Avstemmingen i Representantenes hus onsdag morgen for å forby en landsdekkende jernbanestreik og påleggge 120 000 jernbanearbeidere en overenskomst støttet av Det hvite hus er en historisk politisk begivenhet. Det demokratiske partiet, som kontrollerer Huset og styrte avstemmingen, har åpent forevist sin klasserolle som selskaps-Amerikas instrument mot arbeiderklassen.
Biden-administrasjonen har med skrekk og gru sett at jernbanearbeidere stemte for å avvise forliket den utarbeidet i samarbeid med Wall Street, jernbaneselskapene og deres fagforeningstjenere. Nå går denne regjeringen, som skravler i det uendelige om «frihet» og «demokrati» rundt om i verden, for nådeløst å undertrykke jernbanearbeidernes demokratiske rettigheter. Ifølge Det hvite hus og Kongressen har ikke arbeidere rett til å stemme over vilkårene for deres ansettelsesvilkår, eller retten til å streike dersom selkapsbossene nekter å komme med et akseptabelt tilbud.
Mantraet som gjentas av Demokrat- og Republikaner-politikerne og selskapsmediene er at en jernbanestreik for enhver pris må forhindres fordi den vil skade «økonomien». Ingen slike argumenter har blitt framsatt for å stoppe oljeselskapenes profittskvising, nedleggelsene av fabrikker, eller arbeidsgivernes nedskjæringer av lønninger og rettigheter, alt som så visst skader arbeidende menneskers økonomiske interesser.
Men med «økonomien» mener big business’ representanter «profitter». Wall Street signaliserte sin godkjenning av resultatet med en kraftig stigning etter bekjentgjøringen fra Representantenes hus.
Jernbanebossene hevder de ikke har råd til å imøtekomme arbeidernes forlangender, ikke engang elementære nødvendigheter som betalt sykefravær, som ifølge Bureau of Labor Statistics er tilgjengelig for 78 prosent av alle amerikanske arbeidere. Disse påstandene om fattigdom er latterlige, der de kommer fra den mest lønnsomme industrien i Amerika, kontrollert av bankene og milliardærer som Warren Buffett. Jernbanebossene kan betale, men de vil ikke.
Dette er fordi anliggendet ikke bare er jernbaneselskapenes umiddelbare interesser, men hele det amerikanske borgerskapets klassestrategi. Denne strategien har vært basert på å videreføre inflasjonen av formuesverdier – aksjer, obligasjoner og andre verdipapirbeholdninger – samtidig med undertrykkingen av enhver lønnsbevegelse i arbeiderklassen.
Pengepolitikken til US Federal Reserve, den amerikanske sentralbanken, uttrykker denne klassestrategien klart og tydelig. Fed har i år systematisk hevet nivåene for styringsrentene, og nevner det stramme arbeidsmarkedet som deres største bekymring, som vanligvis ville komme til uttrykk i stigning av lønningene. Fed anvender høyere rentenivåer for å tvinge fram en resesjon, heve arbeidsledigheten og på den måten motvirke enhver lønnsbevegelse i arbeiderklassen.
Et gjennombrudd av en viktig seksjon av arbeiderne, eksempelvis innen jernbanene, ville true med å utløse en langt bredere offensiv fra arbeiderklassen, som har lagt for dagen en stigende militans i kontraktsavvisninger, og i streiker av universitetsarbeidere, helsetjenestearbeidere, transportarbeidere og seksjoner av industriarbeiderne.
Denne klassenødvendigheten forklarer den bemerkelsesverdige hastigheten i vedtakelsen av denne antiarbeiderlovgivningen, som ble offentlig foreslått av Biden mandag kveld, vedtatt av Huset onsdag morgen, og som nå skal diskuteres av Demokratene i Senatet under en lunsj i dag, torsdag. Forbudet mot en jernbanestreik blir trolig signert til lov innen helgen.
Bare to andre lovproposisjoner har oppnådd så rask gjennomføring de siste årene: Redningsplanen for bankene og selskapene, vedtatt i mars 2020 av Kongressens Demokrater og Republikanere i samarbeid, og signert til lov av Donald Trump; og den militære og økonomiske nødbistanden til Ukraina, hastet gjennom dette året for å styrke USA-NATO-krigen mot Russland.
Kongressen er en ugjennomtrengelig barriere når det gjelder å vedta lovgivning som på noen som helst måte ville støtte amerikanske arbeideres demokratiske rettigheter eller sosiale nødvendigheter. Men når det gjelder den amerikanske styringselitens nøkkelinteresser, hjemme og i utlandet, avslører den angivelige fastlåste Kongressen seg som klassestyrets raske og brutale instrument.
Biden proklamerte seg under 2020-valgkampen og deretter som den mest «fagforeningsvennlige» presidenten i historien. Med det mente han at han ville basere seg på [sentralorganisasjonen] AFL-CIO-apparatet for å kontrollere og disiplinere arbeiderklassen, og tvinge den til å akseptere diktatene fra big business. Men Biden, i likhet med selskapseliten han tjener, har konkludert med at jernbanefagforeningsbyråkratiet ikke vil være i stand til å undertrykke bevegelsen fra grunplanet. Derav behovet for uhemmet bruk av statsmakt mot jernbanearbeiderne.
Helheten av Det demokratiske partiets lederskap – den pensjonerende trioen av åttiåringer, Nancy Pelosi, Steny Hoyer og James Clyburn, og deres utvalgte etterfølgere, Hakeem Jeffries, Katherine Clark og Pete Aguilar – støttet lovproposisjonen.
Det store flertallet av Det demokratiske partiets «venstre»-fløy stemte også for antistreikelovgivningen, inkludert Pramila Jayapal, leder av kongressgruppa House Progressive Caucus; Ro Khanna, tidligere styreleder for Bernie Sanders presidentvalgkamp; og Alexandria Ocasio-Cortez, mediekjendisen og medlemmet av Democratic Socialists of America (DSA). Ingen av dem tok ordet under debatten, antagelig i håp om å unnslippe oppmerksomhet og bevare deres progressive legitimering for igjen å kunne bedra arbeiderklassen.
Mens lovforslaget ble vedtatt i Huset med avstemmingsresultatet 290-137, støttet praktisk talt alle medlemmene, Demokrater så vel som Republikanere, å pålegge vilkårene fastsatt av Bidens Nødssitusjonsråd for jernbanene, Presidential Emergency Board (PEB), og forby en streik. Republikanerne var imidlertid forarget over et lovforslag nummer to, tilbudt av Demokratenes lederskap for å besørge et fikenblad for den streikebrytende lovproposisjonen, ved å legge syv dager med betalt sykefravær til vilkårene fastsatt av PEB. Debatten om streikeforbudet dreide seg utelukkende om sykefraværsplanen, som Republikanerne karakteriserte som ei «giftpille». Et flertall av dem motsatte seg streikebryterlovproposisjonen som en presentasjon av motstand mot sykefraværsplanen.
Talere for begge partiene hyllet vilkårene fastsatt av PEB, og brukte språk som til og med gikk utover løgnene som ble rullet ut av fagforeningsfunksjonærene i deres kampanjer for ratifisering av PEB-overenskomsten. En av Republikanernes kongressmedlemmer beskrev PEB-planen som å besørge «veldig sjenerøse» bestemmelser for helsetjenester og lønninger som «kommer til å sette et gjennomsnittlig lønns- og kompensasjonsnivå på mer enn $ 160 000 i året». En annen sa at ved slutten av den fireårige avtalen «vil gjennomsnittslønna for jernbanearbeidere nå $ 110 000 per år, med en total kompensasjon på i gjennomsnitt $ 160 000». Han konkluderte: «Det er ikke til å fatte at de fire jernbanefagforeningene holder nasjonen som et økonomisk gissel.»
I tidligere tiår har undertrykkingen av jernbanearbeiderne fulgt vilkårene nedfelt i den antidemokratiske loven Railway Labour Act av 1926, som effektivt fratok arbeidere i denne industrien retten til å streike, et forbud seinere utvidet til også å gjelde flyselskapene. Arbeidere er bundet til deres jobber gjennom et detaljert prosess av forhandlinger, mekling og føderal intervensjon, som enten ender med en avtale på industriens vilkår, håndhevet av de pro-korporative fagforeningene, eller en overenskomst diktert i Washington, enten av et PEB eller av Kongressen, og akseptert av fagforeningene som et uforanderlig faktum.
Dette reaksjonære ritualet har blitt forpurret av utviklingen av grunnplanets militans, og spesielt av framveksten av en ny form for arbeiderklasseorganisasjon, Rail Workers Rank-and-File Committee, etablert med bistand fra World Socialist Web Site og Socialist Equality Party. Denne komitéen har spilt den ledende rollen i å mobilisere og organisere motstand mot kontraktene og forene jernbanearbeidere på tvers av faggrupper og selskaper. Hundrevis av arbeidere har deltatt på online-møtene, og mange har deltatt i offentlige protester mot PEB-overenskomsten, inkludert i informasjonssamlinger ved forskjellige jernbaneanlegg.
Avstemmingen i Representantenes hus viser at jernbanearbeidere står overfor en kamp, ikke bare mot de enorme jernbaneselskapene og 12 forskjellige jernbanefagforeningers forsteinede byråkratier, men mot USAs kapitalistregjering. Det betyr at de er engasjert i en politisk kamp, der den sentrale oppgaven er å bryte ut av det selskapskontrollerte topartisystemets politiske tvangstrøye.
Mens disse fiendene er kompromissløse i deres heftige fiendtlighet mot jernbanearbeiderne opererer de imidlertid fra en posisjon av svakhet, mens jernbanearbeiderne innehar en posisjon av enorm styrke. Dette stammer ikke bare fra deres kritisk viktige posisjon i USAs økonomi og i verdensøkonomien, men fra den enorme støtten og sympatien de ville vekke fra andre arbeidere, fra det aller første øyeblikket de velger veien for en uavhengig kamp for deres egne klasseinteresser. En jernbanestreik i Amerika ville bli et fyrtårn for arbeidere over hele verden.
Det sentrale anliggendet er at jernbanearbeidere må komme til å forstå realitetene i den nåværende konfrontasjonen. Jernbanebossene og Biden-administrasjonen er svake, men er derimot bevisste deres svakhet. Det er til deres fordel.
Jernbanearbeidere har ikke tilstrekkelig forstått styrken i deres egen posisjon, og det er deres ulempe, forsterket av den bevisste sabotasjen av de gamle og utdaterte fagforeningsorganisasjonene. Denne kampen må gå fram gjennom utviklingen av nye organisasjonsformer, grunnplankomitéer i alle jernbanenes verksteder og terminaler, og gjennom utviklingen av et nytt politisk lederskap blant jernbanearbeiderne, basert på et program for sosialisme.