratiene, den såkalte «arbeiderbevegelsen», bemannet av tusenvis av funksjonærer fra den øvre middelklassen, er deres støtte til krig baksiden av deres fiendtlighet mot arbeiderklassen og deres rolle som selskapsledelsens instrumenter.

IYSSE avviser det reaksjonære programmet om «nasjonalt forsvar» av to fundamentale grunner.

For det første, nasjonalstaten er en historisk anakronisme, uforenlig med utviklingen av en integrert og gjensidig avhengig global økonomi. Den legger ei tvangstrøye på produktivkreftenes utvikling og på deres fredelige og produktive anvendelse av hele menneskeheten.

For det andre, appeller til «nasjonal enhet» er basert på fornektelsen av at alle nasjonalstater er ridd av klassekonflikt, med all makt i hendene til kapitalistelitene som kontrollerer regjeringer og anvender statsmakt for å fremme deres økonomiske interesser. Utenrikspolitikken som forfølges av imperialiststatene – den nådeløse og voldelige pådriveren etter kontroll over verdens ressurser – er kapitalistenes pådriver etter profitt og rikdom i «deres egne» land, utvidet til en global skala.

Arbeiderklassens motstand mot nasjonal sjåvinisme, og mot krigene som føres under banneret av «nasjonale interesser» og andre hyklerske slagord (som «demokrati» og «menneskerettigheter») er ikke bare basert på moralske betraktninger. Massene av arbeidende mennesker utgjør snarere en internasjonal klasse, som med deres felles interesser overskrider nasjonale stater. Arbeiderklassen har ikke, i den dypeste historiske og økonomiske forstand, noe land.

Demonstranter samles i en gate som fører opp til presidentens offisielle residens i Colombo, Sri Lanka, lørdag 9. juli 2022. [AP Photo/Amitha Thennakoon]

Globaliseringen av produksjon har over hele verden ført til en rask vekst av arbeiderklassen, ikke bare til hundrevis av millioner nye arbeidere i Asia, Latin-Amerika og Afrika, men også til at breie deler av befolkningen, inkludert ungdommen, i de store kapitalistlandene har blitt proletarisert. Samtidig har de ekstraordinære framskrittene innen telekommunikasjon de tre siste tiårene gjort det mulig for arbeidere og ungdommer å kommunisere med hverandre på tvers av landegrensene, og organisere deres kamper basert på et felles program og en felles handlingsplan.

I erkjennelse av denne globale realiteten slåss Internasjonal Ungdom og Studenter for Sosial Likhet – International Youth and Students for Social Equality (IYSSE) – for å forene ungdommen og studenter over hele verden, i en felles kamp for å vende seg til arbeiderklassen, og bygge en bevegelse for å avskaffe kapitalismen.

Nei til krig! Bygg Internasjonal Ungdom og Studenter for Sosial Likhet!

For tre tiår siden, i kjølvannet av oppløsingen av Sovjetunionen, proklamerte ideologene i styringsklassen «Historiens ende». Betydningen av dette slagordet var at imperialismens angivelige «seier» i den kalde krigen viste at det ikke kunne være noe alternativ til kapitalismen. Det nasjonale statssystemet, privat eierskap til produksjonsmidlene, profittsystemet og det borgerlige demokratiet markerte det høyeste og siste stadiet i samfunnsutviklingen.

«Historiens ende»-tesen var den kapitalistiske aktualiseringen av Dantes skrekkvisjon av helvete: «Legg fra dere alt håp, dere som trer inn her.» Menneskeheten var fanget i en kapitalistisk dystopi som det ikke var mulig å unnslippe. Sosial ulikhet, fattigdom, utbytting og kulturens evige fornedrelse, det var den skjebnen menneskeheten var dømt til.

«Historiens ende»-narrativet, som ble omfavnet og forsterket av media og forkynt av utallige akademikere, var innrettet på å så motløshet, demoralisering og politisk apati. Men det var et falskt narrativ. Historien er tilbake, med hevngjerrighet. Kapitalismens økonomiske, politiske og sosiale fundamenter smuldrer opp. Klassekampen – det historiske framskrittets store motor-kraft – bryter seg gjennom alle institusjonelle mekanismer for sosial kontroll.

Mens utviklingen av krigen reiser store farer for ungdommen og for hele menneskeheten, baserer ikke IYSSE sitt program på fortvilelse, men på tilliten til at vi kan slåss for og vinne framtiden.

Pessimistenes fatalisme uttrykker et syn som forblir fanget innenfor begrensningene av det som er mulig innen den kapitalistiske verdensordenen. Optimisme oppstår ut fra en forståelse av at den samme kapitalistkrisa som produserer krig, diktatur, klimaendringer og sosial reaksjon også produserer veksten av internasjonal arbeiderklassekamp.

Vi må henvende oss til fabrikkene og arbeidsplassene, der arbeiderne slåss mot ulikhet og utbytting. De er den store makten som er i stand til å velte kapitalismen og smi en vei framover for menneskeheten. IYSSE søker arbeidernes støtte ikke bare i kampen mot krig. Vi erkjenner at nedkjempingen av imperialismen betinger framveksten av arbeiderklassen, bevæpnet med et sosialistisk program, som den ledende og avgjørende revolusjonære kraften i kampen mot kapitalismens verdenssystem.

Akkurat som det var Den russiske revolusjonen, arbeiderklassens største intervensjon i verdenshistorien, som fikk en slutt på den første verdenskrigens første globale blodbad, vil det bli den internasjonale arbeiderklassens intervensjon som i dag vil stoppe eskaleringen i retning av en tredje verdenskrig.

Lenin der han taler til en folkemengde under Den russiske revolusjonen i 1917.

IYSSE baserer sitt perspektiv på sosialistbevegelsens historie, framfor alt historien til Den fjerde internasjonale, trotskistbevegelsen, som gjennom kampen mot stalinismen opprettholdt marxismens kontinuitet. Ungdommen har i stor grad blitt avskåret fra denne historien, og fra hele historien om arbeiderklassens kamper, av styringsklassens angrep på marxisme og med promotering av alle slags reaksjonære ideologier og historieforfalskninger.

IYSSE motsetter seg alle former for antimarxistiske teorier i sitt arbeid blant ungdom og studenter, og spesielt de teoriene som er assosiert med den reaksjonære Frankfurt-skolen og med postmodernismens dobbeltreaksjonære irrasjonalisme, som begge benekter arbeiderklassens revolusjonære rolle, og motsetter seg den politiske kampen for sosialisme.

Forøvrig avslører IYSSE pådriveren for å underordne vitenskap og akademia til imperialistisk militarisme. Organisasjonen har konsekvent motsatt seg angrep på historisk sannhet og demokratiske rettigheter, og stått opp mot alle forsøk på å undertrykke den voksende motstanden mot fascisme og krig.

IYSSE vil iverksette en bevegelse som forener ungdommen i en felles kamp, rettet til arbeiderklassen, mot krig. Vi sier til studenter og ungdom over hele verden: Skal vi ha en framtid, da må vi slåss for den! Vi kan ikke stå på sidelinja mens styringsklassene planlegger å gjøre hele verden til et nukleært inferno!

Denne kampanjen vil bli lansert gjennom et globalt webinar lørdag den 10. desember, under headingen «Stopp USA-NATO-proxy-krigen i Ukraina», som streames live kl. 14:00 Eastern Standard Time (USA) – norsk tid kl. 20:00. Webinaret vil bli kombinert med en koordinert serie med møter og andre aktiviteter i land over hele verden. Dette online-møtet vil forklare krigens historiske opprinnelser, og avsløre de reelle politiske og økonomiske interessene som er drivende for dens eskalering. Framfor alt vil webinaret presentere en revolusjonær strategi, og forklare hva som må gjøres for å stoppe krigen.

Vi oppfordrer alle som ønsker å delta til å registrere seg for webinaret, og til å kontakte IYSSE.

Bli med i Internasjonal Ungdom of Studenter for Sosial Likhet – International Youth and Students for Social Equality! Stopp den hensynsløse pådriveren i retning atomkrig! Ta opp kampen for en sosialistisk framtid uten fattigdom, utbytting, krig og alle former for undertrykking!

For mer informasjon, og for å bli med i IYSSE, besøk wsws.org/iysse.

Loading