Paul Krugman, Princeton-økonom, New York Times-spaltist og Biden-administrasjonens lakei, har lagt ut en spalte med tittelen «Hvordan Kina tapte Covid-krigen.» Det er en knusende egen-avsløring av amerikansk liberalismes intellektuelle, politiske og moralske forfall.
Krugman definerer det å vinne Covid-krigen som å akseptere massedød og sykdom. Han skriver at USA og Europa «kommer mer eller mindre tilbake til det normale liv». Det vil si, de har forlatt enhver systematisk bestrebelse for å stoppe en pandemi som daglig infiserer millioner.
Krugman hevder Kina tapte Covid-krigen fordi de motsatte seg spredningen av infeksjon og holdt det tre siste årene antallet dødsfall til en uendelig liten brøkdel av dødsofrene i USA og Europa.
Krugman beskriver Kinas unngåelse av massedød – i hvert fall fram til nå – som en «fiasko» som det må trekkes lærdom av. Hva er det så å lære?
«Det avgjørende er at lærdommen ikke er at vi ikke bør forfølge folkehelsetiltak i møte med en pandemi. Noen ganger er slike tiltak nødvendige.»
NOEN GANGER?! Folkehelsetiltak bør med andre ord sees på som eksepsjonelle, og forlates så raskt som mulig.
Krugman rettferdiggjør USAs beslutning om å underordne folkehelsepolitikken til kapitalistiske økonomiske interesser: «Det var aldri realistisk å forestille seg at munnbindmandater og til og med nedstengninger kunne forhindre koronaviruset fra å spre seg.» Dette er absolutt ikke riktig.
Kinas respons på pandemien beviste faktisk at grunnleggende og velkjente folkehelsetiltak – kontaktsporing, massetesting, bruk av munnbind og nedstenginger – effektivt kunne forhindre virusoverføring og redde liv.
Krugman refererer til New Zealands beslutning om å forlate deres politikk for Zero-Covid ved slutten av 2021 som et eksempel på hva Kina burde ha gjort; det vil si, de burde ha gitt opp bestrebelsene for å stoppe overføring av Covid-19, og utelukkende stolt på vaksinasjoner.
Men Krugman erkjenner at New Zealands overgang til den amerikanske strategien fikk alvorlige konsekvenser.
«Selv med vaksiner førte åpningen til en stor økning i antallet infeksjonstilfeller og dødsfall – men ikke på langt nær så alvorlig som ville ha skjedd dersom disse stedene hadde åpnet opp tidligere, slik at det totale antallet dødsfall per capita har vært langt lavere enn i USA.»
Krugman hevder: «Kinas ledere ser imidlertid ut til å ha trodd at nedstengninger permanent kunne stoppe koronaviruset, og de har oppført seg som om de fortsatt tror på dette, selv i møte med overveldende motstridende bevismateriale.»
Krugman unnlater å henvise til dette «overveldende bevismaterialet». Virkelighetens verden beviser faktisk i overveldende grad at rask implementering av folkehelsetiltak kan stoppe spredningen av Covid-19.
Den tragiske situasjonen Kina står overfor er at deres bestrebelser for å begrense pandemien uopphørlig og nådeløst har blitt undergravd av beslutningen tatt i USA og Vest-Europa, med den tidligere britiske statsministeren Boris Johnsons ord, om å «la likene hopes opp høyt».
Kinas grunnleggende feilberegning har vært landets avhengighet av nasjonale tiltak – uansett hvor korrekte i seg selv – for å stoppe spredningen av et virus der dets eliminering og utryddelse fordrer globalt koordinerte folkehelsetiltak.
Xi Jinpings regime er ikke, som Krugman hevder, «i ei felle de selv har laget». Deres dilemma er avledet fra den globale spredningen av Covid-19 og de uopphørlige internasjonale geopolitiske og økonomiske påtrykk, framfor alt de som har kommet fra USA.
Krugmans spalte foreviser et svimlende nivå av uvitenhet om Covid-19s natur, og den eskalerende folkehelsekrisa. Han skriver at «få kinesere har naturlig immunitet.»
Vel, her er noen nyheter for professor Krugman: Selv personer med vaksinasjoner – med en effektivitet som over måneder avtar – er sårbare for gjentatte infeksjoner og alvorlig sykdom. Long Covid er en pågående, og forverrende, masseinvalidiserende hendelse.
Det er voksende bevismateriale for at gjentatte infeksjoner medfører fare for betydelig skade på kritiske organsystemer, som i sin tur resulterer i reduksjon av forventet levealder.
Krugman hevder til slutt at USAs respons på Covid, i motsetning til Kinas politikk for zero-Covid, beviser «demokratiets» overlegenhet over «autokrati».
Krugman må gjerne tro at beslutningen til administrasjonene til Trump og Biden om å prioritere økonomiske interesser og akseptere mer enn én million amerikanske dødsofre var den riktige.
Men det han forsvarer er ikke «demokrati,» men et hensynsløst finansoligarkis styre, som har forakt for menneskelivet og befolkningens velferd.